Jeg er ingen matematiker. Kun en stakkarslig, sint T1-elev. Men jeg føler fortsatt at mine meninger angående norsk skolematematikk holder vann; jeg har de siste årene utviklet en selvstendig forståelse for matematikk - selvstendig i forhold til den norske læreplanen. Selv om den er minimal i forhold til høyere kunnskapsnivåer, føler jeg altså at jeg likevel kan uttale meg, både fordi jeg har observert læreplanens praktiske virkning i over 10 år, og fordi jeg (som sagt) delvis har vandret min egen vei en stund. Og takk gud for det.

Jeg anser matematikk som et språk; et system vi bruker for å kommunisere abstrakte, logiske ideèr - et system som er en illustrasjon av menneskelig logikk. Opplæring i dette språket er noe den norske læreplanen tydeligvis ikke duger til. Jeg er kritisk til hvordan arbeidsmetoder blir prakket på èn, og hvordan vi blir utsatt for konsepter vi ikke kan utnytte ved pur logikk; konsepter vi må pugge mekaniske fremgangsmetoder til for å utnytte. Og disse metodene gir oss ingen ytterligere bunn for videre læring, slik at vi blir avhengige av andre, nye fremgangsmetoder senere.

En enkel, i andre sammenhenger kanskje mangelfull illustrasjon: se på matematisk forståelse som en rett linje. Linja er rød, slik at den ser fancy ut:

[CENTER][COLOR="Red"]____________________________________________________________ __[/COLOR][/CENTER]


Å befinne seg langt til høyre vil bety å inneha en høy forståelse, mens å befinne seg langt til venstre vil si det motsatte. La oss si at man, med arbeid og innsats, og rett veiledning, sakte kan bevege seg gjennom stoff - fra venstre til høyre - uten store problemer. Hver millimeter, i en bevegelse fra høyre til venstre på denne linja, gir henholdsvis større og større innsikt i hvordan det matematiske systemet er bygd opp. Man må dog holde seg på en stødig, rett linje langs denne linja. Oppstår det hull, mister man innsikt.

Jeg opplever det dessverre slik at hvem som enn forfattet læreplanen (eller de som tolker den) valgte/velger å ta dramatiske hopp langs denne linja, slik at det oppstår hull. Man lærer å pugge fremgangsmetoder for bestemte problemer - sette en liten prikk relativt langt til høyre på linja - mens man egentlig kunne å fokusert på å lære bort forståelse, slik at man finner egne, individuelle fremgangsmetoder, altså gå langs linja uten noen hopp, uten noen hull. Et annet problem er at oppgaver, gjerne på prøver, avhenger av disse fremgangsmetodene; løsningen som er ønsket er lagt opp slik at man må bruke en bestemt fremgangsmetode for å komme frem til den. Å omforme uttrykk slik prøven ønsker kan derfor bli meget vanskelig, om ikke umulig, om man ikke har jobbet som alle de andre. Om noen føler misforståelse her, kan eksempler oppbringes.


Måten vi arbeider med matematikk i norske skoler i dag er trist. Gjør man slik som oss i andre land? Om ikke, er det kanskje ikke så rart at vi holder et så lavt nivå internasjonalt. Dette er ingen håpløs klage. Jeg ønsker bare en diskusjon rundt norsk skolematematikk. Har dere andre erfaringer?

Er ikke forståelse av matematikk noe en "automatisk" oppnår idet en gjennomgår en fremgangsmetode? Kanskje du kan gi noen konkrete ekesmpler på hva du mener?

Ikke nødvendigvis. Å pugge formelen for å løse annengradsligninger, gir ingen forståelse for hvordan den "fungerer". Kort er det dette jeg prater om.

Problemet med dette er at for å forstå beviset for hvordan en annengradslikning løses må matematikkunnskapene dine ligge på et langt høyere nivå enn det en vanlig elev på videregående skole har.

