Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  38 5051
Jeg er denne gangen interessert i å høre hvilket album dere anser som det beste dere noensinne har hørt. Det som gir deg frysninger og etterlater deg måpende og usikker på om du skal le eller gråte.

Noen kjøreregler for å holde kvaliteten oppe så det ikke ender opp som enda en ubrukelig og rotete listetråd: Kom med noen opplysninger om albumet: artist, sjanger, utgivelsesår osv. Gi en beskrivelse av hvorfor dere liker det albumet så godt og hva det er med det; prøv å få oss andre til å like albumet like godt som deg! Gjerne ta med et bilde av coveret, i en rimelig størrelse, selvsagt. Overdimensjonere bilder er bare irriterende. Korte one-linere med bare albumets navn og slikt er ikke lov.


Jeg var selv veldig usikker på hvilket jeg skulle velge. Et Pink Floyd-album? Noe av de store innen klassisk musikk, eller kanskje Oktophonie av Karlheinz Stockhausen? Valget falt imidlertid på førstealbumet til Shpongle. Banalt valg, tenker kanskje noen, men det er virkelig ikke det. Dette albumet er så fantastisk i sin kompleksitet og skjønnhet at jeg blir helt satt ut, gang på gang. Det var bra fra første stund, men det utrolige ved musikken kommer til deg etterhvert og røsker etterhvert tak i deg så hardt at man kjenner nervecellene i hjernen sende oppskakede signaler til hverandre i mønstre ikke tidligere brukt.

Jeg har hatt noen av mine drøyeste opplevelser med dette albumet på ørene. Enten det er i sengen hjemme med tryptaminer i blodet, på en sykkeltur i sentrum, på tur i skogen eller hva det skal være, oppnår jeg helt spesielle bevissthetstilstander som kan gjøre meg så derealisert at alt er en psykedelisk smørje etterpå som umuliggjør ethvert forsøk på å fungere normalt i dagligdagse situasjoner etterpå. Glem de andre albumene og fordyp deg i dette mirakelet av musikk!

Utgitt i 1998, setter det fortsatt standarden for psykedelisk downtempo.

http://2.bp.blogspot.com/_i5ODh_rD_pY/SX2jy25Xl8I/AAAAAAAAAFE/FzgpZMXOEvs/s400/2zsa2km.jpg
Sist endret av nso; 9. desember 2010 kl. 16:12.
http://www.filez.st/screenshots/53/5799182253_Vivaldi_The_Four_Seasons_Lossless_audio.jpg

Vivaldi - The Four Seasons.

Må være det albumet jeg har hørt mest på gjennom livet. Fikk vel første eksemplar av min tante (musikkprofessor) i 6-årsalderen.

Hører fremdeles på det nå og da. Kosemusikk.

Edit: Skal sies at dette ikke er et spesifikt album da det er veldig mange forskjellige versjoner (forskjellige symfoniorkestre), kan ikke peke ut en spesifikk versjon som en favoritt, men four seasons er generelt kos.
Sist endret av Forconin; 9. desember 2010 kl. 15:10.
http://www.google.no/imgres?imgurl=h...1t:429,r:7,s:0



King Crimson- In the Court of the Crimson King (1969)

5 spor som er så musikalsk vidstrakte at det er usannsynlig at de stammer fra samme album, men som alle er så vakre, gjennomførte, dype og storslagne at det ikke skulle vært mulig.

Moderne musikks kanskje største verk, glemt av mange, men høyt elsket av alle som har vært borti det. Anbefaler alle å finne et bra musikkanlegg, gjøre hva enn slags forberedelser du føler for med deg selv, og høre på dette albumet. Du vil høre alt fra episk progressiv rock, fantastisk vakker fløyte og akustisk gitar, til skrik og den kanskje mest psykedeliske musikken laget noensinne (siste del av Moonchild). Anbefales, og kan best oppsummeres med ikonet for posten: harmoni!
Sist endret av Burt's Bees; 9. desember 2010 kl. 15:33.
http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/d/d7/MMFTJG_The_Prodigy.jpg
Music for the Jilted Generation - The Prodigy

Sto litt mellom denne og The Fat Of The Land. Selv om The Fat har litt mer driv og man blir blodgira av musikken, men Jilted inneholder klassikere som poison og vodoo people som faktisk fikk meg til å like prodigy til å begynne med, så må nok gå for det albumet.
Dette er et ekstremt vanskelig spørsmål. Jeg tenkte på "train of thought" av Dream Theater, men det må nok bli debutalbumet til Rage against the machine med samme navn som bandet, mest fordi jeg har hørt på det lenge, mens Dream Theater har jeg ganske nylig oppdaget.
Det er ikke en eneste dårlig sang på det albumet.
Utgitt i 1992.
Dette hørte jeg mye på når jeg var yngre, og musikksmaken min har utviklet seg mye siden da, men jeg hører av og til på det fortsatt.
http://www.google.no/imgres?imgurl=http://static.rateyourmusic.com/album_images/7426cd241d9e52d5e4e1baa8074b8ea2/933.jpg&imgrefurl=http://rateyourmusic.com/release/album/rage_against_the_machine/rage_against_the_machine/&usg=__47LHrx78C3ZFKigsqxLS4_TTF3g=&h=280&w=280&sz=66&hl=no&start=0&sig2=FKvwifRXOkQ3nmq8y36w-g&zoom=1&tbnid=jGInlhxjMfqHbM:&tbnh=156&tbnw=156&ei=-uYATYKzJ8zB8QOww6WaCA&prev=/images%3Fq%3Drage%2Bagainst%2Bthe%2Bmachine%26um%3D1%26hl%3Dno%26sa%3DN%26biw%3D1600%26bih%3D775%26tbs%3Disch:1&um=1&itbs=1&iact=hc&vpx=300&vpy=73&dur=561&hovh=224&hovw=224&tx=119&ty=127&oei=-uYATYKzJ8zB8QOww6WaCA&esq=1&page=1&ndsp=31&ved=1t:429,r:1,s:0
Sist endret av CatastrophicRoadKill; 9. desember 2010 kl. 15:38.
http://2.bp.blogspot.com/_9W1_KFFbjT0/TKDPr3es5VI/AAAAAAAACNA/HRgQKz0Aasg/s1600/Cover.jpg

