Etter en god del lesing, og en lang tid siden sist dype tur bestemte jeg meg for å teste ut 5-MeO-DiPT her en kveld. Resultatet ble noe jeg ikke egentlig hadde ventet, og en av de merkeligste turene jeg har hatt.
Deltakere: Meg, meg og meg selv.
Dose: 20mg oralt
Sted: Hjemme
Jeg inntok en kapsel med 20mg foxy methoxy og svelget med et glass vann rundt klokken 11 på kvelden og var spent på effektene på dette relativt ukjente stoffet. Jeg hadde lest en del på forhånd, men visste egentlig ikke helt hva jeg skulle forvente. Jeg skjøv tanken bort og satte på litt musikk, chattet litt på IRC og gikk i senga og la meg ned. Det tok vel rundt en halvtime før de første merkbare effektene viste seg. Enkelte ting i rommet begynte å bølge, og farger ble litt forsterket. Det var en såpass svak effekt at jeg visste ikke om det var jeg som loka eller om jeg faktisk var på vei opp. Tvilen gikk over fort da det visuelle ble enda sterkere, og jeg kjente at effektene nådde kroppen. Det kom snikende på, en slags "bzzz" inni kroppen. Dette måtte være body-loaden tenkte jeg, men den var annerledes fra f.eks 2c-b eller 2c-e. Den var mer behagelig, og ikke så tung.
Nå begynner det visuelle å kicke inn ganske bra. Objekter puster og pulserer i farger, som om de skulle vært levende, og tankegangen begynner å bli relativt spaca. Jeg går rundt og studerer ting, kikker ut av vinduet, skifter sang og setter meg ned og prater på IRC. Da jeg gjorde dette begynte ting å bli ganske heftig, og det ble vanskeligere og vanskeligere å holde seg fast i virkeligheten. Hele rommet levde nå, og alt var nydelig. Følelsen i kropp og sinn var harmonisk, og jeg følte bølger av liv strømme gjennom rommet. Men da jeg skulle forklare hvordan ting føltes på IRC, slo det ned som et lyn og jeg mentalt sett var borte fra hvor jeg fysisk befant meg. Jeg reiste lenger og lenger bort fra denne virkeligheten, og alt jeg klarte å komme fram til var "lol". Ordene og setningene på IRC fikk plutselig sitt eget liv, og beveget seg rundt på skjermen. Det føltes ut som jeg kunne ta dem ut, og smake på de. Jeg var ganske forvirret på dette tidspunkt, og fattet ikke helt hva som skjedde. Ingenting ga noen mening, verken ord eller tid. Alt bare var, uten noen spesifikk mening bak seg.
Jeg gikk fra pcen og la meg igjen, satte på musikk og lukket øynene. Det var da jeg forsvant inn i meg selv, og havnet på et sted hvor ord fløy rundt og dannet setninger. Helt random ord ble plukket opp, og jeg lurte på hva hver av disse var. Jeg var forvirret og forsto ikke hva som skjedde, språk ga ingen mening her. Ingenting ga noen mening her. Alt var såpass abstrakt, at tankegangen min strakk ikke til for å resonnere hva som skjedde. Jeg lå her en stund, fortapt i en verden uten noen mening, uten noe språk. Et sted totalt utenfor våres virkelighetsperspektiver, og evne til å forstå. Jeg lukket opp øynene igjen, satte meg opp og begynte å tenke over alt det merkelige, alt det rare som skjedde. Igjen kom jeg ikke fram til noe i form av ord, bare følelser. Det eneste ordet jeg klarte å tenke meg fram til, eller mer korrekt ble hivd på meg, var lol. Tankegangen jeg havna i var ubrukelig, det var umulig å komme fram til noe som helst. Språk var ikke kvalifisert til å kunne beskrive hva som skjedde, dette var utenfor dets forståelsesevne. Det var da jeg begynte å tenke over hvor verdiløst språk er for å beskrive ting utenom det vi normalt får inn av informasjon. Utenom det vi normalt ser og opplever. Vår kommunikasjonsevne er ikke komplisert nok for å kunne sette ord på hva vi opplever som er totalt utenfor normale normer for virkelighet. Det var en ganske merkelig opplevelse. Det eneste tankegangen min gikk i, var hva som er merkelig, rart og snodig, fordi våres kommunikasjonsmåte ikke har evnen til å gi en rettferdig beskrivelse på noe vi ikke er vant til, som er totalt utpå jordet. Men samtidig virket ikke alt merkelig, og spaca. Til tider føltes det helt rett, det var dette som var virkeligheten, og alt utenfor var den store, stygge og ukjente ulven som man ikke kunne gi noen passende beskrivelse på. Og det var da jeg kom til å tenke på at kanskje grunnen bak at vi ikke klarer, eller får lov til å se alt som er mellom himmel og jord, er nettopp dette med språk. At det går ut på at vi ikke vil klare å sette ord på det, ikke klare å forstå det, at språket vårt ikke strekker til. For når man har en psykedelisk opplevelse langt uti hyperspace, får du ikke inn opplevelsen gjennom språk. Du får den gitt gjennom følelser, bølger, tanker og utviding av sansene. Du sliter med å beskrive hva som skjer, du får ikke satt ord på det på en rettferdig måte. Du kan selfølgelig beskrive det til en viss grad, men alt kommer ikke fram. Så der satt jeg, et sted bak all mening, et sted uten språk. Hvor alt som spilte noen rolle var følelser, som man igjen ikke kunne sette ord på. Der satt jeg i ett med det jeg da følte var verdenen. Og der jeg var, skjønte jeg til tider ikke norsk engang. Det var et sted hvor ord og bokstaver fløy rundt, og språk var under et tidlig stadie av konstruksjon hvor jeg kunne fange opp random setninger jeg ikke skjønte, eller så noen mening bak. Det som stadig kom igjen under denne tankegangen, var ordene lol, merkelig, snodig, spaca og rart.
