Når er du klar for ”The vine of souls”? Man hører om mennesker hvis liv har forandret seg etter å ha drukket Ayahuasca, jeg har ingen problemer med å forstå det nå.
Jeg anbefaler ingen å prøve dette stoffet, det er en sterk spirituell opplevelse.
Med det ute av veien er det ingenting som hindrer meg fra å prøve, så godt jeg kan, og fortelle om min opplevelse på Ayahuasca. Jeg tenkte jeg skulle prøve å dele denne rapporten inn i tre deler, en introduksjon, en midtdel og en avslutning, siden det på sett og vis var slik det foreløp, om du kun er interessert i å lese om hvordan selve trippen opplevdes blar du rett ned til midtdelen.
Intro:
På fredagskvelden fikk jeg en melding fra en tidligere studiekamerat som fortalte meg at han hadde brygget ayahuasca og at jeg kunne få litt om jeg ville ha. Jeg har tidligere røyket dmt med denne personen, og jeg hadde fortalt han at jeg var interessert i å prøve ayahuasca, så meldingen kom ikke helt ut av det blå. Jeg takker ja, og ringer umiddelbart etterpå en av mine beste venner, la oss kalle han Arne. Så jeg ringer Arne og spør om han har lyst til å sette av lørdagskvelden til å utforske livet, universet og alt mulig i god sjamanistisk ånd. Siden jeg har kjent Arne i 13 år kom det ikke som et mysterium at jo, dette var han klar for.
Lørdag:
Jeg kjører ut og henter Arne, og vi stikker opp til studiekompisen min hvor vi får to 1,5l flasker med lys gulbrun gugge i den ene og rødbrun gugge i den andre. I den ene flasken var det kanskje fylt opp 1/10 med lys gugge, og i den andre kanskje 2/10 rødbrun gugge. Selv tenkte jeg at dette er jo litt shady, men jeg stoler for så vidt på personen som gir oss dette, så jeg spør hva som er hva (Her forstår kanskje den observante leser at jeg muligens burde ha satt meg bedre inn i dette før jeg prøvde). Vi blir fortalt at vi skal dele den gulbrune lyse gugga i 2 og drikke halvparten hver, etter 20 minutter skulle vi drikke den rødbrune drikken gradvis.
Så vi har kommet oss på plass i leiligheten min, vi hadde laget en spilleliste med shpongle og liknende musikk, vi var klare for det meste. Så vi gjør som vi fikk beskjed om, drikker halvparten av den lyse gugga hver og venter 20 minutter. Jeg kan ikke helt huske hva smaken av den lyse gugga var, men det var litt jordaktig om jeg husker riktig.
Midtdel (aka trip): 20 minutter hadde gått og vi var klare for å drikke den rødbrune drikken (selve ayahuascaen om jeg har forstått dette riktig). Så vi drakk, og med en gang drikken traff munnen min kjente jeg at jo, dette minner merkelig om da jeg røyket dmt, det smakte/luktet likt samtidig som det gav meg en av de desidert merkeligste fornemmelsene i munnen jeg noensinne har hatt.
Det var på sett og vis som om mange små nåler stakk meg overalt i hele munnen, ikke veldig ubehagelig, men overalt samtidig i et lite sekund før hele munnen ble tørr og nummen og jeg kjente ettersmaken. Den var ikke så ille, men vanskelig å beskrive, litt barkaktig. Det verste med selve drikken var fornemmelsen du fikk med en gang den traff tungen og munnen din. Ganske umiddelbart var det noe som skjedde, jeg vet ikke helt hva, men jeg sverger på at noe var annerledes enn det hadde vært før jeg drakk, men ikke nok til at jeg helt fikk satt fingeren på det. Shpongle strømmet ut av høytalerne, Arne hadde allerede slengt seg ned i sofaen, jeg prøvde å kjenne godt etter men det hadde bare gått 10 minutter siden vi drakk, så jeg var ikke veldig bekymret i forhold til at det ikke var veldig mye som skjedde enda.
Jeg gikk for å pisse, når jeg kom tilbake var jeg plutselig litt svimmel, men samtidig skuffet over at det ikke var noe spesielt som hadde skjedd enda. Arne klagde over at han var trøtt, men at han ikke fikk sove. Jeg tenkte at jeg virkelig ville oppleve dette, så jeg tok to slurker til av drikken selv om Arne ikke ville ha mer.
