Hei freaks.
Dere som har opplevd rusutløst psykose, hvordan taklet dere det når dere ble frisk? Helst dere som har hatt det i mer en noen dager, men i flere uker,måneder?

Har opplevd det og det har vært et helvete, bokstavelig talt, så skummelt, ensomt, forvirrende,meningsløst. Hvordan taklet dere å våkne opp, bli frisk og skjønne at du faktisk mistet det helt. Det har alltid vært en frykt for meg, og nå har jeg opplevd det, psykose. Jeg ser ikke ned på noen i det hele tatt når det gjelder psykiske lidelser, synes synd på de heller, sliter mye selv, men akkurat når jeg våknet opp fra psykosen ble jeg flau.. og ubeskrivelig deprimert og forvirret, jeg innså alt som var min virkelighet, var ikke reelt.

Det var også mye som jeg vet har skjedd, fordi jeg bruker rus, bare at jeg ble mer paranoid en normalt, men også vrangforestillinger som er helt usansynelige og helt galskap, skikkelig paranoid og vill fantasi. Helt ubeskrivelig deilig å være så og si frisk, men også har jeg blitt deprimert over alt, jeg har ptsd fra før, men psyKosen har vært så ubehagelig og skremmende at jeg føler jeg sitter igjen traumatisert av mine egne tanker, eller vrangforestillInger. Stresset over hvordan jeg har oppført meg blant folk.. Skammer meg. Er flau. Og så trist. Forvirret. Endelig over fyfaen for et mareritt det har vert. Men shit så flau og trist jeg er.

Helt sykt som å våkne fra et mareritt som endelig er over, og det er så godt. Men jeg føler meg dypt dypt trist, en ubeskrivelig tristhet. Skulle hoppet av glede, men er så trist som aldri før.

Jeg opplevde dette halvveis en gang. Inntok et legemiddel med masse efedrin og tilbrakte tre dager på ferie med maks noia. Alt handlet om meg i verste mening, hvert kremt eller stygge blikk var rettet mot meg, hvis noen snakka i nærheten var jeg alltid tema. Grunnen til at jeg skriver halvveis er at jeg innså årsaken samtidig som siste slurk ble inntatt. Hadde aldri opplevd det før, men bodde med ei venninne noen år før som fikk rustløst psykose etter flere døgn på festival med lite mat og mye drikke. Antok at dette var midlertidig, beit tenna sammen og fikk pakka meg på første fly hjem. Det roet seg gradvis over den neste uka, kan hende jeg forlenga det noe ved å røyke endel bønne.

Når jeg tenker tilbake er jeg glad for at det gikk såpass bra. Om det ikke hadde vært så åpenbart hva som var årsaken (nytt legemiddel i for stor dose inntatt umiddelbart før) ville jeg garantert oppsøkt hjelp. Siden det var over raskt og jeg ikke gjorde mye utav meg er jeg faktisk glad for å ha vært gjennom det. Skulle det skje igjen vet jeg hva som foregår, og det har ved flere anledninger vært nyttig sammen med psykotiske folk i jobbsammenheng.

Jeg tror ikke det er tilfeldig å føle seg litt nedfor etter en psykotisk episode. Vet ikke så mye konkret, men tipper det er litt av en overgang for hjernen å gå fra Jim Carrey i The Truman Show til en vanlig borger.

Vet ikke hvor relevant dette var for deg, men lykke til! Det blir garantert bedre.

Tusen takk for at du delte ≤3 Glad det gikk over så kjapt for deg, ganske ubehagelig! Men man lærer noe av det på en måte, og kan kjenne igjen og forstå symptomer fort å få hjelp om man opplever det igjen,før det går for galt. Jeg mista det helt til slutt og kunne ikke forstå jeg trengte hjelp før jeg gradvis ble bedre og gikk inn og ut av vrangforestillingene. Jeg sammenligner aldri folk sine problem, jeg også opplevde det du gjorde, men så utrolig mye mer greier også, ja det er bra beskrivelse som å være hovedpunktet og gå til en helt vanlig borger som jeg er, gjør ikke mye utav meg og vil heller ikke ha noe oppmerksomhet til vanlig. 5prosent, kanskje 10% var positive og heftige positive følelser, men resten 90-95 var bare ensomt, jeg hadde ingen andre en meg selv, hele verden var ute etter meg, jeg var skyld i alt vondt som skjedde i verden.. og ingen ville meg godt.. og jeg var redd. Så trodde jeg skulle bli glad når desse tankene forsvant, ja jeg har vert midtpunktet i verden i mitt hodet, men på en negativ måte. Jeg har ikke vært trygg noen plass. Og så og si HVER eneste ting som skjer rundt meg er et tegn til meg eller om meg, eller noe jeg må finne ut av.. Deilig og være frisk, men håpte jeg skulle vær lykkelig. Er nok normalt å bli nedfor ja når jeg tenker meg om, er en skikkelig opplevelse.. nå skal jeg bare takke for at jeg kom meg ut av dette og holde meg langt unna det jeg vet jeg ikke tåler, så heldig jeg er som ble frisk. Må nok bare bearbeide hva jeg har vært igjennom så blir livet bedre etterhvert ≤3

