Kan noen smarte folk svare på dette spørsmålet?


Okey la meg forklare årsaken(e) til dette spørsmålet:

Jeg vil gå til bake i tid

Det er mulig å gå fram i tid (Man gjør det hele tiden. Og tiden i verdensrommet noen plasser går raskere en på jorden)


Et Google søk fortalte meg at det ikke var mulig.....

Men en annen ting jeg vil fram med i denne tråden er en diskusjon angående hva du ville gjort og/eller forhindret om du kunne hoppet i en tidsmaskin.

Jeg ville gjort mange ting som, investert i bitcoin, gjort en god del ting annerledes i livet, oppfunnet elektrisitet før Thomas A. Edison.


Hva ville du gjort og er det mulig?

Reiser bakover i tid er en av disse tingene vi har svært gode grunner til å anta at er komplett umulig, men det er ikke tilfredsstillende bevist at så er tilfelle. Hvis vi skal diskutere disse greiene er vi nødt til å grave oss ganske dypt ned i fysikken, og jeg vet ikke om jeg er kompetent til å gjøre det skikkelig. Men vi kan i alle fall krafse litt i overflaten. Så for å starte litt på toppen: Teoretisk fysikk handler grovt sagt om å starte med noen antakelser om virkeligheten - gjerne kalt postulater - og deretter se hva som rent matematisk følger av disse - dette kalles prediksjoner. Så får man siden forsøke å teste disse prediksjonene med eksperimenter. Noen ganger er det snakk om latterlig enkle eksperimenter som ingen bare hadde tenkt på å gjøre. Det er tross alt uendelig mye du kan forsøke, men det ligger gjerne en tanke bak idéene du tester. Andre ganger fordrer prediksjonene dine at du må bygge en monstermaskin som krysser landegrenser, og det kan ta en mannsalder eller mer fra prediksjonene er publisert til eksperimentet er utført. Peter Higgs forutså bosonet som bærer hans navn allerede i 1964 ved å sitte å leke med matematiske følger av den såkalte standardmodellen, men det var først i 2012 at CERN kunne rapportere at de hadde eksperimentelt grunnlag til å si Higgs hadde rett. Noen ganger er eksperimentene enda vanskeligere å gjennomføre, og vi blir hengende med drømmer og science fiction frem til eksperimentalistene får grått seg til nok penger og de nye leketøyene deres er installert.

Problemet med tidsreiser er imidlertid at teoretikerne ikke er helt i mål ennå. Er det mulig å konstruere en teori som tillater tidsreiser, som samtidig forklarer alt annet vi vet at stemmer om verden, og tillater oss å konstruere et eksperiment hvorved vi kan teste denne tidsreisen vår (det vil for alle praktiske formål si å bygge en tidsmaskin)? Veeeel. Vi vet ikke. All sunn fornuft og intuisjon tilsier at det ikke er mulig. For eksempel åpner vi opp for en del ufne paradokser, så som at jeg kan reise tilbake i tid og ta livet av meg selv før jeg går inn i tidsmaskinen. Termodynamikk og tidsreiser er i liten grad på talefot (det er som alltid entropi sin skyld!), og kausaliteten er fucka nok som den er av kvantemekanikken. Einstein og relativitetsteorien ser forøvrig med ublide øyne på muligheten til å overføre informasjon raskere enn lysfarten, og fraværet av tidsreisende turister er påfallende. Men ingen av disse er dealbreakers i seg selv. Det er sånt vi kan peke på og si at er grunnen til at det er umulig når vi krangler ved middagsbordet, men umuligheten er ikke formelt bevist. Ingen har klart å rettferdiggjøre at det ikke kan eksistere en teori som beskriver alle verdens fasetter slik vi kjenner de og som samtidig ikke kan åpne for tidsreiser. Bare at det i så fall er fryktelig vanskelig og etter alle soletegn er det komplett umulig.

