Min første tripprapport. Kritikk blir mottatt med åpne armer. Håper dere liker den!
Psilocybe cubensis, 35 g fersk sopp
Sted: Amsterdam, RLD
Varighet: ca 6 timer
Deltakere: Meg og to venner, A og M
forberedelsen
Det var vår første morgen i Amsterdam. Etter en spliff og noe enkel for, stakk meg og kameraten min M ut en tur for å kikke litt rundt. Amsterdam var heftig! Kvelden før hadde jeg prøvd å overtale dem til at vi måtte spise sopp I DAG – hovedsakelig på grunn mine sterke ønske om å teste disse sakene, og min såkalte ”cannabisallergi”. (Som jeg etter flere måneder med plager fant ut var soppinfeksjon i halsen.) Vi entret en smart shop vi begge mente så proff og innbydende ut, og kom oss fram til disken for å sjekke ut the real shit. På disken var det klistret opp en plakat med bilder og effektbeskrivelser av alle de forskjellige soppene. Jeg hadde lest meg til såpass kunnskap at jeg visste vi måtte holde oss til meksikanerne, som i følge plaktaten var den mildeste på samtlige felter – husker noen av dem; body high, brain high, philosophical, visual, colorful. Spurte soppjenta bak disken om noen tips, det bare føltes litt riktig og beroligende, visste at dette var noe helt annet enn å røyke tjall. Vi bestilte noen jointer med morsomme navn, diverse røykbare urtemiksturer som kunne være bra under sopptrippen, sopte sammen noen gryn, som vi byttet mot tre pakker fersk, vakumpakka dimensjonsgodteri.
trippfase 1
Vel hjemme i leiligheten var plutselig ikke kompisene mine like hypp på soppen, og vinglet mellom kanskje, halv dose og "for se etter hvert." Det skulle ikke stoppe meg! Klokka var ikke mer enn tolv da jeg ga meg til å knaske i vei på den magiske soppen. Etter halve boksen lente jeg meg tilbake, med forventninger av samme sorten småunger har når de vet nissen når som helst kommer brummende inn stuedøra med en sekk full av herlige presanger. A og M fyrte opp en rev.
Etter 20 minutter merket jeg de første klare virkningene. Knising. Latter. Krampeanfall!! Jeg ligger og rister og vrir meg mens en bølge av høylytt, ustoppelig latter gjaller veggimellom. Dere må prøve dette!! Jeg maste og insisterte. Mnja, får se på det da. A fulgte oppfordringen min og tok noen varsomme bitt.
Etter 30 minutter kom et par av våre romkamerater inn. De ble ikke lenge, mest trolig pga en tulling som bare lo og lo av alt som ble sagt. Men nå begynte det å bli mer interessant for min del. Nå lo jeg ikke bare av ingenting, men av samtalen mellom vennene mine. De pratet om pot, hva noen av dem gjorde i går, bare vanlig fjas mellom kompiser etter alt å dømme. Men for meg ble hele samtalen parodisk, som om de som satt der og bare fjollet seg... Jeg prøvde å forklare dem hva jeg opplevde, og skjønte raskt at dette var noe jeg måtte le av i ensomhet. Dette ga meg dårlige vibber, og jeg tror de forsto at det var best at de lot oss være alene.
Ca 40 minutter var gått, og jeg kjente de visuelle effektene knalle på. Det dannet seg små lynkjappe bilder på veggene, blinket og forsvant, utydelige og fargeløse. Kroppen min kriblet, og jeg begynte og ane en euforia. Jeg skjønte M dvelte sterkt ved tanken, og med litt om og men heiv han seg på trippen han og.
Jeg hadde følelsen av full kontroll, og det gledet meg å se at kun halve boksen var konsumert. Kjør på, tenkte jeg, og spiste to til. Jeg satt der og småhallusinerte, lo for meg selv, og oppfattelsen av det vi til vanlig kaller virkelighet var i rask endring, til min fonøyelse vel og merke, der jeg satt og lo og vaset. A begynte å kjenne det nå, og ville høre på musikk. M sa ingenting, slik jeg husker det. Jeg gjespet som et helvete, og
snørret rant fra nesa mi.
