Hei
Har slitet med angst(sosial angst)/depresjon store deler av livet, helt ifra tidlig 20årene frem til dagsdato (ca 10 år).
måten jeg føler angsten hemmer meg på er i ganske mange forskjellige settinger:
På jobben blir det ofte til at jeg sier "ja" til ting jeg kanskje ikke er kvalifisert til å gjøre, men sier "ja" for å slippe mer diskusjon med kollega/sjefen. Det kan ofte ende med at jeg ikke får gjort oppgaven jeg har tatt på meg å det blir en ubehagelig konfrontasjon.
På privaten kan jeg ofte fremstå som en usikker type å en person som folk syntes det kan være vanskelig å ha tillit til siden de ikke vet helt hvor de har meg. Dette har gjort det vanskelig å få nye venner samt beholde de jeg har.
Jeg har som mange andre med angst problemer prøvd benzo selvfølgelig noe som var ganske behagelig, men endte i total katastrofe på fylla (ja jeg veit det ikke er spesielt smart), ikke at jeg skal gå noe mer inn på den episoden.
Jeg har godt av å på benzo (Etizolam) i perioder, men selv jeg forstår at dette ikke er bærekraftig i lengden. Jeg gikk til psykolog i et halvt år for å prøve og få hjelp, der ble Eksponerings terapi fremlagt som en plan, uten at dette var noe suksess.
Veit at det ikke finnes noen mirakelkur men er villig til å prøve nye veier.
Hvordan legge jeg dette frem for fastlegen? Er det så enkelt som å si at jeg vil prøve "lykkepiller"? (har forresten epikrise fra tiden hos psykologen så det vil ikke fremstå som jeg tar dette som lyn fra klar himmel)
Har slitet med angst(sosial angst)/depresjon store deler av livet, helt ifra tidlig 20årene frem til dagsdato (ca 10 år).
måten jeg føler angsten hemmer meg på er i ganske mange forskjellige settinger:
På jobben blir det ofte til at jeg sier "ja" til ting jeg kanskje ikke er kvalifisert til å gjøre, men sier "ja" for å slippe mer diskusjon med kollega/sjefen. Det kan ofte ende med at jeg ikke får gjort oppgaven jeg har tatt på meg å det blir en ubehagelig konfrontasjon.
På privaten kan jeg ofte fremstå som en usikker type å en person som folk syntes det kan være vanskelig å ha tillit til siden de ikke vet helt hvor de har meg. Dette har gjort det vanskelig å få nye venner samt beholde de jeg har.
Jeg har som mange andre med angst problemer prøvd benzo selvfølgelig noe som var ganske behagelig, men endte i total katastrofe på fylla (ja jeg veit det ikke er spesielt smart), ikke at jeg skal gå noe mer inn på den episoden.
Jeg har godt av å på benzo (Etizolam) i perioder, men selv jeg forstår at dette ikke er bærekraftig i lengden. Jeg gikk til psykolog i et halvt år for å prøve og få hjelp, der ble Eksponerings terapi fremlagt som en plan, uten at dette var noe suksess.
Veit at det ikke finnes noen mirakelkur men er villig til å prøve nye veier.
Hvordan legge jeg dette frem for fastlegen? Er det så enkelt som å si at jeg vil prøve "lykkepiller"? (har forresten epikrise fra tiden hos psykologen så det vil ikke fremstå som jeg tar dette som lyn fra klar himmel)
