Nja, panikkangst og noia er ikke nødvendigvis forstadiet til psykose.

Med det sagt, kan DMT være traumatisk. Spesielt hvis man eyeballer doser. Kjenner en person som har havnet i en dyp depresjon etter en altfor heftig tur på ett uegnet sted.

Trår man varsomt og følger regler, så går det nok bra. Med mindre man er utsatt for psykoser (som ikke nødvendigvis starter med noia og panikkangst, men gjerne inntreffer umiddelbart etter turen).

Av ren nysgjerrighet:
Både jeg og kompisen min er veldig interessert i DMT. Har prøvd det nå 2 ganger, en lav dose og en høyere dose. Under den høyere dosen, så fikk jeg en ganske overveldende opplevelse i den forstand at jeg ble litt sjokkert. Dog jeg vil ikke beskrive med lik "signifikans" (sliter med å finne riktig ord) som de fleste da beskriver. Opplever å ha gått dypere med LSD.

Spørsmålet mitt er da som følger: Er det slik at du virkelig forstod når du hadde nådd "breakthrough", og hva avskiller en "breakthrough" fra en mislykket en? Finnes det en merkbar terskel ut ifra din erfaring?

Tar gjerne imot svar fra andre med erfaring.

Etter min erfaring kjennetegnes breakthrough av "total" egodød, man har ingen minner fra den virkelige verden, man vet ikke hvem man er (uten at det fører til bekymring). Det føles som man er en observatør, uten å ha en særlig dømmende forhold til det man observerer utifra det vanlige egoperspektivet.

Mitt første breakthrough føltes som om jeg ble født inn i en verden som ikke lignet på noe annet jeg har sett før, men som likevel føltes kjent og kjærkommen, som om jeg har vært der før. Jeg var 4 timer inn i en LSD-tur på tilnærmet 400 mikrogram, så jeg hadde en fot der inne allerede. Det tok meg bare ett trekk (husker ikke doseringen, men den var ikke særlig stor) som jeg inhalerte og holdt inne. Mens jeg gjorde det, lukket øyne seg automatisk, og da jeg "åpnet" dem igjen, var jeg allerede der, det skjedde nesten øyeblikkelig.

Jeg glemte helt å puste, men kroppen tok seg av det. Jeg havnet i en slags halvsfære som strekte seg til det uendelige, og dens kuppel og alt in between var fullt med en hav av vesener som opererte som ETT, de hadde en viss individualitet alle sammen, men samtidig var en del av det hele. Hele "havet" bevegde seg ekstremt fort, vesener var koblet sammen som kjeder som bevegde seg i hver sin retning, parallelt og på tvers av hverandre. En gjeng med vesener spratt ut av "havet" og kom til meg. De ga meg mye kjærlighet (ikke på et seksuell vis) og omsorg, så mye som jeg aldri har opplevd før.

Da jeg kjente at jeg begynte å bli dratt ut derfra, så fikk jeg mange klem og kyss, i den grad som vesener som så ut som sammenkoblede konstant transformerende "sjøhester" (det nærmeste jeg kommer på som ligner på dem) kan gi, som et farvel og masse lykke til videre i livet. En av de beste og mest langvarende afterglow jeg har hatt i etterkant av en psykedelisk opplevelse.

Jeg vet ikke hva dette stedet var, men har mistanker om at det er der vi alle kom fra, og dit skal vi returnere etter døden. Som sagt, bare spekulasjon fra min side.

Glemte å poengtere at man aldri ender opp på samme sted ved en breakthrough.

Ved en annen anledning, uten LSD ombord denne gangen, kom jeg til et sted som var svært geometrisk korrekt, nesten 2D. Grønne enger strakk seg til horisonten. Hele plassen hadde en slags forvrengt julemotiv gående for seg, men uten snø. Jeg følte som om jeg satt på et usynlig tog og passerte forbi hus og trær som så ut som Christmas Candy Canes. Etter ei lite stund kom det vesener som så ut som Santa Klaus sine alver som for en eller annen grunn var utformet som hakkekors. Dem begynte å kommunisere med meg i form av bilder og visjoner, veldig raskt (alt i DMT-verdener har en sinnsyk tempo).

Det kom til et punkt da vesener begynte å vise meg noe som frambrakte ekstrem frykt inni meg, det føltes som at hvis jeg kommer til å forstå det som ble vist, så kommer jeg aldri til å kunne fortsette å leve i den virkelige verden. Det var som om jeg ble vist den sanne naturen av Gud og tilværelse, men det var så enormt og ekstremt at jeg ba dem om å ro ned, at dette kommer jeg ikke til å takle. Dem virket til å ha forstått min forespørsel, og når jeg spurte om det var den sanne naturen av Gud de prøvde å forklare, så ble de ekstremt glad, som om de har klart å få noe gjennom til meg. De kom hoppende rett inn i mitt ansikt i sin glede, og da sluttet turen brått, og jeg var tilbake.