trippfase 2
Jeg satte meg på en krakk slik at jeg kunne nyte utsikten mot kanalen, og trippet i vei. Følelsen, en herlig, euforisk ekstase, overveldet meg og dro meg inn i en eventyrlig sinnstilstand. Overalt i vannet så jeg ansikter som lo og snakket med hverandre, som vannfigurer i en animasjonsfilm, uten farger, men med en fantastisk vividitet og detaljrikdom. Jeg husker ansiktene klart og tydelig, indianere og rastafariere. Få musikken hit! Jeg trengte et soundtrack til reisen min. A hadde hørt på musikk en stund nå, i tillegg var dette noe M irreterte seg over – usosial oppførsel, la oss heller prate. Vent litt sier jeg, dette må jeg gjøre, dette blir helt vilt, det tar ikke lang tid altså, satan og kult!!!
Jeg fiklet som en helsikies jokkmokk med mp3-spilleren, taleevner og motoriske ferdighetes var redusert til kritisk nivå! Omsider fikk jeg ordnet det, satte på Wintersuns ”Battle Against Time” og lot meg rive med. Musikken ble med en gang en del av det jeg vil kalle en treenighet mellom meg, ansiktene i vannet og musikken, det man kaller synestesia. Musikken smilte til meg, og jeg lo av den samtidig som jeg kommuniserte med skapningene i vannet. Indianeransiktene jeg så, betraktet meg med alvor og visdom, det virket som de visste hva jeg hadde begitt meg ut på, og nå ønsket de meg velkommen til deres verden av bevarte hemmeligheter og innsikter. Jeg følte meg naken og iaktatt, men det gjorde ingenting, det var en dypere mening bak det hele. Det var ekstatisk!
Mens jeg satt, føltes hvert eneste øyeblikk som et klimaks, men jeg kom liksom aldri "inn" i indianernes verden, som om jeg ikke klarte å ta siste steg. På kanten av den store livsåpenbaringen. Etter ca. 30 minutters tid lot jeg musikken ligge, og vendte meg mot kameratene mine. Der begynte en lang og komplisert samtale, som jeg skal gjengi de viktigste bruddstykkene fra.
Vi var alle enige om at vi var på grensen av å finne ut av verdens største mysterie. Om det var en kraft, en ånd, en følelse eller hva det nå var, fant vi aldri ut av, men vi kalte det "det", og det var alt og overalt. Å diskutere var ekstremt vanskelig, fordi hver gang en av oss begynte en setning som kunne bidra til å forstå hva "det" var, hadde både "det" og virkeligheten endret form, slik at ordene vi hadde planlagt å bruke ble ubetydelige. Vi måtte hele tilpasse oss superraske virkelghetssvingninger, og ble kastet veggimellom, totalt utenfor vår kontroll.
Den andre saken vi prøvde å finne ut av, ble kalt "det onde". Vi følte alle tre at det var noe ondt noe et sted, en ubehagelig følelse som lå der og lurte oppi hodene våre.
Vi hadde flere ideer om hva "det onde" var: frykten for en badtrip, frykten for å bli gal, frykten for å innse ubehagelige sannheter, og satan eller en ond, demonisk kraft som kunne påvirke oss. Vi fant aldri ut av det.
Under alt dette opplevde og A noe jeg vil kalle en "erkjennelsesgalskap". Han kunne se på meg, og jeg kunne lese på blikket hva han tenkte, og det visste han, for han kunne se hva jeg visste, og at jeg visste at han visste hva jeg tenkte, og kunne igjen vite hva jeg visste om hva han visste om hva jeg visste, osv, det var helt ubeskrivelig sprøtt.
Jeg husker også godt da jeg fikk øye på en fugl, og kunne innta fuglens synsvinkel.
trippfase 3 - bad-tripen begynner
Da effektene var langt mindre intense, og vi var kommet til oss selv igjen, gikk jeg ut alene i håp om å finne noe mer ut om hva "det" var. Dette var noe jeg i utgangspunktet aldri ville gjort, men opplevelsen jeg fikk skulle komme til å bety mye for meg.
Etter ca et kvarter vandrende rundt i RLD, begynte plutselig det hele og utarte seg jævlg ubehagelig. "Det" var et ikke-tema. Jeg følte meg beglodd av alle, og var redd. Jeg prøvde å være inne i en butikk for å få tankene over på noe annet, men måtte raskt ut igjen på grunn av det ubehaget ved at alle trodde jeg var kommet for å stjele. Dette ble bare verre og verre, og etter hvert var jeg fullstendig hudløs. Selvtilliten og vurderingsevnen min var revet i filler, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Folk var etter meg, ventende på mine feiltrinn. Jeg ville hjem, men kunne bare glemme og ringe noen av vennene mine, for mobien lå i leiligheten. Jeg turte heller ikke spørre noen om låne en mobil, (jeg kunne noen numre i huet) eller noe som helst form for hjelp.
