Nei, men det finnes jo strengt talt ikke absolutte bevis for noen opplevelse i det hele tatt. Til syvende og sist må vi basere oss på empiri (historisk). Det finnes tonnevis med empiri som tilsier at mennesker til alle tider har hatt overnaturlige opplevelser. Videre virker det som om diverse kulturer har blitt ganske flinke til å fremkalle disse. Har hørt noen rykter om at det finnes noen kjemikaler man kan spise som kan la uinnviede som oss i Vesten få en smakebit på det...

Det jeg mener med opplevelsen av en gud, er akkurat det samme som jeg mener med opplevelsen av en tekanne - altså observasjonen av en gud.

Hvorfor er det riktig å tro på at en gud finnes? Hvorfor er det feil å ikke tro på den?
Hvorfor håper du gud finnes?

Det er ingenting som tyder på at det finnes en gud, "av den karakteren du leser i en såkalt hellig bok". Hvis du ikke religiøs, hvorfor vil du da ha en skapning så "ond" som gud i livet litt.
Edit: I det hele tatt.

Hva om jeg hadde sagt: Jeg tror det er riktig å tro på julenissen, jeg vil tro på det, jeg syns det er feil å ikke tro på det.
selv om jeg ikke liker jula sågodt og aldri har gjort det, så håper jeg at julenissen finnes også.

Hvilken gud? Osiris?

Dette her virker jo helt søkt. Hva med den psykotiske som opplever at vannkranen snakker til ham når den skrus på? Er i realiteten denne vannkranen en slags entitet som kan snakke, fordi x-antall individer opplever den som sådan, eller vedkjenner du at det har skjedd en feil i hjernens representasjon av virkeligheten, og at dette ikke trenger å være tilfellet? Hvis sistnevnte, så vedkjenner du at det finnes tilfeller hvor opplevelser av noe ikke er ekvivavelent med at det som oppleves er en realitet, og da lurer jeg på hvorfor mer kulturelt utbredte fenomen, som godt kan omhandle noe like absurd som en snakkende vannkran, faktisk blir til virkelighet i kraft av at et visst antall mennesker opplever det samme.

Uansett så blir det jo slik, under ditt syn, at tidligere kulturelt utbredte opplevelser av eksempelvis fjøsnisser o.l har dettet ut av virkeligheten fordi konsensus ikke produserer dem lenger; altså at disse entitetene ikke er virkelige i dag. Hvor går forresten grensen før noe blir virkelig? Hvor mange personer trengs det for å kollektivt frembringe, si huldra eller monsteret på dovrefjell, eller tekannen som går i bane rundt jorda? Og hva med andre kulturer som ikke opplever dette - lever de i et parallelt, kulturelt bestemt univers hvor disse tingene ikke finnes? Vi finner tross alt ikke reinkarnasjonen av Elvis Presley selv om en liten kulturgruppe av spik spenna gærne folk i USA bestemt mener, og kollektivt opplever, at han finnes. Kanskje det ikke er nok av dem?

Eller hva med en kultur som tror de kan fly dersom de hopper fra store høyder? For en annen kultur som står på bakken og ser på vil disse menneskene, uansett hvor mange de er, selvsagt dundre ned i bakken og dø, men du mener altså at for individene i fly-kulturen så kan de faktisk fly, fordi de alle opplever at de kan det når de faller nedover?

Nei, jeg tror nok egentlig ikke du i ditt rette sinn kan mene noe sånt, så her ligger det noe mer du gjerne må utdype.

Bomme på målet? Alt jeg gjorde var til syvende og sist å spørre hva EoT mente med påstanden sin om at virkeligheten vi lever i blir styrt av konsensus gjennom kultur, noe som uten nærmere utdypning kan få en til å tenke han mener vi kollektivt kan fremkalle hva som helst; sjokoladeboller ex-nihilo, fjøsnisser, reinkarnasjonen av Elvis Presley, å kunne gå gjennom betongvegger osv osv - såfremt det foreligger kulturell konsensus om at disse fenomenene finner sted.

