Bestemte meg for å teste ketamin i en litt høy dosering her om dagen. Tidligere har jeg prøvd 200mg nasalt med en times mellomrom, noe som jeg allerede har skrevet om her. Ved en annen anledning tok jeg og en bekjent omtrent 150mg (også nasalt) på rappen utendørs, jeg ble blant annet til en fugl og han slengte seg rundt mellom trærne med en liten pike i jungelen.
Resultatene ved en høy ketamin dosering er alltid rimelig absurde og sære, og utvilsomt vanskelig å sette ord på. Noe som også karakteriserer en ketamin tur, i k-hole doseringer, er måten du glemmer helt at du har tatt noe. Om du allikevel skulle skjønne at du har tatt noe, aner du som regel ikke nøyaktig hva det er. En annen ting som ofte forekommer er at du mister helt snøring på hvor du befinner deg, i det hele tatt hvem/hva du er. Alt dette samtidig som du ligger smeltet fast i sengen uten sjans til å bevege deg. Huden er klam og kald, føles unaturlig ut, nesten som sandpapir med mangel på noen bedre beskrivelse. Følelsen av at verden spinner i en utrolig fart er også tilstede, og om du forsøker å se deg rundt i rommet ser det virkelig sånn ut. Det er klin umulig å holde blikket festet på et punkt, da det hele tiden glir bort i alle retninger. Ketamin gir ikke hallusinasjoner på samme måte som andre psykedelika, det er noe mer underforstått. Hjernen din vrir og vender på seg og gir deg ganske rare forestillinger og tanker. Der og da virker det ofte høyest ekte, men i virkeligheten ligger du antagelig på gulvet eller sengen mens du stirrer tomt ut i lufta eller har øynene lukket. Men nok om dette.
Så her om dagen tenkte jeg at jeg skulle forsøke meg på 200mg opp i nesa på rappen, noe som er ansett som en ganske høy dose. Jeg forventet enten at jeg ikke skulle huske noenting etterpå, eller at det ville skje noen ganske absurde ting. Til min overraskelse husker jeg mesteparten.
Selve snortingen av ketaminen går ganske greit, det svir ikke noe særlig i forhold til f.eks 2C-B/2C-E. Men ketamin har en ganske ekkel lukt, for ikke å snakke om smaken den etterlater seg i ganen. Så jeg snortet ketaminen, satte på noe minimal techno og ventet. Som vanlig kjenner jeg et mildt rush i hodet ganske kjapt etter inntaket, før jeg gradvis blir slapp og bedøvet i kroppen. Til slutt når det et punkt hvor man er nødt til å legge seg ned. Dette tar ikke mer enn 10 minutter. Så jeg la meg behagelig ned i sengen, fortsatt ganske klar i hodet men med en skrøpelig kropp.
Etter man har lagt seg ned så merker man ikke noen økning i effekt før man plutselig sitter i det. Og da skjønner man absolutt ingenting. Ihvertfall etter mine erfaringer er det ikke noen klar opptur på ketamin, i det ene øyeblikket er kroppen veldig bedøvet samtidig som du forsåvidt er ganske klar i toppen, og i det neste skjønner du ingenting. Det er som om noen knipser virkeligheten bort rett foran nesen på deg, og vips så ligger du der og smelter ned i senga.
Så nå ligger jeg i senga rimelig spaca, uten å skjønne noe særlig av hva som egentlig skjer rundt meg. Det første jeg legger ordentlig merke til er at sengen beveger seg (på dette punkt er jeg selvfølgelig ikke klar over at jeg faktisk ligger i senga), eller hva nå enn jeg ligger på beveger seg. Jeg får en forestilling av at jeg ligger på en slags gressplen. Og denne gressplenen buler opp og ned rundt meg, slik at kroppen min går opp og ned, på skrått og til siden. Jeg fant ut at det ikke var en ting som gjorde dette, men noen. Hvem dette var fant jeg aldri ut, eller så husker jeg det ikke. Men jeg fikk en overbevisende følelse av at denne boblinga på gressplenen ble forårsaket av noen, og ikke noe.
Så begynner det å snurre, og det snurrer fort. Før jeg satte igang med turen fant jeg fram en bøtte og la ved siden av senga, i tilfelle jeg skulle være uheldig å spy. Mens denne gressplenen jeg lå på boblet og snurret, fant hånda mi fram til denne bøtten ved siden av senga. Det var ganske merkelig, for da jeg grep fatt i bøtta grep jeg også fatt i resten av rommet mitt. For et kort sekund var jeg tilbake i rommet med bøtta i hånda, før jeg var tilbake på gressplenen. Da jeg var tilbake til gressplenen var jeg to steder på en gang: Jeg lå på gressplenen med hånda inn i rommet mitt med et grep rundt bøtta.
