Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  8 2994
Lager denne tråden fordi jeg har vanskelig for å vite hvordan jeg skal takle tankene jeg har om rus om dagen.

Objektivt sett går mange ting bra. Jobber en del, er mye i aktivitet - får beveget meg mye. Spiser godt og forholdsvis sunt.

Visse ting går ikke like bra. Vet ikke hvordan jeg skal gå inn på det uten at jeg er redd for at det skal bli enkelt å identifisere meg, men det gjelder mellommenneskelige forhold.
Det har vært noen forandringer på det punktet. Som har gitt meg en grunn mindre til å ta vare på meg selv.

Poenget er at det for min del er veldig vanskelig å "snakke med noen" eller "be om hjelp" når det kommer til tankene jeg har om rus. Om jeg hadde gjort dette hadde det ikke hjulpet, jeg får ikke noen mindre trang til å ruse meg i stykker eller begynne å hustle selv om jeg tar opp dette med noen. Det er ingenting jeg kan si til noen eller noen samtaler jeg kan ha som får meg på andre tanker.
"Okay, nå fikk jeg lettet på hjertet og luftet tankene mine om dette her så nå har jeg det bedre og ikke disse tankene lenger"
Det er ikke sånn jeg funker.

Alle grunner jeg har til å ikke ruse meg finnes inne i meg selv, og i disse tider føles det ikke som om jeg har noen. Jeg forteller meg selv at jeg må la vær for å beholde jobben og for å ikke skuffe dem rundt meg.

De siste ukene har jeg sporadisk brukt små mengder Subutex (0,5-1mg) og 2-10mg Diazepam eller 0,25mg Rivotril for å roe ned tankekjøret og dempe russuget når jeg kjenner at det står mellom noe og full sprekk. Til meg selv sier jeg at ved å gjøre dette unngår eller i hvertfall utsetter å gi full gass ned i avgrunnen. Med disse lave dosene klarer jeg å ta vare på de få tingene jeg vet at jeg bør ta vare på (arbeidsforhold, familieforhold osv), men jeg kjenner at jeg er skremmende nær å sprekke helt.
Det er som om noe i meg virkelig prøver å ødelegge alt jeg har oppnådd siden jeg var fast inventar i Brugata.
Jeg føler meg ikke hjemme i dette livet fullt av rutiner og ansvar, og jeg savner rett og slett alt som var jævlig med tungt rusmisbruk.
Dette er dritvanskelig fordi jeg ikke en gang kan minne meg selv på hvor kjipt det var før avrusning med overdoser og faenskap fordi jeg savner alt det drittet. Jeg føler til en viss grad at jeg ikke fortjener å ha det såpass "bra" som jeg har det med livet jeg har nå.

Jeg vet ikke en gang hva jeg prøver å oppnå ved å skrive dette, kanskje det er for å distrahere meg selv fra dragningen mot rusen og spenningen i 20 minutter til.

Jeg veksler mellom flere måter å tenke på. Deler av meg vil ghoste jobben og alle jeg kjenner og dra tilbake til Brugata. Gi faen.
Deler av meg vil hive i meg alt jeg kan skaffe av Opiater og Benzo, sluke litt sprit og bare dø.
En stor del av meg ønsker å fortsette å gjøre det bra, jobbe, ta fornuftige valg, men det er tøft når jeg som ting er nå ikke finner særlig mye mening i det.

Hver dag føles det ut som om jeg bare utsetter en katastrofe bare én dag til. Én dag til. "Ta det rolig i kveld, utsett det én jævla dag til.
Ta bittelitt av et eller annet, begrens deg i kveld og bare sprekk litt, utsett den totale sprekken én dag til".

Drukner snart i selvmedlidenhet Det er litt av problemet, om jeg deler dette med noen jeg kjenner føler jeg meg som en svak liten bitch og når selvfølelsen da blir verre blir trangen til å sprekke bare større. Stuck between a rock and a hard place liksom.
Jeg burde jo egentlig ikke syte så forbanna mye, jeg har jo arbeid, bosted osv.
Men hvorfor føles det ikke bra???

