Nei de får den omsorg, hjelp og lindring for smerter ved den døende fasen. «Vi kjenner ikkje til nokon studie som har vist negative effektar ved bruk av ein tiltaksplan for døyande til personar med demens» (helse bergen).

Mange av de som tar overdose på piller legen skriver ut alt for mye av til personer som overhodet ikke burde hatt de kan vel argumentere for at gjør nettopp dette.

Det er klart at, og bra at eldre får god smertelindring når de ligger på dødsleiet. Om dette skulle fremskyve prosessen tenker du på? Trolig. Men ser ingenting uetisk i det.

De hjalp bestefar på den måten, jeg holdt han i hånda, sykepleierne ga litt ekstra smertestillende pga smerter, hørte ett "ahhhh", så gikk det 10min

Veldig glad for at det skjedde på den måten der

Jeg leste den og ser ikke at det blir nevnt omtrent noe spesifikt på noen måte. Utover at LCP ikke var bra navn, så da gikk de for LSD...

Hva er bekymringen?

TS tipper vel helsenorge judasdoser våre eldste landsmenn..

Ikke annet enn at om man er såpass syk/gammel at det ikke lenger er håp, så blir de satt på lindring/sterke smertestillende etc. hvorav man etterhvert bare ligger i en rus og ikke enser noen verdens ting til man da sovner inn. Tror de er flinke til å pøse på med sterke smertestillende, men ille for pårørende å se hvordan enkelte dør saaaaakte.

Synes det er leit hvordan kun eldre prioriteres i "dødshjelpen". Unge lider like mye som eldre - alder er kun et tall

Er det ikke bedre å potensielt få hjelp med sine psykiske plager, enn å ta snarveien til det neste liv?

Alder er mye mer enn et tall. Aktivt dødshjelp for noen med 100% uhelbredelig sykdom som blir værre for hver dag? Ja takk.

Aktiv dødshjelp for unge som sliter med livet og som i perioder ønsker å dø? For guds skyld nei.

Når man har kommet en tredjedel ut i livet, har man så utrolig mange muligheter til å ordne opp i det. Å komme ut av krise/snu livet rundt bygger karakter og gjør en sterkere. Man lever bare en gang og det skal ikke være enkelt.

Og det kan du altså avgjøre på vegne av alle, uansett forutsetninger?

Tror ikke du helt ser gråsoner her du. Hørt som somatiske, sjeldne lidelser, der den unge lider mer og mer for hver dag som går, og legene stanger i veggen, og påfører pasienten mer og mer lidelse desto mer invasive metoder de tyr til ettersom de famler i blinde?

Det "uhelbredelige" kan også vise seg i form av en lidelsestrykk, der legene ikke kjenner til årsaken til plagene. Skal denne pasienten da måtte lide som følge av uvitenheten til legene? Alt er nemlig ikke like enkelt som du skal ha det til, især mtp at kvinnekroppen ikke er forsket på i den forstand den mannlige kroppen er. Da reises et tankekors seg. Står du like fast ved ditt standpunkt da?

Synes Canadas nye assisterte dødshjelp system virker veldig dystopisk. Om ikke hele, så hvertfall deler av det.
https://youtu.be/ZD0O_w3HzJg
Systemet brukes til å avlive folk som ikke har økonomien til å leve.

Når det kommer til alder, mener jeg at det burde være en høyere terskel for yngre mennesker en eldre. Det er forskjell på å være 90 år, med kreft over alt, vs å være 20 med kreft.
Er du 90, og overlever kreft, så har du ikke lang tid igjen før noe nytt akutt skjer uansett. Som 20 åring er du bare 1/4 igjennom livet. Om systemet får tilgang på avliving frykter jeg det kan bli brukt som en "easy fix". På samme måte som at politi med skytevåpen har mye større sjanse får å bruke makt i en situasjon som krever nedskalering. Såklart er det folk som fortjener å dø, samme hvilken alder. Kroniske smerter, livslange knusende depressioner, sykdommer som gjør livet så vanskelig at det ikke er verdt det.