Jeg er enig at det er lite kontekstualisering av matematikk (annet enn: "Espen har et liv, mister det pga. AIDS, hvor mange liv har Espen?" eksemplene) og at mangelen på dette fremmedligjør matematikk for elever, men eksemplifisering, kontekstualisering og generell levendligjøring av matematikk er vanskelig å systemalisere. Det kommer ann på lærerens evne.

Kanskje det ikke er problem med grunnskolen og videregående, men lærerutdannelsen?

Jeg var en periode lærerstudent, og da måtte jeg lære barna matematikk gjennom praksisperioder. Jeg oppdaget følgende:
- Problemet ligger hos noen lærere, siden de ikke klarer å tenke ut andre måter å løse et matteproblem enn den ene måten de selv har lært seg.
- Alle klasser bør ha minst en lærer/assistent per 10 elever. Det vil si at en klasse på 11-20 bør ha en lærer + en assistent.
- Alle barn/ungdommer/mennesker lærer på forskjellige måter. Det vil si at en person lærer matematikk på en direkte måte, med formler og egen tankegang, mens andre lærer ved visuelle hjelpemidler som klosser eller tegning. Andre igjen lærer best med tekstforklaringer og konkrete situasjoner.

Konklusjonen min er at alle lærer på forskjellige måter, noe som krever flere personer til å lære dem opp, og dermed økt fokus på enkeltelevene. Problemet ligger altså i skolesystemet og ressursene gitt til hver enkelt skole.

Vet ikke om jeg forsto teksten din riktig, men om alle skulle gå sine inviduelle veier, og funnet sine egne framgangsmåter, så ville det bare blitt rot til slutt. Man kan ikke ta hensyn til at alle barna skal forstå matten på sin egen måte. Omtrent 90% av alle formlene som blir brukt i 1T boka blir også bevist tidligere i eksemplene. Bare å ta seg tid til å lese, selv om det til tider kan være ekstremt kjedlig... Det finnes forøvrig også for det meste alltd flere metoder for å løse en oppgave, gjelder bare å vri å vrenge på problemet til du finner en annen løsning. Men går som oftest kjappest med de framgangs måtene du har lært å bruke til de bestemte problemene.

Hei.

Jeg underviser 1T, og elevene mine gjør det generelt veldig bra.

Her har vi samme erfaring. Særlig på ungdomskolen, men også på videregående er det mange matematikk-lærere som forsåvidt er flinke til å regne, men mangler endel grunnleggende forståelse. Uten forståelse er det veldig vanskelig å sette seg inn i hvordan andre tenker.

Dette er et problem uten gode løsninger. Vi har ikke råd til å heve lønningene til alle lærerene nok til at vi som faktisk kan gå til godt betalte jobber i næringslivet velger å bli lærere. Det er heller ikke politisk akseptabelt å kun heve lønningene til realfagslærerene, særlig siden norsk-lærere beviselig har en mye tyngre arbeidsbyrde enn oss.

Overhodet ikke. 20 er maksimum på hva jeg klarer å opprettholde individbasert læring på, andre lærere har andre grenser.

Det er kun et spørsmål om å være kreativ i å organisere undervisninga.
Dette er sterkt overvurdert hysteri. Det fungerer rimelig greit på barneskolenivå, men 1T er per definisjon abstrakt.

Det er fortsatt en forskjell på forståelsesbasert og disiplinbasert tilnærming til matematikk (særlig i sannsynlighetsregning), men man er uansett avhengig av å lære både kreativitet og regnetekniske ferdigheter.
Jeg er enig med diagnosen din, men løsninga di er håpløs. Flere halvveis inkompetente matematikklærere er overhodet ikke det du trenger.
Det er ikke læreplanen du klager på tror, det er undervisninga.

Uansett, endel av problemene du opplever er nok også fordi dere er rett og slett har for dårlig utgangspunkt. Da blir undervisninga hoppete.

