Jeg har ingen fysikkbakrunn, og baserer denne tanken på ren filosofi. Universet er selvfølgelig uendelig stort. Derfor må det vel garantert være annet liv på uendelig mange planeter? Og med uendeligheten kommer det også kombinasjoner, og jeg tenker da at det må være uendelig mange planeter med mennesker på seg, med uendelig mange kombinasjoner menneskeheten har utspilt seg på, derav må det også være uendelig mange planeter som er helt lik vår, med nøyaktig oss som sitter å gjør nøyaktig hva vi gjør til en gitt tid (også i forskjellig tid). Og denne posten jeg poster nå blir postet uendelig mange ganger samtidig som jeg poster den.

Ett annet spørsmål jeg har: Hvorfor tror forskere at det bare finnes et univers? Nå tenker jeg på den klumpen med stjerner og planeter. Dersom det startet med ''the big bang'' og verdensrommet er uendelig stort og har eksistert i uendelig lang tid, virker det helt latterlig å tro at dette ikke har skjedd før i historien, uendelig mange ganger, og denne kulen med planeter som utvides finnes det uendelig mange av, gjerne med store mellomrom. Noen med fysikkbakrunn, eller provoskills som kan hjelpe meg å forstå?

Det er ikke slik at forskere tror det bare er et univers. Vi vet rett og slett ikke, multiverse er en av flere teorier.

Uendelighet... eksisterer ikke, ingen ting er uendelig.
Tror virkelig folk at vi er det eneste stedet der det er feks vann? såvidt jeg vet kom vannet til vår planet mange millioner år etter skapelsen av vår planet, hvis vannet kom fra the big bang, betyr det også at det har blitt slengt i alle retninger av vårt unnivers, akkurat som å putte en dynnamitt kube i en vanntank, det sprer seg over alt

Store spørsmål vi har pågang her men nei jeg tror ikke noe er uendelig, for meg er det for mye å fatte at noe skal være uendelig, tid er relevant(ikke sant?) jeg kan ikke tro at noe er uendelig med mindre man tar for seg tvilling paradokset, der til slutt tid vil stå stille? blir så mindfucka når man tenker for mye på temaer som dette, men jeg mener at alt som har en start har også en slutt, selvom det tar en evighet og virker uendelig.

Hvorfor er det selvfølgelig at universet er uendelig stort?. Ja, med uendeligheten kommer det også kombinasjoner, men uendelig mange av disse MÅ ikke ha mennesker på seg. Det er uendelig tall mellom 0 og 1, men ingen av disse tallene er 2.

nei, det er ikke det tvillingparadokset sier. Det tar opp en problemstilling rundt det at tid er relativt og at det derfor er viktig å definere for hvilken observatør man definerer tiden - siden ulike observatører vil gi ulike svar.

Uansett det at du ikke fatter eller forstår ting er jo ikke et argument for at noe ikke kan eksistere. Alt vi mennesker opplever har en start og en slutt, og derfor prøve å tenke på noe som er uendelig - og ikke oppfører seg som det vi møter i hverdagen vår er derfor alt annet enn intuitivt. Det er derfor viktig at man legger vekk intuisjonen når man skal vurdere problemstillinger som dette - og legge større tillit til matematikken og fysikken rundt det hele.

Vil anbefale deg å se dette klippet, den besvarer ikke TS sitt spørsmål, men tar for seg litt av uendelighet.

https://www.youtube.com/watch?v=s86-Z-CbaHA

Universet kan være bøyd på en måte som gjør at du ikke kommer til noen "vegg" men bare reiser i en sløyfe. Å tenke seg at det skal være en grense til "noe" er akkurat like ubegripelig som å tenke seg at det ikke er noen grenser. Faktum er at vi ikke vet, så bastante utsagn om uendelighetens eksistens er vanskelig å ta seriøst, uansett hvilket standpunkt de forfekter.

Godt forklart mentalmelt, der ga du meg et nytt syn med sløyfeteorien din.
Jeg tenker at uendelighet er kanskje et tema som overstiger vår menneskelige intellekt, jeg synes begrepet tid er svært svært fascinerende, har brukt veldig mye tid på å klare å finne et svar, men det virker umulig, tid er for meg det mest "mystiske" og utrolige som eksisterer

Jeg synes Neil deGrasse Tyson fint oppsummerer det mest fornuftige standpunktet til dette spørsmålet her:

https://www.youtube.com/watch?v=yD1qAEeyets

Du gjør flere feil her.

Ikke nødvendigvis. Se for deg en skapning som kun kan oppfatte 2 dimensjoner og som lever på overflaten til en sfære. Sfærens areal er endelig til tross for at skapningen aldri vil treffe på noen "ende" i sitt univers.

På samme måte kan vi teoretisk sett bo på en 3-sfære. Det vil si på overflaten til en 4-dimensjonal kule. Likevel, en del ting tyder på at universet vi lever i er flatt og dermed ikke en 3-sfære. Men det finnes rom som er flate og til og med har endelig volum. F.eks en 3-torus. Det er ingen automatikk i at universet er uendelig selv om det er en mulighet.

Selv om det skulle vise seg at vi har et uendelig univers så betyr det ikke at det er uendelig mange planeter. Hvis universets energi er endelig har vi også endelig mange planeter.