Nå hadde det gått ca 50 minutter siden vi hadde drukket og klokken nærmet seg 23:00. Jeg merket at Arne snakket mindre og mindre og hadde begynt å kro seg i sofaen. Selv er dette slutten på det jeg husker som ”normalt” jeg hadde lagt meg bakover i sofaen og jeg kjente hvordan musklene slappet av, hvordan jeg plutselig ble veldig klar i hodet. Det var som om jeg tenkte raskere enn jeg noen gang har tenkt før, og det var så uendelig godt å bare puste, fornemmelsen av oksygen var himmelsk. Jeg vet ikke hvor lenge jeg lå slik, men plutselig var det ett eller annet som skjedde og her er det jeg begynner å få problemer med å forklare, med å finne ordene, med i det hele tatt å forstå hva det var jeg opplevde.
Det var som en hvit tåke kom over meg, rolig og behagelig, jeg hadde fornemmelser og følelser jeg aldri har opplevd før, kroppen min føltes rett og slett veldig annerledes, men på en veldig god måte. Jeg hadde det rett og slett bra. Plutselig kjenner jeg en godhet eller en trygghet som nærmer seg meg. Jeg har rare fornemmelser i hele kroppen, nesten litt skremmende, og jeg rykker litt til. Plutselig er alt vekke, og jeg er tilbake i stua mi igjen. Jeg ser på Arne som er helt vekke og som har tårer i øynene, gledestårer vel og merke.
Merkelig tenkte jeg, men jeg la meg ned igjen og begynte å slappe av, helt brått er jeg vekke igjen, den hvite tåken er rundt meg og det virker som om det er noen som gjør noe med meg. Jeg kjenner godheten, tryggheten, kjærligheten, kraften kall det hva du vil jeg kjenner det og det er som om det er noen som vil deg alt godt, tar vekk bekymringene dine, hvis det kjentes ut som om jeg var kald et øyeblikk ble jeg varm igjen med en gang, jeg var ikke sulten, ikke tørst, jeg hadde ingen behov.
Plutselig må jeg bare le, jeg har det så godt, fornemmelsene er så ubeskrivelige, jeg er lykkelig, jeg har ingen bekymringer, ting føles så lett, så enkelt. Jeg er så glad at jeg må gråte, samtidig innser jeg ting om mitt eget liv, om meg selv, hvordan universet forteller deg sannheter som du overser, som er så grunnleggende enkle at jeg i mitt liv overkompliserer dem. Jeg fornemmer hvor enkelt alt er, jeg innser ting, det er som om noen kommuniserer med meg, men ikke gjennom språk eller gester, jeg føler noen eller noe eller alt kommuniserer med meg på energi nivå. Jeg merker at Arne ligger ved siden av meg, og at han går igjennom sine opplevelser, men jeg føler ikke for å avbryte han eller snakke til han, fordi jeg fornemmer at han, som meg, har nok med å ”ride the wave”. Plutselig forsvinner jeg igjen.
Alt er energi, datamaskinen og musikken føltes naturlig, den var ikke kunstig, den var en del av det hele, energi, kjærlighet. Plutselig er jeg borte, helt vekk, jeg er som vann, et klart tjern, helt stille og rolig. Så kjenner jeg bølgene som på det mest intense nesten er for mye av det gode, men så, som livet ofte gjør, roer det seg ned igjen, før det blusser opp og roer seg ned, og blusser opp. Hvor lenge jeg ligger slik, hvor lenge jeg bare er, jeg vet ikke, det er som sirkler, som bølger, som vann, som en elv, energien er som vann.
Innimellom kommer jeg til meg selv igjen, men det som kverner og går i hodet mitt er at jeg må overvinne frykten, huske å puste og ”ride the wave” det er hva jeg rekker å tenke før jeg blir dratt vekk igjen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det å bli ”dratt vekk”, fordi jeg ikke tenkte på samme måte som det jeg gjør nå, hele ”jeg” delen var borte, jeg gled bare med elven/sjøen/vannet/energien/kjærligheten dit den førte meg.
Etter hvert kom jeg mer til meg selv, jeg kjenner jeg må på do, jeg var veldig svimmel og det var vanskelig å gå. Da jeg hadde gjort mitt ble jeg stående å se på meg selv i speilet. Øynene mine bevegde seg rundt omkring i ansiktet mitt helt tilfeldig, plutselig var de nede ved munnen, plutselig var de oppe i pannen. Ansiktet mitt forandret seg i bredde, lengde, form, øynene mine gikk fra å se kinesiske ut til å se unormalt store ut.
Det ble for trippy for meg så jeg gikk inn på stua og slengte meg på sofaen igjen. Arne begynner også etter hvert å komme til seg selv, fremdeles er verden veldig merkelig og rommet ser helt annerledes ut en det normalt gjør.
