Jeg ble ferdig med å ruse meg i 2022. Men fremdeles synes jeg det er tungt å tenke på ting jeg gjorde. Kjenner et voldsomt ubehag. Jeg er vanligvis en stille å beskjeden jente og det står i så kontrast til den jeg ble når jeg rusa meg. Ting jeg er blitt fortalt, eller meldinger og bilder jeg har funnet igjen som jeg har sendt i ruset tilstand..jeg synes det er så ekkelt å vondt.

En annen ting jeg synes er så vanskelig er de som sto rundt (venner som ikke slet med rus å som jeg senere mistet kontakten med) å snakket stygt om meg og satte ut rykter og sladder istedenfor å hjelpe meg når jeg var helt borte. Føltes som de bare lo av meg og heiet fram mer galskap fra meg istedenfor å sette ned foten og hjelpe meg ut av situasjoner, f.eks bli med gutter og menn som de visste kom til å gjøre meg ille. Bli kalt hore og sånt når de visste at jeg hadde det tungt og brukte rusen for å slippe unna sorg etter dødsfall og andre ting.
Jeg sliter fremdeles med å møte på disse og går helst omveier hvis jeg ser de i det fjerne.

Får bare lyst til å grave meg ned når jeg tenker på den tiden, får hjertebank og gråter en del.

Ville høre med dere her om det er normalt å kjenne på en skam som dette? Og krympe seg når man møter på folk? Jeg blir paranoid og lurer på hvem har sett meg ruset, har de sett bilder, hva tenker de om meg og sånn. Hvordan kan jeg få dette til å gå over, eller i det minste bli bedre? Jeg har så lyst til å gå ut der med hodet høyt hevet og være stolt av den jeg er å at jeg klarte å komme meg ut av det. Men hvær gang jeg møter på disse fra fortiden er det som all selvtilliten min faller sammen og at de ser på meg som en apekatt klar for å bli ledd av. Er så vond følelse for er stolt av meg selv.

Ha en fin ettermiddag dere som gadd å lese : )

Det forsvinner om du holder deg edru og endrer retning. Slikt er synlig for folk og den gamle deg vil snart skinne igjen

Takk du : )

Hva med eksvenner som står å ler og hvisker bak ryggen din og tror du ikke ser og hører det? Jeg forstår jeg bare må overse det, og jeg prøver. Men føler meg så sinnsykt liten og dum. Å igjen kommer tankene om.: Hva har de sett av bilder og videoer? Hvorfor ler de av meg? Hva slags rykter har de hørt?

Jeg kjenner meg igjen i alt du skriver.. gutt her å sliter med det samme og det er virkelig slitsomt. Vanskelig å gå på butikken bare, uansett om jeg vet at å møte noen jeg kjenner der er lite sannsynlig.

Jeg har tenkt masse på hevn, måten noen tar seg friheten til å gjøre det vanskeligere for en, og det som er verst er at de finner glede i det.

Jeg tenker fortsatt på hevn, knuse trynet dems hvis jeg ser de. Men jeg vet at med en gang jeg hadde sett de så hadde jeg ikke gjort noe uansett. Ikke fordi jeg er redd for det, men hva hadde jeg fått ut av det liksom. Skaden har allerede skjedd og det hadde ikke gjort noen ting bedre.

Men jeg lærte så mye ut av den perioden jeg følte jeg var i en slags transe og gjorde ting jeg vanligvis ikke ville gjort som jeg synes er ekkelt, uansett om det fortsatt er vanskelig og det henger igjen ulemper som du uttaler deg om som feks møte igjen folk så er det noe vakkert med det mørke også.

Jeg prøver å finne ut hva som er så vakkert med det, men jeg vet at jeg er en så mye kulere og bedre person enn de fittene som prøvde å få meg til å føle meg som ingenting.

Vi skal vise de

Hei! Det er ikke rart du kjenner på endel vanskelige følelser.

De folka der syns jeg du skal drite i. De fremstår umodne og forstår nok ikke De vanskeligheter du har vært gjennom.

