Heihei. Jeg sitter og tenker og grubler en god del for tiden. Moren min har alltid vært av den litt aggresive typen, som lett hisser seg opp og hakker på andre. i de siste årene har jeg desverre blitt det offeret som hakkes på (nærmere sagt etter at min søster flyttet og min bror kom til verden for 5 år siden). I begynnelsen bet jeg sammen tenna og tenke minst mulig over det. Det var jo bare kjeft og tomme trusler uansett.

Dette endret seg med tiden. Jeg fikk stadig høre flere trusler og hun begynte også å kalle meg horunge, egoistisk, den værste ungen hun har vært borti ol. Kjeftinga ble/blir bare mer og mer intens og hun har også begynt å brøle og kjefte på min lille bror for ingen verdens ting. Det hendte ofte at jeg var ute av meg, og om hun så meg gråte fikk jeg høre at jeg var en svak liten drittunge som ikke tålte å få litt kritikk.

Jeg kan ikke fortelle henne noe. Har prøvd å fortalt henne om problemer og ting jeg har slitt med tidligere, men det endte opp med at hun ble sur, og da ville ikke jeg fortelle mer. Dermed endte det opp med mange trusler med å bli sendt til psykiater, og andre ting jeg ikke ser vitsen i å nevne.

Jeg har begynt å sagt fra til henne at slik gidder jeg ikke høre på, og jeg finner meg mindre og mindre i slik oppførsel, noe som gjør saken verre. Truslene er ikke tomme lengre, og sist truet hun med å klippe av meg håret. For noen dager siden sa hun at hun ville slå meg ned, og idag gjentok hun dette. Hun har også begynt å virkelig ta tak i meg, klyper meg i armen og slenger meg inn i veggen. Hun sier hun er på nippet til å slå meg ned noen ganger, og jeg bare venter på dagen der jeg får meg et klapp. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre lengre, eller hvordan jeg skal takle situasjonen. Fritid har jeg ikke lengre, da dagen min består av lange skoledager, lekser, jobb og kjefting. Hva burde jeg gjøre?

Okei skjønner lett hvordan du har det! Har hatt det samme problemet selv!
Kan jeg spørre hvor gammel du er?
Jeg ville førs og fremst begynt å låse døra om nettene da jeg er VELDIG redd for håret mitt personlig.. Dessuten så gir deg en slags rolig følelse når du låser døra.
Kan jeg spørre også hvor din far er?

Pleier være sosiallærere eller noe man kan gå til på skolen som mener de er svært hjelpsomme angående slike ting.
Hard situasjon.

Det er trist at sånne ting skjer. Her er noen sider du kan ta en kikk på:
http://www.korspahalsen.no/ - Røde Kors
http://www.bufetat.no/barnevern/ - Barnevernet
http://www.116111.no/ - Alarmtelefonen for barn og unge

Jeg er 16 år, og kan trøste meg med at de ukene jeg er på jobb bor jeg i min egen leilighet. Min far bor også hjemme, og før sa han ofte mot min mor da han la merke til at hun var urimelig. Han har selv blitt helt utbrent av alt styret som er i huset. Det er han som tar seg av broren min hele tiden, pluss at han jobber mye. Jeg tror ikke han har energi til å gjøre så mye lengre å driter egentlig i om hun kjefter. Hun kjefter på meg når han er hjemme, men de værste truslene kommer hun alltid med når han ikke er hjemme. Hun er heller aldri borti meg fysisk når han er hjemme.

Hva med å prøve å få det på video og vise det til faren din?

Jeg gjør lekser, og er derfor egoistisk. Kan hende jeg legger med nedpå fordi jeg er utmattet , og da er jeg også en egoistisk dritt unge. Sier jeg imot henne er jeg den værste ungen hun har hatt. Noen ganger har jeg jo sikkert gjort ting der jeg fortjener kjeftinga, men slik skal det jo også være. Det er bare at det er ikke ofte hun faktisk har en grunn til å være sur. Min søster som nå bor 5 timer unna vet halvveis hvordan jeg har det da det før var hun som fikk all denne kjeftinga, men nå har ting her hjemme bare blitt enda verre.

