Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  38 5214
Hvorfor er det fortsatt foreldre som kjefter og straffer barna sine?

Det er jo bevist at det ikke funker.

Selv har jeg kun fått kjeft 2-3 ganger under hele oppveksten.

Jeg ser jo mange venner som lyver så det holder til foreldre og som får kjeft flere ganger i uka, de må jo skjønne at det ikke funker.
Hei! Jeg tror det er mange som er slitne av hverdagens mas og har for få redskap i verktøykassa si til å håndtere følelser.

Det er ikke noe som er begrenset til barn, det samme ser jeg når det gjelder f.eks. hundehold.

Barn kommer ikke med bruksanvisning, men jeg syns aldri man har en god grunn til å framstå som en galning og skremme barn.

Det kan være veldig vanskelig å nå gjennom men det fins absolutt andre verktøy enn sinne.

Sinne er sorg, sorg over manglende håndteringskraft kanskje.
Kjefting er kanskje ikke effektivt, men har fortsatt troa på at ei flathand over kinnet kan være uhyre effektivt.
Bekjent av meg fortalte at da han var ung og svarte foreldrene sine uhøflig løfta faren bare handa mens han sa "svårrå'u gut?" Men han innrømte at det funka.
Har ikke barn, skal ikke ha heller så ikke bekrymre dere.
Sist endret av NokErNok; 23. september 2021 kl. 12:14.
Sitat av pilleknaskern Vis innlegg
Kjefting er kanskje ikke effektivt, men har fortsatt troa på at ei flathand over kinnet kan være uhyre effektivt.
Bekjent av meg fortalte at da han var ung og svarte foreldrene sine uhøflig løfta faren bare handa mens han sa "svårrå'u gut?" Men han innrømte at det funka.
Har ikke barn, skal ikke ha heller så ikke bekrymre dere.
Vis hele sitatet...
Frykt for legemsbeskadigelse er ikke det samme som å ha respekt for foreldrene sine. Ja, man oppnår kanskje at de ikke gjør en ting eller sier noe uhøflig, men det kommer på bekostning av et dårligere forhold enten man merker det eller ikke. Når man først har brutt den barrieren at man slår barna sine så burde man heller ta en real ransakelse av seg selv som person.
Sitat av Rebo Vis innlegg
Hvorfor er det fortsatt foreldre som kjefter og straffer barna sine?

Det er jo bevist at det ikke funker.
Vis hele sitatet...
Funker mot hva da? Oppdragelse?

Jeg må si at innledningsspørsmålet er noe spesielt formulert.


Jeg har en liten gutt selv, og jeg kommer på to(!) tilfeller jeg har hevet stemmen såpass mye at jeg har angret litt i ettertid.

Men jeg har aldri straffet han.

Foreldre kan være utslitt og som alle andre kan de slite med å håndtere enkelte følelser. Da er det lettere å bare skrike i frustrasjon.

Husk at foreldre ikke har svart belte som foreldre da de lærer selv nye ting hver dag.

Og til slutt, hvem du er til å blande deg i hvordan andre oppdrar sine barn? Dette skal være en privatsak. Fysisk/psykisk vold er jo selvfølgelig forkastelig.
Sitat av Superspurv Vis innlegg
Og til slutt, hvem du er til å blande deg i hvordan andre oppdrar sine barn? Dette skal være en privatsak. Fysisk/psykisk vold er jo selvfølgelig forkastelig.
Vis hele sitatet...
Hva i all verden for slags spørsmål er det? Dette er et debattforum, og det er ingenting i veien for å diskutere saker som foregår i den private sfære. Du har selv valgt å dele dine detaljer, ingen tvinger deg. Som medlem av et samfunn er det interessant hvordan barn blir oppdratt, da det påvirker og angår oss alle. Ja,det er på individuelt plan en privatsak så lenge det foregår innenfor visse rammer, men det er da ikke noe i veien for å snakke om det allikevel.
Sist endret av mentalmelt; 23. september 2021 kl. 13:30.
Mange tror nok det funker, og det er gjerne sånn man er oppdratt selv. Det virker som om mange voksne er redde for å miste kontrollen, og at hovedfokuset er å stoppe den uønskede adferden asap, ikke tenke langsiktig utvikling. Og så har nok mange foreldre en ide om at familieforholdet er uknuselig, barn elsker deg uansett. Og det ekle er jo at det stemmer - inntil et visst punkt. Barn er forferdelig lojale. Men det er mange gamlinger rundt omkring som har voksne barn som ikke har så mye gode følelser for dem, og bare tar seg av dem på et minimum, som en plikt. Noen gidder ikke det engang. Familierelasjoner er ikke en selvfølge, og det kan bli for sent å fikse det. Greit å ha i bakhodet.

Ellers tror jeg det er mye det Jerna sier, at man ikke egentlig tror det funker, men det renner over. Det er mye egne følelser involvert i barneoppdragelse. Barna våre er så nær oss at de nesten er som en forlengelse av oss selv. Når vi har egne følelser vi ikke aksepterer, så kan vi kritisere eller kjefte på oss selv inni oss, og jeg tror ofte vi projiserer det på våre barn. Jeg tror at sånn du hører folk snakke til barna sine, er sånn de snakker til seg selv. Løsningen blir da å bli kjent med egne issues, og erkjenne at de er nettopp det, dine issues, og bli bevisst på at barnet ditt ikke er deg. Det virker som mange foreldre glemmer det litt, og projiserer både sine egne mestringsstrategier og sine egne ønsker, behov og ambisjoner på barna sine. Barnet ditt er et selvstendig individ..


