Jeg har ikke så god logisk sans, men det blir vel kanskje en form for Catch-22?
Hvis tanken på å gi opp hasjen gir angst samtidig som hasjen er med på å gjøre angsten stadig verre.

Det er det... med fremmede stammer jeg veldig fælt og klarer ikke holde øyekontakt. Twitcher veldig mye og virker ekstremt stresset og ukomfortabel rundt fremmede særlig hvis det er sosial situasjon.

Må dra ut med noen jeg stoler på som jeg kan være med så jeg føler meg ok. Skjer ikke at jeg tør å dra ut alene.

I tilegg når jeg ser unge par på min alder ute på byen føler jeg et ekstremt hat/sjalusi og overtenker non stop hvorfor har han det og ikke jeg, hvorfor er jeg sånn jeg er, hva er så spesielt med han fyren som gjør at han har dame, så kommer destruktive voldelige tanker og da må jeg rett og slett bare dra hjem før jeg overreagerer. Ikke god ide for meg å ruse meg ute derfor jeg ikke tar kola/ket/speed offentlig.

Problemet mitt med kommunikasjon er å kommunisere med vanlige a4 folk som er mesteparten av folk, og med fremmede når jeg ikke er på noe drugs (med damer).

Er ekstremt traumatisert fra barndommen, konstant mobbing/banking/utestenging fra 1 klasse på barneskolen - ut videregående. Voldtekt når jeg bare var 11 år som ødela meg helt, turte ikke si noe om det før 1 år siden og da hadde det gått 16 år.... mista min første og eneste kjæreste fordi jeg fortalte alt i detalje på impuls i en autist meltdown hvor jeg var helt ute av kontroll og hun ble redd og stakk. Hadde 0 kontroll over meg sjøl, bare gråt og skrek som en demon nesten og var 10000% hysterisk og ukontrollerbar.

Og levd alder 12-25 i nesten total isolasjon fordi jeg bare ble mobba/utnytta uansett av alle. I alder 27 ville jeg endre på livet og det er 1 år siden.


Føler de populære a4 folkene som snakker fritt uten å stamme, har ikke en monoton kjedelig stemme, de har en slik flytende tale som er lett å høre på og er lett på ørene, helt motsatt av meg som er sååå monoton og stressa. Umulig for noen å høre på meg i mere enn 4 sekunder før du vil vekk. Høres ut som en russisk nyhetsanker fra 1980 tallet som leser rett fra arket.

JEG MISSUNNER DEM SOM ER NORMALT SOSIALE ))))))))))

(får ikke til å edite forrige post)

Kanskje det er det beste argumentet for nettopp å dra ut alene? Ut av komfortsonen og utfordre deg selv? Sett små mål. Feks at du skal prate litt m/bartender. Repeter noen ganger, og sett gradvis større mål.

Start enkelt. Gjerne dager da det er lite folk ute. Og i starten er det viktige kun at du kommer deg ut. Og uansett er jo det at du har tatt turen ut en seier. Små skritt, uten at du stiller for store krav til deg selv tror jeg er veien. Har selv angst, og er tidvis isolert. Det koster enormt og komme igang igjen sosialt, men det er gjennomførbart. Bare en starter enkelt.

Du kan jo se ting på en annen måte. Drar du ut alene er det ingen du kjenner som ser eller tar notis av hvordan du fikser ting. Da blir det kanskje less stress? Btw. Bartendere har ofte sort belte i small talk. På stille dager vil det hjelpe deg, for da har de god tid til deg.