Han gjør ingen ting som får henne til å agere slikt. Han er hennes BARN! Foreldres oppgave er å forstå barna sine, ikke motsatt. Foreldrenes oppgave er å utøve tålmodighet.

Psykisk vold er minst like ille som fysisk vold. Mange som opplever begge deler gjør ting for å irritere foreldre eller foresatte for å få det slaget som gjør at spenningen slipper for en stund. Spenningen man ikke vil ha.

Alderen din spiller inn her. Dersom du er under 18 anbefaler jeg deg å ringe barnevernet. oooo, scary, tenker du. Men det er det ikke. Det er vanlige mennesker som jobber der. Mennesker du kan diskutere situasjonen med før du gjør noe mer.

Det er mange som er i din situasjon, men det er ikke så mange som tør å gjøre noe med det. Om du ikke gøtser på for deg selv, gjør det for broren din, som ikke er voksen nok til å ringe barnevernet.

Joda jeg har begynt å si ifra, men det er når jeg begynte med det hun ble mer fysisk. Når hun trua meg med å klippe av håret mitt (som var fordi maten ble brent) sa jeg at jeg gikk rett ut døra om hun gjorde dette. Når hun befaler meg om å gjøre noe, som å gå tur med hunden (på ikke en særlig pen måte) ,har jeg begynt å si at jeg ikke gjør en dritt for henne når hun skal snakke/oppføre seg på den måten. Blir selv veldig sint og irritert når hun driver sånn og ber henne om å skjerpe seg, fordi det faktisk er hun som begynner å krangle. Skylden klarer hun alltid å pusle over på meg uansett, og humøret hennes blir ikke akkurat bedre av den grunn. Hun stoler heller ikke på meg for en femmer. Jeg får sjeldent ligge til venner (kun min beste venninne), og hun har ofte bedd meg om å droppe noen av vennene mine fordi de røyker, og derfor lukter jeg røyk når jeg kommer hjem. Jeg synes dette er idiotisk.

Du burde ringe alarmtelefonen og fortelle dem om situasjonen du befinner deg i. De kan hjelpe deg. Det er viktig at du sier ifra hvis du blir slått, ingen skal ha det på denne måten!

Kan forstå at du, som 16 åring, kan være en drittunge som lager krøll. MEN slik oppførsel er ikke akseptabel. Mye gode råd fra de andre som har svart. Sosiallærer osv er svaret. Har ikke vært i noen liknende situasjon selv, men har noen venner som var ganske likt stilt. Gikk ikke godt med de dessverre
Vil ønske deg lykke til med denne problemstillingen, og henstiller til at du tar i bruk profesjonell hjelp her.

Hardt mot hardt ..

Takker for veldig raske tilbakemeldinger og serriøse svar. Jeg blir jo ikke direkte slått som en nevnte over her, men jeg regner med at det sikkert ikke er langt unna. Men hun kan godt finne på å ta harde grep rundt armen min/og eller slenge meg inn i veggen. Jeg tar heldigvis unna det meste for min bror, men når hun først er på kirgsstien, så er hun på krigsstien. Det er som regel når han skal ordne seg/legge seg at han vil være en søt liten gutt og tulle litt, noe som ofte fører til bråk ja. Min mor sliter ikke med alkohol, men jeg meg selv lurer ofte på om hun er mentalt rett. Mener hun fikk diagnosen manisk depresiv også. Skal gi saken et siste forsøk på å ordne seg, og jeg skal prøve å stille opp og gjøre litt mer i huset og kanskje forbedre familieforholdet (som ikke finnes overhodet for tiden). Hjelper ikke dette ringer jeg etter hjelp.

Som andre har sagt sier jeg og; uavhengig av sakens sider så er trusler om vold noe en forelder ganske enkelt ikke skal benytte, det er uakseptabelt.