Jeg forstår hva du mener.
Men du må også forstå at matematikk er ikke enkelt språk, du har hundrevis av regler som du kan snu og vende på.
På ungdomsskolen/vidergående lærer du noen regler som er viktige men du lærer jo aldri hvorfor regelen er sånn. Forsksempel kan du spørre læreren din; Hvorfor, når man flytter feks "-6" til andre siden av " = " så blir det +6. Svarer han; fordi sånn er regelen, eller svarer han fordi du må ta "+6" på begge sider av " = " for å bli kvitt "-6".

Når jeg starta på bachelor for noen år siden hadde jeg en russer i klassa mi, og jeg merka at han var laaangt foran resten av klassen i matematikk. Jeg vet at andre land har mye strengere krav til matematikk en akuratt norge. Og det er mange utvekslingsstudenter som som faktisk ikke engang trengte å åpne matteboka før de begynnte på master.
Men alle land har vel sitt tempo.

Dersom du tar matte vidare (t.d. R1 + R2), vil du oppleve at ein lyt bevise meir og meir. Du vil såleis få ei breiare forståing for kvifor du kjem fram til, og kroleis du får dei svare du får.

Jeg må si meg enig i trådstarter, norsk skolematematikk er en pedagogisk katastrofe tom. elevene som får 6 har ofte ingen eller liten forståelse for stoffet.

Det er en skikkelig gjenganger; vi pugger matteformler, historie osv. uten å forstå relevansen. Hvilken dag hitler døde eller invaderte Norge/Polen osv. betyr INGENTING og har ingen relevanse for elevene og de får ikke puttet det i noen kontekst!

Dette er kanskje litt vanskeligere å se i matte, men jeg merket forskjellen da en god venn av meg som har studert matte på et mye høyere enn meg skulle hjelpe meg med ganske simpel realfagsmatte og jeg skjønte fort ALT!
Dette var såklart i lys av at alltid hadde mislikt og kjedet meg av matte, dette også endret seg raskt.

Repetisjon og pugging er viktig, men forståelse er aller viktigst ellers er det helt ubrukelig.

De har samme opplegg, de lærer jo så klart det samme som oss, men de lærer det mye tidligere. Jeg vet feks. at Matte R2, R1 og X hadde noen av de allerede i 9-,10klasse.

Jeg tar i dag R2, og har i alle år vært flink i matematikk, og så lenge jeg kan huske, helt tilbake på barneskolen, har jeg fungert som hjelpelærer for både yngre og eldre elever, og jeg har dermed måttet utviklet en virkelig forståelse for stoffet. I mine øyne er det j****g vanskelig å lære stoffet til noen andre uten å virkelig forstå det selv. Selv om man klarer å løse en oppgave på "mekanisk" måte, som du sier.

Dette er noe jeg merker blant annet i kjemi. Kjemi dreier seg mye om forståelse, men i motsetning til matematikk så MÅ du åpne boka og lese og pugge for å forstå det du driver med - i alle fall i Kjemi 2. Jeg har et par venner som får ganske gode karakterer i kjemi, fordi de har øvd inn den mekaniske biten, som du sier. Jeg har en tendens til å fokusere på andre fag, slik at jeg henger etter i kjemi, og når det nærmer seg prøve så tar jeg et krafttak og lærer gjerne en måneds pensum på en kveld eller to. Ofte hvis jeg lurer på noe, så spør jeg en av kompisene mine med de gode karakterene om hvordan man tenker på en slik oppgave - og han svarer meg direkte galt. Han klarer oppgaven, men når han skal forklare hvordan han tenker blir han ordknapp, og sier som sagt ofte uriktige ting! Jeg prøver gjerne å spørre spørsmål som kan hjelpe ham på riktig spor, men han viser ofte at han ikke forstår det i det hele tatt. Da pleier jeg bare å svare "jaha... ok.", slik at han puster lettet ut og smiler fornøyd, mens jeg setter meg ned og leser på egenhånd og får den riktige forståelsen.

