Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  17 2587
Hei!

Sitter her i slutten av nok en kjedelig ferie, og har begynt å tenke litt på fremtiden. Følte det kunne være godt å få ut litt tanker, og kanskje få litt synspunkt eller erfaringer.

Jeg er en av de som kasta bort ungdomstiden på World of Warcraft, ga totalt faen i både skole og venner og alt som var. Jeg føler nå i ettertid at jeg har gått glipp av mye utvikling på den tiden, spesielt når jeg bor i en liten by der det føles som om alle andre ble kjent med hverandre på den tiden der jeg droppa alt av venner og slutta å bry meg om noe som helst.

På videregående endra ting seg og jeg begynte å gjøre det bra på skolen, og hadde det også bra sosialt på skolen. Men de jeg ble kjent med på skolen har som regel kjent hverandre godt fra før, eller har egne kontaktnett utenom, så etter skoletid har de gått til sitt og jeg til mitt. For min del har det da vært å sitte hjemme med PCen, noe jeg frem til nå stort sett har hatt det greit med.

Etter læretid og en liten periode med jobbing går jeg nå på påbygg, og det er samme greia om igjen. Jeg går godt i lag med folk på skolen, men så går alle til sitt. Jeg føler ikke at jeg blir utestengt eller noe sånt, men at de andre bare har sine system med folk de har kjent i årevis. Jeg for min del har stort sett bare kontakt med familie og et par personer over internett, ellers snakker jeg for det meste bare med folk på skolen.

Jeg kjenner nå, etter flere år forran skjermen, at det begynner å bli litt for ensomt, og at jeg gjerne skulle opplevd litt mer og komt meg ut mer. Der jeg bor nå føles det ikke så lett å få gjort så mye når man ikke kjenner folk godt fra før, og i tillegg så føles det enda vanskeligere for en som ikke er spesielt glad i alkohol eller festing. De interessene jeg har hatt på fritida før har jeg gått lei, og nå sitter jeg i blandt bare og blar igjennom nettaviser som om det var en treig dag på jobb.

Det jeg er litt redd for nå er å havne i akkurat samme situasjon som student. Jeg må nok flytte for å studere til høsten, og tror det fort kan bli kjipt om jeg også da ender opp med å sitte og kjede meg alene på fritida, spesielt når jeg ikke lenger har familie i nærheten. Jeg er heller ikke så glad i tanken på å bo i bofellesskap, som virker som normalen for studenter i dag, men det er kanskje til gjengjeld en god måte å bli kjent med folk? Drømmen før var å bo for meg selv, men sjangsene vel bare større for at man da blir sittende alene.

For de som har flytta vekk for å studere, er det lett å bli kjent med nye folk? Noen andre som har kasta bort ungdomstiden sin og klart å bygge opp et nettverk senere i livet? Hva kan jeg gjøre selv for å bli bedre kjent med folk en bare prat på skole/jobb?

Jeg håper jeg har fått ned tankene mine på en oversiktlig måte, og blir glad for innspill.
For min del er så å si alt nettverk bygget opp rundt jobb og folk jeg har jobbet med. Funka veldig fint for min del.

Selv om ikke fest er det du er mest keen på så hadde jeg vurdert å bli med på det, det er mye sosialt som starter der. (En må jo ikke drikke)
Jeg har studert vesentlig lenger enn noen i det hele tatt burde. Jeg har vært heldig, og det sosiale har alltid bare ordnet seg på et vis. Men det er ikke fordi jeg jobber hardt med der - har store problemer med å ta sosialt initiativ overfor folk jeg ikke kjenner.

Første studieåret bodde jeg for meg selv de dørste ukene (på en hytte langt utenfor byen til og med), og pratet fint med folk på skolen, men ikke noe utenom. Dette var uvant for meg, for jeg hadde aldri trengt å tenke på å skaffe meg venner før. De bare var der, og jeg hadde fram til da alltid hatt mange og gode venner. Så gikk jeg på en kjenning en dag som bodde alene i en dubletthybel. Han hadde sett etter noen å dele den med siden han hadde fått noen helseproblemer (diabetes) som han ikke ville dele med hvem som helst. Han kunne fikse meg inn (dette var Samskipnaden). Som sagt, så gjort. Da begynte mitt sosiale liv det årer, selv om det skal sies at heeeelt mot slutten så var det en kar på studiet jeg gjorde noe med på fritiden.