Videre, det observerbare univers for oss har endelig volum på grunn av dets endelige alder og lysets endelige hastighet, og dermed har vi kun et endelig antall galakser. Alt utenfor vil vi aldri kunne få informasjon om, og det er dermed på mange måter som om det ikke eksisterer for oss.

Hele poenget med Big Bang er jo nettop at universet ikke har eksistert i uendelig lang tid! Videre er det særdeles problematisk å i det hele tatt snakke om at Big Bang skjer "i historien". I dagens modell oppstår også tiden i Big Bang, så spørsmålet er meningsløst om man antar at Big Bang stemmer. Tid er noe internt i universet, ikke noe eksternt (i Big Bang-modellen).

Videre er det verdt å påpeke at det ikke er noe konsensus angående hvorvidt det finnes ett eller flere univers. Dessutten, hvordan kan du snakke om mellomrom mellom universer? Da antar du allerede at universene befinner seg i et eller annet rom hvor vi kan måle avstander? Hva er dette? Et univers med universer? Må vi da reservere ordet univers for dette rommet og degradere det vi i dag referer til som et univers til noe annet? Men har vi plutselig bare ett univers igjen da?

Det finnes også modeller som sier at universet oscillerer. Det vil si at Big Bang oppstå ved at et tidligere univers kollapset.

Jeg forstår hva du skriver, Pinneknurk - men det er en tanke jeg har som går litt utover dette. Jeg ser for meg big bang som et smell, der en kule av planeter, galakser, generell energi ekspanderer som en ballong som blir blåst opp i et ellers totalt mørkt vakium. Er dette feil? For isåfall, virker det jo naturlig at nettopp dette smellet skal ha skjedd et annet sted, langt unna denne første ''ballongen''. Hva gir grunn til å tro at i uendeligheten, at dette kun har skjedd en gang, et sted? Forstår du hva jeg mener? Vil isåfall ha en bekreftelse på det, vil ikke bli misforstått i tankegangen min.

Når jeg da snakker om universet, så mener jeg da ikke bare denne stadig ''voksende ballongen'', men hele tommerommet rundt. Og hvis en reiser rett frem uten å svinge i dette tommerommet vil det aldri ta slutt. Derfor tenker jeg at ''verden'' som jeg kaller det nødvendigvis må være uendelig. Forstår du hva jeg mener, eller vil du jeg skal utdype? Litt som et uendelig tommerom med potensielt da også uendelig mange ''ballonger''. Jeg er langt fra noen fysiker eller astronom, bare nysgjerrig på hvordan ting fungerer.

Big Bang var energi, ikkje materie. Planeter, atomer og denslags kom mykje seinare, når temperaturen sank nok.

Eit godt tips er å sjå serien Cosmos med Neil DeGrasse Tyson. Den er underhaldande og artig.

Har de ikke bevist at universet er flatt?
The COBE and WMAP satellites launched by NASA in 1992 and 2003 measured the Cosmic Microwave Background, and determined that the Universe must be either flat or extraordinarily close to.

Kaizen

Impliserer ?

Nei , er det flatt så vil det også si at det ikke er uendelig.

Kaizen

Nei, det gjør det ikke. Det finnes flate rom som er både endelige og uendelige.

Hvordan kan verdensrommet være uendelig hvis det fortsetter å utvide seg?

Det gjelder å ikke tenke på universet som en ballong som øker i volum. Når man sier at universet ekspanderer betyr det bare at rommet mellom galaksene øker. Av den definisjonen kan universet både være uendelig og ekspandere.

Det finnes høyst anerkjente multiversmodeller hvor universene oppstår som bobler i et stort romlig multivers. Se "eternal inflation".

Denne modellen var ukjent for meg - interessant.

Det er vel heller at jeg vil påpeke for TS at et slikt ytre rom ikke er noen nødvendighet, og det er ikke på noen måte opplagt at det eksisterer.

Hva mener du her?
Også skriver du at det finnes. Hvor er det i så fall?

Kaizen

For å snakke om det fysiske rommet på en meningsfull måte, må vi bruke matematikk. Vi assosierer romtiden med et matematisk rom kalt en mangfoldighet. Dette er et matematisk rom med noen veldefinerte egenskaper. Når du har et slik rom (pluss noen teknikaliteter), kan vi regne ut ting som rommets krumning og volum. Det finnes flere rom med krumning = 0. Noen har endelig volum og andre uendelig. Vi vet ikke hvilket av disse matematiske rommene som svarer til vårt fysiske rom.

La oss for enkelhets skyld si at universet har to romdimensjoner.
Et flatt plan har null krumning og uendelig "volum"(areal). En donut har null krumning og endelig volum. Vi vet antageligvis at universet har 0 krumning, så både en donut og et plan er mulige former på universet vårt. En kule er utelukket da krumningen til en kule er ulik 0.

Du bruker ordet 'dimensjon' litt løst her, tror jeg, men du er absolutt inne på noe: Det du beskriver er faktisk essensen i mange-verdentolkningen av kvantemekanikken. Ulempen (ok en av dem, det er mange) med denne tolkningen er at den ikke er tenkelig verifiserbar uten at man bryter med prinsippet om energibevaring. Men det er en gøyal tanke som mange sci fi-forfattere har utforsket, deriblandt vår alles kjære Arthur C. Clarke.