Jeg liker å virkelig forstå det jeg gjør, og jeg går aldri videre før jeg har forstått hva jeg driver med. Det betyr også at dersom jeg forstår hva jeg driver med, pleier jeg sjelden å lese bokas forklaring på det, og langt mindre pugge formlene forfatterne har valgt ut til å være med i boka heller. Dette resulterer i at mattelæreren stadig berømmer meg for å være kreativ, og det går sjelden en prøve uten at han har skrevet "Fin løsning!!" på minst en oppgave.

Et eksempel på at jeg vil forstå før jeg går videre, er kapittelet vi nettopp gikk gjennom i fysikk; induksjon. Vi stormet gjennom de første delkapitlene, og slukte eksempel på eksempel. Jeg, derimot, ble stående fast på en av de første eksemplene i hele kapittelet. Et tilsynelatende enkelt eksempel som tok for seg litt om strømretning, ems og fluks og slikt, og det var bare til å benytte en av de enkle formlene for å løse oppgaven, noe resten av klassen gjorde. Det kunne jeg også gjort, men jeg skjønte ikke for livet av meg hvorfor det ble som det ble. Mens resten av klassen gikk gjennom eksempelet på et minutt eller to, satt jeg og tenkte så det knaket i en hel klokketime før det gikk opp et lys for meg. Litt senere, etter å ha måttet tålt vennskapelig hån fra klassekameratene mine som da var kommet lengre enn meg i kapittelet, var det igjen min tur til å hjelpe dem. Oppgavene de trengte hjelp til hadde de LETT klart hvis de hadde forstått eksempelet i boken, men de var helt blank.

Jeg tror ikke jeg kan få sagt nok hvor viktig det er å forstå hva du driver med før du velger å gå videre og kaste deg over oppgaver, og på VGS er dette ditt eget ansvar. Læreren går gjennom alle kapitlene, og du har anledning til å stille spørsmål. Da må du selv tørre å rekke opp handa hvis det er noe du ikke forstår, og eventuelt ikke gi deg før du forstår det. Jeg har nærmest drevet egenstudium i både 1T, R1, X og hittil i R2 (Sinus-bøkene), så det er definitivt mulig. Men dårlige lærere er alltid kjipt, og er det for gale så må du ta et oppgjør med ledelsen.

For å være helt ærlig er jeg mer misfornøyd med skolesystemet når det gjelder fellesfag på videregående. Men det er en annen debatt, så den tar vi ikke her.

Jeg har alltid lurt på hvorfor nesten alle lærer på barneskolen at "man flytter over ledd og skifter fortegn på det"! Det gir jo ved første øyekast ikke mening, og ettersom mange fremmer pugging fremfor forståelse, så blir dette gjerne første feilskjær i henhold til å forstå, og like, matematikk. Hvorfor kan ikke lærerne heller si det som det er: man må alltid gjøre det samme på begge sider av likhetstegnet for å bevare likheten. En intuitiv og lettfattelig påstand. Vil du trekke fra 6 på den ene siden, så må du trekke fra 6 på den andre siden.

Litt mer generelt vil jeg tørre å påstå at elevenes sviktende evner i realfag som matematikk, og realfagenes rykte som vanskelige og tunge, stort sett skyldes lærernes manglende forståelse av pensum. I realfagene har de, etter min erfaring, en tendens til å kunne presis det som står i læreboka, og ikke et knepp mer. Dermed har de ikke en større forståelse av pensum enn det som er innbefattet i pensum selv, noe som igjen fører til at de kun kan forklare et konsept på én bestemt måte. De mangler det helhetlige bildet av hvordan ting henger sammen, og vi vet vel alle hvor vanskelig det er å forklare noe du bare så vidt skjønner selv. Hadde lærerne kunnet realfagene sine på en del trinn høyere enn de skal lære bort, så hadde de helt sikkert kunne forklare ting på en mye bedre måte. Jeg grøsser av tanken på hvordan ting ble fremstilt og forklart både på barneskolen, ungdomsskolen og videregående, hvor vanskelig det fremsto og hvor enkelt det egentlig er.