Det neste som skjer er at jeg returnerer til rommet mitt, fortsatt med bøtta i hånda. Boblingen har gått over, men snurringen er der fremdeles. Mens jeg holder i denne bøtta snurrer jeg rundt i en utrolig fart, krymper, og snurrer ned i bøtta. Du kan tenke deg at du holder i en bøtte mens du ligger i sengen, men samtidig som dette snurrer du inni den samme bøtta du holder i. Lenger og lenger ned forsvinner jeg, i ganske høy fart. Helt til jeg når bunnen. Jeg slipper bøtten, og da slapp jeg taket i denne virkeligheten også.
Hvor jeg havnet hen er det utrolig vanskelig å beskrive, men jeg svever og snurrer rundt. Daler opp og ned, til siden, på skrå opp, på skrå ned. I en evig smørje av farger, flytende farger. Mer enn dette angående hva som skjedde her husker jeg ikke/har ikke mulighet til å forklare. Men det neste som skjedde var at jeg hørte musikk i det fjerne, og sakte men sikkert kom tilbake til meg selv og rommet mitt.
Ketamins ettereffekter er ganske nasty. Du føler deg så drita full som du aldri har vært før, og koordinasjonen kan du ta løpe fart og drite i. Etter jeg kom tilbake til rommet mitt og skjønte litt mer av hva som foregikk var jeg fremdeles ganske spaca, og hadde ikke veldig lyst til å reise med opp. Så jeg ble liggende med øynene lukket, og fant ut at jeg ikke var så tilbake som jeg trodde. Jeg ligger nå på et rødt teppe, og for de av dere som har sett Trainspotting så kan dere se for dere hvordan det så ut. Jeg lå på det røde teppet mens det sank nedover og nedover og rommet forsvant over meg. Denne forestillingen var mye mildere enn de jeg hadde tidligere, og det var ikke værre enn å lukke opp øynene så var jeg fullt tilstede i rommet mitt igjen, mer eller mindre. Ikke lenge etterpå var hodet mitt på plass igjen, og de kroppslige effektene var det eneste som gjensto. Jeg fikk ikke sove umiddelbart, men da jeg sovnet sov jeg godt og lenge. Ingen hangover dagen etterpå.
Resultatene ved en høy ketamin dosering er alltid rimelig absurde og sære, og utvilsomt vanskelig å sette ord på. Noe som også karakteriserer en ketamin tur, i k-hole doseringer, er måten du glemmer helt at du har tatt noe. Om du allikevel skulle skjønne at du har tatt noe, aner du som regel ikke nøyaktig hva det er. En annen ting som ofte forekommer er at du mister helt snøring på hvor du befinner deg, i det hele tatt hvem/hva du er. Alt dette samtidig som du ligger smeltet fast i sengen uten sjans til å bevege deg. Huden er klam og kald, føles unaturlig ut, nesten som sandpapir med mangel på noen bedre beskrivelse. Følelsen av at verden spinner i en utrolig fart er også tilstede, og om du forsøker å se deg rundt i rommet ser det virkelig sånn ut. Det er klin umulig å holde blikket festet på et punkt, da det hele tiden glir bort i alle retninger. Ketamin gir ikke hallusinasjoner på samme måte som andre psykedelika, det er noe mer underforstått. Hjernen din vrir og vender på seg og gir deg ganske rare forestillinger og tanker. Der og da virker det ofte høyest ekte, men i virkeligheten ligger du antagelig på gulvet eller sengen mens du stirrer tomt ut i lufta eller har øynene lukket. Men nok om dette.
Så her om dagen tenkte jeg at jeg skulle forsøke meg på 200mg opp i nesa på rappen, noe som er ansett som en ganske høy dose. Jeg forventet enten at jeg ikke skulle huske noenting etterpå, eller at det ville skje noen ganske absurde ting. Til min overraskelse husker jeg mesteparten.
Selve snortingen av ketaminen går ganske greit, det svir ikke noe særlig i forhold til f.eks 2C-B/2C-E. Men ketamin har en ganske ekkel lukt, for ikke å snakke om smaken den etterlater seg i ganen. Så jeg snortet ketaminen, satte på noe minimal techno og ventet. Som vanlig kjenner jeg et mildt rush i hodet ganske kjapt etter inntaket, før jeg gradvis blir slapp og bedøvet i kroppen. Til slutt når det et punkt hvor man er nødt til å legge seg ned. Dette tar ikke mer enn 10 minutter. Så jeg la meg behagelig ned i sengen, fortsatt ganske klar i hodet men med en skrøpelig kropp.
