Hei.
Har alltid hatt et anstrengt forhold til alkohol. Jeg drikker ikke ofte, men det går så til de grader hælvete hver gang jeg er på en snurr.
Var nykter i et halvt år før jeg startet opp ved juletider. Startet opp forsiktig, men så pusher jeg grensa mer og mer til det smeller. Sist gikk jeg på en voldsom to-dagers i hælja. Hvor jeg drakk til jeg stupte og kjørte div drugs. Jeg blir borte og sårer folk rundt meg, det har vært et vedvarende problem i alle år.
Nå stiller dama et ultimatum. Bli nykter på evig tid eller gå ifra hverandre.
Jeg er i et soleklart dilemma. Jeg har veldig lyst til å gå totalt nykter og forbli det. Samtidig syntes jeg det er så jævla skummelt å se for seg resten av livet uten en eneste øl. Skjønner at jeg må ta dag for dag, uke for uke etc. Forsatt er hele tanken er så nervepirrende at jeg ikke veit hvor jeg skal gjøre av meg.
Skjønte alvoret når dama sa at alt jeg eier står på stuegulvet klart for å bli henta. Hu var ferdig om jeg ikke tok grep.
Er det andre som har vært i lignende situasjon? At de har stått ved en skillevei slik som jeg gjør nå?
Dama og livet med henne betyr alt. Jeg ser jo selv når jeg skriver dette innlegget at det er tydelig at jeg må kutte ut og den veien jeg vil gå, men faen som den jævelen på ryggen stritter i mot.
Setter veldig pris på svar. Fått input fra venner og familie, men hadde vært gull verdt med mer.
Har alltid hatt et anstrengt forhold til alkohol. Jeg drikker ikke ofte, men det går så til de grader hælvete hver gang jeg er på en snurr.
Var nykter i et halvt år før jeg startet opp ved juletider. Startet opp forsiktig, men så pusher jeg grensa mer og mer til det smeller. Sist gikk jeg på en voldsom to-dagers i hælja. Hvor jeg drakk til jeg stupte og kjørte div drugs. Jeg blir borte og sårer folk rundt meg, det har vært et vedvarende problem i alle år.
Nå stiller dama et ultimatum. Bli nykter på evig tid eller gå ifra hverandre.
Jeg er i et soleklart dilemma. Jeg har veldig lyst til å gå totalt nykter og forbli det. Samtidig syntes jeg det er så jævla skummelt å se for seg resten av livet uten en eneste øl. Skjønner at jeg må ta dag for dag, uke for uke etc. Forsatt er hele tanken er så nervepirrende at jeg ikke veit hvor jeg skal gjøre av meg.
Skjønte alvoret når dama sa at alt jeg eier står på stuegulvet klart for å bli henta. Hu var ferdig om jeg ikke tok grep.
Er det andre som har vært i lignende situasjon? At de har stått ved en skillevei slik som jeg gjør nå?
Dama og livet med henne betyr alt. Jeg ser jo selv når jeg skriver dette innlegget at det er tydelig at jeg må kutte ut og den veien jeg vil gå, men faen som den jævelen på ryggen stritter i mot.
Setter veldig pris på svar. Fått input fra venner og familie, men hadde vært gull verdt med mer.