Jeg kan dessverre ikke gi noen stort bedre forklaring av den underliggende problemstillingen uten å begynne å kikke på selve fysikken, og den er ganske hårete.

Sorry

Jeg føler et visst ansvar nå for å forklare dette, og det skal jeg gjøre på overforenklet vis, uten bruk av matte og vanskelig fysikk (lat som om det er i pedagogisk øyemed og ikke fordi jeg ikke kan det bedre).

Termodynamikkens andre lov sier at entropi en i et system alltid øker. Entropi er uorden. Dette er ren statistikk, egentlig. Hvis et puslespill skal henge sammen, er det bare én måte brikkene kan organiseres på for å få det til. Det er derimot milliardvis av måter brikkene kan ligge rundtomkring på bordet som ikke gir et bilde. Legger du dem tilfeldig ut, vil de derfor ikke legge seg som et bilde. Du kan selvsagt pusle dem. Men det vil du bruke energi på, og den ordnede kjemiske energien du har i kroppen vil gå over til varme, som er en kaotisk energiform. Det er jo bare tilfeldig bevegelse i partiklene. Entropien i puslespillet har minket, men entropien til sammen i stua di har økt.

Det at entropien alltid øker, tvinger tiden til å kun gå i én retning, siden det ville minke entropien igjen om vi spolte bakover. Entropien kan øke langsomt eller raskt, og tiden kan også gå langsomt eller raskt, men den kan altså ikke gå bakover. En kopp du kaster i gulvet knuser. Kaster du glasskårene i gulvet, blir det ikke en kopp. Når du bremser med bilen blir dekkene varme. Bevegelsen i pariklene(som er temperatur) ordner seg ikke i en retning og får hjulet til å rulle igjen. Ting går ikke fra kaos til orden.

Dette gjelder altså i et lukket system, så vi må anta at universet er det. Hvis det er sånn at energi kan komme utenfra, så skulle det være mulig å senke entropien og dermed snu tidspilen.

PS: Her håper jeg en fysiker griper inn og retter hvis jeg forklarer det feil! Det ville jo være typisk meg å rote det til

Hvis du først skal være fanget i en tidsloop, så bør den helst være lengre enn 5 minutter.

Her tar du ikke hensyn til entropien. Du vil teoretisk kunne spole det systemet, det du kaller "noe", tilbake og gjøre det på nytt, men kun ved å tilføre energi utenfra systemet. Hvis du ikke inkluderer deg selv og alt annet i rekonstruksjoner, så har du ikke spilt tiden tilbake, du har bare gjort en handling om igjen. Alt rundt er jo annerledes enn første gang.

Herregud, det var rotete forklart.

Man ville nok ikke visst forskjellen. Men heldigvis med mine kunnskaper om tidsreise så er det nok lengre tid enn fem minutter til jeg lager en slik maskin. Men det kan for den saks skyld være noen andre i universet som lager det. Kanskje vi alle bare opplever de samme tre sekundene på loop i en uendelighet. I så fall hadde det vært en finurlig match for deg som leser dette innlegget om det er dette du gjør over og over igjen. Over og over igjen. Over og over igjen. Over og over igjen. Over og over igjen.

Min utheving, og svaret er at det ikke er like rett frem som det høres ut, selv i teorien: Du kan nemlig ikke kopiere en kvantetilstand. Resonnementet ditt fungerer til en viss grad på makroskopiske systemer, og du kan uten videre problemer simulere en stjernehimmel tusenvis av år tilbake i tid. Men det er ikke slik det fungerer når vi graver oss dypt ned i kvantemekanikken, så å hente frem en kopi av en gammel tilstand lar seg nok ikke gjøre - hverken i teori eller praksis.