Etter man har lagt seg ned så merker man ikke noen økning i effekt før man plutselig sitter i det. Og da skjønner man absolutt ingenting. Ihvertfall etter mine erfaringer er det ikke noen klar opptur på ketamin, i det ene øyeblikket er kroppen veldig bedøvet samtidig som du forsåvidt er ganske klar i toppen, og i det neste skjønner du ingenting. Det er som om noen knipser virkeligheten bort rett foran nesen på deg, og vips så ligger du der og smelter ned i senga.
Så nå ligger jeg i senga rimelig spaca, uten å skjønne noe særlig av hva som egentlig skjer rundt meg. Det første jeg legger ordentlig merke til er at sengen beveger seg (på dette punkt er jeg selvfølgelig ikke klar over at jeg faktisk ligger i senga), eller hva nå enn jeg ligger på beveger seg. Jeg får en forestilling av at jeg ligger på en slags gressplen. Og denne gressplenen buler opp og ned rundt meg, slik at kroppen min går opp og ned, på skrått og til siden. Jeg fant ut at det ikke var en ting som gjorde dette, men noen. Hvem dette var fant jeg aldri ut, eller så husker jeg det ikke. Men jeg fikk en overbevisende følelse av at denne boblinga på gressplenen ble forårsaket av noen, og ikke noe.
Så begynner det å snurre, og det snurrer fort. Før jeg satte igang med turen fant jeg fram en bøtte og la ved siden av senga, i tilfelle jeg skulle være uheldig å spy. Mens denne gressplenen jeg lå på boblet og snurret, fant hånda mi fram til denne bøtten ved siden av senga. Det var ganske merkelig, for da jeg grep fatt i bøtta grep jeg også fatt i resten av rommet mitt. For et kort sekund var jeg tilbake i rommet med bøtta i hånda, før jeg var tilbake på gressplenen. Da jeg var tilbake til gressplenen var jeg to steder på en gang: Jeg lå på gressplenen med hånda inn i rommet mitt med et grep rundt bøtta.
Det neste som skjer er at jeg returnerer til rommet mitt, fortsatt med bøtta i hånda. Boblingen har gått over, men snurringen er der fremdeles. Mens jeg holder i denne bøtta snurrer jeg rundt i en utrolig fart, krymper, og snurrer ned i bøtta. Du kan tenke deg at du holder i en bøtte mens du ligger i sengen, men samtidig som dette snurrer du inni den samme bøtta du holder i. Lenger og lenger ned forsvinner jeg, i ganske høy fart. Helt til jeg når bunnen. Jeg slipper bøtten, og da slapp jeg taket i denne virkeligheten også.
Hvor jeg havnet hen er det utrolig vanskelig å beskrive, men jeg svever og snurrer rundt. Daler opp og ned, til siden, på skrå opp, på skrå ned. I en evig smørje av farger, flytende farger. Mer enn dette angående hva som skjedde her husker jeg ikke/har ikke mulighet til å forklare. Men det neste som skjedde var at jeg hørte musikk i det fjerne, og sakte men sikkert kom tilbake til meg selv og rommet mitt.
Ketamins ettereffekter er ganske nasty. Du føler deg så drita full som du aldri har vært før, og koordinasjonen kan du ta løpe fart og drite i. Etter jeg kom tilbake til rommet mitt og skjønte litt mer av hva som foregikk var jeg fremdeles ganske spaca, og hadde ikke veldig lyst til å reise med opp. Så jeg ble liggende med øynene lukket, og fant ut at jeg ikke var så tilbake som jeg trodde. Jeg ligger nå på et rødt teppe, og for de av dere som har sett Trainspotting så kan dere se for dere hvordan det så ut. Jeg lå på det røde teppet mens det sank nedover og nedover og rommet forsvant over meg. Denne forestillingen var mye mildere enn de jeg hadde tidligere, og det var ikke værre enn å lukke opp øynene så var jeg fullt tilstede i rommet mitt igjen, mer eller mindre. Ikke lenge etterpå var hodet mitt på plass igjen, og de kroppslige effektene var det eneste som gjensto. Jeg fikk ikke sove umiddelbart, men da jeg sovnet sov jeg godt og lenge. Ingen hangover dagen etterpå.
