Hvis jeg ikke fortsetter med studiene og all det shiiitttee der, så blir jeg en uteligger. That's it...

Har ingen flere familiemedlemmer her i Norge, pga. flyttet hit før et par år siden og nå har foreldrene bare bestemt seg på at jeg ikke "fortjener" å leve med dem... lang historie... ingen rus-dop-episoder... Party og sånt er ikke noe jeg er spesielt glad i. Er kanskje litt asosial, men faen...Tror ikke at det er er løsningen... Har vært en 5-6'er elev... Forstår ikke lenger hva som forventes av meg...

Vasker klær helle tiden og doen en gang i uka, og støvsuger huset. Kjøper mat hver dag (de fyller på kortet, jeg er ansvarlig for brød, melk osv.). Det eneste jeg ikke gjør er *å snakke* med dem, "som jeg pleide før"...

Skjønner nok at det ikke er mitt hus osv. og at hvis jeg skal bo der så må jeg følge noen regler. Det er ikke problemet, er bare jævlig forvirret... Hvordan kan en dum 17 år klare å konsentrere seg på studien når han vet "Hvis jeg ikke får dette her til (dårlig karakter) blir det adios varm seng og varm mat og velkommen til den "vakre ekte verden"

Takker for all hjelpen...
Laget brukeren for bare dette her...

Å søke jobb høres ut som det optimale for deg, en annen løsning kan være å gå til NAV å melde deg arbeidsledig. Hvis du finner deg en kommunal eid (ikke av privatpersoner) jobb tror jeg kommunen din skal være behjelpelig med å finne bosted, ungdomsbolig eventuelt. Disse er ikke spesielt dyre.

Skal du studere til høsten kan du søke fullt stipend og lån, studentbolig, ungdomsbolig, kommunal hybel kan være alternativer.

Håper det ordner seg for deg. Håper at det kun er skremsels propaganda fra forlendrene dine.

...Jeg prøver å finne/få jobb/stipend/lån...

Takker for hjelpen. Woooohoooooo
Godt nyttår!

Du blir kastet på gaten hvis du ikke snakker med foreldrene dine og fullfører studiene dine? Er det riktig?

Jeg regner meg selv som en oppofrende og god forelder, men jeg ville også stilt noen krav om mine voksne(!) barn skulle bodd i mitt hus. At de gikk på skole ville vært et minstekrav.

(Hadde selvsagt ikke satt krav til karakterer så lenge de gjorde sitt beste, fikk litt intrykk av at det var tilfelle på slutten der?)

Japp, litt vanskelig å forklare...

Har du ikke tenkt til å fullføre utdannelse? Eller har det gått dårlig på skolen i det siste og kanskje er dette dine foreldres måte på å pushe deg tilbake i 5-6'er form?

Synes alikevel det er drøyt å kaste deg ut som 17-åring, men hjelp oss å forstå situasjonen så klarer vi kanskje å komme med noen konkrete råd.

Skjønner egentlig ikke helt hva du sier. Hva er problemet? Har de "for store krav om deg", som du ikke klarer oppfylle?

Hva med å sette deg ned sammen med foreldrene dine, og faktisk snakke ordentlig med de først? Du er bare 17 år, jeg tror nok du krisemaksimerer litt. Ingen foreldre ønsker å se barnet sitt på gaten.

Har alltid hatt litt dårlige karakter i begynnelsen av alle skoleårene, pga. språket og alt (lærte det før ca 3 år siden)... MEN! Til slutt får jeg karakterene til å være over-middels... Og du aner ikke hvor glad jeg er i å lære nye ting, spesielt språk... Kan snakke 4 språk +- litt spansk... Så studiene har vært en plan siden jeg flyttet hit...

Og så er min psykisk helse ikke perfekt... prøver å snakke med dem, men det funker ikke alltid. Foreldrene jobber mye og så blir de litt anspente, og da må man passe på hva man sier, eller så blir de litt verbale... Føler som at jeg har blitt en schizofren (har ikke ubegrenset internett, og har ikke hatt TV nesten 2 år snart. Får ikke lov til å spise godteri/ drikke brus når jeg vil det... Morsomt å skrive om det nå... Når jeg ser på det fra en annen perspektiv, så har jeg alltid hatt noen "rare" tanker/følelser siden jeg var små... Ingen aggressive eller voldelige tanker, heller ikke normale...) Trenger råd/ fremgangsmåter for å gjøre anspente situasjoner mindre anspente... Jeg forstår ikke hvordan mennesker funker (tenker)....

Når jeg leser dette her, får jeg bare lyst til å slette alt og fjerne alt. Samtidig så vet jeg at noen her kan / er villig til å hjelp, og for det er jeg virkelig takknemlig...

flytt ut til sommern. Skaff deg studieplass og studenthybel. Rimelig teit å bo hjemme.

Yeah... Faren har gått gjennom noe lignende pga. av en krig... da han var i 20-årene sine... "Bedre å *starte på nytt* når du er 18 enn i 20-årene"...
Føler at de vil se meg gjøre alt det de ikke har klart/oppnådd (tjene millioner osv.) og de tingene jeg er litt glad i blir ansett som ubrukelige/ bortkastet tid... Da blir jeg alltid forvirret "hva er riktig? Gjør jeg ting feil?"

...

Det er naturlig at de ønsker at du skal gripe alle mulighetene de ikke fikk. Men den beste måten å gjøre suksess på i livet er å gjøre noe du liker. Så sats på den retningen du trives med og er god til og gjør ditt beste.

Kanskje er det uansett ikke så dumt å flytte ut når du er 18, ofte kan familieforholdet bli bedre av det. Særlig hvis du føler at de er litt for kontrollerende. Men ikke flytt ut i sinne og brenn broer bak deg.

Takker for hjelpen.
Kan ikke vente å se hva som skjer når jeg fyller 18
Lykke til og godt nyttår til alle!

Kan du ta med deg en kompis / lærer/ voksenperson som er venn av familien din, og få denne personen til å "megle" mellom deg og foreldrene dine..??
Kanskje det er lettere for en utenforstående person til å forklare og oppklare?
Det høres ut som om du ikke helt forstår gamlingene dine, samt at de ikke skjønner hva du tenker på...

Dine foreldre ønsker deg et bra liv, og det får du ved å ta utdannelsen din. De ønsker ikke at du skal bli en potetsekk uten fremtid. Ta deg sammen, og fullfør studiene. Dog, hvis de kaster deg ut, så synes jeg det er litt coldharted. Lykke til

Ta en prat med helsesøster / Sosiallærer på skolen din. De har taushetsplikt og ofte en del erfaring med sånne situasjoner!

Det er derfor de er der, men altfor få bruker dem!