Avslutning:
Vi bestemmer oss for å gå en tur ut for å få frisk luft. Klokken er 03:30 og ingen av oss har peiling på hva som skjedde når, det siste vi husker er ca klokken 23:10. Arne forteller om en sterk fornemmelse av kjærlighet, men ingen av oss klarer å sette ord på hva vi nettopp hadde opplevd, samtidig var det klart av måten vi formulerte oss på at mye var likt og at vi forsto på sett og vis hva hverandre hadde opplevd. Vi gikk inn igjen, rullet en joint og sto ute i soloppgangen mens vi kjente på hva som for oss begge var noe av det sykeste vi har opplevd.
Siden vi alle er forskjellige, og har forskjellig bakgrunn og fortolkningsgrunnlag er det ikke spesielt merkelig at man opplever ting forskjellig. Jeg har intet grunnlag for å uttale meg om dette, men jeg lurer på om jeg nå forstår hvordan det er å være et foster i mors mage, hvordan det er å være død og hvordan energien som gjennomsyrer alt føles. Jeg nevnte innledningsvis hvordan jeg kan forstå at noen forandrer livet sitt etter en slik opplevelse.
Selv vet jeg ikke om jeg vil gå så langt, men det er klart jeg lurer på om det er Ayahuascaen som får deg til å se og oppleve, eller om det er Ayahuascaen som hjelper deg til å se og oppleve. Det er en stor forskjell. Jeg tror definitivt synet mitt på hva som er virkelig har forandret seg. Samtidig, og jeg vet ikke om jeg fikk dette godt nok fram i trip delen, men jeg føler en helt annen aksept for andre mennesker enn jeg hadde før, vi er alle en del av det hele.
Etterord:
Jeg beklager eventuelle skrivefeil, fortid/nåtids feil og liknende grammatiske og utformingsmessige detaljer som muligens vil plage noen. Jeg måtte bare få det skrevet ned, så jeg skrev sabla fort i perioder, spesielt under trip delen. Siden jeg våknet opp i dag med tidenes hodepine er jeg ikke veldig grundig i korrekturlesingen. Jeg håper noen av dere fant hva jeg har skrevet interessant, hvis ikke regner jeg med noen modererer innlegget vekk. Jeg setter også stor pris på tilbakemelding.
Jeg vil også nok en gang presisere at dette var en veldig sterk opplevelse, og jeg vil ikke si at jeg angrer, men jeg tror nok jeg hadde ventet lenger hadde jeg vist hva jeg gikk til.
Jeg anbefaler ingen å prøve dette stoffet, det er en sterk spirituell opplevelse.
Med det ute av veien er det ingenting som hindrer meg fra å prøve, så godt jeg kan, og fortelle om min opplevelse på Ayahuasca. Jeg tenkte jeg skulle prøve å dele denne rapporten inn i tre deler, en introduksjon, en midtdel og en avslutning, siden det på sett og vis var slik det foreløp, om du kun er interessert i å lese om hvordan selve trippen opplevdes blar du rett ned til midtdelen.
Intro:
På fredagskvelden fikk jeg en melding fra en tidligere studiekamerat som fortalte meg at han hadde brygget ayahuasca og at jeg kunne få litt om jeg ville ha. Jeg har tidligere røyket dmt med denne personen, og jeg hadde fortalt han at jeg var interessert i å prøve ayahuasca, så meldingen kom ikke helt ut av det blå. Jeg takker ja, og ringer umiddelbart etterpå en av mine beste venner, la oss kalle han Arne. Så jeg ringer Arne og spør om han har lyst til å sette av lørdagskvelden til å utforske livet, universet og alt mulig i god sjamanistisk ånd. Siden jeg har kjent Arne i 13 år kom det ikke som et mysterium at jo, dette var han klar for.
Lørdag:
Jeg kjører ut og henter Arne, og vi stikker opp til studiekompisen min hvor vi får to 1,5l flasker med lys gulbrun gugge i den ene og rødbrun gugge i den andre. I den ene flasken var det kanskje fylt opp 1/10 med lys gugge, og i den andre kanskje 2/10 rødbrun gugge. Selv tenkte jeg at dette er jo litt shady, men jeg stoler for så vidt på personen som gir oss dette, så jeg spør hva som er hva (Her forstår kanskje den observante leser at jeg muligens burde ha satt meg bedre inn i dette før jeg prøvde). Vi blir fortalt at vi skal dele den gulbrune lyse gugga i 2 og drikke halvparten hver, etter 20 minutter skulle vi drikke den rødbrune drikken gradvis.
