Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  6 1526
La meg begynne med å si dette.
Jeg har vært veldig trist siden jeg var 13. Jeg følte jeg ikke hadde noen grunn til å være trist. Jeg hadde venner men ikke i min klasse , så jeg fikk angst på skolen. Jeg var helt alene og jeg synes det var veldig flaut. Jeg ville ikke at alle skulle se det men jeg hadde ingen å gå til. Det var da jeg begynte å bli deprimert.

Jeg følte meg aldri bra, jeg følte meg jævlig hver dag. Det var da jeg begynte å tenke at jeg ville dø. Selv om jeg har fått gode venner og har folk som er glad i meg i ettertid, Har jeg aldri sluppet angsten eller følelsene. Uansett hvor bra ting som skjer i livet mitt føler jeg meg fortsatt jævlig. Jeg begynte å drikke når jeg var 17. Det er det eneste jeg føler hjelper. Angsten forsvinner når jeg drikker. Jeg liker når jeg glemmer hva som skjer siden det føles ut som jeg spoler frem i tid. Det er egentlig det jeg alltid vil.

Jeg vil bare bli ferdig med alt. Jeg har prøvd å gått på DPS men jeg har ingen traumer, Eller mobbehistorie. Jeg har ingenting å snakke med dem om. Jeg tror ikke det er noe spesifikt som har skjedd. Det er bare noe inni meg som jeg tror jeg har arvet fra moren min da hun har angst og alkoholproblemer. Jeg har vurdert å spurt om antidepressive men jeg har aldri tørt og gjort det.

Jeg er veldig redd for at folk ikke skal tro på meg. Eller for at jeg må snakke med flere ukjente. . Jeg får skikkelig angst av å snakke med folk jeg ikke kjenner om mine problemer. Og det ender ofte med at jeg ikke sier alt.

Hva kan jeg gjøre i dette tilfelle?
NOOOOOOOOOOOOOOOOOO-
robhol's Avatar
Du trenger ikke å ha noen spesielt "god grunn" for å ende opp trist, deprimert eller engstelig. Du trenger absolutt ikke å ha blitt mobbet eller utsatt for noen supertraumatiske enkelthendelser, heller. Følelsene dine er lov å ha uansett om de har noen klar grunn eller ikke. Det er innimellom lett å klandre seg selv for å ha bullshitfølelser, og det er hverken rettferdig overfor deg selv, eller spesielt nyttig.

Jeg har ikke så veldig mange konkrete tips, men ikke glem dette.

Hva med å høre med fastlegen din om andre psykologer i området?
Sist endret av robhol; 21. september 2020 kl. 19:37.
Depresjoner de kan komme fra ingenting. Det er mange som har hatt perfekte liv som likevel kan bli deprimerte.
Synes du skal snakke med legen din om hvordan du har det, forklare hvordan du har det inni i deg og den tristheten du føler på, hvordan ingenting betyr noe. Ikke utenkelig du er deprimert.
Jeg slet mye i ungdomstiden sjøl jeg, det er ikke noe kult. Jeg kom greit igjennom det, men om du føler mørket og tankene begynner å bli uutholdelige så bør du finne noen å snakke med. Det er ingen skam å gå til legen og det bør heller ikke være noe skam å føle seg deprimert.

Uansett: lykke til!

Husk at det er mange du er glad i og det er mange som er glad i deg!
Sist endret av Taxidriver; 21. september 2020 kl. 20:01.
▼ ... over en uke senere ... ▼
Jeg ble skikkelig deprimert når jeg startet på ungdomsskolen. Jeg hadde bare yngre venner, så de ble jo ikke akkurat med når jeg startet der. Har slitet med angst hele livet så jeg klarte ikke å snakke noe særlig med folk. Spesielt i klassen var det vondt og flaut bare å si "ja!" når læreren ropte opp navnet mitt. Hadde det jævlig hele tiden, akkurat som deg. Hjemme var det kaos med en far som hadde blitt utbrent og hadde sinneproblemer, en mor som er alt for overbærende og blander seg i alt og ikke tåler noe særlig og er hypokonder, og en bror som egentlig ikke viser at han bryr seg i det hele tatt og bare spiller. Heldigvis hadde vi en hund. Uten den hunden hadde jeg faktisk hatt det enda verre, og tror ikke jeg hadde fullført skolen da....

Poenget mitt er at jeg skjønner hvordan du føler deg. Jeg hadde mye skam og skyldfølelse, så jeg klarte aldri å ta tak i problemet og be om ordentlig hjelp. Følte at ingen kunne gjøre ting bedre uansett, og var ganske så tafatt. Please ikke gjør samme feil som meg: be om enda mer hjelp! Si ifra til noen du stoler på om at dette er helt jævlig. Å bære på slikt i mange år er så vondt at det er helt latterlig tragisk.....
Depresjon kan nok skje hvem som helst, men det finnes ting som trigger det. Jeg har selv brukt alkoholen for å døve det ned, men det gjør vondt verre. Så ikke kjøp alkohol igjen når du evt er ferdig med det du har. Jeg har nylig startet med antidepressiva. Noen har god erfaring. Det finnes veldig mange forskjellige typer. SSRI, SNRI og NDRI. Jeg bruker sistnevnte, men brukte min 6. tablett i går og turte ikke ta den i dag. Jeg har rett og slett blitt mye verre, etter den 3. Tett i hjernen... så jeg tror det beste er å prate ut om det og grave i deg selv om hvorfor du er sånn. Å forandre noe i kostholdet kan være verdt et forsøk. Wim Hoff metoden er også verdt et forsøk. Trening er viktig for å kjenne liv i kroppen.
Jeg føler med deg, men vær så snill å kutt ut alkoholen. Selv om det går bra nå så vil du sannsynligvis ødelegge deg selv mye verre enn de traumene du har nå har gjort. Snakker av erfaring.