Artist: Bring me the horizon
Album: There is a hell, believe me i've seen it. There is a heaven let's keep it a secret. (Ja dette er faktisk albumnavnet)
Genre:Metalcore

Dette albumet er bare så fantastisk. Går ikke ann å høre det på en mobilhøytaler. Må ha et utrolig bra anlegg eller headset. Dette er bare så fantastisk, med første lytt til noen av sangene kan det virke ganske "hardt" men etter å ha hørt sangene og sett på teksten er dette bare så fantastisk!
Fucket til bildet, her er det: http://static.rateyourmusic.com/album_images/7426cd241d9e52d5e4e1baa8074b8ea2/933.jpg
http://1.bp.blogspot.com/_BAekmxtD9wA/RuBQyh8Yr3I/AAAAAAAAAQ4/bYkKs_LBXy0/s400/%5BAllCDCovers%5D_pink_floyd_the_piper_at_the_gates_of_dawn_1994_retail_cd-front.jpg

Pink Floyd - Piper At The Gates Of Dawn

Utgivelsesdato: 1967
Sjanger: Psykedelisk rock

Grunnene til at dette er et episk mesterverk er mange. Hele albummet er skrevet av den eksentriske Syd Barrett (som også er på lead-guitar og har hovedvokalen i dette albumet). Stakkaren ble i kort tid etterpå presset ut av bandet, ettersom han sluttet å fungere på den måten de ønsket, når Pink Floyd begynte å vokse i popularitet. Historien i seg selv er facinerende og mystisk. Mange skylder på for mye LSD, men om man leser litt så finner man ut at det ligger mye mer bak enn overdreven rus-forbruk. Også artig å nevne at albumet ble tatt opp i Abbey Road studios samtidig som Beatles jobbet med "Sgt. Peppers" Albumet. De besøkte ofte hverandre i ny og ne inne i studioet for å følge med på prosessen til hverandre. (skal ikke se vekk ifra at de lånte hverandre idèer også)

Selve albumet er en pryd dersom du har sansen for klassisk psykedelisk eksperimentell rock, og det bør høres fra start til slutt, da det er som et langt eventyr. Bildene man får i hodet utifra lyrikken til Syd Barrett er svært fantasifulle , fargerike og grenser ofte til sofistikert barnslighet. Måten han skriver tekster på er av en klipp-og-lim teknikk inspirert fra gamle dikt og bøker, kombinert med en spontan lek med rim, som gjør at du føler at du er 12 år til tider. Kombiner dette med ekstremt kule gitar-riff og Rich Wrights psykedeliske organ-spill gjør at du hører en type lyd du aldri har hørt før.

Albumet ble utgitt i ny remastret utgave for ikke så lenge siden, sammen med noen andre singler som Syd Barrett skrev. (bl.a Arnold Layne og See Emily Play) som forøvrig passer veldig bra med Piper At The Gates Of Dawn stilen.

Dette er (etter min mening) det absolutt beste albumet Pink Floyd noen gang har skapt. Og det skal sies at etter Syd Barrett ble byttet ut med David Gilmore ble lyden til Pink Floyd en helt annen, og veldig motsatt av det Syd komponerte. Mye av musikken (bl.a Wish You Were Here albumet) er basert og dedikert til deres fortapte frontfigur.

Sampler: http://www.youtube.com/watch?v=9G3TS-nqhyk
Sist endret av Chikara; 9. desember 2010 kl. 15:44.
chutzpah
exocytose's Avatar
Trådstarter
Beklager å si det, men jeg gidder ikke å sjekke ut et album når dere legger det frem på den måten. Har dere lest førsteposten? Drit i å søple til tråden.

(Dette gjelder ikke alle, takk f.eks. til Chikara for godt bidrag)
Sist endret av exocytose; 9. desember 2010 kl. 15:59.
Så kommer spørsmålet, hva definerer mitt favorittalbum? Er det noe jeg hører på nå, som jeg synes er jævlig fett, eller er det albumet jeg brant ut på cd da jeg var 14, og gjenoppdaget seks år senere? Svaret, for meg, blir ingen av disse, men det albumet som gir meg mest lyst til å sette meg ned og klippe sammen tusenvis av lyder for så å lime det sammen til et bilde. Et album som gir gode minner, tusen forsklellige følelser og som er så teknisk uinteressant men samtidig fascinerende finpusset og komplekst. Albumet som blander de to kvalitetene jeg setter mest pris på i musikk, altså at det med trøkk som får meg til å føle meg råest i verden når jeg hører på det, og det stemningsfulle som åpner for ettertanke og lytting.