Til slutt skjønte jeg at jeg i verste fall kunne risikere å være ute i flere timer dersom jeg ikke fikk tak i dem. Jeg forsøkte på Baba coffeshop, midt i RLD. Da det var min tur stammet jeg frem litt engelsk som lett hadde fått en 7.klassing til å le. Jeg kjøpte en hasjkake, for da var det kanskje litt mer passende å spørre om hjelp. Jeg forklarte situasjonen så godt jeg kunne, og spurte om å få låne en mobil. Hun viste meg en telefon som hang på veggen, og en av de andre ansatte hjalp med å finne de rette myntene. Jeg beklaget om og om igjen for å være så til bry. Jeg følte meg som verdens størte taper, med verdens minste baller, en latterlig ung turist som ikke ante hva han drev med, og som satt hele stedet i dårlig lys. Jeg sa jeg hadde en bad-trip på sopp, og hun svarte: "Mushrooms? That's fucked up!" Jeg kunne ikke sagt det bedre selv.
Jeg ble fylt av inderlig håp da jeg hørte summetonen. Dessverre var det ikke noe svar, og de måtte på nytt hjelpe meg med telefonen. Damene på coffeshopen hadde det veldig travelt, og de bokstavelig talt knuste meg da de begynte å snakke med indignert tone om at de var opptatt og at jeg måtte klare meg selv. Jeg mannet meg opp, og gikk til dama bak kassa og sa: "Vet du hvorfor jeg kjøpte denne kaka? Den er ikke til meg, jeg vil ikke ha den, jeg bare kjøpte for å være høflig, så kanskje dere kunne hjelpe meg." Samtalen var en eneste vill humør-berg-og-dal-bane; da hun smilte ble jeg fylt av glede og takknemlighet, men i løpet av et sekund kunne jeg føle usikkerhet og frykt, alt etter ansiktsuttrykket og stemmen hennes. Hun sa de hadde gjort det de kunne, og jeg takket henne og gikk. Jeg sto en time utenfor inngangen til leiligheten, før jeg fikk samlet mot til å spørre en gruppe studenter om låne en mobil. Jeg fikk kontakt, og de kom ned og hentet meg. Samtalen med studentene var også en humør-berg-og-dalbane av den forjævlige sorten.
hva jeg lærte
Jeg lærte mye av min første tripp. Den "positive" delen har gitt utslag i en nærmest oppslukthet over psykedelika, meditasjon, spirituelle strømnger, naturen og den religiøse opplevelsen. Et springbrett som åpnet nye dører jeg kunne utforske.
Til den negative delen: En psykolog har i senere tid forklart hudløsheten jeg opplevde som en psykose, noe folk daglig sliter med. Jeg vet også nå hvordan det føles å ha ødelagt selvbilde, å hele tiden bekymre seg over andres meninger og oppfatninger av seg selv, og hva dette kan gjøre med ens selvtilliten og humør . Jeg fikk opplevd verden gjennom øynene på en som er helt annerledes enn meg selv. Dette har gitt meg en økt forståelse, og respekt for forkskjellige folks oppfatninger av situasjoner. Jeg vet hvordan lav selvtillit og usikkerhet kan ødelegge et menneske, og ikke minst verdien av å være vennlig og forsåelsesfull overfor andre. Jeg har også fått en mye større helhetlig respekt for mennesket og livet, og sinnets tilbøyeligheter. Det har fått meg til å tenke meg om i situasjoner hvor jeg fristes til å si noe nedsettende til en som kanskje allerde er nede, og oppmuntret meg å gi en positiv, oppløftende kommentar. Denne personlige innsikten kom til meg noen få dager etter tripen, og da det skjedde, brast jeg i gråt. Jeg bestemte meg for å jobbe med å inkludere denne nye innsikten i mitt moralske repetoar. Jeg ville forsøke leve et liv i tråd med det nye jeg hadde lært, og jobber fortsatt med det.