Lettere sagt enn gjort men det fins bedre folk enn det der rundtom. Du skylder ikke noen en forklaring og det er leit at dine venner ikke levde opp til forventningene du hadde til de.


Du finner nye og bedre venner

Fokuser på deg selv og din vei fremover. Bygg opp ditt fort av trygghet og lykke som ingen kan bryte ned.

husk at det var fortiden, istedet for å angre på dumme valg i livet burde man bruke de feilene til å utvikle segselv som person. men det å angre er en stor steg framover og det viser allerede at personen har utviklet seg.
husk at hjernen kan være din verste fiende og fortelle deg ting som ikke er sant i virkeligheten.

og uansett hvor ille det kan føles må du alltid huske at det går over, man må oppleve vonde dager for å få gode senere i livet, you go girl!

Off... Kjenner meg også litt igjen. Men det har blitt bedre etter mange år. Tenker ikke så ofte på ting etter 20 år. Men det forsvinner aldri helt, det dukker opp på dårlige dager. Men man må bare la være å tenke... pust, og blås det ut...

Det er ikke bare din feil. Det kunne skjedd alle!

kudos til deg som har klart å slutte!

Jeg har vært der du er nå, og skjønner veldig godt situasjonen du er i. Var amfetaminmisbruker i et par år da jeg var i tyveårene. Folk falt bort fra kretsen min og alle visste jeg var helt ute å turet.

Tok meg sammen, og det var tydeligvis synlig for alle andre og. Jeg jobbet hardt for å komme lengre i livet enn det noen av dem hadde forventet, og er nå på en bedre plass enn de fleste av dem som lo og og spredde rykter. Nå verken ler dem eller sprer rykter lenger. Såpass sikker på meg selv har jeg blitt at jeg vet at det er tilfellet. Det vil skje for deg også om du bare virkelig IKKE gir opp!

Jeg heier på deg!

Slik som du beskriver eksvennene dine sier det mere om dem enn deg tenker jeg. Sånne folk leter kanskje etter noe å le av så det finner de alltid. Ikke noe å bry seg om.
Sleit med det samme selv når jeg rusa meg men på ett tidspunkt måtte jeg bare glemme dritten ellers hadde jeg aldri kommet meg videre. Du vil alltid møte på sånne folk men ikke bry deg eller bruk energi på det.

Tusen takk, blir beroliget og finner trøst i svarene deres : )

Det er kanskje ikke rart dette er vanskelig for flere. For bestemmer man seg for å slutte helt så må man også bryte med miljøet. Og da står man plutselig alene hvis man en gang i tiden mistet de gamle vennene også.

De "vanlige menneskene" forstår vel kanskje ikke hvor mye jobb, blod og tårer som ligger i å bryte ut å kvitte seg med ruslivet. Og de eneste som evnt hadde forstått det er folk man ikke bør ha kontakt med , nemlig rusere som hadde dratt deg tilbake til misbruket og miserabelt liv.

Det er ikke lett. Jeg føler alle går rundt å tror at jeg har levd et fjolleliv i mange år og bare slappet av, dritet meg ut og bare surret. Og at det bare skulle mangle at jeg i det minste har kuttet ut rusen. Mens for meg har det virkelig føltes ut som en seier og jeg har vært den eneste som har trodd på meg. Det er en så ensom trist vei. Men ja vi får håpe det kommer gode dager hvor man kjenner man kanskje får litt igjen for strevet : )

Ja normalt å kjenne på den angsten. Jeg slutta å ruse meg for mange år siden men kan fortsatt få flashbacks til fucka ting jeg sa og gjorde til familie og folk som ikke var rusa. Jeg har kutta kontakt med så å si alle som kjente meg da og fått meg nye venner med blanke ark som ikke kan dømme meg for den tida der. Føler iblant blikkene og holdningene fra familien fortsatt men men det sitter nok mer i hodet mitt enn at de fortsatt går å tenker på den konkrete skada setningen jeg sa for 8 år siden