At 1 stk mann og 1 stk maskin kan produsere noe så vakkert er for meg uforståelig.

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/c/c1/Endtroducingcover.jpg
DJ Shadow - Endtroducing.....
Sist endret av ulldott; 9. desember 2010 kl. 17:09.
http://img.maniadb.com/images/album/157/157295_1_f.jpg

Artist: Soilwork
Album: Figure Number Five
Sjanger: Melodisk Death Metal
Favorittlåt: Strangler og The Mindmaker er mine absolutte favoritter, men alle sangene er fantastiske imho.

Dette albumet var det første Soilwork-albumet jeg VIRKELIG elsket, og i ettertid har alle de andre Soilwork-albumene fulgt etter, men selv om de andre Soilwork-albumene er like bra/bedre spiller alltid dette albumet på en minne-streng inni meg som gjør meg helt "SQUEEEEE!" (I mangel på bedre ord) inni meg.
Fantastisk album!
Sist endret av Deadlock Radium; 9. desember 2010 kl. 17:46.
The Pharcyde med Bizarre Ride II

http://ecx.images-amazon.com/images/I/51191NJSZ9L._SL500_AA300_.jpg

Et hiphop album uten like. Ble utgitt i 1992 da gangster-rap dominerte, og var veldig annerledes enn noe annet som var på den tida. The Pharcyde rapper ikke om hvor tøft det var å vokse opp i ghettoen, hvor mange de har drept, eller hvor dyre biler de har. De leker seg igjennom hele albumet med 'morra di'-vitser og hvordan det ville vært om de satt i det hvite hus.

Høydepunkter på albumet er 'Oh Shit', 'Ya Mama', 'Passing Me By' og 'Otha Fish'.
http://ecx.images-amazon.com/images/I/51lSf0ZLYjL._SL500_AA300_.jpg
Jay Reatard - Watch Me Fall
Spotify
Youtube (It Ain't Gonna Save Me)

Veldig vanskelig å finne en absolutt all-time favoritt. Jeg hørte veldig mye på Rage Against the Machine fra jeg var 10-12 år gammel og de har vært med meg siden. Så jeg kunne sikkert valgt debuten deres, men jeg velger heller Jay Reatard siden Watch Me Fall er det albumet som betyr mest for meg akkurat nå.

Et fantastisk album. Sjangerplasserer seg i punk rocken, med gode melodier, gode komposisjoner og Jay Reatards varemerke, rastløsheten. Grunnen til at jeg liker det så godt er nok at jeg oppdaget det i en periode jeg var rimelig nedbrutt. Nysingel og full av selvhat. Da er det greit å høre på melankolsk punk rock full av nettopp selvhat, tapt kjærlighet og nervøsitet.

I took a walk the other day
and thought about how things used to be
and then a cloud came in the sky
it shit on me and I don't know why
and since that day I've never been the same
tired and lonely with no one to blame
and in this bedroom is where I sit
cause I don't really give a shit
http://3.bp.blogspot.com/_SrOz7BfgfRY/S1sJ8yYe0nI/AAAAAAAAAXo/-rHsIyzRVXI/s320/A+bunny.jpg

lett! de siste årene har dette spørsmålet vært svært lett å svare på. svaret mitt er et album med 6 låter, fra et kortlevd norsk band: A Bunny's Caravan. albumet heter Draining Puddles, Retrieving Treasures. det er veldig vanskelig å plassere dem i et sjanger, men jeg vet at det er populært å kalle dem "post-rock" (som er et sjangerbegrep jeg ikke liker særlig godt). hvis folk har hørt om bandet The Appleseed Cast og liker dem, kan kanskje dette være noe for dere. musikken er atmosfærisk, og bandet bygger opp sangene nydelig med helt sinnssyke klimaks. det er ingenting som kan måle seg med dette albumet, i mine ører.

litt bakgrunnsinfo om bandet som kan være interessant: det besto av to gutter som, uten å ha øvd på forhånd, gikk i studio en dag og gjorde plata ferdig samme dagen. dette er veldig rart, for det skulle man absolutt ikke tro hvis man hører musikken. de var altså et "en-dags-band", spilte aldri live eller noe. selvfølgelig kjempetrist, men allikevel har de allerede laget perfeksjon...

hvis du ble interessert...: albumet kan (så vidt jeg vet fortsatt) kjøpes her. det kan også lastes ned her, noe som er fullt lovlig da opplasteren har fått tillatelse til dette av plateselskapet.

http://www.youtube.com/watch?v=bXXTxgO-c3A <--- dette er den siste sangen på plata, som er verdens mest perfekte avslutning på verdens mest perfekte plate. jeg klarer liksom ikke å slutte å rose dem opp i skyene, de er så gode. musikken er veldig god "buss-musikk-på-vinteren" eller hvis du bare vil høre på noe og få ut masse følelser. det er i hvert fall det denne plata gjør med meg, og jeg elsker den av hele mitt hjerte.