Psilocybe cubensis, 35 g fersk sopp
Sted: Amsterdam, RLD
Varighet: ca 6 timer
Deltakere: Meg og to venner, A og M
forberedelsen
Det var vår første morgen i Amsterdam. Etter en spliff og noe enkel for, stakk meg og kameraten min M ut en tur for å kikke litt rundt. Amsterdam var heftig! Kvelden før hadde jeg prøvd å overtale dem til at vi måtte spise sopp I DAG – hovedsakelig på grunn mine sterke ønske om å teste disse sakene, og min såkalte ”cannabisallergi”. (Som jeg etter flere måneder med plager fant ut var soppinfeksjon i halsen.) Vi entret en smart shop vi begge mente så proff og innbydende ut, og kom oss fram til disken for å sjekke ut the real shit. På disken var det klistret opp en plakat med bilder og effektbeskrivelser av alle de forskjellige soppene. Jeg hadde lest meg til såpass kunnskap at jeg visste vi måtte holde oss til meksikanerne, som i følge plaktaten var den mildeste på samtlige felter – husker noen av dem; body high, brain high, philosophical, visual, colorful. Spurte soppjenta bak disken om noen tips, det bare føltes litt riktig og beroligende, visste at dette var noe helt annet enn å røyke tjall. Vi bestilte noen jointer med morsomme navn, diverse røykbare urtemiksturer som kunne være bra under sopptrippen, sopte sammen noen gryn, som vi byttet mot tre pakker fersk, vakumpakka dimensjonsgodteri.
trippfase 1
Vel hjemme i leiligheten var plutselig ikke kompisene mine like hypp på soppen, og vinglet mellom kanskje, halv dose og "for se etter hvert." Det skulle ikke stoppe meg! Klokka var ikke mer enn tolv da jeg ga meg til å knaske i vei på den magiske soppen. Etter halve boksen lente jeg meg tilbake, med forventninger av samme sorten småunger har når de vet nissen når som helst kommer brummende inn stuedøra med en sekk full av herlige presanger. A og M fyrte opp en rev.
Etter 20 minutter merket jeg de første klare virkningene. Knising. Latter. Krampeanfall!! Jeg ligger og rister og vrir meg mens en bølge av høylytt, ustoppelig latter gjaller veggimellom. Dere må prøve dette!! Jeg maste og insisterte. Mnja, får se på det da. A fulgte oppfordringen min og tok noen varsomme bitt.
Etter 30 minutter kom et par av våre romkamerater inn. De ble ikke lenge, mest trolig pga en tulling som bare lo og lo av alt som ble sagt. Men nå begynte det å bli mer interessant for min del. Nå lo jeg ikke bare av ingenting, men av samtalen mellom vennene mine. De pratet om pot, hva noen av dem gjorde i går, bare vanlig fjas mellom kompiser etter alt å dømme. Men for meg ble hele samtalen parodisk, som om de som satt der og bare fjollet seg... Jeg prøvde å forklare dem hva jeg opplevde, og skjønte raskt at dette var noe jeg måtte le av i ensomhet. Dette ga meg dårlige vibber, og jeg tror de forsto at det var best at de lot oss være alene.
Ca 40 minutter var gått, og jeg kjente de visuelle effektene knalle på. Det dannet seg små lynkjappe bilder på veggene, blinket og forsvant, utydelige og fargeløse. Kroppen min kriblet, og jeg begynte og ane en euforia. Jeg skjønte M dvelte sterkt ved tanken, og med litt om og men heiv han seg på trippen han og.
Jeg hadde følelsen av full kontroll, og det gledet meg å se at kun halve boksen var konsumert. Kjør på, tenkte jeg, og spiste to til. Jeg satt der og småhallusinerte, lo for meg selv, og oppfattelsen av det vi til vanlig kaller virkelighet var i rask endring, til min fonøyelse vel og merke, der jeg satt og lo og vaset. A begynte å kjenne det nå, og ville høre på musikk. M sa ingenting, slik jeg husker det. Jeg gjespet som et helvete, og
snørret rant fra nesa mi.
trippfase 2
Jeg satte meg på en krakk slik at jeg kunne nyte utsikten mot kanalen, og trippet i vei. Følelsen, en herlig, euforisk ekstase, overveldet meg og dro meg inn i en eventyrlig sinnstilstand. Overalt i vannet så jeg ansikter som lo og snakket med hverandre, som vannfigurer i en animasjonsfilm, uten farger, men med en fantastisk vividitet og detaljrikdom. Jeg husker ansiktene klart og tydelig, indianere og rastafariere. Få musikken hit! Jeg trengte et soundtrack til reisen min. A hadde hørt på musikk en stund nå, i tillegg var dette noe M irreterte seg over – usosial oppførsel, la oss heller prate. Vent litt sier jeg, dette må jeg gjøre, dette blir helt vilt, det tar ikke lang tid altså, satan og kult!!!
