Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  20 6339
χρωματικός
Chromatics's Avatar
En sosial hendelse som skjer nokså ofte, og sikkert noe flere kan relatere til.
Folk som ikke sier hei eller unngår deg totalt i offentligheten.

Du ser en du kjenner, har gått i klasse med, snakket med på fest et par år tilbake, eller noe lignende. Du sier "hei" uten å få svar eller personen har allerede lagt merke til deg, men unngår all kontakt og går videre helt overlegent.

Er dette en norsk/scandinavisk greie i større befolkede områder hvor jeg bor i stor-Oslo? Er dette noe som er vanlig blant unge folk ish 18-30 år? Hva er deres opplevelser og tanker rundt dette? Jeg hører stadig vekk at det skjer med andre.

Grunner som jeg tenker personer har for å være overlegen eller ikke sier hei:

- Sjenert eller har angst
- Forventer at du sier "hei" først
- Frykt for en lang og klein samtale
- Ønsker ikke å investere sin tid på deg
- Allerede gjort seg en tanke om du du ikke husker personen
- Liker deg bare ikke?

Vanligvis så vil jeg bare si "hei" for å være hyggelig, uten å starte noen form for samtale med mindre jeg eller personen selv er interessert i det.

Jeg prøver som regel å begynne å nikke eller smile mens jeg holder øyekontakt før jeg sier hei, for å se om personen ikke prøver å unngå meg først.

Har "hei" blitt så skummelt altså?
Jeg er dessverre slik du beskriver over. For min del er det 2 grunner til det og du nevner begge.

Jeg er sjenert og har angst.
Og så er jeg redd vedkommende ikke kjenner meg igjen.

Men dette er noe jeg jobber med og føler selv jeg har blitt flinkere nå som jeg er bevist på problemet
"spør for en venn"
kmsc's Avatar
Hva legger du i kjenner da? Hvis jeg møter en person jeg har snakket med på fest for flere år siden, og kjenner igjen personen, forventer jeg ikke at han eller hun skal kjenne igjen meg.

Det verste er å sitte ovenfor en du ikke kjenner godt nok til å ha holde en. Samtale med på feks buss eller trikk. Det brøkdelsekundet med direkte øyekontakt kan lage en klein stemning, om begge kjenner hverandre igjen, men ikke sier noen ting under hele turen. Da er mobilen god å ha. Heldigvis skjer dette meg veldig sjelden.

Hvis jeg støter på noen jeg anser som en kjenning slår jeg av en rask 2minutters prat, om det er en random person jeg kan ha gått i klasse med for 10 år siden, går jeg bare rett forbi. Jeg tror grunnene du listet opp over her kan ha mye av årsaken til dette fenomenet, om det er verre i Skandinavia aner jeg ikke, men det kan jeg tenke meg.
Vi er mer tilgjengelige nå enn noen gang tidligere via alle mulige plattformer og sosiale medier, men det er ytterst sjeldent at noen fra mine ytre kretser kontakter meg på denne måten for å si hei.
Og vica versa.
Altså personer som legger meg til på facebook uten å være det jeg anser som venner - eller noen jeg kjenner igjen fra fyllesnøvleri på en fest f.eks.

Om jeg plutselig skulle komme farende med et begeistret hei i det offentlige rom når jeg møter noen av disse personene vil jeg føle meg temmelig falsk - og vil aller helst slippe å hilse på disse personene i det hele tatt.
Begge parter har muligheten til å gjøre dette til alle døgnets tider, syv dager i uken, hele året, men det er svært uvanlig.
Med mindre det er seksuelle motiver som trigger partene til å gjøre det.

Et lurt lite smil eller nikk i det vi passerer hverandre på butikken f.eks. er mer enn godt nok for meg.

Tenker forøvrig det samme når noen bruker en tredjepart til å overbringe en hilsen til meg.
Hilsenen føles svært verdiløs. Som en ren formalitet fordi sånn er det bare.
Jeg opplever ofte at jeg treffer folk på butikken eller andre steder som jeg ikke har sett på mange år, etter å ha sagt hei mange nok ganger uten å få svar, har jeg lagt meg til den vanen at jeg ser på vedkommende og får et lite øyeblikks øyekontakt.
Hvis vedkommende da hilser, hilser jeg tilbake og smiler, om vedkommende bare ser raskt vekk, fortsetter jeg bare med mitt som om jeg ikke kjenner vedkommende.