*pi: Termodynamikkens andre hovedsetning er liksom sølvkula vi lader børsa med når vi skal henrette bullshit... De fleste naturlovene våre er symmetriske ved reversering av tiden (T-symmetri), men T2L er et markant unntak. Det er T2L som hindrer makroskopiske fenomener i å ha en T-symmetri. Men paradoksalt nok kan ikke disse betrakningene brukes på enkeltpartikler. Det var liksom åpenbart for alle at den scenen i Terminator2 hvor han smelter og reiser seg opp var en film av smeltende klumper spilt av i revers. Hvorfor? Entropi. Men sett at vi hadde laget en film hvor vi fulgte ett enkelt molekyl. Så vi da på en utfrysning, eller så vi på en smelteprosess spilt baklengs? Plutselig er ikke skillet like skarpt lenger. Jeg argumenterer ikke for at termodynamikken tar feil! Jeg sier bare at problemer som dette her er med på å gjøre det vanskelig å få termodynamikk til å snakke pent med tidsreiser, men også at det er vanskelig å kategorisk utelukke de. Vi kan henvise til T2L når vi snakker om alle praktiske konsekvenser og observasjoner av virkeligheten - ja. Men når disse infame teorerikerne skal lage teoriene sine, så trengs det grovere skyts for å skremme de vekk.

Trenger ikke kjøre på med satelitter en gang. Sett deg inn i matematikk og jordens dimensjoner og rotasjonshastighet, deretter lån to svinedyre atomklokker, sett de på synkront og ta med den ene og fly rundt jorden en gang. Da du er tilbake viser den du hadde med deg at det har gått litt mindre tid enn den som sto hvor du reiste fra. Med tidligere anskaffet lærdom kan man fastslå nogenlunde tidsdialasjon om jeg ikke tar helt gæli.

La meg prøve å svare på noen av tingene diskutert her. Det er essensielt tre distinkte men relaterte problemer som vi kan diskutere:
1) Kan vi reise tilbake i tid?
2) Hvorfor har tiden en distingvert retning (retningen hvor entropien øker)?
3) Hvorfor opplever vi subjektivt at vi reiser kun i en retning i tiden?

Spørsmål nummer 3 er et stort mysterie og jeg har lite å si. For de to første spørsmålene har vi en del forståelse. Jeg vil prøve å svare på nummer 1 først. Beklager wall of text. Jeg skal prøve å komme tilbake til spørsmål 2 en annen dag.


Først må vi bestemme oss for hvilket rammeverk vi skal prøve å besvare spørsmålet innenfor. Jeg vil besvare spørsmålet innenfor rammeverket av standardmodellen for partikkelfysikk kombinert med Einsteins gravitasjonsteori (inkludert små kvanteeffekter). I motsetning til hva som ofte sies så har vi en forståelse av hvordan kvanteversjonen av Einsteins teori fungerer så lenge energiene er små nok. For de aller flest formål, med noe få hederlige unntak i kosmologi (mørk materie), så må vil til ekstremt små avstander/ekstremt store energier før det trengs ny fysikk som vi ikke kjenner til. Når vi kommer til små nok avstander/store nok energier så forventer vi at konseptet lokalitet og romtid bryter helt ned. Her vet vi ikke hva som skjer, og siden konseptet “tid” antageligvis knapt er gjenkjennbart her så er det lite intelligent vi kan si om tidsreiser på slike skalaer. La oss dermed holde oss til etablert fysikk. Siden vi mennesker uansett er makroskopiske objekter så vil ethvert smutthull som potensielt måtte finnes der fysikk er ukjent være av en slik natur at et makroskopisk menneske ikke kan utnytte det.


Standardmodellen for partikkelfysikk er et spesielt tilfelle av noe som heter lokal kvantefeltteori. Lokal kvantefeltteori vil alltid være kausal. Det betyr at enhver partikkel alltid vil reise innfor sin såkalte lyskjegle — dette er det som vanligvis beskrives som å bevege seg tregere enn lyshastigheten. Vi har all grunn til å tro at mørk materie også er beskrevet av lokal kvantefeltteori.