Ta opp flere av kjeftebygene på bånd, og sørg for å ha mange nok til å ikke kunne anklages for å bare ha fanget din mor på en dårlig dag. Sleipt som det er kan du og framprovosere en situsasjon hvor hun truer deg med vold, og få dette på bånd. Det gjør en svært, svært stor forskjell om du får flere voldstrusler på bånd enn om du bare får én - det vil si noe om at personen ikke bare kom med en uheldig uttale, men har en iboende tendens.

Om du vil bruke det som pressmiddel for å sette henne på plass og endre oppførselen eller om du vil gå til myndighetene er ditt valg. Hvis det faktisk er slik du sier, at hun har truet med vold flere ganger, er mitt eneste personlige råd å gå til barnevernet og politiet - sett hardt mot hardt, siden ubekvemmelige konsekvenser tydeligvis fungerer bedre enn fornuft i dette tilfellet.

Husk dog at om du velger en midlertidig løsning så får minstemann sannsynligvis lide etter deg når du flytter ut, og om du velger en løsning som innebærer hevn uten varig sikkerhet for alle involverte kan frustrasjonen over dette også gå utover din yngste bror i ettertid.

Vel jeg vokste opp i et voldelig hjem dog preget av stoff som gjorde situasjonen enda mere uforutsigbar.
Jeg fikk faktisk juling og ikke bare truslene om det. Når du blir slått av en fyr i 40 åra på amfetamin som til daglig er håndverker kan du snakke om å virkelig få juling. Han raserte jo også hele leiligheten noe som ble annmeldt men politiet gjorde ikke noe med en livredd 6 åring som sto midt oppi det hele.

Om du tar kontakt med barnevernet nå er det et par scenarioer jeg ser for meg. Mest sannynlig vil du bli tilbudt en egen leilighet iogmed at du er såpass ung og det letteste er kanskje å fjerne deg fra situasjonen. Samme skjedde med en vennine av meg når hun var 16.

Tror det er lite sannsynlig at ting løser seg av seg selv som mange håper på. Men er helt med på den å løse døra om natta. Da har du i allefall et lite forvarsel før du evt våkner hårløs en morgen.
Er dog kanskje viktig og ta tak i dette før det blir fysisk. Du har en sosial lærer eller en helsesøster eller en rådgiver på skolen også som kan hjelpe deg å ta tak i dette.
Dog det kan forverre seg av dette også men da er i allefall ting under overvåkning og blir det værre vil virkemidlene dems også steppes opp et par hakk.

Er dog viktig og ta tak i ting nå. Jeg annmeldte hele mitt nå som jeg er 25 år og guess what? strafferetslig foreldret. Dvs drittsekken slipper unna.

Psykisk tortur som jeg vil kalle det vil totalt ødelegge selvtillitten din til slutt og det kan få store konsekvenser for deg senere i livet.
Barn har rett til å komme hjem til et trygt hjem fri for både psykisk og fysisk mishandling. Hjemmet skal være et fristed.

Derimot om du bare trenger og prate med noen stiller jeg meg til disposisjon om kveldene, har vært igjenom mye av det samme selv og kan sikkert kjenne meg igjen i enkelte situasjoner. Kan ikke løse det for deg men noen ganger hjelper det og få snakket litt ut også.

Har du ikke en voksenperson som du stoler på du kan snakke med? Det er for jævlig at du som barn skal sitte inne med all denne dritten selv. Ta en prat med en voksenperson, det være seg lærer, venn, sosiallærer el. Går du til barnevernet vil de definitivt kunne hjelpe. Det er for barn i din situasjon de er til for! Ikke nøl!

Ps: tar du lydopptak på bånd uten at hun er klar over det og har tillatelse til det vil de uansett ikke kunne brukes som bevis. Er også ulovelig og framprovosere en kriminell handling. (Juridiske aspektet av saken)

Vil bare få si at poenget her IKKE må være å "ta" din mor. Hun er fremdeles din mor og kommer til å være det resten av livet ditt. Tar du tak i dette nå klarer dere kanskje å få orden på tingene før det kommer til fysiske overgrep.