hvis noen av dere gir den en sjanse, vær så snill og ikke bare hør litt og så gi opp. det er ganske lange sanger, og de krever at du vier all din oppmerksomhet mot dem. men de er fantastiske, og den sangen som jeg linket til her oppe er helt syk. den utvikler seg veldig masse, og jeg sitter i hvert fall igjen med en veldig tilfredstilt følelse etter å ha hørt den. dette er ikke "pusemusikk", dette er kraftig, emosjonell og hardt samtidig som det er pent.
Jeg har mange favoritter i de fleste sjangere, men dette tar kaka. Likte det ikke veldig godt før jeg hørte originalversjonen, som dessverre er sjelden å se her til lands for tiden. Jeg har lett litt.
Jeg elsker alle sangene. Dawn Patrol er en sang jeg hadde klart meg uten, men den er ikke dårlig. Alle thrashentusiaster burde kjenne denne skiva inn og ut, omtrent like godt som jeg gjør. Favoritter: Tornado of Souls, Rust in Peace, Holy Wars...

http://www.dreadcentral.com/img/news/feb10/rustinpeace.jpg
http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/b/b0/Animal_collective_merriweather.jpg

Det må være Animal Collective - Merriweather Post Pavilion. De lager unik, eksperimentell, halvsprø indierock med mye reverb og spesiell vokal. Når jeg er alene, vil ha det litt koselig, sitter jeg meg i sofaen med dette albumet på full guffe med noe lesestoff. Men det ender som oftest med at musikken distraherer meg, og jeg bare blir liggende for å lytte.

Du tenker kanskje at dette er pitchfork-core/hipstermusikk, men det er mye mer enn det. Ikke la et par fanboys skremme deg vekk. Du må forresten muligens høre det et par ganger før du digger det.

EPen Fall Be Kind er også knyttet til dette albumet, ettersom det inneholder "leftovers" som ikke kom med på albumet. De første sangene på denne er såpass bra at jeg betrakter de som en del av albumet: Graze og What Would I Want? Sky.

Om du ikke gidder å høre hele anbefaler jeg de nevnte sangene, Lion in a Coma og Brother Sport.
Simple Minds - Once Upon a Time.

Selv om dette skotske 80-talls bandet allerede hadde produsert mye bra musikk, synes jeg personlig at det hele toppet seg i 1985, da de ga ut det overnevnte albumet. Simple Minds, som ble stiftet på slutten av 70-tallet, springer ut fra et Glasgow-basert punkband, men la vekk det meste av punk-faktene da de ble et selvstendig band. Den største hitten, som virkelig gjorde Simple Minds kjent, var Dont You (Forget About Me), sangen som avslutter kultfilmen The Breakfast Club fra 1985.

Jeg oppdaget dette albumet, og Simple Minds som band, da jeg en sommer for noen år siden kom over en av min fars kasett-bokser fra 80 og 90-tallet. Jeg kjente igjen bandnavnet fra en låt jeg likte, nemlig Dont You (Forget About Me). Jeg hadde sett The Breakfast Club, og i ettertid funnet ut hva låten i slutten av filmen het. Denne sommerdagen satte jeg Once Upon a Time i kasettspilleren, og lot den gå mens jeg holdt på med ett eller annet sommerlig (pakket til Roskilde, tror jeg). Etter å ha hørt gjennom kasetten en gang, var jeg ikke overbevist. Dette var ok musikk, men ikke like bra som den ene låta jeg hadde hørt før. Jeg spilte kasetten igjen ved flere anledninger denne sommeren, og i motsetning til en del nyere pop og rock-musikk, ble det bedre for hver gang, ikke værre.

I dag er dette mitt favorittalbum of all times (tett fulgt av andre Simple Minds album, Men at Work og en del annen 80-tallsmusikk) og samtlige spor gir meg gåsehud hver gang
http://ecx.images-amazon.com/images/I/611kjnREcrL._SL500_AA300_.jpg

Shpongle: Nothing lasts but nothing is lost
Artister: Raja Ram og Simon Posford aka. Hallucinogen.
Genre: Downbeat psycedelic
Mitt første virklige store møte med LSD og noen besøkende smekka på dette albummet, må jeg si dette er noe av det mest behagelige jeg kan høre på uansett tilstand nykter eller noe annet humbug i systemet.
Bare det og starte fra første sangen hvor det kjennest ut som om kroppen og sinnstillstanden, treffer en ro og gir noe helt spesielt innvendig ubeskrivelig digg.

Måten de har mekka det albumet på kan ikke beskrivest men opplevest
Problem, officer?
thomasf's Avatar
Sitat av Burt's Bees Vis innlegg
King Crimson- In the Court of the Crimson King (1969)

5 spor som er så musikalsk vidstrakte at det er usannsynlig at de stammer fra samme album, men som alle er så vakre, gjennomførte, dype og storslagne at det ikke skulle vært mulig.

Moderne musikks kanskje største verk, glemt av mange, men høyt elsket av alle som har vært borti det. Anbefaler alle å finne et bra musikkanlegg, gjøre hva enn slags forberedelser du føler for med deg selv, og høre på dette albumet. Du vil høre alt fra episk progressiv rock, fantastisk vakker fløyte og akustisk gitar, til skrik og den kanskje mest psykedeliske musikken laget noensinne (siste del av Moonchild). Anbefales, og kan best oppsummeres med ikonet for posten: harmoni!
Vis hele sitatet...
Kunne ikke vært mer enig! Uten tvil et av tidenes beste album.