Er det noen andre med tungt misbruk bak seg som kan relatere? Og hvordan faen håndterer man det i så fall?
Sist endret av krystallkongen; 28. november 2021 kl. 00:05.
Bitter og sur.
Hydra's Avatar
Det hardeste droget jeg har vært bordi er Prince Red, så jeg kan dessverre ikke besvare spørsmålet ditt med erfaring fra situasjonen du nå sitter i. Men jeg kan hvertfal dele mine tanker rundt innlegget ditt.

Du sitter med leilighet, jobb, familie og venner, det er en bra ting, enig? Jeg har noe ala det samme, og jeg synes det er en bra ting. Eller hvertfall en hel ok ting. Det er klart, jeg skulle jo gjerne kjørt den Porscha og hatt en Rolex på armen, but I don't. Jeg finner ikke spesielt mye meing i det livet jeg lever, men det er fett nok til at jeg kan våkne hver dag og smile over at det ikke høljer ned, og at kaffen smaker godt på kontoret. For meg virker det som du søker etter en lykkefølelse, og det får du jo selvfølgelig på Brugata! Men den er dog kortvarig og en potensiell enveisbillett til avgrunnen.

Det enkelt for meg å be deg nye de små tingene, og det rådet i seg selv er utrolig klisje. Men jeg lever i den tro at så lenge du er litt fornøyd med noe, og har det jevnt over ok, så er livet et fett sted å være. Du nevner også "én dag til, én dag til", og i mine øyne er det jævlig bra. Det er slik du blir rusfri, men selvfølgelig vil suget være tilstede. Jeg synes du fortjener en hånd på skulderen, et vennskapelig nikk og få høre "dette er jævlig bra jobba", for det er det.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med innlegget mitt, men jeg vil du skal vite at fra mitt ståsted så føler jeg med deg, jeg beundrer hva du har klart, og jeg håper du klarer å finne roen til at Brugata en dag blir et sted du forbinder med dårlige minner.

Hydra
Anonym bruker
"Sikker Klatremus"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Vet hvordan du har det. Har jobb, blitt kosta på topp utdanning i faget, hus og bil, smellfin dame og barn. Det eneste jeg klarer og tenke på og fokusere på er og komme gjennom de neste 8 timene uten og bare stikke bort og handle en haug med dop og utstyr og stikke fra alt.
Ingenting gleder meg, utsetter bare en kommende katastrofe timer for timer for netter.
Høres ikke lett ut, livet kan virke umulig noen ganger. Du kan jo teste å snakke med en psykolog om du ikke har gjort det allerede, vet ikke om du får lettet på russuget men kanskje det hjelper å ha noen å snakke med det om.
Hei, kan ikke relatere til livsstil i brugata, har selv alltid hatt jobb og ok fasade, men daglig blandingsbruker i 20 år. Dobbeltlivet ble for vanskelig å skjule i starten 2020, og det ble starten på en 14 måneders helt nykter periode. Hadde i starten noe samtaler med "kvalifisert" personell som sikkert hadde lest mye, men hadde lite erfaring med reel rusbruk. Den som har vært min beste samtalepartner i tunge tider er en venn av meg som var tungt på minusen i over 10 år, han ga f i lar, behandling og fikk en venn til å kjøre han til en avsidesliggende hytte, uten tlf og med beskjed om å hente han om 3 uker. Dette er over 6 år siden nå og han har aldri sett seg tilbake, sterkeste psyken jeg har kjent. Etter mine 14 måneder clean, begynte hodet mitt å kødde seg igjen å belønninger som noen nøtter, lite blås om jeg hadde dagen for meg selv, kanskje ett par adderal om mye sto på. Lurer bare meg selv og er lei av det, men sliter å la være. For min del gjør tilgjengeligheten det vanskelig, og i å med at halve livet mitt har gått med til å tenke på rus innser jeg at laaaaang tid vekke fra rus er det eneste som kanskje kurerer. Fysisk aktivitet, nye hobbyer, ny vennekrets, alt dette tar tid og mine 14 måneder var hvertfall ikke nok tid. Rus kommer til å ligge i bakhodet mitt hele livet garantert, men lang nok tid vekke fra alt kan nok få det så fortrengt at man gremmes ved å gå tilbake. Prøver å gjøre noe positivt hver dag og skaffe hjernen nye assosiasjoner på hva som er belønning, men det er sannelig ikke enkelt. Ønsker deg lykke til. Alle kan klare det, men veien or ofte lang.
Anonym bruker
"Sikker Klatremus"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Glemte vel litt i den innledningen at jeg subba rundt i minuståka med nåla i armen og sov og bodde i hjørne på en garasje i mange år før jeg tok meg i nakkeskinnet og fikk "det gode" liv som nå begynner og friste tilbake til "det morsomme" liv. Selv om vi alle som har vært der vet hvor sykt drita lei man blir det dritt livet også.
Anonym bruker
"Stinn Bison"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Begynn med ekstremsport
Har vært blandingsmisbruker halve livet og har også noen overdoser i historien min så kjenner jeg kan relatere. Hadde mye av samme tankene og følelsene lenge etter jeg tok meg i nakken og brøt med misbruket og miljøet. For min del måtte jeg kjøre en knallhard nulltoleranselinje for å komme videre. Første to årene var til tider veldig heavy. Men etter ca 2 år skjedde det noe. Begynte å legge merke til fargene og nyansene i livet. Fikk og mer sinnro. Har nå første nyttårsdag 4 år clean. Livet kan fortsatt butte imot og tankene kan også vandre inn i gamle baner men kommer alltid over kneika på ene eller andre måten. Ønsker deg lykke til og hold på ønsket om en bedre hverdag. Viljen og valgene styrer det meste.
Sitat av krystallkongen Vis innlegg
Lager denne tråden fordi jeg har vanskelig for å vite hvordan jeg skal takle tankene jeg har om rus om dagen.