Jeg ordla meg kanskje dårlig når jeg skrev at ting blir til virkelighet i kraft av å bli opplevd, men såvidt jeg forstår EoT så mener han i hvert fall at konsensus (gjennom kultur) bestemmer hva som er virkelig eller ikke i en absolutt forstand, og da kommer vi tilbake til dette med tidligere kulturers konsensus om fenomen vi ikke har konsensus på nå lenger (tusser og troll for eksempel), og isåfall om hans syn medfører at slike fenomener ikke er virkelige nå lenger, men var det før, og ikke minst hvordan alt dette forholder seg når vi snakker om vidt forskjellige kulturer og deres konsensus. Er fenomen X virkelig samtidig som det er uvirkelig, fordi en kulturell konsensus bestemmer at det er det, mens en annen bestemmer at det ikke er det? Dette er for meg helt naturlig spørsmål å stille når noen hevder, uten videre utdypning av hva det faktisk innebærer, at virkeligheten man lever i bestemmes av konsensus gjennom kultur.

Ingen steder skrev jeg heller om monisme eller dualisme, men for ordens skyld så er jeg av den mening at bevissthet og dermed våre opplevelser er et emergent fenomen av et monistisk univers; det fysikalske. Dette behøver på ingen måte å bety at alt som dukker opp i vår bevissthet er riktig, og at jeg hevder det betyr på ingen måte at jeg er klassisk dualist. Vi kan fint snakke om gale subjektive modeller, eller oppfatninger om du vil, uten å innføre dualisme noe sted på veien.

Den filosofiske konsensusen handler like mye om doktrinen til diverse angelsaksiske universiteter som noe annet. At man f. eks. sakte, men sikkert har presset det meste av kontinental filosofi ut av UiO vitner om dette forholdet.

Er ikke enig i formuleringen "at Gud ikke eksisterer som noe annet enn en observasjon i deres eget sinn", men er helt enig i at dogmatiske kristne har en dårlig virkelighetsforståelse.

At materialismen er monistisk per definisjon, er jeg klar over, men det sliter den med, ettersom dets monistiske utgangspunkt ikke er den verden vi har tilgang til, altså den opplevede, men en hypotetisk ytre verden, som vår opplevede verden er en representasjon av. Allerede har en liten dualisme sneket seg inn, og det merkelige ved denne ytre verden, altså at en slik ultrasensorisk virkelighet ville være prinsipielt uoppnåelig og derfor uinteressant fra en vitenskapelig synsvinkel i tillegg til å attpåtil være umulig å forestille seg, ettersom alle dens hypotetiske egenskaper må være fysiske, altså sensoriske, noe man lett kan konstatere ved å forsøke å forestille seg hvordan en slik verden ville sett ut, overses helt.

Hvis du vil kalle det vas må du forstå hva jeg skriver først, noe du jo ikke gjør. Hvor jeg har hva fra? I motsetning til deg, har jeg uttrykt meg helt klart, med fulle setninger slik at hele forståelsen kommer frem. Du kan jo legge en liten innsats i å forstå, lære deg litt flere ord og å lese bisetninger og så prøve igjen. Dette er det liten vits i.

Reagerer jeg på en nedlatende tone overfor noe man ikke forstår? Ja. Det gjelder også for pinligheten begått av Sterain nedenfor.

Nei, den sliter ikke med det i det hele tatt. Det eneste som kan få deg til å konkludere slik er – igjen – at sinnet er fundamentalt og elementært, og at det materielle universet er en annen virkelighet enn det observerte. Du tviholder på forestillingen om at sinnets erfaringer er en egen verden, men det er bare tull fra et materialistisk perspektiv. Materialismen, eller fysikalismen som det ofte kalles, er substansmonistisk og sier kort og godt at alt som eksisterer består av materie og oppstår av fysiske prosesser, deriblant bevissthet og deriblant oss. At det eksisterer ting vi ikke kan bevisst erfare er selvsagt ikke et problem for materialismen – det gir kun mening om du forutsetter at kun det erfarte eksisterer, som nok en gang vil være å forutsette konklusjonen og argumentere i sirkel.

Og nok en gang må jeg få presisere at de kristne vil forfekte klassisk dualisme og at deres Gud eksisterer helt fritt fra våre observasjoner av ham. Du vil nødvendigvis da mene at de tar like feil som jeg mener, bare med et litt annet utgangspunkt. Så eksisterer Gud slik de hevder? Vi må vel begge konkludere med "nei".

Om jeg plukker opp et eple, ja så holder jeg det i hånden, sansene mine og erfaring forteller meg at det er et eple, når jeg spiser det ender det opp i maven.