Skal selv legge til en høyt elsket favoritt.

http://image.allmusic.com/00/amg/cov200/dre300/e344/e344957pe98.jpg
Albumet er Lift Your Skinny Fists Like Antennas to Heaven av Godspeed You! Black Emperor, eller populært kalt GYBE. Albumet består av 4 låter fordelt på 2 plater. Det kan vel karakteriseres som orkestralsk space-rock, og jeg finner ikke noen bedre definisjon på det. Låtene varer litt over 20min. Enkelte av de bruker 15min på selve oppbygningen, og når disse låtene når klimaks er det som om en isbil krasjer med en kakebil og lager all slags himmelsk kaos. Denne plata, en god whiskey og sjakk med en kompis ser jeg for meg må være den ultimate måten å helbrede sjelen på.
Sist endret av thomasf; 9. desember 2010 kl. 20:23.
Ready to die(1994)
http://1.bp.blogspot.com/_PlUeAd7i5Pw/SyqcNz9tm_I/AAAAAAAAAYs/ckug2esRC4E/s320/x6e9hj.jpg
Ready to die av Biggie Smalls (The Notorious B.I.G.) er i mine øyne det beste hip hop albumet laget.
Biggie var en veldig kjent rapper som ble skutt og drept i en alder av bare 24 år og var rival med Tupac.
Det delvis selvbiografiske albumet forteller historien om en stereotyp sort mann som hadde droppet ut av High School og måtte deale crack for å kunne ha nok penger til å mette sin datter. min favoritt sang på albumet er Everyday Struggle
Sitat av huntergonzo Vis innlegg
http://ecx.images-amazon.com/images/I/611kjnREcrL._SL500_AA300_.jpg

Shpongle: Nothing lasts but nothing is lost
Artister: Raja Ram og Simon Posford aka. Hallucinogen.
Genre: Downbeat psycedelic
Mitt første virklige store møte med LSD og noen besøkende smekka på dette albummet, må jeg si dette er noe av det mest behagelige jeg kan høre på uansett tilstand nykter eller noe annet humbug i systemet.
Bare det og starte fra første sangen hvor det kjennest ut som om kroppen og sinnstillstanden, treffer en ro og gir noe helt spesielt innvendig ubeskrivelig digg.

Måten de har mekka det albumet på kan ikke beskrivest men opplevest
Vis hele sitatet...
Første jeg tenkte når jeg så tråden : Shpongle! Selv om det kan være vanskelig å velge en favoritt så velger jeg dette albumet på grunn av min første erfaring med alternative sinnstilstander. Spesielt sangen "Walking Backwards Through The Cosmic Mirror" der jeg følte at jeg stod på kanten av hele universet og kunne velge å hoppe eller ikke (Rundt 2:40) dette gjorde så utrolig sterkt inntrykk på meg at dette blir mitt album.

Skal absolutt gi de andre albumene på denne listen ett forsøk også, selv om det akkurat ikke direkte slår meg som min musikk.
Sist endret av Omaha; 10. desember 2010 kl. 13:52. Grunn: Skrivefeil
[CENTER]http://platenkast.web-log.nl/photos/uncategorized/stop_making_sense.jpg[/CENTER]

Dette er et konsertopptak filmet over 3 kvelder i desember 1983 laget for å promotere albumet speaking in tongues. Men dette er mer enn et tilfeldig konsertopptak, alt er nøye regissert.

Oppbyggingen av konserten (og scenen) er rimelig spesiell. Det begynner med at David byrne kommer på alene med kasettspiller og gitar og fremfører psycho killer alene. Scenen er på dette tidspunkt ganske tom, og den minner mest om et slitt lagerlokale. Scenen rigges etterhvert som konserten skrider fram, både under og mellom låtene. På neste låt (Heaven) kommer bassisten på, og sånn forsetter det. At dette står det mye mer om på wikipedia

Musikken er en pop/rock/funk/småpsykedelia miks, det kalles vel new wave.
Med på albumet/videoen er også burning down the house som vel var den eneste virkelig store hiten deres. Det er vanskelig, om ikke umulig å velge noen faoritt her, så jeg prøver meg ikke på det..

Om du ikke har hørt Talking Heads, eventuelt ikke har fått noe tenning på de () så anbefales det likevel å spandere på seg et forsøk med dette konsertopptaket. David byrne er veldig energisk og utstråler mye genialitet i all galskapen.

Albumet lå forøvrig 118 uker på billboard 200 listen, og ble i 2003 ranket som nummer 345 på Rolling Stones liste over de 500 største/beste album gjennom tidene.

Spotify
Dette er et svært vanskelig valg. Etter en lang tid med reflektering så stod jeg igjen med to sterke kandidanter. Det var "Funkadelic" med "Maggot Brain", eller "Joy Division" med "Closer". Den første kandidaten ble derimot vinneren, selv om jeg har jævlig lyst til å gi Joy Division prisen...