Drit i de som dømmer deg og de som ikke hjalp deg. Man vokser og utvikler seg hele livet og får nye venner som passer bedre til den nye livsstilen Det er ikke verdens undergang de tingene du har sagt eller gjort selvom det kan føles sånn, men husk at om 100 så er det ingen av dere som engang lever mer og alting er glemt. Vær stolt av deg selv som kom deg ut av rusen

Jeg fant veien ut av det ekstreme liv, etter kriminalitet i mange tiår. Jeg hadde et lysende talent innen boksing, og kunne nåd langt. Etter mange år med rus for det meste cola som gjorde meg til et frykted monster traff jeg min hjelper. Han ga meg et angsfritt liv som jeg nå kan nyte til det fulle hver dag. Jeg pakker ikke på noen noe. Men om du vil så les det jeg har brukt tid på å skrive til deg her. Håper det vil hjelpe deg til et bedre liv. Det har hjulpet hundretusener før oppigjennom historien.


Bibelen inneholder mange råd om hvordan man kan klare å nå sine mål i livet, og det er mange bibelske prinsipper som kan være til hjelp. Her er noen eksempler:

Sett dine mål i samsvar med Guds vilje: Bibelen oppmuntrer oss til å søke Guds vilje i alt vi gjør, inkludert å sette mål for våre liv. I Ordspråkene 16:3 står det: "Overlat dine gjerninger til Herren, så skal dine planer lykkes." Dette betyr at hvis vi søker Guds vilje og følger hans veiledning, vil han hjelpe oss å nå våre mål på den beste måten.

Arbeid hardt: Bibelen lærer oss at det å arbeide hardt er en nødvendighet det: "Alt dere gjør, gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker. For dere vet at dere fra Herren skal få arven som belønning. Tjen Herren Kristus!" Vi blir oppfordret til å jobbe hardt og med en positiv holdning, og å se på arbeidet vårt som en måte å tjene Gud på.

Vær tålmodig og utholdende: Bibelen lærer oss at suksess ikke alltid kommer umiddelbart, og at vi må være tålmodige og utholdende når vi jobber mot våre mål. I Jakobs brev 1:4 står det: "La tålmodigheten få fullføre sitt verk, så dere kan være fullkomne og hele, uten noen mangel." Vi blir oppfordret til å stole på Gud og å være tålmodige i våre anstrengelser.

Fokuser på hva som virkelig betyr noe: Bibelen minner oss om at det er viktig å ha riktige prioriteringer i livet og å fokusere på det som virkelig betyr noe. I Matteus 6:33 står det: "Men søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg." Dette betyr at hvis vi prioriterer å følge Guds vilje og å gjøre det som er rett, vil alt annet falle på plass.

Be om hjelp: Til slutt lærer bibelen oss at det er viktig å be om hjelp fra Gud når vi prøver å nå våre mål. I Filipperne 4:6 står det: "Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk." Vi blir oppfordret til å søke Guds hjelp og veiledning når vi arbeider mot våre mål, og å være takknemlige for alt han gir oss

Skal ha deg med i bønn, håpet er alderi ute.

Kjenner meg veldig igjen. Det kan ofte bli så ille at man havner utpå igjen, man må rett og slett holde seg sterk. Mentalitet er viktig her, prøv å skyv unna disse tankene så mye som du klar å tenk på de du har aller nærmest, disse folka er ikke venner og de er toxic som faen.

Akkurat nå har jeg vel ingen nære å trygge. Er det som er problemet. Og som gjør det ekstra tungt når jeg møter folk fra fortiden som hvisker og har det gøy på min bekostning. Vold ble nevnt over her, det er ikke meg. Jeg er en stille og sjenert jente. Føler jeg er på riktig vei, men akkurat det her ødelegger så mye for meg. Kan få meg helt i kjelleren og jeg drar hjem med tårer i øynene.

