Hei
Ok, jeg har en stund tenk på å skrive en rapport om en av mine erfaringer på
fleinsopp, jeg har hatt en del, nesten utelukkende positive erfaringer, som kanskje har gjort meg noe respektløs og uforsiktig med bruk av psykedelia.
Jeg skal hvertfall gjøre et forsøk på å beskrive min siste opplevelse/erfaring på flein. Det vil ikke bli helt enkelt, dels fordi jeg ikke husker alt, dels pga min egen mangelfulle evne til å beskrive det jeg opplevde, og dels fordi det rett og slett ikke er mulig å forklare eller beskrive, det må oppleves. Det jeg kan si med sikkerhet er at den vel kan betegnes som den klassiske "bad trip" opplevelsen.
Ok.... Så hva skjedde?
Jeg er alene i leiligheten (dumt? Kanskje), klokken er ca 12(midnatt) og jeg lager sopp te av ca 100 flein. Dette drikker jeg altså(duh).
Etter vel 15 min. begynner jeg å ane at noe skjer, men det er litt for tidlig å si hvor sterkt det kommer til å treffe meg.
Etter 30 min: Det treffer meg som en bombe, lynedslag, flycrash, you name it.
Det jeg husker klart og tyelig er at jeg ser på hånden min, den ser rar ut. Det er greit nok, det er jo normalt med psykedelia, og ikke noe jeg har hatt problemer med før, men av en eller annen grunn får jeg denne intense følesen av angs som bare blir verre og verre. Etter dette forsvinner all begrep om tid og sted, så jeg skal prøve forklare hva som skjedde så godt jeg kan, mye har jeg glemt, og mye er rett og slett vanskelig å forklare.
Altså, jeg har sett min egen deformerte hånd, (hvis jeg skal beskrive synsintrykket, så den ganske hoven ut, og fingrene var ganske korte og tjukke, rett og slett rar) og en følelse av angst begynner å spre seg gjennom hele kroppen. På dette tidspunktet skjønner jeg hvor det bærer hen, så jeg prøver å slå inn nødbremsen, dvs stenger all musikk, legger meg ned, lukker øynene og prøver å få tankene over på noe positivt. Det klarer jeg ikke!
Herreter er det bare en ting å gjøre, akseptere konsekvensene av sine valg, og ri av stormen. I korthet, en resignasjon, en aksept av situasjonen man befant seg i, og vente til det ga seg.
Ok... Store deler av turen foregår med lukkede, dels fordi jeg er redd for hva jeg ser hvis jeg åpner øynene, og dels fordi det er den måten jeg har kommet meg ut av lignende situasjoner tidligere. Det jeg opplever er et synsinntrykk av helt syke og jævlige ting, som mennesker som blir flådd, brent levende og lignende. Den klassiske av en eller annen mann som bare står og ler hånlig av meg er også der. Samtidig går tankene fra det ene til det andre uten stopp, og det er komplett umulig og prøve å stoppe opp og fokusere på en enkelt ting, samme hvor ille det måtte være. Jeg mister altså fullstendig kontroll over mine egne tanker.
Greit nok, det at jeg ser jævlige ting og at tankene surrer og går uten kontroll kan jeg takle, men i tillegg har jeg altså denne intense og ekstreme følelsee av angst som jeg overhodet ikke klarer å finne ut hvor kommer fra. Og denne angsten går etterhvert over til frykt.
Så ja, jeg befinner meg på dette tidspunktet inne i et mentalt helvete. Jeg føler meg fanget i mitt eget sinn. Og tankene surrer og går altså. Hvis jeg skal prøve å beskrive hvordan det var, så er det som om jeg fikk ett tau surret rundt halsen, som ble festet til ett tog, som durte av gårde i 120. En ufrivillig blindpasasjer kan man si.
Som sagt er det vanskelig å beskrive hva jeg opplever, noe av det har jeg nevt, noe har jeg glemt, og noe bør ikke nevnes. Hvertall så får jeg enkelte pusterom hvor tankene stopper opp og jeg klarer å fokusere på enkelte ting. En ting jeg husker veldig godt under en av disse "pusterommene" var at jeg befant meg på en togterminal, fullt av folk som virret rundt i et evig kaos, men midt inne i alt kaoset satt det en liten djevel å smilte til meg. Det var som om han sa, "jeg er langt fra ferdig med deg". Deretter fylles kroppen med en ekstrem energi, som kuliminerer i hodet, som plutselig blir veldig tungt, så imploderer tankene, og turen bare fortsetter i samme ville fart.