Så vi har kommet oss på plass i leiligheten min, vi hadde laget en spilleliste med shpongle og liknende musikk, vi var klare for det meste. Så vi gjør som vi fikk beskjed om, drikker halvparten av den lyse gugga hver og venter 20 minutter. Jeg kan ikke helt huske hva smaken av den lyse gugga var, men det var litt jordaktig om jeg husker riktig.
Midtdel (aka trip): 20 minutter hadde gått og vi var klare for å drikke den rødbrune drikken (selve ayahuascaen om jeg har forstått dette riktig). Så vi drakk, og med en gang drikken traff munnen min kjente jeg at jo, dette minner merkelig om da jeg røyket dmt, det smakte/luktet likt samtidig som det gav meg en av de desidert merkeligste fornemmelsene i munnen jeg noensinne har hatt.
Det var på sett og vis som om mange små nåler stakk meg overalt i hele munnen, ikke veldig ubehagelig, men overalt samtidig i et lite sekund før hele munnen ble tørr og nummen og jeg kjente ettersmaken. Den var ikke så ille, men vanskelig å beskrive, litt barkaktig. Det verste med selve drikken var fornemmelsen du fikk med en gang den traff tungen og munnen din. Ganske umiddelbart var det noe som skjedde, jeg vet ikke helt hva, men jeg sverger på at noe var annerledes enn det hadde vært før jeg drakk, men ikke nok til at jeg helt fikk satt fingeren på det. Shpongle strømmet ut av høytalerne, Arne hadde allerede slengt seg ned i sofaen, jeg prøvde å kjenne godt etter men det hadde bare gått 10 minutter siden vi drakk, så jeg var ikke veldig bekymret i forhold til at det ikke var veldig mye som skjedde enda.
Jeg gikk for å pisse, når jeg kom tilbake var jeg plutselig litt svimmel, men samtidig skuffet over at det ikke var noe spesielt som hadde skjedd enda. Arne klagde over at han var trøtt, men at han ikke fikk sove. Jeg tenkte at jeg virkelig ville oppleve dette, så jeg tok to slurker til av drikken selv om Arne ikke ville ha mer.
Nå hadde det gått ca 50 minutter siden vi hadde drukket og klokken nærmet seg 23:00. Jeg merket at Arne snakket mindre og mindre og hadde begynt å kro seg i sofaen. Selv er dette slutten på det jeg husker som ”normalt” jeg hadde lagt meg bakover i sofaen og jeg kjente hvordan musklene slappet av, hvordan jeg plutselig ble veldig klar i hodet. Det var som om jeg tenkte raskere enn jeg noen gang har tenkt før, og det var så uendelig godt å bare puste, fornemmelsen av oksygen var himmelsk. Jeg vet ikke hvor lenge jeg lå slik, men plutselig var det ett eller annet som skjedde og her er det jeg begynner å få problemer med å forklare, med å finne ordene, med i det hele tatt å forstå hva det var jeg opplevde.
Det var som en hvit tåke kom over meg, rolig og behagelig, jeg hadde fornemmelser og følelser jeg aldri har opplevd før, kroppen min føltes rett og slett veldig annerledes, men på en veldig god måte. Jeg hadde det rett og slett bra. Plutselig kjenner jeg en godhet eller en trygghet som nærmer seg meg. Jeg har rare fornemmelser i hele kroppen, nesten litt skremmende, og jeg rykker litt til. Plutselig er alt vekke, og jeg er tilbake i stua mi igjen. Jeg ser på Arne som er helt vekke og som har tårer i øynene, gledestårer vel og merke.
Merkelig tenkte jeg, men jeg la meg ned igjen og begynte å slappe av, helt brått er jeg vekke igjen, den hvite tåken er rundt meg og det virker som om det er noen som gjør noe med meg. Jeg kjenner godheten, tryggheten, kjærligheten, kraften kall det hva du vil jeg kjenner det og det er som om det er noen som vil deg alt godt, tar vekk bekymringene dine, hvis det kjentes ut som om jeg var kald et øyeblikk ble jeg varm igjen med en gang, jeg var ikke sulten, ikke tørst, jeg hadde ingen behov.
Plutselig må jeg bare le, jeg har det så godt, fornemmelsene er så ubeskrivelige, jeg er lykkelig, jeg har ingen bekymringer, ting føles så lett, så enkelt. Jeg er så glad at jeg må gråte, samtidig innser jeg ting om mitt eget liv, om meg selv, hvordan universet forteller deg sannheter som du overser, som er så grunnleggende enkle at jeg i mitt liv overkompliserer dem. Jeg fornemmer hvor enkelt alt er, jeg innser ting, det er som om noen kommuniserer med meg, men ikke gjennom språk eller gester, jeg føler noen eller noe eller alt kommuniserer med meg på energi nivå. Jeg merker at Arne ligger ved siden av meg, og at han går igjennom sine opplevelser, men jeg føler ikke for å avbryte han eller snakke til han, fordi jeg fornemmer at han, som meg, har nok med å ”ride the wave”. Plutselig forsvinner jeg igjen.