Flyttet til ny by, nytt studie. Studenthybel hos Samskipnaden. Husker det var mye det samme der. Jeg så klikker formet seg allerede de første dagene, men av en eller annen grunn ble jeg stående på utsiden. Hva ble redningen her? To ting. For det første så ville skjebnen det slik at på det firemannskjøkkenet jeg hadde flyttet inn, så var det en kar som gikk samme studiet året over meg. Han ble, og er, en av mine beste venner. Veldig mye av det sosiale jeg gjorde de neste 6 åra var med utgangspunkt i ham og et par-tre venner han hadde fra sitt kull. Men kanskje like viktig var studentforeningen. Jeg involverte meg der, og etterhvert var jeg sosial med veldig mange. Det skal sies at det var bare et par-tre stykker jeg virkelig knyttet meg til, folk som jeg satte og slo ihjel tid med en helt vanlig ettermiddag liksom, så var det en utvidet gruppe som vi kunne ha spillekveld med, dra på kino, en tur på byen ... og så atter en utvidet gruppe som var de man hang mest med når studentforeningen hadde studentsosiale aktiviteter. Som var veldig ofte, flere ganger i uka.

Ny by, nytt studium. Her falt jeg bare rett i det. Bodde alene. Startet i et lite og «intimt» studie, bare ca 25 stk. Og vi var bare 4 gutter som selvsagt umiddelbart fant hverandre. I slike situasjoner har det ofte en del å si at folk kommer utenbys fra og også er på leting. Bor dem i byen de har vokst opp, med alle sine kompiser fra videregående, så er det litt verre.

Moralen er egentlig: Hvis du ikke er av typen som tar sosialt initiativ, inviterer deg selv med, inviterer andre, så KAN et kollektiv være et glimrende utgangspunkt. Det samme er å involvere seg i en eller annen forening. Om det er studenforening, sjakk-klubb, ølbryggerlaug, badminton, fotball, røde kors hjelpekorps ... et eller annet ... Det aller beste er om dette er studentklubber (studenter er ofte mer kontaktsøkende enn familiefaren som bare skal få unna ukas trening). Uansett vil det gi muligheter og som et minimum noe morsomt å gjøre akkurat den kvelden.

Lykke til!
jamen yolo da.
luni's Avatar
Som nevnt, flytt i kollektiv/hybel med fellesarealer. (Bare sørg for at det ikke bor en vennegjeng der fra før da, det kan jo bli vanskelig. Og ikke bur deg inne på rommet med gaming selvfølgelig.) Foreslå fellesmiddag, brettspill, Mario kart etc. hvis folk er slappe på å bli kjent.

Generelt så er nok studietiden et lettere tidspunkt å bli kjent med nye folk enn vgs. siden så mange er i samme båt, men ikke nødvendigvis på studiet. Spørs helt hva og hvor du studerer. Har tatt fag med flere hundre studenter hvor det kun er forelesninger og individuelle innleveringer. Ble selvfølgelig ikke kjent med en kjeft. Andre fag har få folk eller mye gruppearbeid, og da blir det noe helt annet. Er du veldig bekymret for det sosiale så kan du alltids søke deg inn på en mindre skole utenfor storbyene.
Kommer hovedsaklig fra samme båt som deg. Spilte mye WoW på ungdomsskolen og noe på videregående, men var heldig med at vennegjengen min fra barneskolen var interessert i det samme.

Da jeg startet å studere hadde jeg en tanke om at det ikke var så viktig å skaffe nye venner, da jeg hadde "venner for livet" hjemme. Det var en stor feilstilling, ettersom det førte til at jeg ikke involverte meg med kullet og ble fremmedgjort. Et halvt år til et års tid var jeg ensom i studietiden, og hadde bare en eneste kompis fra folkehøgskolen som jeg kunne henge med. Men forholdet vårt gikk ut på at vi ringte hverandre først og avtalte at vi skulle gjøre noe, jeg følte ikke jeg kunne komme bort på spontanvisitt. Hvis han av en eller annen grunn måtte avlyse så følte jeg enorm skuffelse og tomhet i livet mitt, ikke sunt med andre ord. Prøv så langt du kan å unngå dette. Ekte ensomhet er den desidert verste følelsen jeg har hatt i livet mitt.

Redningen senere ble, som andre har nevnt over, diverse studentklubber. Involvert deg i det som måtte interessere deg - bordtennis, miniatyrkriging, dans eller jobb i bar - studentlivet er rikt hvis du bare vil.