Hvor lenge dette varer vet jeg ikke, ett eller annet sted mellom 1 og tre timer vil jeg tro, det er det beste anslaget jeg kan gi. Hvertfall begynner angsten etterhvert å slippe taket, og jeg begynner som smått å få kontroll over tankene igjen, og turen begynner utrolig nok og gå over i en good trip. Jeg husker en episode veldig godt: Jeg er på Oslo S, og så plutselig begynner hele stasjonen å smelte, med en påfølgende intrykk av intenst lys. Og jeg tenker wow! dette er sykt, dette er sykt. Men på en god måte. Deretter blir turen bare bedre å bedre, og selvom turen nå er bra er det deilig når den endelig begynner å slipper taket, og jeg kan begynne å reflektere over hva jeg har opplevd.
Ok.. Jeg skal prøve meg på en liten konklusjon
Først vil jeg bare si litt om hvorfor jeg skrev denne rapporten. Det er ganske meningsløst for meg å skrive en rapport om en eller annen god opplevelse jeg har hatt, det er i beste fall god underholdning. Det jeg vil få frem er at psykedelia ikke er noe leketøy, det er et stoff som, om den ikke får den respekten den fortjener, så krever den det. Og DET gjordet den så definitivt av meg.
Så hva fikk jeg ut av turen? Den var ille ja, men jeg vil si jeg sitter igjen med en del. En bunnsolid respekt og ydmykhet overfor psykedelia, en erfaring på en bad tripp, hva det innebærer og hvordan man kommer seg ut av det, og en viss insikt i hva det vil si å slite med seriøse mentale lidelser. Når turen gikk over fra dårlig til bra fikk jeg også veldig mange wow øyeblikk, og ekstreme intrykk. Samtidig når jeg nå sitter og reflekterer over hva som skjedde og hvorfor det skjedde, lurer jeg på hvor den angsten kom ifra, hva det var for noe, det er vel noe jeg bør finne ut av. Hvorfor det gikk som det gikk vet jeg ikke, jeg antar det rett og slett kom for fort og for kraftig på meg, jeg var uforberedt på den bomben som skulle treffe meg. Og så hadde jeg vel ikke dagen, selvom jeg følte meg fin og grei den dagen.
Hva gjelder bad trip og hvordan komme seg ut av den vet jeg ikke hva jeg skal si. For min del forsvant den på en måte av seg selv. Det jeg først og fremst prøvde å fokusere på var å slappe av, og ikke få panikk. Samtidig hadde jeg den vishet om at det ikke kom til å vare evig, selvom det virket sånn akkurat da. Alt ordner seg til slutt.
Dette ble lang lesning når jeg ser tilbake på det, men jeg håper noen kan ha nytte av min erfaring. Tilbakemeldinger mottas med takk.
Ok, jeg har en stund tenk på å skrive en rapport om en av mine erfaringer på
fleinsopp, jeg har hatt en del, nesten utelukkende positive erfaringer, som kanskje har gjort meg noe respektløs og uforsiktig med bruk av psykedelia.
Jeg skal hvertfall gjøre et forsøk på å beskrive min siste opplevelse/erfaring på flein. Det vil ikke bli helt enkelt, dels fordi jeg ikke husker alt, dels pga min egen mangelfulle evne til å beskrive det jeg opplevde, og dels fordi det rett og slett ikke er mulig å forklare eller beskrive, det må oppleves. Det jeg kan si med sikkerhet er at den vel kan betegnes som den klassiske "bad trip" opplevelsen.
Ok.... Så hva skjedde?
Jeg er alene i leiligheten (dumt? Kanskje), klokken er ca 12(midnatt) og jeg lager sopp te av ca 100 flein. Dette drikker jeg altså(duh).
Etter vel 15 min. begynner jeg å ane at noe skjer, men det er litt for tidlig å si hvor sterkt det kommer til å treffe meg.
Etter 30 min: Det treffer meg som en bombe, lynedslag, flycrash, you name it.
Det jeg husker klart og tyelig er at jeg ser på hånden min, den ser rar ut. Det er greit nok, det er jo normalt med psykedelia, og ikke noe jeg har hatt problemer med før, men av en eller annen grunn får jeg denne intense følesen av angs som bare blir verre og verre. Etter dette forsvinner all begrep om tid og sted, så jeg skal prøve forklare hva som skjedde så godt jeg kan, mye har jeg glemt, og mye er rett og slett vanskelig å forklare.
Altså, jeg har sett min egen deformerte hånd, (hvis jeg skal beskrive synsintrykket, så den ganske hoven ut, og fingrene var ganske korte og tjukke, rett og slett rar) og en følelse av angst begynner å spre seg gjennom hele kroppen. På dette tidspunktet skjønner jeg hvor det bærer hen, så jeg prøver å slå inn nødbremsen, dvs stenger all musikk, legger meg ned, lukker øynene og prøver å få tankene over på noe positivt. Det klarer jeg ikke!
Herreter er det bare en ting å gjøre, akseptere konsekvensene av sine valg, og ri av stormen. I korthet, en resignasjon, en aksept av situasjonen man befant seg i, og vente til det ga seg.