Objektivt sett går mange ting bra. Jobber en del, er mye i aktivitet - får beveget meg mye. Spiser godt og forholdsvis sunt.

Visse ting går ikke like bra. Vet ikke hvordan jeg skal gå inn på det uten at jeg er redd for at det skal bli enkelt å identifisere meg, men det gjelder mellommenneskelige forhold.
Det har vært noen forandringer på det punktet. Som har gitt meg en grunn mindre til å ta vare på meg selv.

Poenget er at det for min del er veldig vanskelig å "snakke med noen" eller "be om hjelp" når det kommer til tankene jeg har om rus. Om jeg hadde gjort dette hadde det ikke hjulpet, jeg får ikke noen mindre trang til å ruse meg i stykker eller begynne å hustle selv om jeg tar opp dette med noen. Det er ingenting jeg kan si til noen eller noen samtaler jeg kan ha som får meg på andre tanker.
"Okay, nå fikk jeg lettet på hjertet og luftet tankene mine om dette her så nå har jeg det bedre og ikke disse tankene lenger"
Det er ikke sånn jeg funker.

Alle grunner jeg har til å ikke ruse meg finnes inne i meg selv, og i disse tider føles det ikke som om jeg har noen. Jeg forteller meg selv at jeg må la vær for å beholde jobben og for å ikke skuffe dem rundt meg.

De siste ukene har jeg sporadisk brukt små mengder Subutex (0,5-1mg) og 2-10mg Diazepam eller 0,25mg Rivotril for å roe ned tankekjøret og dempe russuget når jeg kjenner at det står mellom noe og full sprekk. Til meg selv sier jeg at ved å gjøre dette unngår eller i hvertfall utsetter å gi full gass ned i avgrunnen. Med disse lave dosene klarer jeg å ta vare på de få tingene jeg vet at jeg bør ta vare på (arbeidsforhold, familieforhold osv), men jeg kjenner at jeg er skremmende nær å sprekke helt.
Det er som om noe i meg virkelig prøver å ødelegge alt jeg har oppnådd siden jeg var fast inventar i Brugata.
Jeg føler meg ikke hjemme i dette livet fullt av rutiner og ansvar, og jeg savner rett og slett alt som var jævlig med tungt rusmisbruk.
Dette er dritvanskelig fordi jeg ikke en gang kan minne meg selv på hvor kjipt det var før avrusning med overdoser og faenskap fordi jeg savner alt det drittet. Jeg føler til en viss grad at jeg ikke fortjener å ha det såpass "bra" som jeg har det med livet jeg har nå.