Hvorfor folk ikke hilser tilbake er jeg usikker på, men jeg har inntrykk av at jeg ofte husker folk som ikke husker/kjenner igjen meg.
Kan selvfølgelig være at de ikke ønsker å si hei eller å prate med meg, og da skal de få lov å slippe det.
Tar det ikke så tungt egentlig, samtidig er jeg litt lei av å forklare folk at jeg faktisk vet hvem de er og ikke bare en tilfeldig fyr som sier hei.
For meg virker det som det er veldig norskt å ta det her med hilsing så alvorlig at mange til og med velger å ikke hilse.
Mange andre steder hilser man bare og de som ikke hilser blir oppfattet som litt merkelige.
Jeg er dårlig til å huske personer/ansikter, så jeg vil nok ikke huske deg og heller tro du snakker til han/hun bak meg.

Jeg legger jo merke til i utlandet så snakker jo alle med alle. Så jeg tror det er et særnorsk fenomen.
χρωματικός
Chromatics's Avatar
Trådstarter
Sitat av MeTheWall Vis innlegg
Jeg opplever ofte at jeg treffer folk på butikken eller andre steder som jeg ikke har sett på mange år, etter å ha sagt hei mange nok ganger uten å få svar, har jeg lagt meg til den vanen at jeg ser på vedkommende og får et lite øyeblikks øyekontakt.
Hvis vedkommende da hilser, hilser jeg tilbake og smiler, om vedkommende bare ser raskt vekk, fortsetter jeg bare med mitt som om jeg ikke kjenner vedkommende.

Hvorfor folk ikke hilser tilbake er jeg usikker på, men jeg har inntrykk av at jeg ofte husker folk som ikke husker/kjenner igjen meg.
Kan selvfølgelig være at de ikke ønsker å si hei eller å prate med meg, og da skal de få lov å slippe det.
Tar det ikke så tungt egentlig, samtidig er jeg litt lei av å forklare folk at jeg faktisk vet hvem de er og ikke bare en tilfeldig fyr som sier hei.
Vis hele sitatet...

Kan si meg ganske enig her og ofte det jeg gjør selv. Hvis det er såpass lenge siden jeg har truffet personen til at jeg vet med sikkerhet at dem ikke kjenner meg igjen, så lar jeg heller være.

Kommer litt også an på hvor lenge siden vi pratet sist og om hvor stort forhold vi hadde den gang. Så det kan egentlig forbli som en random person på gata.
Med meg er det sånn at jeg kun hilser hvis vedkommende hilser først fordi jeg er ikke sikker om vedkommende kjenner meg
Tror det også har noe med interessen til den andre personen ovenfor deg. Men det er mange variabler som spiller inn her.
Jeg anerkjenner med et smil og et nikk, eventuelt et "hei" også hvis jeg faktisk har vært venn med personen og ikke bare bekjent.
Sitat av Chromatics Vis innlegg
En sosial hendelse som skjer nokså ofte, og sikkert noe flere kan relatere til.
Folk som ikke sier hei eller unngår deg totalt i offentligheten.

Du ser en du kjenner, har gått i klasse med, snakket med på fest et par år tilbake, eller noe lignende. Du sier "hei" uten å få svar eller personen har allerede lagt merke til deg, men unngår all kontakt og går videre helt overlegent.

Er dette en norsk/scandinavisk greie i større befol
Vis hele sitatet...
Kjenner meg igjen i dette.

For det første er det mange som jeg absolutt ikke kan tenke meg å snakke med, jeg vet at mange absolutt kommer til å mimre og vil prate om alt mulig som har skjedd hvis det er flere år siden jeg har sett vedkommende.

Jeg er allikevel høflig nok til å si hei tilbake, men prøver oftest å trekke meg bort så fort jeg kan.

I andre tilfeller er jeg rett og slett ikke "forberedt", f.eks. jeg går rundt i butikken og er helt i mitt eget hode, plutselig sier noen hei til meg og jeg får det ikke med meg før personen er forbi. Samme hvis jeg f.eks hører på musikk.

