Nå sitter jeg her i godstolen og hører på Pink Floyd og er hvirkelig glad for at jeg lever, det er langt fra hva jeg kunne ærkjenne bare seks timer tidligere i livet mitt:
En dag, med småregn, jeg, dama og to venner. Ut på trip. VI hadde planlagt det til i dag, så ingen vei utenom. Regn, jah, samma det tenkte vi. Vi må bare få det i oss nå før fosterfaren min kommer hjem. Dama og kamerat A tok 70 flein hver, jeg og bestekammeraten min, B, tok 150 hver.
På forhånd vil jeg si at jeg har utelukket både tid og setting i og med at settingen var dårlig tilrettelagt, og at tiden har jeg enda ikke fått begrep om enda.
Vel, så satt vi nede på rommet mitt og delte soppen vi hadde høstet de siste dagene. Stemningen var fin, alle satt på gulvet rundt syltetøyglasset og avisen og iaktok hendene mine der jeg talte opp sopp og slang det i forskjellige hauger. Etter denne inndelingen gikk alt rett ned sammen med ett glass eple nektar. Etter vel bare ett kvarter så merka alle noe, og vi bestemmte oss derfor for å dra ut så ikke vi ble tatt. Fosterfar møtte vi rett uti gata, men det gikk bra. Klarte å beherske meg. Men SÅ, så fannt dama + kamerat A ut at de hgadde glemt mobilene sine hos meg. Vi måtte dra tilbake før det var for seint, noe det begynnte å bli. Jeg husker bare jeg løp ned trappa og småbabla mens jeg såvidt fatta hva jeg sa, og at jeg tilslutt prøvde å knytte skoene mine mens flisene i yttergangen smelta. Vel, alt ble veldig visuelt, og kult. Ble jo noe stressa over situasjonen med de gjenglemmte telefonene, men kom over det på kort tid.
Den neste store hendelsen var vel at Kamerat B forsvant, og sånn blei det resten av kvelden også. Så vi tre andre stakk opp til en barnehage. Der satt vi lenge og kjennte at det virka. Men så skjedde det altså, med alle tre. Tror nesten vi glemmte at vi hadde spist sopp der en stund. Alt ble hvertfall veldig visuelt, og jeg følte meg vrengt inni meg selv, og at jeg måtte spy opp en rap. Rart tenkte jeg. Hvorfor vil jeg det her? Jeg kjennte a dette var mest skummelt og lite koselig. Det var regn og det var kaldt. Og jeg tura hardt. Men jeg prøvde å forholde meg rolig. Så kom det. Jeg husker ikke hvem av oss som brøyt stillheten, men det kom hvertfall "det her er nesten på kanten til å ikke være godt" eller no sånnt. Derfira gikk samtale emnet; "det her er definitivt ikke godt"
Alle fikk en syk desperasjon til å hvite hva som skjedde? Hva skjedde? Vi glemmte om noen hadde sett oss, om noen hadde mistenkt noe, om vi hadde noen planer, alt ble ekkelt, jeg gikk litt rundt, jeg sto med telefonen i hånda, prøvde å ringe noen, men skjermen var dekka av små hoder som skreik, og jeg ble mer og mer desperat. Plutselig ringer moren til dama, på MIN telefon! Jeg tok den, ga den videre, men følte meg helt forjævlig. På dette tidspunktet skjønnte jeg at noe var galt, jeg så for meg psykriatrisk og barnever og alt, og det føltes bra. Betryggende. Jeg følte at nå var alt jeg vill var å bli tatt vare på, elska, for nå var jeg det motsatte. Alt hata meg, skreik til meg, jeg reiste meg opp, bare for å føle hele bakken suge seg opp i hodet mitt der den bare boblet ut og dansa en agressiv krigsdans. Fraktal mønstre dekket hele synet mitt nå, men det var langt fra kult. Heftig var det deffinitivt, men jeg kalrte ikke å tenke klart, jeg hadde lyst til å grine, men jeg visste ikke hvordan, og hvorfor. Som om noen drepte meg, men at jeg skjønnte at jeg ville leve alikevel, at noen kledde meg naken forann verden, tok meg i munnen og begynnte å tygge på meg for å ta en pause og skrike inn i øret mitt hvilke deler av meg som var lemlestet, bare for å fortsette. Alt av lidelse vil fra per dags dato regnes opp mot denne hendelsen.
Men utrolig nok, så gikk det over, og situasjonene fikk roet seg. Fikk til og med 4 fulle timer ca., med koslige halliser og med skikkelig fin turestemning. Har lært mye på denne trippen, og noe av det er vel at jeg har ett behov om nærhet, og at jeg har fornektet for lenge til at jeg kunne slippe unna med det på trip. Var en skrudd konfrontasjon, men jeg fortjente det, og det føltes bra etterpå, som en byrde som var lagt av ryggen min. Jeg lærte også at jeg skal være mindre trippekåt det er snakk om flein, jeg vil ikke ta mindre, tar gjerne mer neste gang, men neste gang må nok heller settingen være at jeg har ett glass flein i skapet og skjønner at: "wow, aleinehjemme kveld.. Ringe kompisen og dama" hvis dere skjønner.