La oss begynne med tenke på oss selv, for enkelhets skyld, som en partikkel. La oss også glemme kvante-effekter (lokal kvanteteori var dog fortsatt viktig input for å begrunne kausaliteten vi antar i det følgende).

En partikkel (uten kvanteeffekter) er essensielt intet mer enn en kurve i romtiden som alltid har hastighet lavere en lyset. Hvert punkt på kurven svarer til et øyeblikk — en kombinasjon av et sted og en tid. Enhver slik kurve har en innebygd klokke — du kan på en veldig naturlig matematisk måte assosiere en kontinuering økende størrelse langs kurven. Hvis vi leser av denne størrelsen på et punkt på kurven så vil denne størrelsen svare til tiden du leser på klokka (gitt en konvensjon for hvor du setter klokka til 0).

Et spørsmål du kan spørre her er: hvorfor er vår subjektive opplevelse en serie av øyeblikk som er ordnet i samme rekkefølge som den innebygde matematiske klokka til denne kurven? Dette er spørsmål 3 og jeg har ikke noe svar. Men heldigvis så har svaret på dette spørsmålet ingen relevans for bestefarsparadokset, som vi skal komme tilbake til.

Vi har nå allerede utelukket èn form for tidsreiser. Det å bevege seg i èn retning langs en kurve i romtiden som ikke beveger seg raskere en lyshastigheten er selve definisjonen på å “reise fremover i tid” i fysikk.

Men vi er langt fra ferdig — det er nå ting blir interessant. Vi er alltid nødt til å reise fremover i tid, men hva hvis romtiden ser ut som en fire-dimensional ball? Eller, hvis vi glemmer rommet og bare tenker på tiden, hva hvis tidsdimensjonen ser ut som en sirkel? Selv om vi er tvunget til å kun reise i en retning på sirkelen, “fremover i tid”, så kan vi likevel komme tilbake til start. Og, fascinerende nok, Einsteins gravitasjonsteori sammen med ordinær materie tillater nettopp slik løsninger. Konseptet called closed timeline curves (CTC).

Dermed ser det ut som vi har et stort problem. Blir vi konfrontert med bestefarsparadokset?
Svaret er etter min mening nei. Disclaimer: det som kommer nå er min mening som teoretisk fysiker. Jeg har inntrykk av at en del fysikere har ansett disse CTC-løsningene som problematisk, i det minste historisk sett. Men de er etter min mening ikke problematiske.

For å forstå dette må vi ha en mer sofistikert forståelse av hva en observatør er. Vanligvis holder det å tenke på en partikkel, eller deg som person, som et objekt som beveger seg i en romtid som objektet ikke påvirker. Romtiden er en scene som skuespillet foregår på. Men dette er en tilnærming. I virkeligheten så er det kun èn beskrivelse som gjelder: vi har en samling med ligninger, og enhver beskrivelse av naturen er simpelthen en løsning av disse ligningene. En beskrivelse av hva noen opplever eller hva noen “velger å gjøre” er kun en tolkning av en løsning av disse ligningene.


Så, hva er disse ligningene? De er Einsteins gravitasjonsligninger pluss ligningene for elektroner, fotoner og annen materie. Det viktige å forstå er at du på det fundamentale nivå aldri kan løse kun en av disse ligningene alene. Du kan ikke først løse Einsteins gravitasjonsligninger for å bestemme hvordan romtiden ser ut og deretter etterpå løse for elektron og fotonligningene. Du må løse alle ligningene samtidig. Det faktum at du har et elektron påvirker hvordan romtiden vil se ut. Det samme gjelder en samling av mange elektroner, fotoner, protoner og nøytroner som utgjør et menneske. Du påvirker romtiden og romtiden påvirker deg.