Sitat av Jerna Vis innlegg
Barn kommer ikke med bruksanvisning,
Vis hele sitatet...
Det er faktisk få ting det finnes flere selvhjelpsbøker, brosjyrer, kurs og offentlige veiledningstilbud om enn hvordan oppdra barn. Hvis man virkelig ikke fikser det, så kan man til og med overlate barnet til noen andre. Ellers helt enig med deg, det finnes virkelig ingen unnskyldning for å fucke opp barndommen til ungene sine.


Sitat av pilleknaskern Vis innlegg
Kjefting er kanskje ikke effektivt, men har fortsatt troa på at ei flathand over kinnet kan være uhyre effektivt.
Vis hele sitatet...
Ja, det er jo effektivt. Det er effektivt i parforholdet også, for å knekke den andre og få viljen din. Tipper det ville vært ganske effektivt i arbeidslivet også. Dynes du det er ein grei metode å bruke i disse situajsonene? Hvis ikke, hvorfor i all verden er det ok å gjøre det med et lite barn som ikke kan velge å forlate deg eller ta igjen?

Og til slutt, hvem du er til å blande deg i hvordan andre oppdrar sine barn? Dette skal være en privatsak.
Vis hele sitatet...
Barneoppdragelse er IKKE en privatsak. Det er bra at det blir diskturert, og burde bli det mye mer.


Til slutt: Det hender absolutt at jeg kjefter på mine barn, eller på andre måter reagerer uhensiktsmessig og urettferdig. Særlig ettersom de blir eldre og mer selvstendige. Det hender forsåvidt at jeg reagerer dumt overfor partner og andre voksne også. Da prøver jeg så langt det går å si unnskyld etterpå. Alle gjør dumme ting av og til, og en skikkelig reperasjon har en egenverdi for relasjonen. Du trenger ikke være perfekt for å være en god forelder, men du trenger å være ekte og oppriktig, og du trenger å anerkjenne dine barn som selvstendige individer.

Og du kan ikke slå folk. Herregud. Det vet femåringen min.
Sist endret av *pi; 23. september 2021 kl. 14:03.
Sitat av mentalmelt Vis innlegg
Hva i all verden for slags spørsmål er det? Dette er et debattforum, og det er ingenting i veien for å diskutere saker som foregår i den private sfære. Du har selv valgt å dele dine detaljer, ingen tvinger deg. Som medlem av et samfunn er det interessant hvordan barn blir oppdratt, da det påvirker og angår oss alle. Ja,det er på individuelt plan en privatsak så lenge det foregår innenfor visse rammer, men det er da ikke noe i veien for å snakke om det allikevel.
Vis hele sitatet...
Jeg ser nå jeg misforsto litt her. Selvfølgelig kan man diskutere sånn.

La meg oppklare. Oppdragelse er en privatsak, men selvfølgelig skal man diskutere i det offentlige rom hva som er greit, og ikke.

Sitat av *pi Vis innlegg
Barneoppdragelse er IKKE en privatsak. Det er bra at det blir diskturert, og burde bli det mye mer.
Vis hele sitatet...
Se for deg en gate med 10 barnefamilier. 1 av familiene har kanskje en litt utradisjonell oppdragelse på barna, uten at det nødvendigvis ikke er feil. Ryktet sprer seg og de 9 andre barnefamiliene i gata snakker om dette og baksnakker den barnefamilien dette gjelder.

Dette kan jo komme uheldig ut(?)

Jeg ser nå at kanskje "blande seg" kunne blitt byttet ut med "respektert hvordan man på forskjellige måter oppdrar barn".

My two cents
Sist endret av Superspurv; 23. september 2021 kl. 14:34. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Ny forskning viser at barn som blir utsatt for fysisk avstraffelse, har de samme markørene i hjernen som soldater som har vært i krig.

Det burde være grunn nok til å ikke slå barnet sitt...
Er jo forskjellige måter foreldre straffer på og. Å be ungen gå på rommet sitt er vell ikke det værste.

Legger du hånd på barna di derimot så bør man ikke ha barn spør du meg.
Når det kommer til kjefting tror jeg mange foresatte ikke har lært hvorfor det ikke hjelper. Mange får jo barn helt uplanlagt og bare tar foreldrerollen som det kommer, og det at mange i tillegg ikke har jobbet seg gjennom egne childhoodissues før de får barn påvirker neste generasjon i familien. I en hverdag med mye stress, overarbeid og man ikke lenger har kontrollen over eget liv fordi man alltid må sette barnet først gir folk en følelse av avmakt og følelsen av avmakt er det som gjerne leder til aggresjon.

Barn som blir utsatt for psykisk og fysisk vold har høyere sjanse for å få fysiske og autoimmune sykdommer som eldre, psykiske problemer, emosjonelle tilknytningsproblemer og atferdsproblemer.

Vold underkuer og skremmer, men hvor bra har et menneske det som har levd i frykt for sine viktigste omsorgspersoner, i eget hjem som skal og som man trenger at er en trygg havn? Hvor godt har et menneske det som vokser opp med en følelse av mindreverd, og tro at ens meninger og grenser er å være til bry for andre?
Man skaper et menneske som utagerer (vold, kriminalitet, adhd, hærverk, prostitusjon, rus) og innagerer (selvskade, selvhat, mindreverdskomplekser, frykt for å knytte nære relasjoner med andre, angst, depresjon, ptsd).

