Hei,
Tenkte å lufte her hva jeg sliter med i eget land. Tror ikke det er så mange andre råd en advokat på meg men liker ikke de noe særlig da de er veldig ofte lydige med de som de får lønn fra og i mitt tilfelle ville det blitt staten, de vil helst ha så mange rettsrunder som mulig og tenker mest på egen lommebok. Savner flere advokater i Norge som går i kamper for sine klienter men det gjør de kun om det er sak på tv eller i aviser er mitt inntrykk. Eller kanskje de bare ikke får den kampen fra "motstander".
Over til hva jeg sliter med. Tilbake i 2019 gikk jeg igjennom en separasjon og 6 måneder inn i den så dro jeg til eks konas hjemland fordi jeg alltid hadde lyst til å bo der, trengte ett nytt inntryk av landet og ikke i sak mot ett helt land som det kunne virke som, og hadde jobb muligheter. I de 6 månedene så hadde jeg kontakt med eks sin advokat og skrev aldri under og fra meg barna som var eneste tilbud uten at det forelå noen beskyldninger og hadde holdt meg unna kriminalitet og ulovlig rus i 15 år da jeg hadde vært innom slikt i tidlig voksenalder. Forsøkte 3 arbeidsforhold på de 6 månedene og det siste forsøket så jobbet jeg for ett annerkjent selskap i Manila når sivilsak gikk for tingretten med påstander fra eks kone at jeg var syk og det fikk hun rett i fra sakkyndig uten prøver eller slikt men tror de hadde papirer fra 15 år tilbake og mente at 15 år tilbake var da. Hva eldste datter sa i retten var at jeg kun var sinna til tider men hadde alltid ett godt forhold til mine 3 barn men storfamilien var det verre med og hadde flere kamper gående.
Var 3 år i Manila men fikk ikke til arbeid for andre og drev eget selskap med partner og fikk ett barn etterhvert med henne også. Hun ønsket å avslutte forholdet etter ca. 1 år etter fødsel og forlangte helt umulige summer i møte med myndighetene. Ønsket å ha med sønnen min til Norge men det var umulig i henhold til demms lovverk og møtte opp i minst 7 møter ang dette. Mottok ikke noe fra NAV i denne perioden og når jeg kom tilbake til Norge så var alle rettigheter i henhold til folketrygden blåst bort. Tror det hadde vært annerledes med partner og barn der borte med Nav utbetalinger som de fleste som bosetter seg i Asia har. Det ble til tider ustabilt økonomisk gjennom covid men mye morro før jeg reiste på land og sjø over til Malaysia og deretter Norge.
Store problemer med NAV når jeg kom tilbake til Norge de hadde nektet meg støtte når jeg var i Filippinene selv med diagnose fra eks kone og sakskyndig i retten mens jeg var der. Ikke noe økonomisk støtte til å ta jobbtilbud når jeg nådde Norge den gangen heller men fikk etterhvert på gli månedlige sosial stønad søknader og hadde store kommunikasjonsproblemer som ikke ble beregnet som helse plager, behandlet eller noe i den duren så jeg reiste til Zambia hvor jeg var velkommen og trengte litt medfølelse, kjærlighet, omtanke og behandling som de ga på sine måter.
Nå har jeg kommet tilbake til Norge igjen mye pågrunn av at NAV kuttet av økonomisk støtte for ca. 6 måneder siden og sliter med NAV igjen som igjen ikke støttet meg økonomisk til ett nytt jobbtilbud jeg har og betalinger fra de skulle kommet før påske. De jævla månedlige søknadene igjen.
Har hatt håp om å få møte barna mine i Norge men det er kun mulig gjennom rettsak tror jeg.
Og NAV ønsker å sjekke om jeg er arbedsufør men har ikke trygderettigheter. Utifra åssen jeg ser Norge så kan hende jeg får det allikevel da i mine saksganger ikke har vært fakta basert og hva som helst kan skje uten at lover blir fulgt.
Har bestemt meg for å ta ansvar selv og reiser tilbake til Afrika for å være sammen med min gravide kone der, var en mulighet å få henne til Norge men ikke slik myndighetene er for min del. Men mulig jeg utsetter dette noe med muligheter for trygd men ser på det som missbruk av tid fra staten som er ganske normalt for meg og fører aldri til noe konstruktivt.
Jeg er egentlig ikke denne personen heller og har mye god arbeidskompetanse som jeg har arbeidet for i mange år og land men dette heller ei godkjent av NAV og de skriver det som ferier selv med seriøse kontrakter å vise frem.
Det er kjipt å ikke ta seg videre uten å måtte innom offentlige kontorer og havner garantert opp i Angola snart og plukker opp kona på den Zambiske grensa der.
Grunnen til min negativitet er hvor lang tid alt tar i dette landet og det går så sakte at det er for sakte for potensielle arbeidsgivere og meg også.
Når gode råd er dyre så er det dyrt og være fattig også. Lot kona ha penga i Zambia så hun klarer seg og ikke ender i krise selv.
Og dra med sosial stønad penger igjen er egentlig ikke kjempe stor stas men gjør det istedenfor kriminalitet mot private istedenfor stat.
Innspill og råd tas imot.