Skriver sikkert litt rotete og rart, men er ennå ganske fønky. Gonatt.
En dag, med småregn, jeg, dama og to venner. Ut på trip. VI hadde planlagt det til i dag, så ingen vei utenom. Regn, jah, samma det tenkte vi. Vi må bare få det i oss nå før fosterfaren min kommer hjem. Dama og kamerat A tok 70 flein hver, jeg og bestekammeraten min, B, tok 150 hver.
På forhånd vil jeg si at jeg har utelukket både tid og setting i og med at settingen var dårlig tilrettelagt, og at tiden har jeg enda ikke fått begrep om enda.
Vel, så satt vi nede på rommet mitt og delte soppen vi hadde høstet de siste dagene. Stemningen var fin, alle satt på gulvet rundt syltetøyglasset og avisen og iaktok hendene mine der jeg talte opp sopp og slang det i forskjellige hauger. Etter denne inndelingen gikk alt rett ned sammen med ett glass eple nektar. Etter vel bare ett kvarter så merka alle noe, og vi bestemmte oss derfor for å dra ut så ikke vi ble tatt. Fosterfar møtte vi rett uti gata, men det gikk bra. Klarte å beherske meg. Men SÅ, så fannt dama + kamerat A ut at de hgadde glemt mobilene sine hos meg. Vi måtte dra tilbake før det var for seint, noe det begynnte å bli. Jeg husker bare jeg løp ned trappa og småbabla mens jeg såvidt fatta hva jeg sa, og at jeg tilslutt prøvde å knytte skoene mine mens flisene i yttergangen smelta. Vel, alt ble veldig visuelt, og kult. Ble jo noe stressa over situasjonen med de gjenglemmte telefonene, men kom over det på kort tid.
Den neste store hendelsen var vel at Kamerat B forsvant, og sånn blei det resten av kvelden også. Så vi tre andre stakk opp til en barnehage. Der satt vi lenge og kjennte at det virka. Men så skjedde det altså, med alle tre. Tror nesten vi glemmte at vi hadde spist sopp der en stund. Alt ble hvertfall veldig visuelt, og jeg følte meg vrengt inni meg selv, og at jeg måtte spy opp en rap. Rart tenkte jeg. Hvorfor vil jeg det her? Jeg kjennte a dette var mest skummelt og lite koselig. Det var regn og det var kaldt. Og jeg tura hardt. Men jeg prøvde å forholde meg rolig. Så kom det. Jeg husker ikke hvem av oss som brøyt stillheten, men det kom hvertfall "det her er nesten på kanten til å ikke være godt" eller no sånnt. Derfira gikk samtale emnet; "det her er definitivt ikke godt"
Alle fikk en syk desperasjon til å hvite hva som skjedde? Hva skjedde? Vi glemmte om noen hadde sett oss, om noen hadde mistenkt noe, om vi hadde noen planer, alt ble ekkelt, jeg gikk litt rundt, jeg sto med telefonen i hånda, prøvde å ringe noen, men skjermen var dekka av små hoder som skreik, og jeg ble mer og mer desperat. Plutselig ringer moren til dama, på MIN telefon! Jeg tok den, ga den videre, men følte meg helt forjævlig. På dette tidspunktet skjønnte jeg at noe var galt, jeg så for meg psykriatrisk og barnever og alt, og det føltes bra. Betryggende. Jeg følte at nå var alt jeg vill var å bli tatt vare på, elska, for nå var jeg det motsatte. Alt hata meg, skreik til meg, jeg reiste meg opp, bare for å føle hele bakken suge seg opp i hodet mitt der den bare boblet ut og dansa en agressiv krigsdans. Fraktal mønstre dekket hele synet mitt nå, men det var langt fra kult. Heftig var det deffinitivt, men jeg kalrte ikke å tenke klart, jeg hadde lyst til å grine, men jeg visste ikke hvordan, og hvorfor. Som om noen drepte meg, men at jeg skjønnte at jeg ville leve alikevel, at noen kledde meg naken forann verden, tok meg i munnen og begynnte å tygge på meg for å ta en pause og skrike inn i øret mitt hvilke deler av meg som var lemlestet, bare for å fortsette. Alt av lidelse vil fra per dags dato regnes opp mot denne hendelsen.
Men utrolig nok, så gikk det over, og situasjonene fikk roet seg. Fikk til og med 4 fulle timer ca., med koslige halliser og med skikkelig fin turestemning. Har lært mye på denne trippen, og noe av det er vel at jeg har ett behov om nærhet, og at jeg har fornektet for lenge til at jeg kunne slippe unna med det på trip. Var en skrudd konfrontasjon, men jeg fortjente det, og det føltes bra etterpå, som en byrde som var lagt av ryggen min. Jeg lærte også at jeg skal være mindre trippekåt det er snakk om flein, jeg vil ikke ta mindre, tar gjerne mer neste gang, men neste gang må nok heller settingen være at jeg har ett glass flein i skapet og skjønner at: "wow, aleinehjemme kveld.. Ringe kompisen og dama" hvis dere skjønner.
Skriver sikkert litt rotete og rart, men er ennå ganske fønky. Gonatt.