Foreldrerollen er vanskelig og jeg tror ingen er perfekte eksempler til enhver tid, men alle bør etterstrebe å være en trygg og kjærlighetsfull, stabil forelder. Irettesettelse verbalt med en innsiktsrik og pedagogisk forklaring på hvorfor og hva som er rett og galt er nå en ting, men kjefting bør man ta seg selv i og prøve å unngå og kritikk, nedrakking, skremsel, risting, belte eller flat hånd skal ikke aksepteres.
Jeg har selv vokst opp i et hjem med det jeg i voksen alder har forstått at har vært alt for mye kjefting, brøling, dytting/røsking som en gang i blant eskalerte. Det var lite fett.

Det eneste det førte til var distansering, uærlighet, og at jeg som regel aldri var hjemme, men heller ute og fløy og drev med faenskap.
Når forholdet til foreldrene er slikt blir det lite rom for lommepenger og slikt og da finner dumme unger gjerne andre måter å tjene bare litt penger på siden man ikke ønsker å være den blant jevnaldrende venner med samme klær hver dag og som aldri har råd til en dritt.
Det er forøvrig lettere å bare stjele klær enn å tjene penger til å kjøpe klær, så det forekom selvsagt.
Det blir en ond sirkel av at alle gjør gale ting.

Jeg kommer til å gjøre mitt ytterste for å unngå å drive å fyre meg opp og rope og skrike til ungen min som driver å lærer å være et ordentlig menneske. Og som forøvrig lærer av MIN oppførsel. Det er en lang prosess.

Barnet ditt søler melkeglasset sitt, er det en proporsjonal respons å brøle til ungen og røske han/henne rundt i rommet mens du gjør det?

Jeg har egentlig vanskelig for å se for meg noen situasjoner der det lønner seg å kjefte og skrike heller enn å sette seg ned å ha en saklig prat angående det man kan gjøre annerledes. Man skal oppdra, ikke straffe. Man skal korrigere og endre dårlig oppførsel, ikke straffe.
Straff i form av kjefting/roping/dytting/røsking/slag fører bare til forbitrelse, distansering og en enda mer uoppdragen unge. Som forøvrig ikke ønsker annet enn å gjøre det motsatte av det du prøver å oppnå. For i barnets øyne er dere fiender nå.

Kommunikasjon er alt, samt å få barnet sitt til å føle seg trygt i å dele det gale han/hun har gjort.

Jeg skjønner at det går an å gjøre feil som forelder også, og da er det desto viktigere å vise at uhell eller det å gjøre feil er normalt, og at man gjør opp for seg etterpå og beklager.
Lead by example.

Er du en høylydt, eksplosiv og potensielt voldelig type kan du faen ikke forvente at den du oppdrar blir noe bedre.
Om du aldri innrømmer egne feil når du har gjort feil vil du ha veldig vanskelig for å oppdra et barn som gjør det.
Sist endret av krystallkongen; 23. september 2021 kl. 15:14. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av krystallkongen Vis innlegg
Jeg har selv vokst opp i et hjem med det jeg i voksen alder har forstått at har vært alt for mye kjefting, brøling, dytting/røsking som en gang i blant eskalerte. Det var lite fett.

Det eneste det førte til var distansering, uærlighet, og at jeg som regel aldri var hjemme, men heller ute og fløy og drev med faenskap.
Når forholdet til foreldrene er slikt blir det lite rom for lommepenger og slikt og da finner dumme unger gjerne andre måter å tjene bare litt penger på siden man ikke ønsker å være den blant jevnaldrende venner med samme klær hver dag og som aldri har råd til en dritt.
Det er forøvrig lettere å bare stjele klær enn å tjene penger til å kjøpe klær, så det forekom selvsagt.
Det blir en ond sirkel av at alle gjør gale ting.

Jeg kommer til å gjøre mitt ytterste for å unngå å drive å fyre meg opp og rope og skrike til ungen min som driver å lærer å være et ordentlig menneske. Og som forøvrig lærer av MIN oppførsel. Det er en lang prosess.

Barnet ditt søler melkeglasset sitt, er det en proporsjonal respons å brøle til ungen og røske han/henne rundt i rommet mens du gjør det?

Jeg har egentlig vanskelig for å se for meg noen situasjoner der det lønner seg å kjefte og skrike heller enn å sette seg ned å ha en saklig prat angående det man kan gjøre annerledes. Man skal oppdra, ikke straffe. Man skal korrigere og endre dårlig oppførsel, ikke straffe.
Straff i form av kjefting/roping/dytting/røsking/slag fører bare til forbitrelse, distansering og en enda mer uoppdragen unge. Som forøvrig ikke ønsker annet enn å gjøre det motsatte av det du prøver å oppnå. For i barnets øyne er dere fiender nå.
Vis hele sitatet...
Har opplevd det samme selv. Mor med ekstremt kort lunte. Aldri blitt slått eller lignende, men mye unødvendig kjeft som har gjort at jeg velger å distansere meg i voksen alder. Har ikke og skal ikke ha barn, men ville valgt en helt annen retning selv.

Mye av det samme gjelder oppdragelse av hund. Straff og kjefting resulterer ikke i noe annet enn angst for hunden.
Sist endret av hestpåpinne; 23. september 2021 kl. 15:24.
Sånne fille straffer som gå på rommet etc er helt innafor, men tror personlig kommunikasjon er det aller viktigste.