Og til dere som poster og sier TS skal ta igjen med samme mynt; Hold kjeft idioter....

så hvis 6 stykker banker deg i fylla. skal du og 6 andre banke dem etterpå ?

tenk nu litt. det er snakk om en 16 åring som har problemer i hjemmet og du mener om at han kjefter på henne hjelper ?.....

Helt enig og slå tilbake eller klippe håret av moren sin løser vel ingen problemer annet en å få moren enda mere sint. Og utifra TS sine egene kommentarer virker hun sint nok. Ingen vits i å framprovosere mere.
Poenget er jo og dempe og få det til å bli levelig for begge parter. Tenåringslivet er som regel veldig turbulent med både hormoner som raser og en kanskje allerede sliten mor uten at dette er noen unnskyldning.
Men om hun truet moren sin tilbake hvilkens pokker effekt ville det fått? Er som om israel skulle svare iran med å si at vi skal slette dere også av kartet.
Trenger ikke bringe ting nærmere krig en det allerede er.

Jeg vil jo ikke gjøre det jævlig for henne med å ta opp lydopptak/film uten at hun vet det. På en måte tror jeg hun har det ille nok fra før. Slår likevel tilbake med samme mynt på en måte, brøler hun mot meg, svarer ikke jeg med englestemme og sier at alt er greit.

Har du ikke noen voksne du stoler på? Dette kan være hvem som helst, helsesøster, lærer, venninne av din mor - ja, uansett?
Jeg har selv vært i kluss med barnevernet, og dette er ikke noe jeg vil anbefale. Jeg og mamma kom oss ut av disse kranglene på egen hånd, og de fra BV møtte ikke opp på møter og bare la saken helt død.

Tror det er bedre og prøve og finne en løsning en å stå og brøle at og fram. Nå vet jeg ikke hvilken fysiske forutsetninger hverken du eller hun har eller om noen av dere kunne finne på og bruke vold til slutt men husk den som slår først er den som har sluppet ut for gode argumenter. Dessuten vil jeg tro det er lite gunstig for familie freden og resten av familiens velferd at dere står og skriker til hverandre til det blir slåsskamp. Blir det for ille må du få inn en fredsmekler. Enten sosial lærer, rådgiver, helsesøster, barnevernet et eller annet ihvertfall før skole arbeid og andre ting blir lidende også

Vet ikke hvorfor, men liker bare rett og slett ikke tanken på barnevernet. Vil jo ikke bare stikke av fra alt og gjøre vondt værre. Tror ikke min mor, far eller bror for den saks skyld ville synes det hadde vært en grei løsning. Jeg er jo glad i min mor, og en gang i blandt har vi det faktisk koselig sammen og kan ha en normal kveld på stua foran tv'n. Problemet er bare at dette er alt for sjeldent siden tiden blir brukt på å være sur. Har en eldre søster som jeg kan prate med, ,men ingen "voksne" som jeg føler jeg stoler på.

Håper ting vil ordne seg før ting må så så langt at man faktisk ringer barnevernet/eller andre organisasjoner. Hun har alltid unnskyldt seg etter en krangel og oppfører seg som ingenting har hendt. I begynnelsen godtok jeg dette, men nå klarer jeg ikke ta dem serriøst lengre. Kjenner at jeg bygger opp et ras mot henne inne i meg, og synes ikke det er en spesielt koselig tanke.

Siden du ikke vil snakke med barnevernet om det anbefaler jeg helsesøster eller noe lignende.
Om ting begynner og bygge seg opp inni deg kan det få konsekvenser senere når demingen som holder alt tilbake brister.

Men det er bra at hun sier unnskyld, og jeg synes det er bra at hun later som ingenting også. Da slipper det å være amper stemning. Prøv å ta deg en skikkelig prat med henne, og om hun begynner å kjefte - ikke glefs tilbake. Det vil bare gjøre vondt verre.
Da kan du jo heller prøve å gå frem med et godt eksempel. Gjerne påpek at du er 16 år, og det er hun som i følge papirene skal være voksen - men at hun ikke fremstiller seg spesielt modent da du som 16 år klarer å føre en normal samtale uten å kjefte, men ikke henne.