[CENTER]" Funkadelic - Maggot Brain "

[/CENTER]

Dette er et band som oppstod i midten av 60-tallet. De representerer en ny tid for musikk, de bringer inn følelser med soulen og funken sin men likevel holder en litt hard guitar riff samtidig med deres ømme og mystiske psykedeliske rock. Den psykedeliske rock delen skulle imidlertid avta etterhvert, og litt nye elementer som dance og elektroniske RnB deler kom sterkere inn. Deres eksentriske stil blir også representert gjennom albumet, da alle låtene er forskjellige, og spiller på forskjellige perioder, genrer og tanker.

Jeg mener dette albumet er et av de mest undervurderte verkene. Det har alt du ønsker for humøret og definitivt verdt å høre gjennom hvis dette appelerer til deg.
[CENTER][/CENTER]

PS: Afasar, du har 2222 kp nå. Det er et tall som har forfulgt meg og mine nærmeste kompiser i 2-3 år nå (feks 22:22pm). Det er OVERALT!
It must be a sign.

Youtube: http://www.youtube.com/watch?v=kLhYX...FA3521&index=9
Spotify: http://open.spotify.com/album/4P5bvMUWhoYILjMf2fhKxZ
Sist endret av nso; 14. desember 2010 kl. 23:14.
▼ ... noen uker senere ... ▼
Black Sabbath - Black Sabbath

http://4.bp.blogspot.com/_ZTInxdsRKgc/TRArAPOrjzI/AAAAAAAACiw/8P60fz_sr8Q/s1600/Black+Sabbath.jpg

Dette albumet, utgitt fredag den 13. februar 1970, er IMO det absolutt beste, første, og viktigste metal-album noensinne.

Med deres trege og nedstemte gitar-riff skapte de en helt ny sjanger, som på den tiden rett og slett var skremmende for mange. Med sanger som omhandler Lucifer, trollmenn, "figure in black" o.l.

Jeg kunne ha skrevet flere sider om Black Sabbath, men jeg anbefaler heller folk til å kjøpe/laste ned plata og høre den i sin helhet.

Jeg mener også at alle som hører på metal nå til dags, det være seg Avenged Sevenfold eller Mayhem, bør forstå hvor utrolig viktig dette bandet var for hele metal-sjangeren.
http://www.onemetal.com/wp-content/uploads/2010/08/cover4.jpg

Sto mellom dette og Iowa av SlipKnot, men Iron Maiden er og blir verdens herligste band i mine ører. Og dette albumet er rett og slett fantastisk. Synes det slår alt de har laget tidligere, selv de hellige albumene fra 1982-1988. Hele albumet oser av magi og er som evige blomsterenger, solskinn og sommerfugler i mine ører. Elsker det mørke tonefallet, aggresiviteten og tematikken rundt albumet.

Spesielt Starblind, Isle of Avalon og Mother of Mercy er herrrrrlig! Er de sangene som gjør at dette slår alle andre av Maiden's album for meg, selv om jeg elsker Brave New World med The Nomad også. At Maiden presterer å lage så god musikk fortsatt er det bare å gi seg ende over for ^^

Og Bruce's stemme er jo til å bli våt i buksa av, og han er 50 år
http://2.bp.blogspot.com/_kKK3HcFUlOs/SYy-nAy73SI/AAAAAAAAUW0/Xp28O4lhhDU/s400/tnt.gif

Helt klart mange album jeg verdsetter veldig høyt,men jeg har kanskje et banalt valg. Allikevel så er det nevnte albumet det jeg hørte på aller mest i min ungdomstid, og jeg hadde en helt konge ungdomstid! Syns jeg så det vekker virkelig gode følelser, og jeg kan lett høre meg gjennom albumet den dag i dag.
Jeg har hørt ufattelig mange gode album i løpet av de siste årene, men er det et som skiller seg ut så er det Hole's 90-talls klassiker Live Through This. Jeg var tolv år og hadde akkurat utviklet en slags forelskelse for punk, grunge og heftig musikk generelt da jeg kjøpte dette mesterverket av et album. Så klart, jeg hadde hørt kule greier før, men dette var noe mer. Det var rett og slett det råeste jeg noensinne hadde hørt. Alt klikket med meg. Istedet for å være et typisk bråkete jenteband (slik som mange av de andre bandene som oppstod tidlig på 90-tallet i den såkalte "riot grrrl" bevegelsen) så var ekstremt melodiøst, rått og trist. Albumet kom ut akkurat en uke etter Cobain's død, noe som skapte mange spekulasjoner om mye og mangt, bla. at dette var planlagt fra Hole's side. Det har også gått rykter om at han skrev de fleste sangene. Dette er Holes beste utgivelse, og det eneste Courtney Love har gjort som er verdt å ta en ekstra titt på.

Det ble forresten kåret til den beste årets beste album i 1994 av Rolling Stone Magazine. Anbefales!

http://blog.teoriamusikaos.net23.net/wp-content/uploads/2010/12/Hole_-_Live_Through_This_-_front-300x300.jpg

http://www.youtube.com/watch?v=1p3oT...eature=related
Valgfri brukertittel
Grimmy's Avatar
[CENTER]http://i51.tinypic.com/2r2sqwl.jpg[/CENTER]

Kort om In Flames: Et svenskt meldosik death-metal band som ble formet i 92.