Om ungen blir sendt på rommet så ha en prat med ungen om hvorfor.
Og selvfølgelig da snakker vi ikke om å låse ungene inn i lange tider men sammen med god kommunikasjon forklare konsekvenser av handlinger.

Dette er jo selvfølgelig vanskeligere jo eldre ungen er men jo bedre kommunikasjon man har hatt med ungen fra starten jo enklere vil/kan det jo være når de blir eldre.

Heve stemmen er ikke greit, som nevnt tidligere ved vold så skaper nok dette mer frykt enn respekt og er usunnt. (mener da ordentlig streng hevet stemme/kjefting)

Selv små unger forstår somregel mer enn hva man tror.
Men har dårlig impulskontroll.
Sist endret av Yohoja; 23. september 2021 kl. 15:36.
Trådstarter
Jeg har jo selv gjort mye dumt, men ikke fordi jeg har hatt en dårlig oppvekst. Men rett å slett pga venner og trangen på å utforske nye ting.

Men hva burde man gjøre hvis en oppdager at barnet har gjort noe dumt?

Hvis man har ett barn som drikker alkohol i en alder av 15. Hva gjør mann? Jeg er selv ganske ung (20) men jeg vet ikke hva som skal til for å stoppe ett barn? Jeg har vanskelig for å tro at noen som helst person vil stoppe å feste uansett hva foreldre sier.
Jeg tror ikke "kjeft" er feil, men alt til sin tid, og med måte. Har man gjort noe feil, så er det viktig at man blir informert om dette. I de fleste tilfeller er konstruktiv kritikk best, men man når kanskje ikke alltid fram med vanlige ord.
Dette gjelder både voksne, og barn.
Sitat av Rebo Vis innlegg
Jeg har jo selv gjort mye dumt, men ikke fordi jeg har hatt en dårlig oppvekst. Men rett å slett pga venner og trangen på å utforske nye ting.

Men hva burde man gjøre hvis en oppdager at barnet har gjort noe dumt?

Hvis man har ett barn som drikker alkohol i en alder av 15. Hva gjør mann? Jeg er selv ganske ung (20) men jeg vet ikke hva som skal til for å stoppe ett barn? Jeg har vanskelig for å tro at noen som helst person vil stoppe å feste uansett hva foreldre sier.
Vis hele sitatet...
Målet når et barn begynner å nærme seg 18 bør heller være å opprettholde et forhold der man klarer å være ærlige og åpne med hverandre.
Du får ikke stoppet en gutt på 15-16-17 i å feste osv, men det er vel mye bedre å ha det sånn at du vet hva han gjør og drikker enn at du er fullstendig i mørket fordi sønnen lyver og lar vær å si ting?

Belønne god oppførsel?

Det er ikke til å unngå at tenåringer har lyst til å tøye grenser, men da er det i mine øyne mye bedre å skape et miljø hjemme der man kan prate om tingene som skjer og reflektere rundt dem.
Det er også jævlig mye følelser i sving i de årene, og det kan være vanskelig å forstå seg på og "respektere", men man må faktisk ta dem på alvor. Ting som ikke er så store i det svære bildet, for oss voksne kan virke stort for en som ikke har opplevd så mye enda.
Det er også et helt annet press på unge i forhold til det sosiale og det å passe inn. Slik jeg både husker det og ser på mine søsken.

Å få gode karakterer, oppføre seg som et godt menneske og å ta lure valg som å ikke ruse seg eller utøve vold eller gjøre småkriminelle greier må rett og slett være mer attraktivt enn å la vær.
Sitat av Superspurv Vis innlegg
La meg oppklare. Oppdragelse er en privatsak, men selvfølgelig skal man diskutere i det offentlige rom hva som er greit, og ikke.
Vis hele sitatet...
Tror vi er enige. Barns velferd, eller hvilken kultur vi har for å behandle barn, er et samfunnsspørsmål og ikke en privatsak. Baksnakking og kritikk av normalvariasjoner gjør det sannsynligvis vanskeligere å diskutere, da ingen tør å avvike fra normen eller be om hjelp. Det var derfor jeg presiserte at jeg også kjefter av og til. Jeg vet at det ikke er bra, men hvis alle later som om de alltid får det til så blir det vanskelig å innrømme at man sliter. Men jeg bruker ikke kjeft og skriking som metode, og vil ikke normalisere verbalt misbruk.

Sitat av krystallkongen Vis innlegg
Jeg har selv vokst opp i et hjem med det jeg i voksen alder har forstått at har vært alt for mye kjefting, brøling, dytting/røsking som en gang i blant eskalerte. Det var lite fett.
Vis hele sitatet...
Har opplevd det samme selv. Mor med ekstremt kort lunte. Aldri blitt slått eller lignende, men mye unødvendig kjeft som har gjort at jeg velger å distansere meg i voksen alder.
Vis hele sitatet...
Trist at dere vokste opp med det. Det er ikke greit. Man trenger overhodet ikke bli slått for at det skal være vold/mishandling. Man trenger ikke heve stemmen engang. Silent treatment, foraktfulle blikk, latterliggjøring forkledd som "humor", påføring av skam, gaslighting, guilt tripping... Det er mange måter å mishandle et barn på. Har ikke sett mye forskning på det, men det jeg har sett tyder på at psykisk vold som enkeltfaktor sterkere predikerer senere problemer enn fysiske og seksuelle overgrep. Sterkere blir effekten ved kombinasjon av flere.


Sitat av Rebo Vis innlegg
Men hva burde man gjøre hvis en oppdager at barnet har gjort noe dumt?

