Free Hugs-konseptet er så oppbrukt på blant annet Youtube at jeg vil spy.. Hvis det er en prank-channel dere skal starte og vil bli suksessfull, så må dere gjøre ekstreme ting de fleste andre ikke tør å gjøre. Det å løpe etter folk med en øks er svært risikofylt i USA da mange går rundt med kniver, pistoler og pepperspray. Her i norge tror alle at de er trygg uansett så da er sjansen mindre for å bli skutt hvertfall.

Sjekk ut denne: https://www.youtube.com/watch?v=8xSNiPx791A

https://www.youtube.com/watch?v=MkOGb5_ML_8

Hva med å oppføre seg helt åndssvak? Det kan jo være hysterisk morsomt. Men såkalte "pranks" eller direkte frekk oppførsel mot randome fok på gata oppføttes ikke direkte morsomt blandt "vanlige" folk.

Problemet med dette konseptet er at skal noe være morsomt, må spøken ha et snev av originalitet og nytenkning i seg - når man føler at man har sett dette tusen ganger før, blir det like slitsomt som en 2-åring som gjentar seg gang på gang.

"Skjult kamera"-idéen begynte som et engelsk radioprogram i 1947 med navnet Candid Camera, og den norske versjonen Smil til det skjulte kamera kom i 1967 med Harald Tusberg som programleder i NRK. Siden har opplegget blitt kopiert utallige ganger både av TV-selskaper og amatører - både med og uten klær - slik at når man vil dra ufrivillige forbipasserende med seg for å ha noe å legge ut på YouTube, er det i bunn og grunn ikke rart at vedkommende risikerer å miste diverse tenner etter å ha møtt noen som ikke setter like stor pris på spøken.

Humor er en flott ting, men da må humoren være så god at alle parter setter pris på den; påtvungen "mobbehumor" der filmer blir lagt ut på nettet for å få tilskuerne til å flire av et ufrivillig offer er ingenting annet enn lavmål.

I gamle dager hadde man også "practical jokes", men det som kjennetegner de jeg har hørt og lest om, er at de var gode og gjennomtenkte - noe som førte til at alle til syvende og sist hadde glede av spøken; det finnes en rekke kjente klassikere som "54 Berner Street".

Derimot spørs det om det man ser av humor i det offentlige rom idag er så mye å skryte av - på den ene siden blir absolutt alt tatt så voldsomt seriøst i for eksempel flykontrollen at selv en bagatellmessig slengbemerkning kan være nok til at man blir lagt i jern. På den annen side har man 1. april-spøkene i mediene, som i hvert fall i mine øyne føles rett og slett patetiske; dette er ikke akkurat ting man vil mimre om til oldebarna, for å si det slik. Samtidig har man en hær av amatører med kameraer som tror at noe er morsomt bare fordi det blir lagt ut på YouTube og sett av mange, selv om spøken har vært gjentatt en lang, lang rekke ganger tidligere - det er omtrent som å se en dårlig nyinnspilling av en kjent film.

Originalitet er ofte mangelvare i dagens underholdningssamfunn der den ene uten å blunke kopierer den andre, og når latteren blir stivere og stivere i N'te sesong av en amerikansk sitcom, føles det som en helt annen verden enn klassikere som "Fawlty Towers" eller "Blackadder".

Så man kan gjerne finne på en spøk i det offentlige rom - men det er en stor fordel å være litt kritisk til det man driver med slik at spøken blir en smule nyskapende og gjennomtenkt, og har en viss humoristisk og kunstnerisk kvalitet. Bevares - det produseres også gode ting idag, men samtidig lages det så mye masseprodusert musikk og uoriginale filmer at det virkelig spørs om verden trenger enda mer dårlig underholdning.