Tabletter har hjulpet meg (citalopram).

Panikkanfall er som navnet tilsier, anfall av panikk. Husk at man ikke "mister" psyken, men den kan være særdeles ubehagelig til tider, eller sammenhengende over år. Det som er fint er at man kan gjøre ting om hjelper. Ikke alltid mye, men iallfell mer enn ingenting.

Det jeg prøver å gjøre, og som hjelper er:

- Å være klar over tankene og følelsene som leder til "Nå kommer HÆLVETE!"
- Tenke på at det ikke kommer til å skje noe som helst, det er bare hjernen min som overreagerer.
- Puste dypt inn og knytte nevene
- Lukke øynene, og legge meg ned til det går over (om det er spesiellt ille).

Dette med at du "tenker mye" stikker seg litt ut, for meg.
Om du opplever at du ikke klarer å slutte å tenke
eller at tanker kjøres drit fort gjennom hodet ditt
eller at du ofte tenker ting som du ikke vil og ikke klarer å slutte med kan det peke på at du har noe annet enn "bare" depresjon og angst (som f.eks. OCD).
Uvirkelighetsfølelsen høres ut som noe som kalles "Depersonalisering", men nå bare diagnose-nerder jeg.

Dessuten så er verd å merke seg at når du tar medisinen valium har den akkurat den effekten den skal ha, på de symptomene den er ment til å hjelpe mot (medisin er kanskje ikke så dumt, er poenget mitt). Men jeg er enig i at benzoer og diazepam etc. er medisin som bruk av, krever en dedikert og dyktig lege som følger opp (om han/hun har skrevet ut til deg og ikke fulgt opp så bør du kanskje bytte lege). Og selvsagt så håper jeg ikke du tar dem etter å kjøpt av noen.
Uansett så må du velge selv det som passer best, bare tenk godt, nøye og åpen-sinnet gjennom det.

Det er uansett verd å utforske de tingene du sliter med, sammen med noen som er sånn ordentlig, profesjonell psykolog/psykiater/mental helsearbeider, og som du føler du kan stole på. Jeg er bare en forum-nisse.

Det kan gå over, men det gjør det så godt som aldri av seg selv.

Kan også legge til at jeg vet at psykiatrien er skummel og kanskje ubehagelig, men husk at om du ber om hjelp så er det bedre enn om du MÅ få hjelp (ikke at det alltid skjer. Vil faktisk påstå at det skjer alt for sjelden. Har opplevd mange veldig syke mennesker som ikke får enten tilstrekkelig, eller noe hjelp. Selvom de åpenbart trenger det.)

Og om du er redd for dårlig behandling så kan jeg nærmest garantere at du kommer til å oppleve noen som gir det. Men det finnes også veldig mange fine, dyktige mennesker innenfor psykiatrien/hesle-norge/medsinteateret. Og husk at du har MASSE rettigheter om du ber om behandling.

Her er noen nummere du kan ringe om du vil (Har av og til hjulpet meg):

Mental Helses Hjelpetelefon
(hele døgnet)
telefon 116 123

Psykiatrisk legevakt i Oslo
(hverdager 16 - 24, helg og helligdager 8 - 24)
telefon 22 93 22 93

Angstringen
(man-fre 10 - 13, ons 19 - 21)
telefon 22 22 35 30

og her er en link med MANGE (et koldtbord av hjelp, så lenge du er våken på riktig tid av døgnet....)


Lykke til Sprite, beklager om skrivefeil og sånn. Er litt sent og så den før jeg skulle legge meg.

Jeg opplevde det samme, og jeg var redd. For det første må du ikke la deg stresse, det vil gå over. Men det vil ta tid. Jeg ville gitt det minimum 2-3 måneder før du kan tenke på lege etc. Det tok omtrent 2 måneder så følte jeg meg tilbake. Så ikke få panikk, kroppen trenger tid til komme seg. Ta en dag av gangen. Skriv ned en dato om 2-3 måneder å ta en evaluering. Jeg har noen tips som hjalp meg veldig mye mens jeg ventet:

Trening. Jeg løftet vekter 5 ganger i uken og det hjelper. Anbefales på det sterkeste. Liker du ikke å løfte vekter så gjør noe som du synes er gøy.