Hvis man har ett barn som drikker alkohol i en alder av 15. Hva gjør mann?
Vis hele sitatet...
Svaret på det spørsmålet begynner lenge før ungen er 15. Har du ikke skapt en god relasjon før, så kan du drite i å gå inn og bestemme over en tenåring. Og ja, ungen kommer til å bryte reglene dine. Det er en naturlig og sunn del av det å bli voksen og selvstendig, akkurat som at treåringer skal nekte å ta på seg sokker. Det er en identitetsprosess. 15åringen trenger noen klare rammer og forventninger (også for at det overhodet skal være noen regler å bryte), og en trygghet i bunn som gjør at de kommer til deg når de skjønner at de har gjort noe skikkelig dumt. De hører på deg når det gjelder, men da kan ikke alle regler være like viktige, og ingen må være viktigere enn relasjonen.

Sitat av Neipådeg Vis innlegg
Jeg tror ikke "kjeft" er feil, men alt til sin tid, og med måte. Har man gjort noe feil, så er det viktig at man blir informert om dette. I de fleste tilfeller er konstruktiv kritikk best, men man når kanskje ikke alltid fram med vanlige ord.
Dette gjelder både voksne, og barn.
Vis hele sitatet...
Tror ikke folk tenker på kjeft som tydelige beskjeder. Det går fint an å si til et barn at det de har gjort ikke er akseptabelt. Det jeg mener med kjeft er å bruke volum og hardhet som et virkemiddel for å tvinge den andre til å overgi seg. Det hender jo faktisk man må irettesett voksne også, men sjefen din skriker ikke til deg når hen irettesett deg (forhåpentligvis). Det er uakseptabel maktbruk overfor voksne, og bør være det overfor barn også.

At barnet ser at du er frustrert, "åhrrr, nå har jeg sagt tusen ganger at du skal henge opp jakken din!" er ikke nødvendigvis noe de tar skade av. De tåler å se at du har følelser. Men ikke bruk følelsesuttrykk som sinne (eller tristhet, sårethet eller andre følelser for den del) instrumentelt for å manipulere ungen til å innrette seg. Og ikke bruk ungen din som utløp for frustrasjon og andre følelser du ikke orker å ta ansvar for selv.
Sist endret av *pi; 23. september 2021 kl. 16:38. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Trådstarter
Jeg føler meg veldig svak og dum bare foreldra mine blir skuffet over meg, hadde de hevet stemmen så hadde jeg nokk begynt å grine i flere timer.

Sist morra mi hevet stemmen gråt jeg i flere timer.

Hvor effektivt det er å få en gutt på 20 til å grine i mange timer er jeg usikker på ��
Sitat av Rebo Vis innlegg
Jeg føler meg veldig svak og dum bare foreldra mine blir skuffet over meg, hadde de hevet stemmen så hadde jeg nokk begynt å grine i flere timer.
Vis hele sitatet...
Den der skuffelsen kan være ganske manipulerende den også, utført rett (eller feil).
Sitat av *pi Vis innlegg
Tror vi er enige. Barns velferd, eller hvilken kultur vi har for å behandle barn, er et samfunnsspørsmål og ikke en privatsak. Baksnakking og kritikk av normalvariasjoner gjør det sannsynligvis vanskeligere å diskutere, da ingen tør å avvike fra normen eller be om hjelp. Det var derfor jeg presiserte at jeg også kjefter av og til. Jeg vet at det ikke er bra, men hvis alle later som om de alltid får det til så blir det vanskelig å innrømme at man sliter. Men jeg bruker ikke kjeft og skriking som metode, og vil ikke normalisere verbalt misbruk.




Trist at dere vokste opp med det. Det er ikke greit. Man trenger overhodet ikke bli slått for at det skal være vold/mishandling. Man trenger ikke heve stemmen engang. Silent treatment, foraktfulle blikk, latterliggjøring forkledd som "humor", påføring av skam, gaslighting, guilt tripping... Det er mange måter å mishandle et barn på. Har ikke sett mye forskning på det, men det jeg har sett tyder på at psykisk vold som enkeltfaktor sterkere predikerer senere problemer enn fysiske og seksuelle overgrep. Sterkere blir effekten ved kombinasjon av flere.



Svaret på det spørsmålet begynner lenge før ungen er 15. Har du ikke skapt en god relasjon før, så kan du drite i å gå inn og bestemme over en tenåring. Og ja, ungen kommer til å bryte reglene dine. Det er en naturlig og sunn del av det å bli voksen og selvstendig, akkurat som at treåringer skal nekte å ta på seg sokker. Det er en identitetsprosess. 15åringen trenger noen klare rammer og forventninger (også for at det overhodet skal være noen regler å bryte), og en trygghet i bunn som gjør at de kommer til deg når de skjønner at de har gjort noe skikkelig dumt. De hører på deg når det gjelder, men da kan ikke alle regler være like viktige, og ingen må være viktigere enn relasjonen.


Tror ikke folk tenker på kjeft som tydelige beskjeder. Det går fint an å si til et barn at det de har gjort ikke er akseptabelt. Det jeg mener med kjeft er å bruke volum og hardhet som et virkemiddel for å tvinge den andre til å overgi seg. Det hender jo faktisk man må irettesett voksne også, men sjefen din skriker ikke til deg når hen irettesett deg (forhåpentligvis). Det er uakseptabel maktbruk overfor voksne, og bør være det overfor barn også.