Mitt album jeg anbefaler er Reroute to remain: Fourteen Songs of Conscious Insanity som ble sluppet ut i 2002 av In Flames. Albumet har hatt vært med meg gjennom åtte trofaste år, uten at jeg noengang har blitt lei av å høre på sangene dems. Denne herlige plata er et resultat av et band som startet med å spille live, fremfor å spille i studio. Alle sangene dems har dype filosofiske og politiske meninger om du klarer å tyde dem. Sammen med veldig sterk teknisk ferdighet innenfor instrumenter og herlig grov-vokalist gjør at dette er desidert et av de beste albumene In Flames har sluppet ut gjennom tidene (Jeg liker alle dems album).
Digger disse trådene, finner mye bra musikk her og så lenge folk holder kvaliteten på trådene oppe er det alltid en fornøyelse å lese seg gjennom anbefalingene.

For de som leter etter flere anbefalinger kan man alltid ta en titt i denne tråden:
http://freak.no/forum/showthread.php?t=110831

Mitt yndlingsalbum har allerede blitt nevnt i den forrige tråden ,men det skader ikke å nevne den enda en gang:

Gorillaz`s første album:
http://img141.imageshack.us/img141/2780/220pxgorillazalbum.th.jpg

Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for dette bandet og jeg klarer ikke å rive fra meg hvor betatt jeg ble av deres første album i en alder av 15 år. De har en herlig mix av rap, rock og reggae med beats til å dø av. I skrivende stund har "Tomorrow Comes Today" blitt spilt 144 siden den ble lagt inn i Winamp-biblioteket . Av andre sanger som absolutt anbefales er "Clint Eastwood", "Rock the House" og "Sound Check". Det er lite som kan måle seg i fyre opp en liten rullings og forsvinne inn i en mørk verden med dette albumet.
Sist endret av RadioSlave; 2. januar 2011 kl. 07:37.
http://thimk.files.wordpress.com/2008/12/rae.jpg
▼ ... noen måneder senere ... ▼
Mitt favorittalbum nå for tiden må være The Sky Moves Sideways av Porcupine Tree

Jeg begynte å høre på Pink Floyd for en liten stund tilbake da jeg fikk samlealbumet Echoes, og ble deretter veldig interrsert i psykedelisk/prog rock musikk. Fant tilslutt bandet Porcupine Tree og må få si at de er noen av de mest "endrede" bandene du finner. Deres første album kan minne litt om halvpsykedlisk pop-rock, deretter går det over til veldig psykedelisk/Pink Floyd-inspirert. Og deres siste album har vært veldig tung og metal-inspirert.

Men jeg liker best deres tredje album. Det inneholder 9 sanger fordelt på 2 disker. Den første sangen: The Sky Moves Sideways, bygger en enorm steming til resten av albumet, varer i 20 minutter og er en veldig fin sang/komposisjon i seg selv. Resten av albume har mange fine låter som Stars Die og Moonloop.

Virkelig anbefalt av en som liker psykdelisk/chille musikk


http://community2.metalreview.com/cfs-filesystemfile.ashx/__key/CommunityServer.Discussions.Components.Files/7/7610.Porcupine-Tree-_2D00_-The-Sky-Moves-Sideways.jpg
http://1.bp.blogspot.com/_TRf2kOohetE/Sfor09P9IrI/AAAAAAAAAPs/AhPP2CrghQY/s320/capa.jpg
Imogen Heap - Speak for Yourself

Imogen Heap er ei britisk dame, som også er kjent for duoen Frou Frou. Speak for Yourself er hennes andre soloalbum.

Hørte på det i en hendelsesrik periode i ungdomstiden, så det har betydning også utenfor selve musikken.
Dette er chill-ish electronica, og alle sangene hørbare. Stemmen er meget behagelig, og tekstene ganske koselige.

eksempler:
Headlock
Clear the Area
Daylight Robbery
http://pstereo.files.wordpress.com/2009/12/musiccatalog_j_jay-z-the-blueprint_jay-z-the-blueprint.jpg http://3.bp.blogspot.com/_FmhLc04gACg/TUYYILWE0KI/AAAAAAAAADQ/x_8FcBJKA0k/s1600/Dr.+Dre+-+Dr.+Dre+2001+%2528Big%2529.jpg


Jay Z - The Blueprint:


Uten tvil et album for dem som elsker Hip-Hop. Dette albumet har alt fra syke beats til flow over til skikkelig kompakte lyrikker. 13 klassiske låter i denne CD'en, og hver eneste har en historie bak den. Utrolig bra album.

Dr.Dre - 2001:


Dr.Dre's 2001 album er litt mer "hardcore" enn den nevnt over, men fortsatt en klassiker. Dre har alltid vært kjent for å lage gode beats samt å få tak i flinke artister som Snoop Dogg,Devin The Dude,Eminem etc.
22 låter, blant annet klassikerne Still DRE,F**k You,Next Episode og Frogot About Dre. Et album man MÅ HA! :-)
Shpongle - Tales of the Inexpressible (2001):

http://images.tribe.net/tribe/upload/photo/7b7/403/7b7403ec-7ae8-40f4-919f-55f40e8f6363

Vel, nå har/vil vel så og si alle albumene til Shpongle bli postet, men dette er et album som absolutt har besøkt spilleren min utallige ganger. Mer variert musikk skal man lete lenge etter. Kan forøvrig også si at jeg ikke helt greier å høre på de andre albumene (med unntak av "Are You Shpongeled?"), fordi dette var det første albumet jeg hørte av Shpongle og de andre albumene "klarer" ikke helt å måle seg med dette. Det er fult mulig de er bedre, men ikke for meg... Når det er sagt så er dette muligens mitt favorittalbum all time, fordi det har mange bra melodier/rytmer, mye variasjon og er generelt sett veldig bra. Kan vel egentlig ikke nevne noe om Shpongle som ikke allerede er nevnt i tråden.

