Skulle til å svare mye det samme som magnet, setting er kjempeviktig! I jobb- og skolesammenheng er det vanskelig å komme forbi den upersonlige småpraten. Jeg synes også det er helt intenst kjedelig å snakke om overfladiske ting. I lunsjen på jobb er stort sett politikk og samfunn det eneste interessante som går an å få samtalen inn på. Det er artig nok, men man blir ikke kjent. Det blir aldri noe personlig (utover overfladisk privat dagligliv, hjem, unger osv) eller noe filosofisk.

Magnet sitt tips om hyttetur eller telttur var det jeg hadde tenkt å foreslå. Ikke så veldig mange folk, stuck sammen over tid, naturen og følelsen av å være langt borte fra den daglige verden, kanskje et bål - det er en setting som får samtalen over på dypere ting.

Det går an å bare gå på tur også, gjerne om kvelden. Med folk man ikke kjenner så godt, så er det litt mindre intenst enn å se hverandre inn i øynene over kafebordet.

For å komme til det punktet at det er aktuelt å finne på noe, er det viktig å vise noen "drypp" av deg selv i dagliglivet også. Og se etter slike tegn hos andre. De som er interessert i noe dypere må jo finne hverandre i alt hverdagsmaset. Svar litt spontant, ikke vær redd for å bruke humor, kutt der du kan på frasene. Du studerer utenlands i en fremmed by så om noen synes du framstår som litt rar er ikke så stor risiko. Mange liker raringer.

Først vil jeg si at du er en en perfect setting for å finne deg selv om være den du ønsker å være. Du kjenner ingen der, du har ingen historie, ingen kjenner deg og ingen vet om din families bakgrunn, etc. Når du treffer nye mennesker så vil de danne seg et bilde av hvem du er på bakgrunn av den personen de møter, altså hvordan du opptrer og er. De vil ikke dømme deg for at din far er voldelig i fylla eller at moren din vanker i rusmiljø. På små plasser så kan slike ting bli et stigma som følger personer og gjør det vanskelig å være seg selv - for folk har alt et bilde av hvem man er og hvor man kommer fra. Var du en "ramp" eller festløve så blir det fort en utfordring å skaffe ny omgangskrets i små miljøer.

Du føler mer for dypere vennskap enn overfladiske face venner, og det er det mange som gjør. Men hvordan treffer man slike? Som andre har sagt, vær deg selv. Snakk om ting du liker, snakk og engasjer deg i den andre/de andre personene og deres liv. Unngå PK small talk. Om folk synes du er rar, fcuk them. Du er på en ny plass med en ny start. Who cares om noen synes du er rar? Etterhvert vil du jo merke om det blir en dypere kontakt.

Når det er sagt er det ofte fint å ha begge deler, både nære venner og mer perifere venner. De perifere vennene er utmerket venner for en tur på byen, en nyttårsfest eller å stikke på konserter etc. Det jeg forsøker å få frem er at ofte så merker man at nære venner i voksen alder ikke er like enkelt som da man var ung. Og for å unngå å "slite ut" sine nære venner med å være for mye på, så er det greit å veksle litt. Og en må heller ikke glemme at det å kunne small talk er en sosial merverdi. Det er noe du vil ha bruk for mange sammenhenger resten av livet. I jobb såvel som privat. Så øv på begge deler.

Du trenger jo ikke invitere bare en person, da. Den naturlige måten å utvide en vennekrets på er vel å henge med noen man kjenner, og kanskje noen som de kjenner igjen som du ikke kjenner så godt, invitere med en du nylig har blitt kjent med hvis der er naturlig, etc. Poenget er at man kanskje kan finne på andre ting enn å gå på byen, der det sjelden blir rom for lengre samtaler.

Selvsagt tar man det gradvis. Forslaget handlet mer om hva kan finne på enn hvor raskt man gjør det. Jeg synes i alle fall man bonder mer med en vennegjeng på tur enn på byen.

Jeg ville ikke gått bort til en jeg bare var på hils med og spurt om han/hun ville bli med og sove i enmannsteltet mitt.

Mine mest meningsfulle vennskap er med folk som innser at vennskap ikke er meningsfulle. Kall meg gjerne negativ, men jeg er ærlig. De beste vennskapsforholdene mine er som regel basert på at vi misliker det samme, aka det meste av alt.

Problemet her er at jeg digger vennene mine, og ville ikke byttet de ut for noen. Jeg connecter kanskje ikke med de fleste av de, men de er enda helvetes gode folk som jeg digger.

Å "finne et nytt miljø" vil for meg være svært teit. Jeg hater som sagt det meste, og med en gang noe er populært eller mye likt så misliker jeg det som regel av prinsippsak. Om jeg skal finne et miljø av borderline-ADHD-tullinger som går rundt og hater alt så blir jeg å få til å ende Norge på 2 dager.

Jeg forstår poenget ditt og det kunne kanskje hjulpet mange, men ikke for meg.

Kult å høre at du relaterer! Alle dine opplevelser kjenner jeg meg igjen i også, og det fungerer ganske greit. Det eneste negative er at jeg (og du?) til tider kan bli oppfattet som svært kald og følelsesløs. Hvis jeg har en kjæreste som jeg er helvetes glad i og det blir slutt så merker jeg det gjerne ikke før det har gått 2-3 år.

Det virker som at folk flest blir ensomme og oppsøker kontakt med andre, og ja å være sosial digger jeg. Men hvis jeg ender opp i en situasjon der jeg må sitte helt alene i 12 måneden så hadde ikke det brydd meg spesielt. Hvis jeg aldri får møte en person igjen så bryr ikke det meg spesielt heller, men jeg er ikke en sosiopat, hvis en jeg er glad i dør så bryr jeg meg.