At barnet ser at du er frustrert, "åhrrr, nå har jeg sagt tusen ganger at du skal henge opp jakken din!" er ikke nødvendigvis noe de tar skade av. De tåler å se at du har følelser. Men ikke bruk følelsesuttrykk som sinne (eller tristhet, sårethet eller andre følelser for den del) instrumentelt for å manipulere ungen til å innrette seg. Og ikke bruk ungen din som utløp for frustrasjon og andre følelser du ikke orker å ta ansvar for selv.
Vis hele sitatet...
Fantastisk innlegg, stappfull av gode poenger

Ren kjeft og roping som utløp for frustrasjon over barnet og til og med andre ting som ikke har noe med barnet å gjøre kommer alltid til å være meget skadelig for forholdet mellom barn og forelder. Da mener jeg et volum som er langt høyere enn nødvendig og et budskap som ikke er saklig. Det er fullstendig unødvendig og det kommer ikke til å hjelpe på oppførselen man vil at det skal hjelpe på. Tvert i mot. Og det kommer til å skade autoriteten til den som gjør det.

Irettesettelse er en helt annen ting og det er både innafor og nødvendig. Man kan irettesette en man oppdrar uten å heve stemmen noe særlig, og jeg vil påstå at det sannsynligvis hadde funket mye bedre.

Forelder/barn er et meget asymmetrisk forhold. Som forelder er man i en situasjon der man vet best, og bestemmer. Man har også fordelen av å (som regel) faktisk være ferdig utviklet både kognitivt og fysisk. Da sier det seg selv at man må holdes til mye høyere standarder.
Har selv blitt dratt etter ørene, slått med flat hånd osv.
Kan ikke si annet enn at jeg assosierte faren min med frykt en periode.

Vi snakker innimellom, men vi er ikke close, selv om vi bor nært hverandre.

Vi har f.eks ikke gitt hverandre en klem de siste 19 årene. Den siste var da bestefar døde.

Tror jeg har tatt noe skade av det. Er skeptisk og avvisende til folk, og det er vanskelig å slippe noen inn.

Så jeg sitter stort sett alene når jeg er hjemme. Heller ikke en del av "gjengen" på jobb, eller skole.
Sitat av krystallkongen Vis innlegg
Forelder/barn er et meget asymmetrisk forhold. Som forelder er man i en situasjon der man vet best, og bestemmer. Man har også fordelen av å (som regel) faktisk være ferdig utviklet både kognitivt og fysisk. Da sier det seg selv at man må holdes til mye høyere standarder.
Vis hele sitatet...
Dette er helt essensielt. Relasjonen er ett hundre prosent den voksnes ansvar.
Sitat av pilleknaskern Vis innlegg
Kjefting er kanskje ikke effektivt, men har fortsatt troa på at ei flathand over kinnet kan være uhyre effektivt.
Bekjent av meg fortalte at da han var ung og svarte foreldrene sine uhøflig løfta faren bare handa mens han sa "svårrå'u gut?" Men han innrømte at det funka.
Har ikke barn, skal ikke ha heller så ikke bekrymre dere.
Vis hele sitatet...
Det er ingenting som tilsier at fysisk avstraffelse, eller barnemishandling som det heter, er effektivt, bra eller nyttig for barn. Det er også ulovlig. Jeg vet ikke om du er i den kategorien, Pilleknaskern, men det er jo litt vilt at noen mennesker ville svart "ja" på om det er ok å slå barna sine, når de samme villle svart "nei" på om det er ok å slå dama/mannen sin. Å bli slått er smertefullt, krenkende og skremmende, særlig når man er et lite barn og blir utsatt for vold fra den som skal være tryggheten i livet deres.
Sitat av Svartsola Vis innlegg
Det er ingenting som tilsier at fysisk avstraffelse, eller barnemishandling som det heter, er effektivt, bra eller nyttig for barn.
Vis hele sitatet...
Det er forsåvidt effektivt for å få dem til å adlyde på kort sikt. For å få en god relasjon, eller oppdra et veltilpasset og lykkelig menneske - not so much.

særlig når man er et lite barn og blir utsatt for vold fra den som skal være tryggheten i livet deres.
Vis hele sitatet...
Den dobbeltheten her er det som virkelig roter det til. Når personen du er avhengig av å oppsøke for beskyttelse og omsorg er den samme som du skal gå på nåler rundt og være redd for... det er oppskriften på komplekse traumer. Du må lage deg to motstridende virkeligheter i hodet (pappa er snill/farlig, mamma elsker meg/misliker meg, hjemmet er trygt/utrygt), som skal eksistere samtidig. Det krever noen ganske alvorlige tilpasninger i bevisstheten, og det har konsekvenser.

Man må også huske at det aller farligste for et barn, sånn fra steinalderen av, er å ikke ha omsorgspersoner. Da dør du, enkelt og greit. Et barn vil tro hva som helst for å slippe å tro at omsorgspersonene ikke er trygge. De vil mye heller tro at det er dem det er noe galt med. Det er tryggere å være en djevel i himmelen enn en engel i helvete.
Hadde det vært en form for å lære disiplin hadde vell en "straff" (lærepenge) vært helt innenfor i mitt hode. Kjefting tror jeg fungerer dårligt og er vell hovedsakelig frustrasjonen til forelderen, men i noen situasjoner må man vell få kjeft.
Sitat av *pi Vis innlegg
Den dobbeltheten her er det som virkelig roter det til. Når personen du er avhengig av å oppsøke for beskyttelse og omsorg er den samme som du skal gå på nåler rundt og være redd for... det er oppskriften på komplekse traumer. Du må lage deg to motstridende virkeligheter i hodet (pappa er snill/farlig, mamma elsker meg/misliker meg, hjemmet er trygt/utrygt), som skal eksistere samtidig. Det krever noen ganske alvorlige tilpasninger i bevisstheten, og det har konsekvenser.
Vis hele sitatet...
Akkurat den dobbeltheten der var det mest surrealistiske og kjipe for min del.
Å ha en far som kom hjem fra jobb og bokstavelig talt klikket, skrek meg opp i trynet og herja for så noen timer senere å prøve å sitte å være kompis ved middagsbordet for så å klikke fullstendig igjen litt senere om jeg glemte å sette inn glasset i oppvaskmaskinen.