Tid er en kjempemedisin så lenge du ikke bruker den på å skade deg selv så det virker som du er på god vei.

har hatt 4stk selv. vill ikke gå inn i detaljer, men kan si så mye som at det var syke greier. hang ikke ihop med realiteten i det hele tatt. har så å si tatt alle typer psykadelika, men ingenting kommer i nerheten av hallisene å vrangforestillingene jeg fikk. går nå på masse medesiner å det hjelper litt i di værste situasjonene. føler med dere, håper det ordner seg for dere.

De verste rus utløste psykosene jeg har hat har blitt utløst av overdrevet amfetamin forbruk. De vrangforestillinger og hallusinasjoner er ikke noe og spøke med! Varte godt over 3 måneder den ene og tok 2år til før jeg skjønte at det var en psykose.

Hva hadde du vrangforestillinger om?

Tok flere år etter langvarig psykose at jeg begynte å føle meg mer normal. Men med mange kortvarige og to langvarige psykoser har jeg fortsatt etterfølger av det i form av heftig sosial angst og at jeg alltid er føre-var, orienterer meg om utganger, hvem som er rundt meg av folk og biler osv. Føler meg endret for livet men håper å bli kvitt angsten..

De kortvarige psykosene mine handla om at jeg var sikker på noen skulle ta meg og overvåka meg. Å jeg var helt Rambo og lagde feller rundt huset og trodde jeg var smart og satt mobilen i vinduskarmen for å filme så jeg kunne følge med på skjermen om noen kom istedet for at de så meg kikke ut fra gardina, trodde det var plantet gift i maten min, at når som helst dundra ti MC medlemmer inn å drepte meg eller en djevelsk entitet kom å sa velkommen til helvete og slukte meg hel. At lyder fra utenfor garantert var noen som prøvde å dirke opp låsen min men at hver gang jeg kikka i nøkkelhullet så var de raske som ninjaer og dukket unna så jeg har stått timesvis i nøkkelhullet for å buste de som aldri fantes. Disse psykosene har vært så jævlige at det etter mange års rusbruk ikke var vanskelig å slutte, det måtte jeg.
De langvarige psykosene var mer åndelige at jeg trodde jeg var en figur i et sims spill, TVen snakka til meg, jeg hørte "the head of the machine" kommentere meg, trodde folk på gata som ikke hadde noen tilknytning til hverandre sendte hverandre telepatiske instrukser for hvordan de skulle te seg når jeg kom gående for at jeg ikke skulle avsløre at de var med på spillet jeg hadde hovedrollen i. Det var jævlig slitsomt og mindfuck og pågikk noen måneder men jeg var ikke redd for å bli drept på samme måten som de korte psykosene. Var mer nysgjerrig på hva faen for en matrix "truth" jeg liksom var på sporet av å finne ut av.

Grøss.. Gjenkjennbart.. De kommenterte hver minste bevegelse jeg også gjorde hvis jeg kom litt for nærme gardina eller prøvde å ha på et lys inne. Jeg husker jeg lå på gulvet i halvannen time og nesten ikke turte å puste fordi de kunne se brystkassa mi bevege seg da og gjøre seg klar til å ta meg. Jeg ålte meg langt gulvet til slutt for å komme meg inn på badet et rom uten vinduer og de ca 3 meterne det var brukte jeg sikkert ytterligere halvannen time på å åle meg bortover med så små bevegelser at ingen skulle kunne se det. Seff så var det minst like noia inne på badet for der hørte jeg sus fra vifta og trodde jeg hørte de hviske og var da seff overbevist om at de visste jeg var på badet og stelte seg rett utafor vifta.. Lordy lord hjernen kan være så jævla drøy at det faen ikke er gøy å engang tenke på..