Ok... Store deler av turen foregår med lukkede, dels fordi jeg er redd for hva jeg ser hvis jeg åpner øynene, og dels fordi det er den måten jeg har kommet meg ut av lignende situasjoner tidligere. Det jeg opplever er et synsinntrykk av helt syke og jævlige ting, som mennesker som blir flådd, brent levende og lignende. Den klassiske av en eller annen mann som bare står og ler hånlig av meg er også der. Samtidig går tankene fra det ene til det andre uten stopp, og det er komplett umulig og prøve å stoppe opp og fokusere på en enkelt ting, samme hvor ille det måtte være. Jeg mister altså fullstendig kontroll over mine egne tanker.
Greit nok, det at jeg ser jævlige ting og at tankene surrer og går uten kontroll kan jeg takle, men i tillegg har jeg altså denne intense og ekstreme følelsee av angst som jeg overhodet ikke klarer å finne ut hvor kommer fra. Og denne angsten går etterhvert over til frykt.
Så ja, jeg befinner meg på dette tidspunktet inne i et mentalt helvete. Jeg føler meg fanget i mitt eget sinn. Og tankene surrer og går altså. Hvis jeg skal prøve å beskrive hvordan det var, så er det som om jeg fikk ett tau surret rundt halsen, som ble festet til ett tog, som durte av gårde i 120. En ufrivillig blindpasasjer kan man si.
Som sagt er det vanskelig å beskrive hva jeg opplever, noe av det har jeg nevt, noe har jeg glemt, og noe bør ikke nevnes. Hvertall så får jeg enkelte pusterom hvor tankene stopper opp og jeg klarer å fokusere på enkelte ting. En ting jeg husker veldig godt under en av disse "pusterommene" var at jeg befant meg på en togterminal, fullt av folk som virret rundt i et evig kaos, men midt inne i alt kaoset satt det en liten djevel å smilte til meg. Det var som om han sa, "jeg er langt fra ferdig med deg". Deretter fylles kroppen med en ekstrem energi, som kuliminerer i hodet, som plutselig blir veldig tungt, så imploderer tankene, og turen bare fortsetter i samme ville fart.
Hvor lenge dette varer vet jeg ikke, ett eller annet sted mellom 1 og tre timer vil jeg tro, det er det beste anslaget jeg kan gi. Hvertfall begynner angsten etterhvert å slippe taket, og jeg begynner som smått å få kontroll over tankene igjen, og turen begynner utrolig nok og gå over i en good trip. Jeg husker en episode veldig godt: Jeg er på Oslo S, og så plutselig begynner hele stasjonen å smelte, med en påfølgende intrykk av intenst lys. Og jeg tenker wow! dette er sykt, dette er sykt. Men på en god måte. Deretter blir turen bare bedre å bedre, og selvom turen nå er bra er det deilig når den endelig begynner å slipper taket, og jeg kan begynne å reflektere over hva jeg har opplevd.
Ok.. Jeg skal prøve meg på en liten konklusjon
Først vil jeg bare si litt om hvorfor jeg skrev denne rapporten. Det er ganske meningsløst for meg å skrive en rapport om en eller annen god opplevelse jeg har hatt, det er i beste fall god underholdning. Det jeg vil få frem er at psykedelia ikke er noe leketøy, det er et stoff som, om den ikke får den respekten den fortjener, så krever den det. Og DET gjordet den så definitivt av meg.
Så hva fikk jeg ut av turen? Den var ille ja, men jeg vil si jeg sitter igjen med en del. En bunnsolid respekt og ydmykhet overfor psykedelia, en erfaring på en bad tripp, hva det innebærer og hvordan man kommer seg ut av det, og en viss insikt i hva det vil si å slite med seriøse mentale lidelser. Når turen gikk over fra dårlig til bra fikk jeg også veldig mange wow øyeblikk, og ekstreme intrykk. Samtidig når jeg nå sitter og reflekterer over hva som skjedde og hvorfor det skjedde, lurer jeg på hvor den angsten kom ifra, hva det var for noe, det er vel noe jeg bør finne ut av. Hvorfor det gikk som det gikk vet jeg ikke, jeg antar det rett og slett kom for fort og for kraftig på meg, jeg var uforberedt på den bomben som skulle treffe meg. Og så hadde jeg vel ikke dagen, selvom jeg følte meg fin og grei den dagen.
Hva gjelder bad trip og hvordan komme seg ut av den vet jeg ikke hva jeg skal si. For min del forsvant den på en måte av seg selv. Det jeg først og fremst prøvde å fokusere på var å slappe av, og ikke få panikk. Samtidig hadde jeg den vishet om at det ikke kom til å vare evig, selvom det virket sånn akkurat da. Alt ordner seg til slutt.
Dette ble lang lesning når jeg ser tilbake på det, men jeg håper noen kan ha nytte av min erfaring. Tilbakemeldinger mottas med takk.