"Ting blir bedre" føler jeg er så ubrukelig tips til unge mennesker som sliter. Nei det er ikke alltid ting blir bedre med tiden.
Har selv angst og blir iblant plaget av tanker på ting jeg har gjort for 10 år siden da jeg i starten av 20 årene var ung, dum og blackout full. Har alltid tenkt at "det blir vel bedre" og ikke aktivt gjort noe med mine mentale problemer, som er mye over-tenking og negative tanker som gjerne får spinne i vei en stund før jeg får stoppet de.

Mitt tips, få profesjonell hjelp istedenfor å vente på at "det blir alltid bedre"

Du kan nesten ikke forvente at ting blir bedre om du ikke gjør noe med det selv heller. Når folk sier at "ting blir bedre" så tar jeg det som en selvfølge at man faktisk må legge ned en liten innsats selv.

Hva med å flytte til ny by typ "reinvente seg selv"? Kjenner par kaller som gjorde nettopp det etter rus historikk og helvete dem lagde i bygda. Det er ingenting galt i å rømme vekk, viktig å tenke på sin egen psykisk helse.

Det går over etter noen år, når du har tilgitt deg selv for alt pisset og er stolt over fremgangen din... Eller frem til du flytter til nytt sted. Jeg flytta.

Hei og hå!
I går dro jeg til min fastlege og bad om hjelp for ett stadig større alkoholproblem. At skammen er en fast følgesvenn er det liten tvil rundt, men øyyy, det er ikke du som bør ha angst og gjemme deg. Ja, du har sikkert gjort ting rusa som du ikke ville gjort edru (velkommen i klubben, vi er mange her), med alt det innebærer. Basert på det du skriver, virker ikke du som ett sånt menneske som bare raser rundt i verden og er en drittsekk for sport. Faktisk tror jeg nok du innerst inne er ett menneske som bryr seg om åssen andre har det, for hadde du ikke vært det, hadde du gitt en lang blank faen i hva alle tenkte. Hva som er "riktig" er vanskelig å si, men jeg må nesten gå utifra at det er noe midt imellom de to ytterpunkta. Bry deg om de folka som oppriktig om deg, og gi faen i resten.

Det er ett godt gammalt råd å la folk finne bunnen sin når de lider av rusavhengighet, og det er jeg til dels enig i. Det er bare noen jævlig viktige nyanser midt i kaoset her. For ja, man bør ta avstand fra folk som er midt i en så grunnleggende selvdestruktiv greie, for vi veit at formaninger, kjeft og moralisme hjelper nøyaktig fuck all. Så da er det innafor å ta avstand fra noen, inntil de forstår at de trenger hjelp. Skal man faktisk være en venn for noen, så er det lov å si noe om det på en ordentig måte i forkant også. Selv har jeg opplevd at folk som har vært utpå selv, har tatt seg tida til å gi meg en realitetsorientering. De har sagt at nå er jeg såpass ute å sykle, at nå må det gjøres noe, for jeg er ikke til å være rundt. Selv om jeg først gikk rett i klikk, så tok det meg heller ikke lange tida å komme tilbake igjen for å si takk, og nå er det i gang. Så uavhengig av hva du har gjort og ikke gjort i rusa tilstand (selvsagt gitt at du har sagt unnskyld der du dreit deg ut), så finnes det ingen unnskyldning god nok for å le av folk bak ryggen deres eller på annen måte være ufine i møte med din avhengighet. Det er så jævlig ræva gjort av de som kaller seg "vennene" dine, for de er ikke venner. Ikke i nærheten faktisk.

