Ja, det er faktisk rett det du sier. Dette er et tema jeg selv finner svært interessant.
Kan begynne med å skrive litt om vår egen stjerne. Dette er en stjerne med relativt lav masse. Måten den fungerer på i sekvensen den befinner seg i nå, er med termonukleær fusjon. Stjernen inneholder blandt annet både helium og hydrogen. I nåværende sekvens er temperaturen kun høy nok til å kunne fusjonere hydrogen, som frigjør energi. Solen er stabil, den har likt internt trykk på grunn av fusjoneringen, som gravitasjonen.
På et senere tidspunkt vil solen ha forbrent all hydrogen som eksisterer der, og gravitasjonen vil begynne å presse sammen hele stjernen til en mindre størrelse. Mindre størrelse og høyere trykk betyr at temperaturen stiger. Den vil stige nok til å kunne begynne å fusjonere helium. Når dette er tomt, vil den prøve å fusjonere karbon, med uheldig resultat. Den står nå som en rød dverg.
På dette tidspunktet vil det ytre laget av stjernen begynne å kastes ut i kosmos (og eter i samme slengen opp vårt eget solsystem), fordi det ikke er nok masse i stjernen til å produsere gravitasjon til å holde den ytre massen på plass. Dette kalles planetær nebula.
Men nå begynner det å skje ting i sentrum av stjernen. Gravitasjonen begynner å presse sammen stjernen ytterligere. Men stjernen klarer fortsatt ikke fusjonere karbon. Istedet finner den en annen måte å overleve på. Nemlig elektroner. Elektroner liker ikke å være i nærheten av hverandre. Så når stjernens størrelse blir trykket sammen til omtrentlig samme størrelse som jorden er, vil trykket av elektronene være nok til at stjernen klarer å motså gravitasjonskraften. Den vil dermed ende opp som en hvit dverg og fortsette å hive ut resten av sin energi.
Men, det er ikke alle stjerner som oppfører seg på denne måten. Mer enn halvparten av alle stjerner som eksisterer, er såkalte binærstjerner. Dette er to stjerner som går i bane rundt hverandre.
Dersom en hvit dverg er knyttet mot en annen stjerne med gravitasjonen, vil den hvite dvergen begynne å "ete" materiale fra den nærliggende stjernen. Den henter til seg en strøm av hydrogengass. Massen øker og vil til slutt nå en ustabil grense, som gjør at hele stjernen eksploderer i det man kaller for en type 1A supernova.
I og med at den heter type 1a, er det noe som sier at det eksisterer flere typer supernovaer. Og dette er rett. Vi har både type 1b, 1c og type 2. Strengt tatt 2l og 2p også. Men subklassene oppfører seg mer eller mindre likt men avgir forskjellig stråling.
Der den andre stjernen ikke klarte å fusjonere karbon. Klarer disse typene å gjøre det. Det er nok trykk og høy nok temperatur til at karbon kan fusjoneres. Når denne stjernen når sin slutt, så har den et ytre lag av det opprinnelige brenselet, og massevis av lag av forskjellige grunnstoff. Dette fordi den ene fusjoneringen ender som brennsel til den neste fusjoneringen, og lagene er av tyngre og tyngre elementer. Hydrogen til helium, helium til karbon og oksygen, oksygen til magnesium, magnesium til neon, og så videre helt til den sitter med en kjerne av jern. Fusjoneringen til tyngre og tyngre stoff frigjør derimot ikke energi, fusjonering av tyngre stoff absorberer energi. Så kjernen av jern bygger seg dermed opp, uten å fusjonere, og ender dermed opp som ustabil og kollapser i en ekstrem eksplosjon som kalles type 2 supernova.
Kollapset av kjernen gjør at de øvrige stoffene og deler av sin egen kjerne blir slengt ut i kosmos. Dette er forøvrig også kilde til alt av forskjellige grunnstoff vi kjenner til, indirekte og direkte. Så sant som er, er vi faktisk barn av stjerner.
Her kommer spørsmålet du egentlig stilte;
Mens delene av stjernen blir slengt ut i kosmos, blir kjernen av jern igjen. Nå er massen så stor at elektronene blir forsøkt trykt ytterligere sammen. Dette vil ikke fungere, så elektronene blir kombinert med protoner, og resultatet er nøytroner. En såkalt nøytronstjerne. Enda mindre, og enda høyere masse enn en hvit dverg. De kan være så små som 15 kilometer i diameter.
For å sette det i perspektiv. Tatt en stjerne på 1.5 ganger størrelsen til vår egen sol, og komprimerer hele sulamitten til størrelsen til en amerikansk storby. Så kompakt er en nøytronstjerne. En teskje med nøytronstjerne-materiale (på stjernen) ville veid
en millard tonn. Stjernen er nå stabil.
Her kommer også sorte hull inn i bildet. En stjerne som er 25-40 ganger så massiv som vår egen, som går igjennom prosessen jeg har beskrevet. Vil ende opp så komprimert at ikke engang det indre trykket i stjernen klarer motstå det ytre trykket påført av gravitasjonen. Kjernen vil kollapse. Gravitasjonen har vunnet over massen. Som vi vet, blir lys påvirket av gravitasjon, og vil også bli sugd inn i det sorte hullet.
Det eksisterer enda større stjerner enn det jeg har beskrevet her. Stjerner med masse som er 150-200 ganger så mye som vår egen stjerne. I 2006 ble døden av en slik observert. En slik stjerne er en utrolig kilde til produksjon av tyngre elementer. En slik stjerne kan produsere 20 ganger så mye jern som vår egen sol har i total masse. Forskere mener at i universets begynnelse var disse stjernene mye mer vanlig, og er kilden til at de mindre mindre stjernene kunne dannes, og i støvet av de tyngre elementene, øker sjangsene for at en stjerne skal kunne få planeter.
Det har sikkert allerede kommet et par svar i denne tråden nå, i og med at innlegget ble såpass langt. Så kanskje jeg kommer med flere poster.
BomberMan: Jo, det er fysikere som snakker om reising igjennom tid og rom, men ved hjelp av det som kalles kosmiske hull (kan forveksles med sorte hull), og det er forskere som mener at disse kan være det neste store som blir oppdaget innen fysikken. Einsteins generelle teori om relativitet tillater matematisk teori om nøyaktig dette. Spesifikt en Einstein-Rosen Bro, og denne kom som et direkte resultat av forskning på sorte hull. Et problem her er at disse kun eksisterer for en meget kort periode, og ble dermed ment umulig på 60-tallet. Men etter filmen contact, så ble faktisk forskere inspirert til å forske mer på dette. Det direkte resultatet av dette, var faktisk med oppdagelsen av sort materie.
Edit: Må nesten legge til. Sort materie er også på samme måte som sorte hull ikke lengre bare science fiction. Men science fact. Det finnes imidlertid to typer sorte hull. Typene er "Stellar mass" og "Super mass" (med masse på milliarder ganger større enn vår sol). Stellar mass er gjerne de som kommer av tradisjonelle supernova-eksplosjoner, mens super mass er de som eksisterer i sentrum av alle galakser. Disse er både bekreftet teoretisk og fysisk. Det eksisterer også binære sorte hull på samme måten som stjerner, og i 2007 ble det faktisk observert tre sorte (super mass) hull som går i bane rundt hverandre, som et resultat av galatisk kollisjon.
Sist endret av m0b; 22. mars 2009 kl. 04:56.
