Hei, det har seg sånn at jeg var sykemeldt en liten periode på jobben, og årsaken fortalte jeg til sjefen på jobben. Greit nok, men jeg er ikke så åpen så jeg fortalte det ikke til andre enn sjefen og min mor. Men det som er litt dritt er at faren min får vite dette gjennom mora til sjefen, med alle detaljer, noe jeg ikke syns er greit, siden da har sjefen snakket om meg privat. Det er absolutt ingen grunn til å tro at min mor har fortalt dette til min far. Jeg sluttet deretter i denne jobben etter at jeg konfronterte sjefen med dette, men han snakket seg unna dette.

Hva kan jeg få ut av dette? Er det noe jeg kan gjøre?

Ja. Det er straffbart å bryte taushetsplikten.

Men det fins ingen spesifikke lover på denne typen brudd? Ikke som jeg kan finne.

Det er svært uprofesjonelt av ledere å opptre på denne måten. Det samme skjedde med meg, da jeg ble sykemeldt. Fortalte alt til legen min og nå kjører jeg på med sykemelding frem til jeg finner noe annet.
Når sjefen snakker om min situasjon og ikke tror på sykdomsbildet, og samtidig forteller alle hvor usannsynlig det er at sykemeldingen er reell, da er det noe riv ruskende galt!
Det finnes virkelig nok ubrukelige ledere rundt omkring. Sånne arbeidsplassen får ikke min lojalitet, iallefall.

Skal nevnes at grunnen til at jeg ble syk var fordi jeg overarbeidet meg fullstendig. Jobbet dobbelt av normal arbeidsuke, i 1,5 år. Sjefen var glad mens det pågikk, ja… Men når det gikk galt var det ingen støtte å få.

Arbeidsmiljøloven sier noe om at intigriteten til arbeidstakere skal ivaretas. Dersom du føler arbeidsgiver har tråkket på din intigritet, er dette noe du bør ta opp med tillitsvalgt og/eller verneombud.

Hvordan klarer han å prate seg bort hvis du sier det rett ut at du har sagt det til to personer, din mor og han. Noen har jo snakket med moren til sjefen hans og det er jo neppe din mor?

Utrolig nok er ikke dét det letteste hvis man er deprimert.

For det å sitte hjemme og være deppa er sjukt turn-on på damene.

Google:arbeidsmiljøloven. Står masse om det der. Skal du få noe ut av det så må du gå til sak. Noe som kan være veldig tidkrevende og slitsomt.

Legg merke til hvordan hele problemet ditt kunne blitt unngått dersom du ikke ga din arbeidsgiver opplysninger han ikke har lov til å be om.

Det er det som kan være vanskelig av og til. Det føles bedre og faktisk få sjefen til å forstå seg på din situasjon, så det eventuelt blir enklere for deg selv å faktisk vite at sjefen forstår og ikke tror du er sykemeldt på "dårlig" grunnlag.

En uskreven regel:

* Sjefer bør ALLTID blokkeres på Facbook
* Evnt andre som kan lage problemer for deg.

Hvis du ikke er en usikker jævel som trenger alles konstante anerkjennelse så vil du ikke føle et behov for å redegjøre irrelevante aspekter angående din sykemelding, og selv om du føler behovet vil enhver person som ikke er feiljustert forstå at en ikke trenger å følge sine behov for å søke andres anerkjennelse når det klart ikke er fordelaktig eller passende.

Hvis jeg er ansatt av en person som ikke klarer å forstå gjeldene anvendelse av lover og regler som regulerer arbeidsforhold er det vitterlig ikke min plikt, eller hensiktsmessig å legge tilrette for at de skal kunne utføre sin jobb på en inadekvat måte. Hvorfor i allverden skal jeg opplyse om aspekter relatert til min helse som arbeidsgiver hverken har kompetanse eller grunnlag for å forstå? Hvordan mener du det er enklere for deg selv å legge ut om private anliggende til din arbeidsgiver? Hvis arbeidsgiver ikke stoler på deg, samfunnet og/eller legen som sykemeldte deg, hvorfor skal du la deres arbitrære avgjørelser diktere hvordan din sykdom bør håndteres? Hvis arbeidsgiver ikke stoler på deg, og legen spiller det jo ingen rolle om du opplyser om dine problemer, vedkomne vil jo ikke tro på deg eller legen din.

Det er en tid og plass til alt, men å være en oppmerksomhetsøkende usikker nisse passer seg ikke på en arbeidsplass, det skal man finne tid til på fritiden.

Nå er det en stund siden jeg postet dette, men uansett. Hvem er du til å dømme meg og mine valg? Du vet ingenting om mitt ansettelsesforhold i denne jobben jeg hadde. Jeg trenger ikke "alles konstante anerkjennelse". Det er ganske drøyt å skrive sånt. Å kalle meg "en oppmerksomhetsøkende usikker nisse" sier mer om deg, enn om meg. Jeg skal la det gå med det, men merk deg at slike fordommer er rimelig i grenseland til personangrep.