Jeg fiklet som en helsikies jokkmokk med mp3-spilleren, taleevner og motoriske ferdighetes var redusert til kritisk nivå! Omsider fikk jeg ordnet det, satte på Wintersuns ”Battle Against Time” og lot meg rive med. Musikken ble med en gang en del av det jeg vil kalle en treenighet mellom meg, ansiktene i vannet og musikken, det man kaller synestesia. Musikken smilte til meg, og jeg lo av den samtidig som jeg kommuniserte med skapningene i vannet. Indianeransiktene jeg så, betraktet meg med alvor og visdom, det virket som de visste hva jeg hadde begitt meg ut på, og nå ønsket de meg velkommen til deres verden av bevarte hemmeligheter og innsikter. Jeg følte meg naken og iaktatt, men det gjorde ingenting, det var en dypere mening bak det hele. Det var ekstatisk!
Mens jeg satt, føltes hvert eneste øyeblikk som et klimaks, men jeg kom liksom aldri "inn" i indianernes verden, som om jeg ikke klarte å ta siste steg. På kanten av den store livsåpenbaringen. Etter ca. 30 minutters tid lot jeg musikken ligge, og vendte meg mot kameratene mine. Der begynte en lang og komplisert samtale, som jeg skal gjengi de viktigste bruddstykkene fra.
Vi var alle enige om at vi var på grensen av å finne ut av verdens største mysterie. Om det var en kraft, en ånd, en følelse eller hva det nå var, fant vi aldri ut av, men vi kalte det "det", og det var alt og overalt. Å diskutere var ekstremt vanskelig, fordi hver gang en av oss begynte en setning som kunne bidra til å forstå hva "det" var, hadde både "det" og virkeligheten endret form, slik at ordene vi hadde planlagt å bruke ble ubetydelige. Vi måtte hele tilpasse oss superraske virkelghetssvingninger, og ble kastet veggimellom, totalt utenfor vår kontroll.
Den andre saken vi prøvde å finne ut av, ble kalt "det onde". Vi følte alle tre at det var noe ondt noe et sted, en ubehagelig følelse som lå der og lurte oppi hodene våre.
Vi hadde flere ideer om hva "det onde" var: frykten for en badtrip, frykten for å bli gal, frykten for å innse ubehagelige sannheter, og satan eller en ond, demonisk kraft som kunne påvirke oss. Vi fant aldri ut av det.
Under alt dette opplevde og A noe jeg vil kalle en "erkjennelsesgalskap". Han kunne se på meg, og jeg kunne lese på blikket hva han tenkte, og det visste han, for han kunne se hva jeg visste, og at jeg visste at han visste hva jeg tenkte, og kunne igjen vite hva jeg visste om hva han visste om hva jeg visste, osv, det var helt ubeskrivelig sprøtt.
Jeg husker også godt da jeg fikk øye på en fugl, og kunne innta fuglens synsvinkel.
trippfase 3 - bad-tripen begynner
Da effektene var langt mindre intense, og vi var kommet til oss selv igjen, gikk jeg ut alene i håp om å finne noe mer ut om hva "det" var. Dette var noe jeg i utgangspunktet aldri ville gjort, men opplevelsen jeg fikk skulle komme til å bety mye for meg.
Etter ca et kvarter vandrende rundt i RLD, begynte plutselig det hele og utarte seg jævlg ubehagelig. "Det" var et ikke-tema. Jeg følte meg beglodd av alle, og var redd. Jeg prøvde å være inne i en butikk for å få tankene over på noe annet, men måtte raskt ut igjen på grunn av det ubehaget ved at alle trodde jeg var kommet for å stjele. Dette ble bare verre og verre, og etter hvert var jeg fullstendig hudløs. Selvtilliten og vurderingsevnen min var revet i filler, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Folk var etter meg, ventende på mine feiltrinn. Jeg ville hjem, men kunne bare glemme og ringe noen av vennene mine, for mobien lå i leiligheten. Jeg turte heller ikke spørre noen om låne en mobil, (jeg kunne noen numre i huet) eller noe som helst form for hjelp.
