Enig med tRNAcloverleaf. En trenger vitterlig ikke mer en Tom Waits når det kommer til depresiv musikk (ikke at alt han er gjort er depresivt og trist faenskap, han har jo også mye festlig og mer optimistiske låter på ryggen)
Ta f.eks albumet Small Change fra 1976. Herlig alkoholdynket og jazzy album hvor tragiske alkishistorier blir omgjort til fantastisk musikk. Bone Machine fra 1992 er vel kanskje det desidert beste og mest dekkende albumet noen sinne som omhandler død og fordervelse. I en helt gate har du jo albumene Alice og Blood Money - begge fra 2002, og begge temmelig depresive på helt vidt forskjellige måter. På Alice går det noe forsiktig for seg med historier om uoppnåelig kjærlighet, og et ønske om å få noen en ikke kan få. Blood Money er jo noe røffere og dreier seg stort sett om hvor jævlig verden er med ufattelig pessimistiske og frustrerte låter.
Ellers går du jo heller ikke feil med Nick Cave & The Bad Seeds album som The First Born is Dead, Your Funeral... My Trial, The Boatman's Call og No More Shall We Part. Sistnevnte er vel kanskje et av de tristeste albumene jeg vet om. Totalt hjerteskjærende til tider.
Vet ikke helt hvorfor jeg skriver om Cave og Waits her, siden du åpenbart har hørt på disse fra før av. Jeg mener dog at de er de beste innen det de gjør.
Kan også anbefale deg å ta en titt på Bob Dylan sitt album fra 1997 - Time Out of Mind. Dette blir ofte sett på som et comeback for Dylan etter en noe treg periode de siste 20 årene. Musikken er fantastisk, men det som virkelig setter kronen på verket er tekstene som stort sett tar for seg Dylan sitt daværende syn på kjærligheten (husk at dette er fra en gammel mann). Tekstene er oppgitte og desillusjonerte (og i sann Dylan-form; ufattelig velskrevne og treffende). Her går det i en manglende, men ønsket, evne til å elske og håpløsheten rundt det å finne kjærlighet etter et langt, hardt liv. Bob Dylan er en utrolig vis og velreflektert mann, og jeg mener Time Out of Mind er noe av det mer depresive han har å by på.