Den mest nærliggende løsningen på dette problemet er høyere nivå på realfagene i lærerutdanningen og etterkursing, samt testing, av eksisterende lærere.

Jeg kan si at jeg forsøkte denne forklaringa på videregående på oppegående elever, og det var en dundrenes katastrofe. Halvparten blei forvirra fordi jeg sa noe annet enn det de hadde lært før, og den andre halvparten begynte å bruke det.. og introduserte en massiv feilkilde pga den ekstra føringa.

Det er mye som er enkelt når du kan det, og det er ofte vanskelig å huske tilbake til hvor fremmed alt var når du begynte med det. Matematikk er et meget godt eksempel på dette.


Tja, jeg er siv.ing datateknikk og har A i alle mattefagene mine utenom Matte 1 (eksamensangst, hadde ikke sovi på 3 dager). Jeg er også veldig flink foran en klasse.

Men, det er faktisk ikke så lett som man skulle tru. Matematikk-undervisning dreier seg mer om veiledning enn undervisning ofte, men problemene du møter er ofte ikke direkte knyttet opp til selve matta.

Omtrent alt av pedagogisk personale, administrasjon og departement har ingen forståelse for realfag. (Satt på spissen: Vi klarer fint å undervise norsk/sosiologi/svada ved å la elevene gå tur i skogen, hvorfor er dere mattelærere så bakstreverske?). Elevene er veldig ofte ikke kondisjonert til å sitte stille på samme plass og konstrere seg over lengre tidsperioder enn to minutter (lenge leve internett- og mobiltelefongenerasjonen.

Jeg tror kort og godt problemene vi ser i realfagene er like mye symptomer på større samfunnsproblem/samfunnsendringer som genuine problem med selve realfagene i seg selv. Bedre realfagslærere, særlig på ungdomskolen, er nok en del av løsningen, men det er overhodet ikke hele.

Det er i grunn noe av poenget mitt. Hvis et slikt utsagn fører til forvirring så tyder det på at de ikke forstår matematikken, og det på et svært grunnleggende nivå. Hvis de første gang blir introdusert for den egentlige operasjonen med å gjøre samme ting på begge sider, i stedet for bare konsekvensen med fortegnsskifte, så bidrar man til forståelse fremfor husk alene. De forstår jo konseptet helt fint når man introduserer multiplikasjon på begge sider, så hvorfor skulle de ikke forstå det med addisjon? Poenget mitt er altså å fokusere mer på forståelse enn det ble gjort når jeg gikk på grunnskolen og videregående, og som det virker som at fortsatt blir gjort.

Neida, jeg husker godt hvor fremmed det var. Derfor kan jeg sammenlikne med hvordan undervisningen foregår på høyere nivå hvor foreleserne gjerne har et vesentlig høyere kunnskapsnivå enn det som inngår i pensum. Jeg mener fremmedfølelsen skyldes nettopp mangel på forståelse av de mer grunnleggende konsepter, noe som hemmer forståelse av mer avanserte ting, og slik jeg ser det fokuseres det altså lite på dette, muligens fordi lærernes egne forståelse ofte er mangelfull. "Pugg og aksepter" later til å være ledende konsensus - en strategi som fungerer fint for humanistiske fag, men dårlig for realfag.

Jeg håper ikke du tok det som personlig kritikk. Jeg mener selvfølgelig ikke at manglende kunnskap gjelder alle lærere, men det gjelder de aller fleste jeg har hatt. Det er vel heller ikke så mange grunnskolelærere som har siv-ing-utdannelse.

Hvis det var generelle samfunnsproblem som lå til grunn, ville vi ikke da sett en generell og jevn nedgang i alle fag? Slik jeg forstår det sliter vi nordmenn med dårlige skoleresultater i realfag spesielt.

Du kan vel skrive ned delutregningene selv om du tar de i hodet?

Greia er at når du ikke viser HVORDAN du gjør det, så har de ingen mulighet til å se at du faktisk kan det, og ikke bare kopierer svaret fra noen andre, eller bruker kalkulator.