Til slutt skjønte jeg at jeg i verste fall kunne risikere å være ute i flere timer dersom jeg ikke fikk tak i dem. Jeg forsøkte på Baba coffeshop, midt i RLD. Da det var min tur stammet jeg frem litt engelsk som lett hadde fått en 7.klassing til å le. Jeg kjøpte en hasjkake, for da var det kanskje litt mer passende å spørre om hjelp. Jeg forklarte situasjonen så godt jeg kunne, og spurte om å få låne en mobil. Hun viste meg en telefon som hang på veggen, og en av de andre ansatte hjalp med å finne de rette myntene. Jeg beklaget om og om igjen for å være så til bry. Jeg følte meg som verdens størte taper, med verdens minste baller, en latterlig ung turist som ikke ante hva han drev med, og som satt hele stedet i dårlig lys. Jeg sa jeg hadde en bad-trip på sopp, og hun svarte: "Mushrooms? That's fucked up!" Jeg kunne ikke sagt det bedre selv.
Jeg ble fylt av inderlig håp da jeg hørte summetonen. Dessverre var det ikke noe svar, og de måtte på nytt hjelpe meg med telefonen. Damene på coffeshopen hadde det veldig travelt, og de bokstavelig talt knuste meg da de begynte å snakke med indignert tone om at de var opptatt og at jeg måtte klare meg selv. Jeg mannet meg opp, og gikk til dama bak kassa og sa: "Vet du hvorfor jeg kjøpte denne kaka? Den er ikke til meg, jeg vil ikke ha den, jeg bare kjøpte for å være høflig, så kanskje dere kunne hjelpe meg." Samtalen var en eneste vill humør-berg-og-dal-bane; da hun smilte ble jeg fylt av glede og takknemlighet, men i løpet av et sekund kunne jeg føle usikkerhet og frykt, alt etter ansiktsuttrykket og stemmen hennes. Hun sa de hadde gjort det de kunne, og jeg takket henne og gikk. Jeg sto en time utenfor inngangen til leiligheten, før jeg fikk samlet mot til å spørre en gruppe studenter om låne en mobil. Jeg fikk kontakt, og de kom ned og hentet meg. Samtalen med studentene var også en humør-berg-og-dalbane av den forjævlige sorten.
hva jeg lærte
Jeg lærte mye av min første tripp. Den "positive" delen har gitt utslag i en nærmest oppslukthet over psykedelika, meditasjon, spirituelle strømnger, naturen og den religiøse opplevelsen. Et springbrett som åpnet nye dører jeg kunne utforske.
Til den negative delen: En psykolog har i senere tid forklart hudløsheten jeg opplevde som en psykose, noe folk daglig sliter med. Jeg vet også nå hvordan det føles å ha ødelagt selvbilde, å hele tiden bekymre seg over andres meninger og oppfatninger av seg selv, og hva dette kan gjøre med ens selvtilliten og humør . Jeg fikk opplevd verden gjennom øynene på en som er helt annerledes enn meg selv. Dette har gitt meg en økt forståelse, og respekt for forkskjellige folks oppfatninger av situasjoner. Jeg vet hvordan lav selvtillit og usikkerhet kan ødelegge et menneske, og ikke minst verdien av å være vennlig og forsåelsesfull overfor andre. Jeg har også fått en mye større helhetlig respekt for mennesket og livet, og sinnets tilbøyeligheter. Det har fått meg til å tenke meg om i situasjoner hvor jeg fristes til å si noe nedsettende til en som kanskje allerde er nede, og oppmuntret meg å gi en positiv, oppløftende kommentar. Denne personlige innsikten kom til meg noen få dager etter tripen, og da det skjedde, brast jeg i gråt. Jeg bestemte meg for å jobbe med å inkludere denne nye innsikten i mitt moralske repetoar. Jeg ville forsøke leve et liv i tråd med det nye jeg hadde lært, og jobber fortsatt med det.
For meg referer Wintersuns lydbilde til magi, trolldom, mystikk, og andre eventyraktige temaer, noe som kan gi sterkt utslag under en tripp.