Eksempelet ditt hvor det er noen du har sett på en fest eller lignende flere år tilbake, så kan man fort tenke at personen prater til noen andre, eller at de er i telefonen. De fleste i Norge er ikke vandt med at relativt fremmede mennesker prater til en. Har hatt en del opplelvelser der jeg tror fremmede prater til meg, og når jeg svarer skjønner jeg fort at vedkommende sitter på telefonen med bluetooth i øret... Kleine greier
▼ ... over en uke senere ... ▼
Husker ikke folk/ansikter, eller går ut fra at de ikke husker meg, og er sjeldent i humøret for påtatt smalltalk med noen jeg egentlig ikke kjenner på privat basis eller har snakka med på mange år el i edru setting. Aldri no personlig ment mot non men hva faen skal man prate om..
Jeg tror dette er en skandinavisk greie så er nesten umulig å gi deg et fasitsvar. Jeg også merker mye til dette. Spørsmålet går alltid tilbake på meg selv, hvor jeg tror jeg har dårlig utstråling.
En ting jeg legger stor merke til er at byfolk generelt er mer folkesky. Jeg har bodd i flere byer i Norge, og synest kanskje byene østfold er mest folkesky.
Sist endret av fjellape; 1. mars 2019 kl. 09:21.
Jeg er nok en av de som aldri sier hei med mindre det er en person jeg kjenner ganske godt, dvs en god venn. For mitt vedkommende utløser det å møte bekjente uforberedt en gankse så voldsom kroppslig reaksjon. Hjertet mitt begynner å dunke rimelig fort og jeg kjenner angsten godt i hele meg. Derfor er min første reaksjon når jeg ser en bekjent å se motsatt vei og late som ingenting, ettersom bare det å føre en kort samtale vil utsette meg for så mye ubehag at det ikke er noe jeg frivillig vil gå inn i.

Jeg synes egentlig dette er ganske merkelig, fordi om jeg hadde møtt de samme personene i en setting hvor jeg hadde vært forberedt f,eks på fest, ville jeg kunne gått bort å snakket med h*n uten nevneverdige problemer. Mennesker er rare.
Sist endret av Mirage; 1. mars 2019 kl. 09:50.
Jeg tror mange velger å late som om de ikke ser den andre fordi de ikke ønsker å måtte risikere å stå der og smalltalke i 3-4 minutter for å så si at du er litt sen til noe som en unnskyldning for å komme seg ut av en pinlig samtale på en ryddigst mulig måte.
Åsså har du oss, som sliter seriøst med angst, å itillegg har AVPD, aka engstelig unnvikende personligheter.
Ser ned i gulvet, vet du er der, men det er rettogslett for jææævlig, å håper du ikke så meg!
Leave me be!
Sist endret av Eyeamare; 1. mars 2019 kl. 14:45.
Forstår folk som er generelt nervøse og prøver aktivt å unngå kontakt. Selv mener jeg at man likevell burde legge inn en ørliten innsats og i det minste gi et lite nikk eller smile til personen. Man trenger ikke starte opp en samtale, men for meg betyr det mer at man annerkjenner at man kjenner igjen vedkommende.

Og for de med angst, se på det som trening. Et lite smil påvirker begge to
Pleier å gjøre det samme med folk jeg ikke kjenner også, f. eks på en gangsti der det kun er oss to som går mot hverandre, prøver jeg heller å gi et lite smil eller nikk istedet for at begge skal gå å se i bakken eller til siden som ofte skjer. Føler det er en litt norsk greie det der.
Jeg synes det er helt greit å ikke si hei eller ta en prat med en bekjent eller venner man ikke nødvendigvis har hatt så veldig kontakt med over tid. Folk kan ha det travelt eller ha en dårlig dag. Som andre har nevnt er det nok en del av norsk kultur også.

Likevel pleier jeg som oftest å prøve å oppnå blikkontakt og gi et smil og setter pris på å få et nikk eller smil tilbake. Ikke så kjekt når folk ikke gidder det en gang. Prøver å ikke ta det for personlig hvis det kun er en bekjent, men spesielt hvis man faktisk var venner en gang i tiden er det det minste man kan gjøre, synes jeg.
Sitat av varmtarm Vis innlegg
Pleier å gjøre det samme med folk jeg ikke kjenner også, f. eks på en gangsti der det kun er oss to som går mot hverandre, prøver jeg heller å gi et lite smil eller nikk istedet for at begge skal gå å se i bakken eller til siden som ofte skjer. Føler det er en litt norsk greie det der.
Vis hele sitatet...
Men er det på fjellet så sier man hei til alle og enhver. Slår gjerne av en prat også.