Hva om du i en uke forsøker å forestille deg alt du skal spise. Frokosten består av at du setter deg ned, ser for deg et måltid som er dobbelt så stort som det du vanligvis inntar, for så å tenke deg at du inntar måltidet. Neste måltid forgår på samme vis, og slik fortsetter du gjennom helle uken.
Når uken som kun består av tenkte måltider er over, har du da gått opp i vekt, i og med at du har tenkt at du spiser mer enn hva du pleier?

Og er din virkelighetsoppfatning avhengig av all fem sansene?

Hva med dyr og insekter, hvordan påvirker deres oppfatning av virkeligheten, virkeligheten?

Eller er det bare mennesker som innehar egenskapen til å påvirke virkeligheten kun ved hjelp av tanker?

Du har nok ikke det, men det du har hevdet, og som jeg spurte deg rundt i en tidligere post, er at virkeligheten en lever i bestemmes av konsensus gjennom kultur. Hva dette faktisk betyr har du ikke presisert enda, og uten videre utdypning kan det virke som om dette betyr at vi kollektivt kan bestemme hva som er virkelig eller ei; dvs at konsensus er det som faktisk er virkelig, og dermed at eksempelvis religiøse menneskeofringer hos Aztekerne reelt sett var helt nødvendig for å opprettholde universet.

Hvis du går inn på Youtube, så søker du på " dead experience and the afterlife ". der finner du mye spennende, det er ekte mennesker ( ikke skuespillere) som forteller hva de opplevde når de hadde en nær døden opplevelse. Også de som var døde i fler minutter. Der forteller de om at vi alle er energi, de forteller også hva mennesker har som mål når de kommer til Jorda. Spennende :-)

Det du skriver her er selvsagt uproblematisk såfremt du vedkjenner at virkelighetsoppfatninger kan være riktige eller gale, men det er nok ikke det EoT mener. Vi snakker nok her om at opplevelsene ikke bare er et produkt av kultur, noe som er innlysende, men at det som oppleves av konsensus gjennom en gitt kultur faktisk bestemmer hva som er virkelig. Mao. at en annerledes virkelighetsoppfatning som forfekter eksistensen av nisser og troll faktisk er riktig, og at nisser og troll, og andre ting vi gjerne ser på som vrangforestillinger og/eller feilaktige representasjoner av tings faktiske forhold, virkelig finnes.

Mener å ha lest et sted at når vi dør (eller ganske nær å dø) så slippes store mengder DMT ut(et psykadelika vi produserer naturlig, som også slippes ut i små mengder når vi drømmer),)dette kan strekke tidsoppfatningen og gi hallusinasjoner.

Mulig grunn? Forresten sto det en triprapport i FHM en gang i tiden hvor han som inntok det trodde han var død, så jeg anser det som mer sannsynlig enn afterlife.

Edit: ved forespørsel kan jeg lete opp kilder når jeg er på pc-en igjen...

Det er riktig at N, N-DMT produseres i menneskekroppen, det er et relativt vanlig metaboliseringsprodukt som forekommer i høyest konsentrasjon i leveren og lungene og utskilles med urinen, og dannes ved enzymet tryptamin-N-metyltransferase. DMT-entusiaster har funnet ut at epifysen er et passende sted å spekulere på hvorvidt DMT blir dannet, siden det ligger midt i hjernen, visstnok er et knutepunkt for kroppen og sjelen, osv (etter Descartes).I høye nok konsentrasjoner (høyere enn det som er påvist i lever og lunger) ville det kunne forklare en del merkelige psykiske fenomener; men da det enzymet ikke er blitt påvist i nervesystemet, er dette bare en myte.

Jeg skjønner dog ikke helt hvorfor man absolutt må lite på DMT, hjernen er jo i stand til å endre virkeligheten drastisk på mange forskjellige måter, uten at noe må utløses av et bestemt stoff.

Nok en gang, EoT: Jamfør materialismen er gjenstanden som befinner seg i hånden min den fysiske gjenstanden i seg selv. Det som befinner seg i hjernen min er informasjon om gjenstanden i form av en organisering av innkommende elektriske signaler fra sanseapparatene (sammen med data ekstrapolert av hjernen selv og en del minnedata også videre). Når et slik prosesseringssystem blir tilstrekkelig komplekst begynner bevissthet å emergere (som sagt finnes det forskjellige teorier om akkurat hvordan), ikke ulikt hvordan evolusjon emergerer i et tilstrekkelig komplekst kjemisk/biologisk system. Derfor er sammenlikningen med et digitalkamera fullstendig gyldig i den sammenheng – altså hva angår gjenstandens eksistens i hjernen – men en datamaskin med programvare som ser objekters posisjon, størrelse og form tilstrekkelig godt til å kunne orientere seg mellom dem ville kanskje vært et tydeligere eksempel; det eneste som eksisterer i datamaskinens "hjerne" er informasjon mottatt gjennom sensorene.