Tenkte å lufte her hva jeg sliter med i eget land. Tror ikke det er så mange andre råd en advokat på meg men liker ikke de noe særlig da de er veldig ofte lydige med de som de får lønn fra og i mitt tilfelle ville det blitt staten, de vil helst ha så mange rettsrunder som mulig og tenker mest på egen lommebok. Savner flere advokater i Norge som går i kamper for sine klienter men det gjør de kun om det er sak på tv eller i aviser er mitt inntrykk. Eller kanskje de bare ikke får den kampen fra "motstander".
Over til hva jeg sliter med. Tilbake i 2019 gikk jeg igjennom en separasjon og 6 måneder inn i den så dro jeg til eks konas hjemland fordi jeg alltid hadde lyst til å bo der, trengte ett nytt inntryk av landet og ikke i sak mot ett helt land som det kunne virke som, og hadde jobb muligheter. I de 6 månedene så hadde jeg kontakt med eks sin advokat og skrev aldri under og fra meg barna som var eneste tilbud uten at det forelå noen beskyldninger og hadde holdt meg unna kriminalitet og ulovlig rus i 15 år da jeg hadde vært innom slikt i tidlig voksenalder. Forsøkte 3 arbeidsforhold på de 6 månedene og det siste forsøket så jobbet jeg for ett annerkjent selskap i Manila når sivilsak gikk for tingretten med påstander fra eks kone at jeg var syk og det fikk hun rett i fra sakkyndig uten prøver eller slikt men tror de hadde papirer fra 15 år tilbake og mente at 15 år tilbake var da. Hva eldste datter sa i retten var at jeg kun var sinna til tider men hadde alltid ett godt forhold til mine 3 barn men storfamilien var det verre med og hadde flere kamper gående.
Var 3 år i Manila men fikk ikke til arbeid for andre og drev eget selskap med partner og fikk ett barn etterhvert med henne også. Hun ønsket å avslutte forholdet etter ca. 1 år etter fødsel og forlangte helt umulige summer i møte med myndighetene. Ønsket å ha med sønnen min til Norge men det var umulig i henhold til demms lovverk og møtte opp i minst 7 møter ang dette. Mottok ikke noe fra NAV i denne perioden og når jeg kom tilbake til Norge så var alle rettigheter i henhold til folketrygden blåst bort. Tror det hadde vært annerledes med partner og barn der borte med Nav utbetalinger som de fleste som bosetter seg i Asia har. Det ble til tider ustabilt økonomisk gjennom covid men mye morro før jeg reiste på land og sjø over til Malaysia og deretter Norge.
Store problemer med NAV når jeg kom tilbake til Norge de hadde nektet meg støtte når jeg var i Filippinene selv med diagnose fra eks kone og sakskyndig i retten mens jeg var der. Ikke noe økonomisk støtte til å ta jobbtilbud når jeg nådde Norge den gangen heller men fikk etterhvert på gli månedlige sosial stønad søknader og hadde store kommunikasjonsproblemer som ikke ble beregnet som helse plager, behandlet eller noe i den duren så jeg reiste til Zambia hvor jeg var velkommen og trengte litt medfølelse, kjærlighet, omtanke og behandling som de ga på sine måter.
Nå har jeg kommet tilbake til Norge igjen mye pågrunn av at NAV kuttet av økonomisk støtte for ca. 6 måneder siden og sliter med NAV igjen som igjen ikke støttet meg økonomisk til ett nytt jobbtilbud jeg har og betalinger fra de skulle kommet før påske. De jævla månedlige søknadene igjen.
Har hatt håp om å få møte barna mine i Norge men det er kun mulig gjennom rettsak tror jeg.
Og NAV ønsker å sjekke om jeg er arbedsufør men har ikke trygderettigheter. Utifra åssen jeg ser Norge så kan hende jeg får det allikevel da i mine saksganger ikke har vært fakta basert og hva som helst kan skje uten at lover blir fulgt.
Har bestemt meg for å ta ansvar selv og reiser tilbake til Afrika for å være sammen med min gravide kone der, var en mulighet å få henne til Norge men ikke slik myndighetene er for min del. Men mulig jeg utsetter dette noe med muligheter for trygd men ser på det som missbruk av tid fra staten som er ganske normalt for meg og fører aldri til noe konstruktivt.
Jeg er egentlig ikke denne personen heller og har mye god arbeidskompetanse som jeg har arbeidet for i mange år og land men dette heller ei godkjent av NAV og de skriver det som ferier selv med seriøse kontrakter å vise frem.
Det er kjipt å ikke ta seg videre uten å måtte innom offentlige kontorer og havner garantert opp i Angola snart og plukker opp kona på den Zambiske grensa der.
Grunnen til min negativitet er hvor lang tid alt tar i dette landet og det går så sakte at det er for sakte for potensielle arbeidsgivere og meg også.
Når gode råd er dyre så er det dyrt og være fattig også. Lot kona ha penga i Zambia så hun klarer seg og ikke ender i krise selv.
Og dra med sosial stønad penger igjen er egentlig ikke kjempe stor stas men gjør det istedenfor kriminalitet mot private istedenfor stat.
Innspill og råd tas imot.