Alt er energi, datamaskinen og musikken føltes naturlig, den var ikke kunstig, den var en del av det hele, energi, kjærlighet. Plutselig er jeg borte, helt vekk, jeg er som vann, et klart tjern, helt stille og rolig. Så kjenner jeg bølgene som på det mest intense nesten er for mye av det gode, men så, som livet ofte gjør, roer det seg ned igjen, før det blusser opp og roer seg ned, og blusser opp. Hvor lenge jeg ligger slik, hvor lenge jeg bare er, jeg vet ikke, det er som sirkler, som bølger, som vann, som en elv, energien er som vann.
Innimellom kommer jeg til meg selv igjen, men det som kverner og går i hodet mitt er at jeg må overvinne frykten, huske å puste og ”ride the wave” det er hva jeg rekker å tenke før jeg blir dratt vekk igjen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det å bli ”dratt vekk”, fordi jeg ikke tenkte på samme måte som det jeg gjør nå, hele ”jeg” delen var borte, jeg gled bare med elven/sjøen/vannet/energien/kjærligheten dit den førte meg.
Etter hvert kom jeg mer til meg selv, jeg kjenner jeg må på do, jeg var veldig svimmel og det var vanskelig å gå. Da jeg hadde gjort mitt ble jeg stående å se på meg selv i speilet. Øynene mine bevegde seg rundt omkring i ansiktet mitt helt tilfeldig, plutselig var de nede ved munnen, plutselig var de oppe i pannen. Ansiktet mitt forandret seg i bredde, lengde, form, øynene mine gikk fra å se kinesiske ut til å se unormalt store ut.
Det ble for trippy for meg så jeg gikk inn på stua og slengte meg på sofaen igjen. Arne begynner også etter hvert å komme til seg selv, fremdeles er verden veldig merkelig og rommet ser helt annerledes ut en det normalt gjør.
Avslutning:
Vi bestemmer oss for å gå en tur ut for å få frisk luft. Klokken er 03:30 og ingen av oss har peiling på hva som skjedde når, det siste vi husker er ca klokken 23:10. Arne forteller om en sterk fornemmelse av kjærlighet, men ingen av oss klarer å sette ord på hva vi nettopp hadde opplevd, samtidig var det klart av måten vi formulerte oss på at mye var likt og at vi forsto på sett og vis hva hverandre hadde opplevd. Vi gikk inn igjen, rullet en joint og sto ute i soloppgangen mens vi kjente på hva som for oss begge var noe av det sykeste vi har opplevd.
Siden vi alle er forskjellige, og har forskjellig bakgrunn og fortolkningsgrunnlag er det ikke spesielt merkelig at man opplever ting forskjellig. Jeg har intet grunnlag for å uttale meg om dette, men jeg lurer på om jeg nå forstår hvordan det er å være et foster i mors mage, hvordan det er å være død og hvordan energien som gjennomsyrer alt føles. Jeg nevnte innledningsvis hvordan jeg kan forstå at noen forandrer livet sitt etter en slik opplevelse.
Selv vet jeg ikke om jeg vil gå så langt, men det er klart jeg lurer på om det er Ayahuascaen som får deg til å se og oppleve, eller om det er Ayahuascaen som hjelper deg til å se og oppleve. Det er en stor forskjell. Jeg tror definitivt synet mitt på hva som er virkelig har forandret seg. Samtidig, og jeg vet ikke om jeg fikk dette godt nok fram i trip delen, men jeg føler en helt annen aksept for andre mennesker enn jeg hadde før, vi er alle en del av det hele.
Etterord:
Jeg beklager eventuelle skrivefeil, fortid/nåtids feil og liknende grammatiske og utformingsmessige detaljer som muligens vil plage noen. Jeg måtte bare få det skrevet ned, så jeg skrev sabla fort i perioder, spesielt under trip delen. Siden jeg våknet opp i dag med tidenes hodepine er jeg ikke veldig grundig i korrekturlesingen. Jeg håper noen av dere fant hva jeg har skrevet interessant, hvis ikke regner jeg med noen modererer innlegget vekk. Jeg setter også stor pris på tilbakemelding.
Jeg vil også nok en gang presisere at dette var en veldig sterk opplevelse, og jeg vil ikke si at jeg angrer, men jeg tror nok jeg hadde ventet lenger hadde jeg vist hva jeg gikk til.