Et annet ganske interessant aspekt ved trippen var hvordan lyden forandret seg. Og dette var en herlig pluss til atmosfæren hvor alt bare var "lol". Hvordan lyden ble vrengt og forandret seg, er ganske vanskelig å beskrive. Men det hørtes ut som om lyden i f.eks en låt slukte seg selv og forsvant, for så å komme tilbake igjen. Enkelte toner ble mørkere, andre lysere, og noen forsvant helt. Stemmer hørtes fjerne ut, og så plutselig var de foran meg, ved siden av meg, bak meg eller nærme meg. Så det ble ved noen tilfeller vanskelig å kartlegge hvor spesifikke lyder kom fra. Vanlige lyder ble også mørke, lyse, og noen ganger forsvant de helt, akkuratt slik som musikken. Det var som om noen skrudde opp og ned volumet til selve virkeligheten, og forandret instillingene. Lyden bølget, akkuratt slikt som objekter rundt meg. Dette ga en ganske herlig følelse om at alt levde sammen i en kjede av livsbølger, i perfekt harmoni.
Det visuelle ved turen kunne minne veldig om det du opplever på 2c-b, 2c-e og lignende. Samme fargeforsterkende, morfende og bølgende og det var ganske fruktig. Men det visuelle hadde sin egen distinkte karakter allikevel. Noe som også var ganske gøy, var at hvis jeg kunne se rett fremfor meg på et punkt mens jeg sto foran speilet forandret ansiktet seg. Ansiktet ble delt opp i fire deler, og disse skiftet plass med hverandre og danset rundt og dannet helt absurde ansikt. Jeg kunne også se meg i hva som kunne ligne på en eldre versjon av meg selv, yngre versjon eller rett og slett en monster versjon. Jo lenger jeg stirret på et punkt, jo sprøere ble det. Et par ganger forvandlet ansiktet seg til et skjelett, andre ganger kunne jeg se gjennom huden, akkuratt det samme kunne jeg gjøre med hånda. Og enkelte ganger ble jeg forvandlet til noe som absolutt ikke var et menneske, men en slags alien av noe slag, en entitiet som sto der og stirret på meg. Men med en gang jeg sluttet å se på et punkt rett framfor meg, ble ansiktet mitt normalt igjen.
Nedturen var også ganske merkelig, slik som hele turen. Den gikk ikke rett nedover på tradisjonelt vis, men mer sidelengs. Sidelengs ned en trapp, hvor den gikk opp litt, så ned, så litt mer ned, og mer opp, litt opp, mye ned osv. Med andre ord landa jeg ikke med et brak. Hele turen varte vel en 7-8 timer før effektene hadde gitt seg, og jeg fikk ikke sove før 2 timer etter der igjen. Da nærmet klokka seg 9 på morgenen. Våknet opp senere uten noen hangover.
Konklusjon: Vel, 5-MeO-DiPT er utvilsomt meget interessant, og skal prøves igjen. Men fra nå av, er det herved kalt 5-meo-lol i mine øyne. Jeg satt ikke igjen med noe spirituell verdi, dypere innsikt eller lignende. Men ordene merkelig, rart, snålt, snodig osv har hvertfall fått en helt ny betydning for meg. Og jeg har virkelig skjønt hvor lite troverdig språk er når det kommer til beskrivelsen av slike ting. Alt i alt en veldig interessang og artig tur, og jeg tror 5-MeO-DiPT har et stort potensiale.