De kan heller ikke gi deg "halve" poeng, for riktig utregning, selv om du fikk feil svar. Noe som er greit å få på prøver.

Jeg går studiespesialisering hvor jeg tar 1P. Til og med her merker jeg at lærerinnen ikke har mye kunnskap annet en hvordan man setter opp formelen. Hvis jeg eller noen andre i klassen kommer med en teori om andre måter å gjøre det på må hun bruke masse tid på å skjønne hvordan vi tenker. 1P er omtrent som ungdomskolematten bare en lite steg videre.

Hm...har ikke sammenlignet læreplanene til Norge og andre land, men jeg vet at noen ungdomskoler i f.eks USA tilbyr en "utvannet" kalkulus 1 klasse, så fort gjennom innholdet, og er mye som går igjen i matte 1 her.

Personlig mener jeg at problemet ofte ligger hos lærerne(joda, alle har forskjellige metoder for å lære bort, i samme grad som alle lærer/oppfatter ting annerledes), og det hjelper vell heller ikke at det er rimelig hard mangel på lærere innen realfag.

Husker godt fra 1 år vgs hvor vi hadde en lærer med Siv.Ing bakgrunn (og ett år pedagogisk påbygning) som absolutt ikke kunne lære bort matte, da han forventet at ALT fra ungdomskolen skulle sitte 120% og at man generelt skulle kunne se logikken i ting umiddelbart. Var det noe man ikke forstod, så ble man ofte svart med "du får lese igjennom noen eksempler i boka da".

Har gått igjennom ca. 6 mattelærere, fra ungdomskolen til universitetet hvor jeg er nå...og det viktigste for min del er at læreren/foreleseren har lyst til å lære bort, og forstå hvordan å lære bort til en mengde forskjellige folk. Pedagogikk er veldig viktig.

Men tilbake til selve materialet, så er jeg ikke helt sikker på hvordan det er sammenlignet med andre land, har dog lest at de fleste land i skandinavia ligger høyere i realfagene enn oss her i Norge.

Jeg er helt og holdent enig med trådstarter. Jeg har hatt samme problemet selv, siden 5. klasse.

Helt opp til 5. klasse, var de ikke så nøye med hvordan vi gjorde ting, så lenge vi kom frem til rett svar (Uten å jukse, selvsagt). Men etter 5. klasse, så skulle vi plutselig gjøre ting på én bestemt måte. Og det var her det skar seg grusomt for min del. Det var ikke lenger nok å komme frem til rett svar på den måten som passet en best, man måtte bruke én bestemt formel, og én bestem utregning. Selv om det samme stykket kunne ha blitt løst på gudveit hvor mange andre måter, like effektivt. Hvis ikke mer effektivt i noen tilfeller.

Dette fortsatte helt opp til VGS, og jeg forstår den dag i dag ikke en DRITT av matematikk. Du kan skylde på latskap, dårlig læreevne, gallopperende flakk eller hva faen du vil, men jeg vil hardnakket påstå at hovedgrunnen til at jeg feilet miserabelt innenfor det matematiske, er fordi jeg ble påtvunget læremåter / regnemåter som rett og slett ikke passet meg.


Jeg har utallige eksempler hvor jeg fikk feil på en utregning fordi jeg brukte feil regnemåte / ikke skrev regnemåten min. Selv om svaret var 100% korrekt. Hjernen min fungerer ikke slik. Jeg kan regne et stykke i hodet, og komme frem til rett svar. Men jeg kan ikke forklare hvordan jeg har fått det til.. Det var bare LOGISK at xx var rett svar. Men den gang ei. De forbannede Gestappoene av noen "Lærere" skulle ha det på sin måte. Alle andres måter var irrelevante.


Det Norske skolesystem, eller mer spesifikt; Lære-planen innen matematikk minner meg kun om en ufattelig ondsinnet diktator. Enten følger du meg, eller så ødelegger jeg fremtiden din.

BRENN.