For den enkelte virker selvfølgelig alt håpløst i perioder og det er vanskelig å ha et større perspektiv på det. Nå er ikke jeg en av de som lider, så jeg kan faktisk se det i et større perspektiv, noe som er fornuftig noen ganger. Når man ser hvor eksponensielt raskt forskning i medisin utvikler seg, ville jeg som lege, pårørende eller omsorgsperson aldri hatt samvittighet til å ta livet av en ung person som lider, når jeg vet så utrolig lite om hvor langt medisinsk forskning og kunnskap har kommet etter bare 5 år, for ikke å snakke om 10-20 år.

Som sagt, man lever bare en gang og livet er fantastisk hvis man har de fysiske/psykiske forutsetningene til å nyte det. Det er en tragedie om man skal ende dette på grunn av lidelsestrykk tidlig i livet som du nevner. Jeg har vært borte i flere personer som bokstavelig har kommet seg opp fra rennesteinen og som lever fine liv i dag.

Og det er nettopp opp til den enkelte å trekke streken - hverken deg som fagpersonen eller nærstående. Det er ikke du som står i stormen, og har nok med å måtte ta minutt for minutt, for dag for dag ble altfor hardt. Så det å sette det inn årsaspekt i så måte, viser faktisk din empati; herigjennom din evne til å leve deg inn i den andres rolle

Så i essens sier du at folk bare skal få assistert-selvmord uten noe som helst kvalitetssikring, for de de selv vil det?

Det er jeg regelrett i mot, jeg har selv vært der jeg trodde alt jeg ville var å dø: Og jeg tror ganske mange er innom de tankene i løpet . Det er en smule lettere å snakke om det for tiden føler jeg siden mental helse er litt mer på agendaen de siste årene. Det beste er selvfølgelig kompiser eller familie man kan åpne seg for.

Det jeg stiller meg særdeles i mot er din uærlige og ekle måte å motargumentere på: Du spiller på rene følelser og prøver å invalidere andres argumenter ved å påstå at vi ikke har empati? Jeg får lyst å be deg dra dit visse eksotiske smakstilsetninger gror.

Nå kan jeg understreke at jeg IKKE har noen psykisk lidelse som tar knekken på meg, og det er frustrerende for pårørende å se hvorledes jeg svinner hen mer og mer for hver dag som går. Jeg skulle så gjerne tenkt vekk sykdommene og de uavklarte sykdommene som er så sjeldne at ingen leger klarer å sette puslebitene sammen, men likevel tar det livet av meg.

Men takker for henvisningen til å dra dit peppern gror. Er oppløftende ord å høre 😊 Prøvde å sette ting i et større perspektiv, og å skille litt mellom somatikk og psyke, for jeg kan FAEN MEG IKKE TENKE MEG FRISK UANSETT HVEM JEG ÅPNER MEG FOR! Og jeg er åpen om tankene mine. Jeg er åpen om hvorledes jeg gruer meg til å våkne av og med smerter, oppkast, epilepsianfall etc. Kan ikke tenke meg vekk fra dette. Men kan sikkert prøve peppern din. Empatiske mennesker på denne jord ass

Det er veldig leit å høre at du har det slik, og det er absolutt ikke noe måte å leve på, du har min fulle sympati.

MEN, du bruker din situasjon som et brekkjern i diskusjonen for å få frem din mening, og det er helt usaklig. Dette er et diskusjonsforum da må du regne med at folk er uenig, stiller spørsmål og tester ut meningene dine.
Du setter de andre i tråden i en umulig situasjon: Enten så er alle enige med deg eller så er vi visstnok usympatiske.
Du påstår du prøver å sette ting i større perspektiv når du i realiteten gjør det motsatte: Du tar et stort, kompleks tema og snevrer det inn til EN enkelt situasjon: Din egen, og nåde den som ikke er enige med deg.

Du har også unnlatt å svare på spørsmålene mine: Mener du virkelig at folk selv skal få bestemme, uten at medisinsk personell med relevant utdanning skal ha noe som helst å si om saken?
I så fall ser jeg på det som noe som kan misbrukes til de grader.

Jeg håper du finner en løsning, i form av å bli bedre eller å få dine ønsker innfridd. lykke til videre.