Deltakere: Meg, meg og meg selv.
Dose: 20mg oralt
Sted: Hjemme
Jeg inntok en kapsel med 20mg foxy methoxy og svelget med et glass vann rundt klokken 11 på kvelden og var spent på effektene på dette relativt ukjente stoffet. Jeg hadde lest en del på forhånd, men visste egentlig ikke helt hva jeg skulle forvente. Jeg skjøv tanken bort og satte på litt musikk, chattet litt på IRC og gikk i senga og la meg ned. Det tok vel rundt en halvtime før de første merkbare effektene viste seg. Enkelte ting i rommet begynte å bølge, og farger ble litt forsterket. Det var en såpass svak effekt at jeg visste ikke om det var jeg som loka eller om jeg faktisk var på vei opp. Tvilen gikk over fort da det visuelle ble enda sterkere, og jeg kjente at effektene nådde kroppen. Det kom snikende på, en slags "bzzz" inni kroppen. Dette måtte være body-loaden tenkte jeg, men den var annerledes fra f.eks 2c-b eller 2c-e. Den var mer behagelig, og ikke så tung.
Nå begynner det visuelle å kicke inn ganske bra. Objekter puster og pulserer i farger, som om de skulle vært levende, og tankegangen begynner å bli relativt spaca. Jeg går rundt og studerer ting, kikker ut av vinduet, skifter sang og setter meg ned og prater på IRC. Da jeg gjorde dette begynte ting å bli ganske heftig, og det ble vanskeligere og vanskeligere å holde seg fast i virkeligheten. Hele rommet levde nå, og alt var nydelig. Følelsen i kropp og sinn var harmonisk, og jeg følte bølger av liv strømme gjennom rommet. Men da jeg skulle forklare hvordan ting føltes på IRC, slo det ned som et lyn og jeg mentalt sett var borte fra hvor jeg fysisk befant meg. Jeg reiste lenger og lenger bort fra denne virkeligheten, og alt jeg klarte å komme fram til var "lol". Ordene og setningene på IRC fikk plutselig sitt eget liv, og beveget seg rundt på skjermen. Det føltes ut som jeg kunne ta dem ut, og smake på de. Jeg var ganske forvirret på dette tidspunkt, og fattet ikke helt hva som skjedde. Ingenting ga noen mening, verken ord eller tid. Alt bare var, uten noen spesifikk mening bak seg.
Jeg gikk fra pcen og la meg igjen, satte på musikk og lukket øynene. Det var da jeg forsvant inn i meg selv, og havnet på et sted hvor ord fløy rundt og dannet setninger. Helt random ord ble plukket opp, og jeg lurte på hva hver av disse var. Jeg var forvirret og forsto ikke hva som skjedde, språk ga ingen mening her. Ingenting ga noen mening her. Alt var såpass abstrakt, at tankegangen min strakk ikke til for å resonnere hva som skjedde. Jeg lå her en stund, fortapt i en verden uten noen mening, uten noe språk. Et sted totalt utenfor våres virkelighetsperspektiver, og evne til å forstå. Jeg lukket opp øynene igjen, satte meg opp og begynte å tenke over alt det merkelige, alt det rare som skjedde. Igjen kom jeg ikke fram til noe i form av ord, bare følelser. Det eneste ordet jeg klarte å tenke meg fram til, eller mer korrekt ble hivd på meg, var lol. Tankegangen jeg havna i var ubrukelig, det var umulig å komme fram til noe som helst. Språk var ikke kvalifisert til å kunne beskrive hva som skjedde, dette var utenfor dets forståelsesevne. Det var da jeg begynte å tenke over hvor verdiløst språk er for å beskrive ting utenom det vi normalt får inn av informasjon. Utenom det vi normalt ser og opplever. Vår kommunikasjonsevne er ikke komplisert nok for å kunne sette ord på hva vi opplever som er totalt utenfor normale normer for virkelighet. Det var en ganske merkelig opplevelse. Det eneste tankegangen min gikk i, var hva som er merkelig, rart og snodig, fordi våres kommunikasjonsmåte ikke har evnen til å gi en rettferdig beskrivelse på noe vi ikke er vant til, som er totalt utpå jordet. Men samtidig virket ikke alt merkelig, og spaca. Til tider føltes det helt rett, det var dette som var virkeligheten, og alt utenfor var den store, stygge og ukjente ulven som man ikke kunne gi noen passende beskrivelse på. Og det var da jeg kom til å tenke på at kanskje grunnen bak at vi ikke klarer, eller får lov til å se alt som er mellom himmel og jord, er nettopp dette med språk. At det går ut på at vi ikke vil klare å sette ord på det, ikke klare å forstå det, at språket vårt ikke strekker til. For når man har en psykedelisk opplevelse langt uti hyperspace, får du ikke inn opplevelsen gjennom språk. Du får den gitt gjennom følelser, bølger, tanker og utviding av sansene. Du sliter med å beskrive hva som skjer, du får ikke satt ord på det på en rettferdig måte. Du kan selfølgelig beskrive det til en viss grad, men alt kommer ikke fram. Så der satt jeg, et sted bak all mening, et sted uten språk. Hvor alt som spilte noen rolle var følelser, som man igjen ikke kunne sette ord på. Der satt jeg i ett med det jeg da følte var verdenen. Og der jeg var, skjønte jeg til tider ikke norsk engang. Det var et sted hvor ord og bokstaver fløy rundt, og språk var under et tidlig stadie av konstruksjon hvor jeg kunne fange opp random setninger jeg ikke skjønte, eller så noen mening bak. Det som stadig kom igjen under denne tankegangen, var ordene lol, merkelig, snodig, spaca og rart.