Jeg vet ikke en gang hva jeg prøver å oppnå ved å skrive dette, kanskje det er for å distrahere meg selv fra dragningen mot rusen og spenningen i 20 minutter til.

Jeg veksler mellom flere måter å tenke på. Deler av meg vil ghoste jobben og alle jeg kjenner og dra tilbake til Brugata. Gi faen.
Deler av meg vil hive i meg alt jeg kan skaffe av Opiater og Benzo, sluke litt sprit og bare dø.
En stor del av meg ønsker å fortsette å gjøre det bra, jobbe, ta fornuftige valg, men det er tøft når jeg som ting er nå ikke finner særlig mye mening i det.

Hver dag føles det ut som om jeg bare utsetter en katastrofe bare én dag til. Én dag til. "Ta det rolig i kveld, utsett det én jævla dag til.
Ta bittelitt av et eller annet, begrens deg i kveld og bare sprekk litt, utsett den totale sprekken én dag til".

Drukner snart i selvmedlidenhet Det er litt av problemet, om jeg deler dette med noen jeg kjenner føler jeg meg som en svak liten bitch og når selvfølelsen da blir verre blir trangen til å sprekke bare større. Stuck between a rock and a hard place liksom.
Jeg burde jo egentlig ikke syte så forbanna mye, jeg har jo arbeid, bosted osv.
Men hvorfor føles det ikke bra???

Er det noen andre med tungt misbruk bak seg som kan relatere? Og hvordan faen håndterer man det i så fall?
Vis hele sitatet...
Ja, har relativt tungt misbruk bak meg (var innlagt i 6mnd på et "hardt behandlingssenter" der du måtte stå i giv akt 07:30 hver morgen i en hestesko-formasjon).

Kort sagt hadde jeg ikke brukt heroin i 10 år, eller makka daglig i 5 år, men rusa meg på "alt" forskjellig hver dag i la oss si 2-3 år.
Men for min del var det makka som tok meg, og selvfølgelig var benzo eller z-hypnotika (zolpidem/stilnoct) redninga

Bodde hos min mor før oppholdet (var vel 22 år gammel i 2015), og dro inn til Molde. Hele opplegget der er ganske "sjokkerende" for utenforstående, så jeg orker ikke å gå helt inn på det. Det er et såkalt "terapeutisk samfunn", der en annen narkis skal være sjefen din i en uke, og du skal være hans arbeidstaker osv. Man bytter på kjøkkentjeneste, og å vaske toaletter osv. Men rommet ditt skal være shinet og nydelig til klokka 07:30 hver morgen.

Da jeg dro på siste "perm" var jeg og så på en leilighet, og denne fikk jeg ved første visning. Allerede da jeg var på plass i den nye leiligheten, hadde jeg hasj i postkassa som jeg hadde bestilt. Såklart var dette jævlig dumt.

Nok om det, men litt røyk skada meg egentlig ikke noe særlig.. Men det var ikke noe jeg ville fortelle folk som nettopp "gratulerte meg meg rusfrihet" om.

Plutselig fikk jeg litt og litt mer av det samme nettverket omkring meg igjen, som jeg hadde før jeg dro til behandling. Var vel det som starta hele sjiten. Hvis du ikke har rusvenner, har du ikke så mye mas omkring deg. Man må skille på venner, og rusvenner. Ikke alltid så lett å skille mellom, da man gjerne deler veldig mye med de man ruser seg med... Spesielt om man er glad i uppers (MDMA/makka/cola).

Men sjøl om jeg hadde ganske store sprekker årlig i 3-4 år, så sitter jeg nå med 100% jobb, og kan ta meg noen pils hver kveld, og kanskje en joint og ha et normalt liv, uten det enorme jaget.
Løsningen min var å la alkohol være alkohol, uten å MÅ ha kokain/amfetamin ved siden av, og det å kutte ut "venner" som kun er der når de trenger deg.