Etterhvert ble jeg flink til å invitere til spillkvelder med super smash, mariokart, brettspill og slikt. Man kan få til mye med litt initiativ. Middager med de du bor med er også et godt råd for å skape en bra hjemmefølelse.

Etterhvert har det blitt slik at jeg spiller mindre og mindre dataspill, utenom spill som involverer å samle venner.
Mekk deg tinder!
Den kanskje beste måten (i min erfaring) er å melde seg på gruppeaktiviteter. Hvis du er i Oslo så har SiO en hel haug med ting du kan melde deg på! Du kan begynne på en sport eller hobby som du deler med andre - vipps så er du i et miljø hvor dere har noe til felles. Det eneste som gjelder her er at du må gå inn med godt mot og være litt frempå.

Jeg er medlem av DNT, og de har også mange fine arrangementer nesten hver eneste dag. Det kan være en god ide dersom du liker å gå turer eller ønsker å prøve noe nytt. Anbefaler ikke like mye de "sosiale møtene" de arrangerer i form av klatrekvel/buldrekveld, da disse består av vennegjenger som ikke er så veldig mottakelige for nye. Sats på turene!
De fleste hobbier har gjerne en klubb. Eksempler: Jakt og fiske, fluebinding, dans, film, biljard, bordtennis, radiostyrte biler, klatring, rafting, skyting, sjakk, fotball osv osv. Det er utrolig mye spennende å finne på om en kommer seg ut av PC stolen.

Hadde ei venninne som følte seg ensom over mange år. Hun meldte seg inn i paintballklubb og en rugbyklubb og fikk et svært nettverk av venner via det

Du må ta skrittet selv for å få venner. Ingen banker på døren mens du sitter hjemme i godstolen og gamer

Lykke til.
Kan anbefale et år på folkehøyskole. Der har du muligheten til å knytte helt spesielle bånd med folk.
Begynn på et universitet der det går mange som ikke kommer fra den byen der det ligger. Start på et studie med en liten klasse sånn 20 stykker f.eks. Flytt i et kollektiv og dra på fylla 3 ganger i uka og meld deg på diverse sånne foreninger som er på skolen. Da blir det sosialt enten du vil eller ei
Sist endret av lyspære; 31. mars 2018 kl. 17:37.
Trådstarter
Takker for alle innspill så langt! Jeg skjønner at man må ha viljen til å prøve selv også, det bør jeg nok bli enda flinkere til. Det er i hvert fall godt å høre at det finnes muligheter.

Sitat av gwalskar Vis innlegg
Hvis han av en eller annen grunn måtte avlyse så følte jeg enorm skuffelse og tomhet i livet mitt, ikke sunt med andre ord. Prøv så langt du kan å unngå dette. Ekte ensomhet er den desidert verste følelsen jeg har hatt i livet mitt.
Vis hele sitatet...
Den kjenner jeg godt til. Det føles en god del tyngre for de av oss som ikke har så mange rundt seg, selv om det egentlig ikke burde være så tungt. Ensomhet kan være virkelig fælt.

Sitat av lyspære Vis innlegg
Begynn på et universitet der det går mange som ikke kommer fra den byen der det ligger. Start på et studie med en liten klasse sånn 20 stykker f.eks.
Vis hele sitatet...
Tror ikke jeg kan velge og vrake så mye, med mindre jeg hadde søkt på noe helt utenom det jeg har tenkt å søke på. Men er det bedre å prioritere en skole i en mindre by enn f.eks. i Bergen eller Oslo?
Sitat av topdogg Vis innlegg
Takker for alle innspill så langt! Jeg skjønner at man må ha viljen til å prøve selv også, det bør jeg nok bli enda flinkere til. Det er i hvert fall godt å høre at det finnes muligheter.
Vis hele sitatet...
Ja, viljen må man jo ha Men det er, slik jeg føler det, en enorm forskjell (om man er av den sosialt forsiktige typen) på å aktivt gå ut og hanke inn venner/invitere til ting/invitere seg selv med når noe skjer de første viktige ukene i et nytt kull og det å oppsøke klubber/foreninger som alltid ønsker folk velkommen (det er jo derfor de er der) hvor man over litt tid sakte men sikkert blir kjent med folk på en slik måte at det kan utvikle seg til noe «mer». Og om man ikke finner en sjelefrende der så har man det i alle fall gøy når man gjør ting man liker og man får fort mange «kompsier» siden det skjer mer i klubbene enn bare selve klubbaktiviteten (julebord, årsfest, hyttetur, bytur ...).