Problemet ditt er at du fortsatt insisterer på å beholde det mentale som en egen eksistens fri fra det fysikalske, på tross av at dette er et ugyldig premiss innenfor materialismen som eksplisitt sier at dette ikke er tilfelle. Hvis du skal argumentere for hvorfor materialismen i seg selv er substansdualistisk må du selvsagt gjøre det på materialismens premisser. Og da er det ingen parallell eksistens av gjenstanden fordi det er ingen parallelle virkeligheter (det fysiske og det mentale) slik du snakker om. Det er kun det fysiske. Alt som er deg og din bevissthet, dine tanker og betraktninger, er fysiske fenomener i form av aktiviteten i hjernen din.

Merk deg at dette fortsatt ikke er et argument for materialismens riktighet, men det n'te forsøket på å forklare deg hvorfor materialismen ikke er substansdualistisk, og at du (eller kanskje rettere sagt den tungt beskjeggede dansken jeg mistenker at du har dette fra) ikke har snublet over noe en verden av filosofer har oversett siden materialismens oppstandelse. Materialismens riktighet er, fortsatt, heller ikke en forutsetning for at man skal kunne gi riktige og gale svar på Guds eksistens, så det er i seg selv ikke særlig relevant.

Jeg foreslår videre at vi lar denne diskusjonen om metafysikk ligge, siden den er fullstendig off topic. Hvis du og flere mener det er meningsløst å si at man kan ta feil av at noe eksisterer, eller insisterer (feilaktig) på at materialismen er substansdualistisk, så må dere både få tro og fortelle om det, men for mitt vedkommende kan vi gjerne også la det være med det. Jeg mener, som praktisk talt alle andre, at det er meningsfullt å stille spørsmålet om Gud eksisterer eller ikke, og at det har et riktig og et galt svar, også kan metafysikk være metafysikk. Det er også verdt å nevne igjen at når de som tror på Gud hevder at han eksisterer, så gjør de det med en definisjon og forståelse av eksistens som avviker fra deres (de vil hevde han eksisterer objektivt og uavhengig av alt og alle andre), slik at man ikke trenger å ta stilling til deres metafysikk i utgangspunktet for å gi et svar på spørsmålet.

Jeg tenker selv at det finnes ingen gud som har skapt jorden og alt som er i universert. Vitenskapen er det vi mennesker konstaterer som fakta og er det vi skal nærme oss mysterier med. Blant annet "The big bang". Noe jeg syns er veldig fascinerende, de kan faktisk se tilbake til noen få sekunder fra alt startet!

Men jeg har et par ting jeg selv syns er merkelig. Noen ganger hvis jeg er veldig sliten, og jeg tenker for meg at for eksempel, det sitter en eller annen livsform langt langt vekk et sted, som "styrer" meg nesten som vi styrer noen i et dataspill, da virker det nesten som at det gir en mening. Kanskje vi mennesker ikke tenker selv, men blir styrt av noe eller noen?

Det med drømmer syns jeg også er merkelig. Har opplevd å ha nesten en "trip" til bare musikk, det var en drøm, men jeg våknet midt i den og husket alt meget godt, det gjør jeg fremdeles. Låta jeg våknet til er i dag en av mine absolutte favoritter.

Ellers så tenker jeg at vi er styrt av våre instinkter, miljø og behov. Vi formes ganske mye ut fra hvilket miljø vi vokser opp i. Derfor er det en stor fordel å utvikle samfunnet mest mulig sånn at vi alle kan lære av hverandre, og dermed unngå vold og krig.

Det går ikke ann å være gnostisk teist eller ateist, fordi gud er en teori man verken kan bevise eller motbevise. Man er enten agnostisk ateist eller teist.

For å svare på sprøsmålet "Tviler du på Guds eksistens?", er svaret ja. Jeg er en ateist, og kommer alltid til å være, helt til noen beviser meg feil (For da er det ingen grunn til å tro at gud ikke finnes).

Gnostisk betyr at du vet at gud finnes/ikke finnes. - Da skal du ha et bevis.
Agnostisk betyr at du tror at gud finnes/ikke finnes