Eks:
Dorset Perception
My Head Feels Like a Frisbee
Once Upon the Sea of Blissful Awareness

Tales of the Inexpressible
Sist endret av sondrebot; 19. april 2011 kl. 02:46.
For min del er det et album og ikke minst band som har fått for lite av min oppmerksomhet den siste tiden. Nemlig "The Decemberists". Mer spesifikt for denne tråden, albumet "Picaresque"
http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/3/33/Picaresque.jpg

Jeg hører på så utrolig mye forskjellig musikk. Men dette albumet er bare noe jeg kan lene meg tilbake og nyte. Jeg elsker hele settingen musikken tar utgangspunkt i og forguder den fortellende stilen de har. For mange er denne musikken som vin, noe man venner seg til med tiden. Og det var det i sannhet for meg.

Jeg hørte mariner's revenge song først og syntes teksten var morsom. Etter noen gjennomlyttninger fikk jeg mer og mer sansen for sangen og sjekket ut resten av albumet. Det endte i flere oppleveleser som jeg enda holder kjær til min beste ungdomstid! Allsang på fester og hyggelige stunder hjemme.

Tekniske data

Artist: The decemberists
Utgitt: 2005
Medlemmer i bandet: Colin Meloy, Chris Funk, Jenny Conlee, Nate Query, John Moen.

Det musikalske spennet til dette bandet slutter aldri og overaske meg. Selv om sisteplata skuffa litt. Anbefales på det høyeste nivå!
Sist endret av murloc; 19. april 2011 kl. 02:48.
▼ ... noen måneder senere ... ▼
Har oppdaget utrolig mye bra musikk etter å ha lest igjennom tråden!

Liker spesielt godt det store mangfoldet man får presentert i tråder som denne, og ser frem til flere gode innlegg.
http://www.songonlyrics.com/wp-content/uploads/2010/12/116.jpg

Heftig album, mye historie hvis man skjønner omstendighetene dette er laget under og tankene bak.
Har vært å sett dette live (kunn Roger Waters med eget band da) og det var rørende.
Absolutt rørende

Eks

Comfortably Numb
Mother
mm.
Sist endret av joakima; 21. juni 2011 kl. 04:15.
http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/0/07/BeastieBoysPaul%27sBoutique.jpg

Beastie Boys - Paul's Boutique (1989)

Ingen stor fan av rap, men dette albumet, og forøvrig mye annet av Beastie Boys ligger hjertet nært.

Innspilt i eksil i L.A. som en hyllest til hjembyen New York, er dette en fantastisk rap-fest over en episk og imponerende blanding av sammenvevede lydsnutter. Sampling fra en stor mengde kilder – Curtis Mayfield, The Beatles, Ramones, Led Zeppelin, filmmusikken til Haisommer etc. er finurlig satt sammen av bandet selv i tett samarbeid med studiomagikerne The Dust Brothers.

Paul’s Boutique er et mesterverk bygget på vrakrestene av moderne popkulturuttrykk. Over disse halsbrekkende lydcollagene deler Mike D, Ad Rock og M.C.A. festlige fortellinger, brautende selvpromotering og rent pølsevev i en herlig miks av inspirert galskap. Tekstmessig har de faktisk aldri vært bedre enn her, ikke bare fordi vitsene er knivskarpe, men fordi de konstruerer fyldige fortellinger og stemningsfulle portretter.
band: Metallica
Album: Metallica (The Black Album)
Utgivelse: 12 August 1991
Crew: Bob Rock, James Hetfield, Lars Ulrich

sanger:
1. «Enter Sandman» 5:29
2. «Sad But True» 5:24
3. «Holier Than Thou» 3:47
4. «The Unforgiven» 6:26
5. «Wherever I May Roam» 6:42
6. «Don't Tread on Me» 3:59
7. «Through the Never» 4:01
8. «Nothing Else Matters» 6:29
9. «Of Wolf and Man» 4:16
10. «The God That Failed» 5:05
11. «My Friend of Misery» 6:47
12. «The Struggle Within» 3:51

Albumet som gjorde metallica til et av de største metal banda i verden. Og det er absolutt fantastisk, de fleste kjente sangene av de er med her spesielt sanger som Enter Sandman og deres første ballade Nothing Else Matters. Jeg syns bare alle sangene her er nydelig å høre på, og det er album og band jeg alltid kommer tilbake og hører på. Det var i tilleg det første metal/rock bandet jeg hørte på bevisst for mange år tilbake. Det inneholder også min favoritt sang med dem The unfogiven, alle 3 unforgiven sangene er bra, men nr 1 er best i min mening. Det er solgt over 15,5 millioner kopier av albumet, og man kan også si det har solgt til diamant i USA. Og på turneen etter utgivelsen som ikke minst ble en suksess, men det var også her Hetfield svidde seg på pyroeffektene.
Sist endret av Larsiii; 21. juni 2011 kl. 08:50.