Drikk vann. Jeg hadde alltid 4 stk 1,5L flasker fylt med springvann inn i kjøleskapet som jeg drakk av. Drakk fra morgen til kveld noe som jeg har tatt med meg videre i livet. Du sparer utrolig mye penger, du drikker mindre sukkerholdig drikker og du holder deg hydrert, noe som jeg var dårlig på før. Du vil føle deg friskere å mer våken. Anbefales på det sterkeste.

Skriv dagbok. Det er godt å få skrevet ned tankene. Samtidig vil du kunne gå tilbake å se på at du har faktisk blitt bedre. Dette vil hjelpe.

Snakk med noen du føler du kan stole på. Gjør det fortest mulig. Få ut tankene, ikke hold de inni deg. Vær 100% ærlig.
Prøv å få dette til værtfall en gang i uken med samme person.

Vær ærlig med deg selv å finn ut hva du er redd. Face your fears, hvis du føler deg tøff nok. Det gir en utrolig mestringsfølelse.

Det er kun du som vet hva som er best for deg selv. Hvis du føler at du må gå til lege, gå til lege. Men prøv å vent litt. Prøv noen av mine tips hvis du finner de intressant. De hjalp meg. Drit i de pillene, du klarer dette, det er min mening. Det finnes ingen quick fix. Det vil ta tid, det er viktig at du virkelig forstår det. Så prøv å gå 2-3 måneder uten å bekymre deg, uten å stresse eller ha panikk over situasjonen. Så tar du en evaluering da. Lykke til.

"Jeg kommer ikke til å røyke igjen, og sluttingen er ikke noe problem for meg, det er mer de psykiske plagene som er kommet."

De psykiske plagene henger sammen med slutte å røyke. Ikke nødvendigvis for alle, men kanskje for deg. Mange melder at følelsesregistret kommer sterkere tilbake når man begynner å slutte og det kan føles uvant og vanskelig.

3 uker er det avveninnings- eller reduseringsprogrammer opererer med i Oslo. Da vil du være over den verste kneika.

Hvis du bor i Oslo og sliter med nedtrappingen så vet jeg personlig at Ut av Tåka drives av reflekterte personer. Man kan være uenig eller enig med noen av de påstått kognitive effektene av å røyke mye, eller hvor lett eller vanskelig det er å slutte, det er samme faen. Har selv ikke gått der men kjenner de som driver littegrann og inntrykket er positivt.

Selv en hardbarka stoner med 420 hettegenser og 100 forskningsartikler i lomma vil kunne bli møtt med respekt av UaT.

Det er mitt inntrykk!

http://uteseksjonen.no/ut-av-taka

Ja. ang. det med medisin:

Jeg vil legge til at jeg overhodet ikke mener å oppfordre til det, ukritisk.

Men siden dette er en offentlig tråd -og det at cannabis-entusiasme er vanlig her på bruket- vil jeg poengtere at medisinering ikke noe å generellt sett, avfeie.
Samt at det har hjulpet meg personlig.

Dessuten kan cannabis-bruk maskere eller (selv)medisenere underliggende alvorlige lidelser, samt forverre dem (schizofreni f.eks. Lol, en kilde. "Too long. And boring."? Skroll til "Dobbeldiagnoser"). Og jeg vet ikke noe om hvem som leser dette, eller hvorfor.

Jepp, har hatt det et problem i 3 år nå hvor jeg føler ingenting (pluss andre plager). Etterhvert gikk jeg drittlei og begynte å teste ut forskjellige ting som heroin og crystal meth, men ingenting får meg tilbake der jeg var før hasjen fucka meg (det skjedde én spesifikk gang btw. Røyka i 3 år i forveien). Virker som om alle gladstoffer i hjernen er blokkert på en eller annen måte. Å le for 4 år siden føltes bedre enn å skyte heroin og meth. Jeg blir også ekstremt dårlig om jeg skulle røyke nå. Problemene våres er jo ikke like, men det er bra som snakker om det, da "skader av hasj" er nesten blitt tabu i miljøer som feks her, og ute i den virkelige verden.

Skjedde det samme med meg. Akkurat som det du sier. Å tro meg, jeg vet akkurat hvordan du har det og misunner deg ikke i det hele tatt. Bare bruk dagene til fornuft også vil du merke at det sakte men sikkert blir bedre! Er nå 6 måneder siden det skjedde med meg og er heldigvis mye bedre.