Jeg likte ikke å bli ropt på, dratt rundt eller de gangene vi sloss eller begynte å bryte da jeg ble eldre, men jeg hatet når han prøvde å være kompis mot meg etterpå. Det fucket verre med hodet mitt enn det andre.

Jeg var selvfølgelig ikke uskyldig, og jeg ropte og skrek tilbake. Jeg ble fysisk tilbake. Men det var ikke jeg som startet, for jeg ville bare være i fred. Jeg ble aldri grovt fysisk mishandlet, men det var fortsatt nok til å gjøre ting kjipt. Barn kan være sarte, de er små og føler mye.

Jeg er veldig glad for at jeg hadde mye venner og kunne være mye hos andre Det er mye terapi og trygghet i å ha kompiser.

Min mor er en god person, og jeg setter veldig pris på tingene hun har gjort for meg. Det har skjedd mange, mange ganger at hun har tatt en prat med meg etter en ordentlig dårlig dag og beklaget på hans vegne.

Gjort er gjort og skjedd er skjedd. Jeg bare vet at man må unngå visse ting om man vil opprettholde et bra forhold med barnet sitt.
Viktige egenskaper er tålmodighet, evnen til å kontrollere temperament og å kunne snakke om følelser/beklage.

"Vær mannen du skulle ønske din far var" er et godt sitat på mange måter. Om enn litt vanskelig å leve opp til
Sist endret av krystallkongen; 23. september 2021 kl. 20:39.
Sitat av krystallkongen Vis innlegg
Jeg var selvfølgelig ikke uskyldig (...)
Vis hele sitatet...
. Jo, det var du. Faen ta faren din
Sist endret av *pi; 23. september 2021 kl. 20:45.
Sitat av pilleknaskern Vis innlegg
Kjefting er kanskje ikke effektivt, men har fortsatt troa på at ei flathand over kinnet kan være uhyre effektivt.
Bekjent av meg fortalte at da han var ung og svarte foreldrene sine uhøflig løfta faren bare handa mens han sa "svårrå'u gut?" Men han innrømte at det funka.
Har ikke barn, skal ikke ha heller så ikke bekrymre dere.
Vis hele sitatet...
Dette må vel være det mest dårligste rådet jeg har lest her inne på freakforum! Jeg ble fiket til å slått når jeg var lita, seffølgelig ''funka'' det fordi jeg var jo livredd min egen far til slutt, dyp aggresjon mot andre rundt meg fikk jeg også fordi jeg ikke greidde å sette ord på følelser.
Aldri fått noen fysisk avstraffelse hjemme. Men husker engang at jeg som barn ca 6 år reagerte på at en av vennene til pappa smekket fingrene til sønnen sin (han var par år yngre en meg) når de var på besøk hos oss. Og jeg spurte han hvorfor han gjorde det når sønnen var for liten for å forstå hvorfor det ble gjort. Husker enda ansiktsutrykket på fyren når han ble konfrontert av en liten pjokk. Liker å tro at det gjorde at han tenkte seg om og sluttet, men vet ikke.

Den verste straffen mamma og pappa har brukt er at de har blitt skuffet. Selfølgelig blitt litt kjefting frem og tilbake gjennom tenårene, men det som skikkelig har påvirket meg er når det ble stille og jeg skjønte at de var skuffet. At jeg burde vist bedre. Sånn "vi har oppdratt deg bedre enn dette" blikk etterfulgt av stillhet. Når det skjedde viste jeg at jeg hadde fucket opp. Men om kjefting kom gikk jeg rett i forsvars posisjon og var uintressert i å høre. Det går ikke an, eller er veldig mye vanskeligere å forsvare seg mot "ikke sint, bare skuffet" strategien.

Har opplevd foreldrer som er veldig oppfarende og blir sint for små ting, forså og roe seg igjen med en gang etter kjefting. Selv som voksen blir jeg stresset av og være rundt sånne folk. Vet aldri hva som kommer til å forårsake den neste eksplosjonen. Må være utrolig stressende å være barn til en slik person og ser på ingen måte hvordan det kan være god oppdragelse å bli kjeftet på av en omsorgsperson.