Men det har sin naturlige årsak. Det er enkelt og greit fordi du skal lære flere matematiske metoder. Formålet med matematikkundervisningen er ikke å finne svaret på alle oppgavene i boka, men å lære hvordan man gjør forskjellige matematiske utregninger.

Jeg skjønner hva du mener, men det er en grunn til at man lærer de metodene man gjør. Man kan jo si det samme om norsk-faget. "Det passer meg ikke å lære om diktanalyse, da jeg heller liker å lese diktene for grammatikkens skyld".


Som jeg sa så har det med læring av metoder å gjøre. Hovedpoenget er å lære metoden, og prøven lages for at du skal vise at du kan metoden. Hvis du skal vise at du kan å derivere, og du bare skriver ned svaret, hvordan vet læreren at du faktisk kan å derivere? Kanskje metoden din var helt feil, men du endte tilfeldigvis opp med riktig svar?

Selv om en oppgave kan løses på to måter, så betyr ikke det at de to måtene er ekvivalente, og at i enhver oppgave hvor den ene metoden kan brukes, så kan den andre også brukes. La oss si du har en funksjon du skal finne maksimalpunktet til. Det er da kanskje lagt opp til at du skal derivere funksjonen og sette den lik null, men hvis du bare skriver opp svaret, hvordan vet læreren at du ikke bare har plottet den på kalkulator eller papir og lest av? Og det er ikke sånn at grafisk avlesning alltid kan erstatte derivasjon. Og ikke minst, når du skal lære å integrere så bør du virkelig kunne å derivere, men når du på det tidspunktet ikke kan mer enn å plotte en graf, så vil integrasjon være veldig vanskelig å lære.

Kanskje skal du lære å løse likninger, og du skjønner i en oppgave at x må være det og det for at det skal gå opp, men hvis du ikke viser at du kan å løse likninger, så har ikke læreren noe å gi deg poeng for. Det er jo ikke sånn at læreren har et sett oppgaver han bare trenger hjelp for å finne svarene på.

Så problemet er nok ikke at man må lære flere metoder og ikke får bruke sine egne fremgangsmåter, men kanskje det er et problem at noen lærere ikke forklarer akkurat dette? Det kan virke som det er problemet i ditt tilfelle, i hvert fall.

Det kan rett og slett være så enkelt som at du må kunne den metoden for å bygge videre på den for neste ting du må lære. Men jeg har også den erfaring fra grunnskolen at lærerne kunne vært flinkere til å forklare hva ting brukes til, ettersom det i de fleste tilfeller ikke er vanskelig å komme på eksempler.

Men hva hvis selve hensikten er at du skal lære nettopp den metoden fordi den trengs til noe annet senere, eller fordi den i andre sammenhenger, som involverer ting du enda ikke kan, gjør utregningen vesentlig lettere?

Men saken er at det spiller fint liten rolle om du har riktig svar når du ikke viser at du kan metodene du skal kunne. Prøven er der fordi du skal vise at du kan metoden, ikke at du kan finne svarene. Det er ikke mistanken for juks jeg tenker på.

Ta for eksempel trigonometri. Si du har en trekant med de og de vinklene og du skal finne en ukjent katetlengde ut i fra lengden på hypotenusen og bruk av sinus/cosinus. Å kunne bruke sinus og cosinus er totalt essensielt for senere matematikk, men hvis du kun skriver ned svaret så kan det for alt læreren vet hende du har brukt gradskive og linjal for å tegne opp trekanten og deretter måle kateten. Noe du ikke hadde fortjent poeng for, fordi du ikke i viser at du kan å bruke sinus og cosinus. Nå sier ikke jeg at det er slik det foregår, og kanskje dere ikke får ha linjal for alt jeg vet, men poenget er at læreren trenger å se hvordan du regner, for det er det hele mattefaget går ut på, og det er det du skal bedømmes på. Og hvis du klarer hele stykket i hodet, så er det ikke verre enn å skrive ned prosessen - for det er jo uansett en prosess og en metode i sving, selv om du gjør utregningen i hodet.