Og et råd til. Ta de sjansene som byr seg. Jeg husker en av de første dagene på studie nummer 2. En i kullet lurte på om vi skulle spise middag i kantina. Jeg husket jeg følte motstand, men sa ja. Jeg husker jeg satt og tenkte hele middagen gjennom ganske fordømmende ting som om dette var «rett hest å satse på», var han ikke litt kjedelig? Han når jo ikke kompisene mine hjemme til knærne en gang, gjør han vel? Er han ikke litt vel «fra bygda»? (Jeg kom fra en skikkelig byguttegjeng, som var veldig opptatt av klær feks). Jeg vemmes når jeg tenker på det i dag, og skjønner enda ikke hvor det kom fra. Kanksje lå det en sosial usikkerhet i det hele, at jeg lette etter unnskyldninger for å slippe å bli skuffa om det ikke ble som jeg håpet. Så jeg unngikk vel fyren litt etterpå, tok ikke den fine gesten hans videre, og det stoppet der på det tidspunktet. Nå ble vi gode svirebrødre og kompiser senere, men jeg har alltid lurt på hvordan ting hadde blitt om jeg hadde hatt et åpent sinn der i begynnelsen. For han var en veldig fin fyr, viste det seg. Moralen er: Gi folk tid før du «dømmer» dem, vær åpen og følg opp om noen viser interesse.


Sitat av topdogg Vis innlegg
Tror ikke jeg kan velge og vrake så mye, med mindre jeg hadde søkt på noe helt utenom det jeg har tenkt å søke på. Men er det bedre å prioritere en skole i en mindre by enn f.eks. i Bergen eller Oslo?
Vis hele sitatet...
Det er veldig vanskelig å si, da det kanskje i enda større grad er avhengig av akkurat det studiet på akkurat det stedet en bare stedet generelt.

På en del høyskoler på mindre steder/byer KAN det være et innslag av mange lokale studenter evt som også er godt voksne som ønsker å skifte beite, etterutdanne seg eller noe slikt. Altså en god andel folk man kan avskrive rent sosialt. Men det kommer VELDIG an på studiet - ingen ville sagt noe slikt om journaliststudier i Volda, feks. Generelt er det vel mindre sjanse for slike forhold, jo vanskeligere det er å komme inn.

Samtidig så vil det ofte, på mindre steder, være mindre kull og rett og slett vanskeligere å bli oversett. I et kull på 140 stk så vil det være noen som finner hverandre, og det skjer fort, du får klikker og det er ingen som føler et ansvar for å få med alle. Er det 20 stk i kullet, så blir akkurat det noe helt annet.

På den andre siden så har de eldste og største utdanningsinstitusjonene gjerne de best utviklede studenforeningene, linjeforeninger, studentidrettslag, studentpolitikk ... rett og slett mer å velge i. Avhengig av studie og sted så er det også en del linjer med veldig sterk identitet -du er en av oss - noe som bygges opp rundt med 100+ år gamle tradisjoner i form av opptak til linjeforening, festivitas osv. Møter man bare opp (for man jo er automatisk invitert) så slipper man rett og slett ikke unna Eksempler på slikt er feks linjeforeningene ved gode gamle NTH (nå siv ing ved NTNU).

Generelt, når det gjelder de største stedene, så har jeg aldri hørt noen som har mistrivdes i Bergen og Trondheim som student. I Oslo kjenner jeg mange som trivdes og ble boende, men også mange som rømte byen før første studieår var unnagjort. I Tromsø virker det som folk stort sett har det fint, men mange sørfra er VELDIG klare på at der er en midlertidig situasjon. De takler både vær, mørketid og avstand til «hjem» litt sånn middels, men trives på studiene og sosialt.

Merk at nesten alle studiesteder nå arrangerer fadderuker eller lignende typer fadderorninger - uavhengig av hvor lange tradisjoner det er for akkurat den og den utdanningen. Det er et must å være med på og gir en god start. En del steder er det ganske alkoholsentrert, og jeg må bare si at det «dessverre» har noe for seg. Det er ikke tvil om at det senker terskelen for å bli kjent, det skaper historier man kan le sammen av - rett og slett en katalysator for å skape fellesskap. Det betyr ikke at man må drikke, der er full anledning og ingen fordømming om man ikke gjør det, men man bør i alle fall være mentalt forberedt på hvordan det kan være. Møt opp uansett - alle er jo velkomne og blir tatt vare på.