Da skal jeg forklare dette litt bedre for deg, i et diskusjonsvennlig tonefall; hovedessensen min ved å bruke meg som eksempel, er å dra et skille mellom de med psykiske og somatiske lidelser. Hovedessensen som jeg prøvde å eksemplifisere ovenfor her, er at ved psykiske lidelser, burde kriteriene ved assistert selvmord være skjerpet.

Etter flere års innleggelser, med sidekamerater som også var av mitt kaliber i min alder, har jeg altfor mange graver å gå til, og legene burde skjems av den "jobben" de utøvde, da unge pasienter med dødsdom hengende over seg ikke fikk rettmessig smertelindring, med begrunnelsen om at de ar redd for å "gjøre de narkomane". Å hyle av smerte hver natt, og å ikke kunne gjøre annet enn å sitte ved deres side, bite i seg smerten, og holde dem i hånden, fordi legene ignorerer deres alder, er da ikke et menneske verdig - alder er nemlig kun et tall. Verdighet, godhet, varme, medmenneskelighet - og mer til - kan da ikke måles til et tall.

Så jeg svarer deg på spørsmålet både ved å sette et skille mellom somatikk og psyke, samt ved å påpeke nettopp mangelen på kunnskap hos leger hva de unges helse gjelder når det kommer til det somatiske. Vi lider like mye som de eldre, og enden på visen er den samme. Hvorfor skal den være så mye verre for oss enn de eldre da?

Først må jeg si takk for skikkelig og godt skrevet svar, du sitter med erfaringer jeg unner ingen.

Men la meg være djevelens advokat her: Jeg kan godt skjønne at med erfaringene du har så er det lett å peke fingeren mot legene, men de er underlagt regler og rettningslinjer de skal følge. Bryter de denne kan de miste lisensen og kan mest sannsynlig aldri praktisere som lege igen.
De er en av de mest belastede ykresgruppene som finnes, de har unntak fra mange arbeidsmiljølver, eller egne klausuler som gjør at de jobber mye lengre og hardere enn mange om ikke de fleste yrkesgruppene. Hele yrket, på tvers oav nasjoner har en forhøyet selvmordsrate.

De er klemt mellom barken og veden: Lysten til å hjelpe pasienter på best mulig måte og vanskelig prioritering pga manglende bemanning og lite vilje fra politikere til å høre på de. De har lyst å gi smertelindring men det dels puritanistiske synet i Norge er at å lide er en del av døden: Det er bedre nå enn før men en lege kan ikke bare pøse på med smertestillende, for reglene satt med de beste intensjoner, hindrer de. De kan rettsforfølges og miste lisensen sin, kort og godt livet deres kan ødelegges.

Til spørsmålet ditt om unge vs eldre er vel grunnen at for unge er det et håp: Man har mye levetid igjen, som potensielt kan brukes til veldig mange fantastiske ting. Om det er rett? Muligens ikke, derfor synes jeg slike avgjørelser skal gjøres av eksperter. Jeg er ganske sikker på at mange leger, spesielt de som jobber med terminale pasienter er enige. Det er i hvert fall det inntrykket jeg sitter igjen med: At de er like bitre mot de som sitter med makten over slike avgjørelser, for de vet ikke hva de snakker om. Få politikere har måttet sitte å se noen bli spist opp av kreft og leve i smerte sine siste dager, men til og med der er smertelindring regjert av rigide lover.

Ergo, har man en fellesnevner her at man har såkalte "utdannede" eksperter som ikke sitter med relevant erfaring, for det mener jeg, er et tungtveiende moment i vurderingen av livskvaliteten og -varigheten til pasienten, for ikke å nevne pasientens stemme selv. En helhetlig vurdering, der det kyniske aspektet hvor samtlige raser fortjener en verdig avslutning på livet, bortsett fra mennesket, hadde vært en subjektiv og tilrettelagt vurdering for den enkelte; ikke fastbundet til rigide lover og regelverk som hemmer handlingsrommet til dem som er satt til å hjelpe de som trenger hjelpen.

Er litt selvmotsigende å utdanne noen som er ment for å hjelpe, men samtidig låse dem fast i å utøve en human hjelp, sett fra et objektivt perspektiv. Ethvert annet dyr ville fått en helt annen behandling enn hva et menneske kan defineres for å få som mishandling i det ytterste.