Før jeg rota meg ut i avhengighet selv og jeg så venner av meg slite, så sa jeg noe om det (slik de gjorde andre veien da jeg trengte det), og at jeg for øyeblikket ikke kan være rundt det de gjør med seg selv nå, MEN at døra alltid er åpen hos meg. Det spiller ingen jævla rolle hvilken form de er i eller hva som har skjedd, jeg stiller opp. Gitt at vi kan være enige om at vi ikke skader hverandre unødig her, for gud må vite at det har alle hatt nok av rundt bordet. Så vet du hva, jeg synes du har all grunn til å gå med huet heva. Det betyr ikke at det blir lett å gjøre, men du har klatra ut av helvete, så sånne fuckings idioter som er tjukke nok i huet til å se ned på deg etter det, det trenger du ikke i livet ditt. For du er mye, mye bedre enn det. Jeg føler meg ganske sikker på at du ikke hadde gjort det samme om det var omvendt nemlig, så det store spørsmålet er jo hvorfor du skal gidde å bruke tid på folk som sparker folk som lå nede?

Hev hodet, finn deg andre venner, og lev livet ditt. Det er bare en av deg, og jeg synes du er jævlig kul og sterk som kom deg ut av avhengighet. For helvete, det er ikke småtterier vi er oppe imot. Jeg heier på deg! Du fortjener bedre

Skulle selvsagt ikke gi dette innlegget KP

@Bjørneboe Det er fint å lufte ut gammal agg og gruff men ser ikke helt hva det har med denne tråden å gjøre? Kanskje passet bedre i en annen/egen tråd?

Ja jeg syns det var dumt at det ble snakk om vold i tråden jeg lagde. Som sagt vil jeg ikke ty til vold og sånt er ikke meg i det hele tatt, jeg vil ikke ta i sånt engang. Var mer det at jeg lurte på hvordan jeg skal klare å leve med at noen aldri vil få troen på meg (har hørt det både via rykter og også rett fra folk. F.eks ei venninne av meg som kom å viste et bilde av meg som ruset, sovende og i en pinlig positur, halvnaken, og lo av det å trodde tydeligvis det var noe jeg syns var moro å se)

Og, at de fleste har suksess i livet med penger, biler, stort hus, fin type. Da blir meg og det lille jeg har fått til (avstå fra rus og motta hjelp) ingenting i forhold, for de fleste av de er i oppfatning av at det er "bare å slutte" . "Det er bare å skjerpe deg å få deg en jobb som oss andre". De tror deres helgefylla kan sammenlignes med dette mitt.

Men har funnet mye trøst fra dere som forstår hva jeg mener og beroliger meg.

I hvilke settinger er det du er nødt til å være i nærheten av ex venner?

Vel livet er langt og dine "venner" har lang tid å falle på. Og flere av dem kommer helt sikkert til å gjøre nettopp det. Det er slik livet er. Noen ganger går det bra, andre ganger heller dårlig. Fint hus idag og flott type. Skilt, nevrotisk og i en sliten leid leilighet. Det kan skje alle det. Også dine "vellykkede venner". Eller de får helseproblemer, og faller ut av arbeidslivet eller tunge psykiske problemer som gjør at de blir isolerte.

Det jeg forsøker å få frem er at jeg synes ikke du skal sammenlikne deg med alle andre eller dine "venner". For det første virker vennene dine som ekte drittsekker som finner glede i å disse deg, holde deg nede og som ler av deg bak ryggen din, eller tilogmed når de vet du ser det for å få deg til å føle deg liten.

Dropp den gjengen der og skaff deg nye venner.

Du har tatt et aktivt valg om å endre livet ditt, og du har kjempet en seig kamp. Du har allverdens grunn til å være stolt. Nå må du se fremover, tenke ut hva du vil bruke resten av livet på og jobbe mot det målet.

Kanskje betyr det utdannelse, fast jobb eller deltidsjobb ved siden av studier. Og blir du sliten og trett når det nærmer seg eksamen så vet du jo at du har en enorm indre styrke, fordi du la rusen bak deg. Så da kan du puste rolig å være trygg på at du klarer dette også.

Du kan også be om rask psykisk helsehjelp i din kommune, også kan du ta opp dette der. Få litt hjelp til å sortere ut følelser og snekre sammen en plan for veien videre.

Dette finner du ut av og dette kommer du til å fikse.

Flink med ord du pi, var veldig bra skrevet og du fikk frem noen særdeles gode poenger. Verdt å tenke over for noen å enhver.