Jeg ville satt meg ned og søkt på nettet jeg. Sjekket det studentsosiale tilbudet generelt, og spesielt på akkurat det studiet du ser for deg. Ofte finner du en side for linjeforeningen også, om det studiet har en slik. Så er det bare å følge magefølelsen ... Sort/hvitt blir det uansett ikke, der det er studenter er det liv
Jeg flyttet over halve landet for å studere. Fant ingen venner før jeg begynte med en idrett (Ballsport) Da var resten av studiet flott.
Sitat av SkyMarshal Vis innlegg
Jeg flyttet over halve landet for å studere. Fant ingen venner før jeg begynte med en idrett (Ballsport) Da var resten av studiet flott.
Vis hele sitatet...
Eg vil tippe det kjem litt an på studiet. Enkelte studium har folk som ikkje er spesielt interesserte i faget, men som havner der fordi det er jo et yrke... andre studium har folk som er engasjerte i faget, og då vil fag fort binde saman folk.

Eg opplevde det på både viaregåande og høgskule: engasjerte folk som kunne bruke fritida på fag, og det passa meg godt.
Sitat av vidarlo Vis innlegg
Eg vil tippe det kjem litt an på studiet. Enkelte studium har folk som ikkje er spesielt interesserte i faget, men som havner der fordi det er jo et yrke... andre studium har folk som er engasjerte i faget, og då vil fag fort binde saman folk.

Eg opplevde det på både viaregåande og høgskule: engasjerte folk som kunne bruke fritida på fag, og det passa meg godt.
Vis hele sitatet...
Man er da vitterlig ikke avhengig av å spille med noen fra sitt eget studie. Poenget mitt er at det er ganske enkelt å få seg venner gjennom en idrett.
Sitat av SkyMarshal Vis innlegg
Man er da vitterlig ikke avhengig av å spille med noen fra sitt eget studie. Poenget mitt er at det er ganske enkelt å få seg venner gjennom en idrett.
Vis hele sitatet...
Nei, på ingen måte. Men du skreiv samtidig at du ikkje fann venner før du begynte med idrett. Og min kommentar er at det gjerne vil avhenge av folk sin motivasjon for å studere faget.
Sitat av vidarlo Vis innlegg
Nei, på ingen måte. Men du skreiv samtidig at du ikkje fann venner før du begynte med idrett. Og min kommentar er at det gjerne vil avhenge av folk sin motivasjon for å studere faget.
Vis hele sitatet...
Da får jeg inntrykk av at du skrev noe bare for å skrive noe. Ser ikke helt hva en slik kommentar skal bidra med?

For å gi noen andre konkrete råd fra en som selv kastet bort mye av studietiden sin alene:

- Gå ikke med headsett på skolen/campus, snakk med folk!
- Prøv å kom deg inn i kollokviegrupper
- Inviter selv med folk på kino etc - vær entusiastisk. Så skal du se at du selv blir invitert til ting.
- Les: How to get friends and innfluence people. Mulig den beste boken jeg noen gang har lest.
- Prøv tinder? Får du deg en dame så har ihvertfall mange av dem et godt sosialt nettverk du kan bli med på.
- Snakk med de i klassen etc som er veldig sosiale og utadvendte, de er fine å bli venner med. Jeg ble kjent med en hypersosial fyr første dag på studiet - så jeg fikk masse venner gjennom ham.
- By på deg selv, sjenerte mennesker er det veldig få som orker å ta tak i, de har nok med å passe på seg sjæl, det er ingen som skylder deg en utstrakt hånd.

Jeg har også fått med meg at det faktisk finnes "dating apper" for vennskap. Jeg ser for meg at det faktisk kan fungere da du kan møte folk i nærheten med samme interesser. Jeg ville ikke nølt med å tatt noe slik i bruk om jeg skulle vært i samme situasjon som jeg var i for 7 år siden.
Sist endret av SkyMarshal; 2. april 2018 kl. 09:29.
Mange takk igjen for gode tips, og takk til dere som har delt råd og erfaringer. Setter pris på det!

Jeg får gjøre min innsats slik at det kan bli noen gode år.