La oss endelig se for oss en romtid kombinert med materie hvor hvor tiden er en sirkel. Siden denne kombinasjonen av romtid og materie er en gyldig løsning av gravitasjons+materie-ligningene så må løsningen være periodisk. Dersom du har et elektron på et gitt sted og tid, dersom du reiser en runde gjennom tids-sirkelen så vil du igjen finne elektronet på samme sted - hvis ikke så hadde du ikke hatt en konsistent løsning av ligningene. Men en bestefar er bare en samling elektroner. Hvis du har en løsning av ligningene som har en slik sirkulær tidsdimensjon så vil du alltid finne bestefar etter en runde rundt sirkelen. Å snakke om å utføre en handling, slik som drap av bestefar, er ikke en meningsfull ting å snakke om på dette nivået av beskrivelse. Å snakke om handlinger vi kan velge eller ikke å ta er kun ord vi bruker får å beskrive løsningen av natur-ligningene på et tilnærmet nivå i dagliglivet.


TLDR: ethvert scenario hvor vi reiser tilbake i tid gjennom å utnytte en sirkulær tidsdimensjon og dermed dreper bestefar er ikke en faktisk løsning av naturligningene og kan dermed aldri skje. Vi kan snakke om scenarioer hvor vi reiser tilbake i tid, men de er alltid av slik en natur at ingenting vil være endret. Du vil bare oppleve det samme en gang til. Jeg ser ikke noen grunn til at dette ikke generaliserer til standard kvanteteori med svake kvanteeffekter for gravitasjon (gitt at vi feier kontroversielle punkter rundt tolkning av kvantemekanikk under teppet). For kvante-connoisseurene der ute: vi nå er nødt til å ha bølgefunksjoner som er periodiske i den sirkulære tidsdimensjonen.


Og jeg har ikke engang snakket om hvor ustabile vi tror disse CTC-løsningene er. Dersom du endrer bittelitt på en løsning, i en viss teknisk forstand, så vil eksistensen av en sirkulær tidsdimensjon bryte ned. Så hvis vi ser for oss enhver løsning av til naturligningene som et halmstrå i en helt absurd svær høystakk, så vil disse løsningene være en nål — eller kanskje heller ett av atomene i et av halmstråene. Så vi har ingen grunn til å tro at en sirkulær tidsdimensjon er realisert.

En liten "deteknifisering" av det svært gode innlegget over, som kanskje kan være nyttig for de som ikke er så inne i fysikksjargongen: Mennesker, inkludert våre tanker, beslutninger og handlinger, er som alt annet underlagt naturlovene. Og naturlovene kan ikke gi opphav til faktiske paradokser. Men det betyr ikke at tidsreiser nødvendigvis er umulig. Det er fortsatt flere muligheter. For eksempel at situasjoner hvor noen drar tilbake i tid og endrer fortiden slik at de ikke kunne dra tilbake i tid likevel, er umulig. Det er dette Pinneknurk snakker om over, og som også er kjent som "the Novikov self-consistency principle". En naturlig videre tolkning av dette er at det ikke er mulig å endre fortiden i det hele tatt. Alt du drar tilbake og gjør er ting som "alltid ble gjort", selv om du kanskje ikke visste om det. Om du prøver å drepe din egen unge bestefar, eller baby-Hitler, så vil du på en eller annen måte feile, og dette drapsforsøket var noe som lå tilbake i din egen fortid også før du reiste tilbake i tid.

Det kan også være andre løsninger. Som en many worlds-variant hvor den fortid du drar tilbake til aldri er den samme fortiden som ligger tilbake i din egen tidslinje, ved at den endres gjennom tilstedeværelsen av den tidsreisende. I stedet er den spaltet av den av slik at man har to, eller flere, globale tidslinjer som deler "rot" i det øyeblikk før tidsreisen skilte dem.

Eneste måte å finne ut av det på ville jo være å la noen vokse opp fullstendig isolert
på en øde øy og avskåret i fra all menneskelig kontakt i fra dag en.

Hvis vi ser bort fra at de ikke ville overlevd og heller ikke ville vært i stand til å kommunisere med oss i noe særlig grad.
Så kunne man sett om de hadde utviklet et begrep om tid.