Et annet ganske interessant aspekt ved trippen var hvordan lyden forandret seg. Og dette var en herlig pluss til atmosfæren hvor alt bare var "lol". Hvordan lyden ble vrengt og forandret seg, er ganske vanskelig å beskrive. Men det hørtes ut som om lyden i f.eks en låt slukte seg selv og forsvant, for så å komme tilbake igjen. Enkelte toner ble mørkere, andre lysere, og noen forsvant helt. Stemmer hørtes fjerne ut, og så plutselig var de foran meg, ved siden av meg, bak meg eller nærme meg. Så det ble ved noen tilfeller vanskelig å kartlegge hvor spesifikke lyder kom fra. Vanlige lyder ble også mørke, lyse, og noen ganger forsvant de helt, akkuratt slik som musikken. Det var som om noen skrudde opp og ned volumet til selve virkeligheten, og forandret instillingene. Lyden bølget, akkuratt slikt som objekter rundt meg. Dette ga en ganske herlig følelse om at alt levde sammen i en kjede av livsbølger, i perfekt harmoni.
Det visuelle ved turen kunne minne veldig om det du opplever på 2c-b, 2c-e og lignende. Samme fargeforsterkende, morfende og bølgende og det var ganske fruktig. Men det visuelle hadde sin egen distinkte karakter allikevel. Noe som også var ganske gøy, var at hvis jeg kunne se rett fremfor meg på et punkt mens jeg sto foran speilet forandret ansiktet seg. Ansiktet ble delt opp i fire deler, og disse skiftet plass med hverandre og danset rundt og dannet helt absurde ansikt. Jeg kunne også se meg i hva som kunne ligne på en eldre versjon av meg selv, yngre versjon eller rett og slett en monster versjon. Jo lenger jeg stirret på et punkt, jo sprøere ble det. Et par ganger forvandlet ansiktet seg til et skjelett, andre ganger kunne jeg se gjennom huden, akkuratt det samme kunne jeg gjøre med hånda. Og enkelte ganger ble jeg forvandlet til noe som absolutt ikke var et menneske, men en slags alien av noe slag, en entitiet som sto der og stirret på meg. Men med en gang jeg sluttet å se på et punkt rett framfor meg, ble ansiktet mitt normalt igjen.
Nedturen var også ganske merkelig, slik som hele turen. Den gikk ikke rett nedover på tradisjonelt vis, men mer sidelengs. Sidelengs ned en trapp, hvor den gikk opp litt, så ned, så litt mer ned, og mer opp, litt opp, mye ned osv. Med andre ord landa jeg ikke med et brak. Hele turen varte vel en 7-8 timer før effektene hadde gitt seg, og jeg fikk ikke sove før 2 timer etter der igjen. Da nærmet klokka seg 9 på morgenen. Våknet opp senere uten noen hangover.
Konklusjon: Vel, 5-MeO-DiPT er utvilsomt meget interessant, og skal prøves igjen. Men fra nå av, er det herved kalt 5-meo-lol i mine øyne. Jeg satt ikke igjen med noe spirituell verdi, dypere innsikt eller lignende. Men ordene merkelig, rart, snålt, snodig osv har hvertfall fått en helt ny betydning for meg. Og jeg har virkelig skjønt hvor lite troverdig språk er når det kommer til beskrivelsen av slike ting. Alt i alt en veldig interessang og artig tur, og jeg tror 5-MeO-DiPT har et stort potensiale.
Sist endret av mentalmelt; 21. oktober 2007 kl. 23:17.
Grunn: avsnitt - by request
KP
Men kjempegod rapport!