Men grenser må bli satt og jeg tror jeg har hatt fått god nytte av og blitt irettesatt av personer utenfor familien. Lærere, speiderledere, naboer, andre foreldrer og liknende. Denne irettesettelsen tror jeg er gunstig, spesielt om det blir fulgt opp med samtaler med foreldrene som forklarer hvilken oppførsel førte til irettesettelse.
Noen timer uten telefon for en unge idag virker bedre enn noe annet, fjerner uønsket adferd på et blunk.
Datteren ser tristere ut enn ethvert bilde fra Auschwitz etter noen timer uten telefon
Hvorfor vi straffer barn handler ikke om oppdragelse.
Det er frustrasjonen man kjenner på over å være like udugelig som sine foreldre.
Sitat av vindaloo Vis innlegg
Hvorfor vi straffer barn handler ikke om oppdragelse.
Det er frustrasjonen man kjenner på over å være like udugelig som sine foreldre.
Vis hele sitatet...
Eller frustrasjonen foreldrene dine har rettet mot deg som du har internalisert, og som du igjen projiserer på dine egne barn. Og sånn går nå generasjonene.
Sitat av pilleknaskern Vis innlegg
Kjefting er kanskje ikke effektivt, men har fortsatt troa på at ei flathand over kinnet kan være uhyre effektivt.
Bekjent av meg fortalte at da han var ung og svarte foreldrene sine uhøflig løfta faren bare handa mens han sa "svårrå'u gut?" Men han innrømte at det funka.
Har ikke barn, skal ikke ha heller så ikke bekrymre dere.
Vis hele sitatet...
Joda, det funker litt på samme måte som du kan få folk til å gi deg penger om du truer de med våpen.

Det funker også i å skape mennesker som ikke tør å si meningen sin fordi de er lært opp til at det å si noe feil kan føre til juling. Eller folk som aldri har lært noen annen måte å løse konflikter på enn ved vold.
Min første tanke er at en må være ganske "ressurssterk" på mange måter for å holde seg rolig og rasjonell gjennom et helt barneliv. For slitne foreldre kan ting som:
-jobb
-pengepress
-tidspress
-søvnmangel
-generell frustrasjon
-andre interne problemer

Alle være ting som skaper uro hos foreldre, men som dem holder inni seg. Når ungen gir en ekstra "stressor" i tillegg til det er det lettere for å bli revet med og umiddelbart få "problemet" til å forsvinne, selv om det kanskje ikke er den beste måten. Tror ikke dem kjefter og smeller fordi det er en godt gjennomtenkt oppdragelsesmåte.
Sitat av *pi Vis innlegg
Eller frustrasjonen foreldrene dine har rettet mot deg som du har internalisert, og som du igjen projiserer på dine egne barn. Og sånn går nå generasjonene.
Vis hele sitatet...
Dette er noe jeg er redd for. Faktisk så redd for at jeg har unngått å være i forhold i mange år. Sirkelen av vold og elendighet som har gått i min familie i alle år har tatt sin toll. Det kjipeste av alt med å være barn er at familie og nære venner av familien later som de ikke ser tegnene til sånne ting, for de vil ikke blande seg opp i oppdragelsen.

Glad jeg er ferdig med alt det der. Å være barn/ungdom er faen ikke lett det heller, men som forelder har man et visst ansvar. Takler man ikke det, er det faktisk bedre for alle parter om man kontakter barnevernet.
Sitat av EvilSink Vis innlegg
Dette er noe jeg er redd for. Faktisk så redd for at jeg har unngått å være i forhold i mange år. Sirkelen av vold og elendighet som har gått i min familie i alle år har tatt sin toll.
Vis hele sitatet...
Skjønner jeg godt. Det går fint an å bryte den sirkelen, men jeg tror det er vanskelig uten å ta et ordentlig oppgjør med hvor fucka det faktisk var da du vokste opp. Å skulle delvis fortrenge det og drive og fornekte ting for å lappe på relasjonen med familien og samtidig gjøre det helt annerledes med egne barn, det tror jeg er nesten umulig. For min del var det egne barn som gjorde at jeg tok det oppgjøret og bare kuttet tvert. Det er mye jobb å sortere i bagasjen, men når du først tar det valget så tror jeg man kan bli en minst like reflektert forelder som en som har hatt en mindre dysfunksjonell oppvekst men som ikke har gått inn i materien. Eller partner, venn, kollega osv om du ikke har tenkt å bli forelder.

En tredjedel av ofre for mishandling mishandler visstnok sine egne barn. Det betyr jo at de fleste av dem ikke gjør det. Så det er fullt mulig
Sist endret av *pi; 24. september 2021 kl. 15:02. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Har vokst opp i et trygt hjem med normale foreldre, noe jeg mener der ingen av meg eller søstre fikk noe fysisk straff. Nærmeste var kanskje tatt i armen og ført litt raskt inn på rommet. Fikk litt kjeft noen ganger, men det var vel fortjent. Har vert litt problemsøkende oppigjennom oppveksten. Førte meg videre inn i rus tull, noe jeg ikke klarte å bryte med før for 6 mnd siden. Men har aldri hatt mangel på kjærlighet og omsorg. Aldri manglet noe. Noen ganger var nok foreldrene min for naiv med meg. Konsekvenser fantes ikke før politiet var inni bildet, selv om de prøvde. Har sittet så mange ganger å tenkt, hadde eg bare ikke gjort det så hadde det skjedd. Angret meg bitter med skolevalg, slossing og sånn. Så når jeg får mine egne barn en dag - vil jeg nok ikke mase så mye. Heller la de få flere valg. Har lært mye av mine foreldre men jeg vil nok endre på en del ting når barna blir eldre.
▼ ... noen uker senere ... ▼
Vold er ikke en problemløser.

Men et tips tilå tenke på.

Barnet ditt havner i trøbbel eller en situasjon det ikke kan håndtere. Hvilken reaksjon ønsker du at barnet skal ha?
1. Å faen. Mamma/pappa kommer til å drepe meg
2. Å faen. Dette må jeg fortelle mamma/pappa om med en gang

Jeg håper på nr 2 for min egen del når den tid kommer.