Har hørt at alle damer/jenter har "Røde" dager, men ganske ekstremt og true med og slå deg, i tileg til mye urimelig kjefting. men er jo viktig at du ikke lyver til deg selv, om du gjør ting som mammaer blir ganske oppgitt over gang på gang. for eksempel og ikke rydde opp etter deg når du har spist osv.

var i litt av samme situasjon en gang, nå var jo jeg så heldig og hadde skilte foreldre så når det var "Krig" i det ene huset så dro jeg til fattern/muttern.

beste tipset jeg kan gi som har blitt sakt en god del ganger, er kansje og snakke med noen som står din mor nær. det være din Mormor eller en god vennine av din mor etc.

Setter jo pris på at hun sier unnskyld de gangene hun gjør det, men noen ganger synes jeg hun har sagt litt for mye for at hun kan tro at et "unnskyld" skal gjøre alt bra igjen. Men det er ingen stor sak for meg i den forstand, jeg er ikke den personen som leter etter kranglinga og jeg har mye bedre ting å gjøre på enn å sitte å være sur i etterkant

Tenker ofte over at jeg skal prøve å ikke glefse tilbake, men når situasjonen kommer er det ikke like lett å holde seg like rolig hele tiden, men dette er vel no jo noe jeg også må jobbe med. Vi får se hvor lenge det holder seg rolig i huset denne gangen. Blir borte i to uker framover nå siden jeg skal på jobb, og når jeg kommer tilbake håper jeg at det går an å føre en normal samtale i huset. Hvis ikke får jeg manne meg opp å ta en lengre samtale med henne å si det jeg mener, samt si at om ting ikke bedrer seg kommer jeg muligens til å kontake hjelp utenifra.

Er drit lei av hele saken, men når jeg virkelig vurderer å snakke med noen utenifra er det alltid en rar følelse som vokser inn i meg. Jeg er redd for at jeg overreagerer og at saken kanskje ikke er så ille. Redd for å få tilbakemelding om at det ikke er noe å bry seg om. Denne tanken er vel mest når jeg virkelig har følt meg sint etter en krangel og ting er fredlig å stille etterpå. Hodet mitt forvirrer meg.

Derfor er det greit og snakke med noen som kanskje har vært igjenom det samme. Jeg følte alltid at ting var min skyld på en måte når jeg fikk bank
Kan gi et eksempel på hvor gal logikken min ble til slutt.
Stefaren min hadde drikki og fikk klar beskjed om å ikke komme hjem over tlf noe han godtok og sa han ga faen i.
Kl 4 samme natt våkner jeg av at det dundrer på døra. Jeg viste knapt hva som foregikk. Men fikk da fumla meg ut av senga som en liten gutt på 9 år kl 4 om natta og gikk for å åpne døra og se hva dette var for noe. Åpnet døra og fikk en knyttneve rett i trynet. Da hadde stefaren min brent seg på en lighter som han hadde lyst med å prøve og finne nøkkelhullet fordi jeg brukte for lang tid. Jeg følte det var min feil nettopp fordi jeg brukte for lang tid. Om man skal slås bevistløs for det er jo noe man ser i ettertid at er over reagering deluxe. Så fikk jeg meg en kraftig salve om hvordan jeg bare var noe som ble med inn i ekteskapet og han egentlig ikke ville vite av meg osv. Ja det vanlige.
Tror aldri jeg har følt meg så liten som jeg gjorde der og da. Men jeg følte det var min feil fordi jeg ikke åpnet døra tidsnok.

Logikk er det da noen ganger godt å få utenifra fra noen som forstår. Uansett hvor banalt ting kan virke der og da. Var jo bare et slag og litt kjefting. Ble jo ikke akkurat banket opp.
Hjalp og snakke ut om hendelsen nå 15 år etterpå liksom eneste som var var at nå krevdes det nesten et år med psykologi timer for å klare å si så mye som at man var sint på stefaren sin. Bedre og prate ut med en gang tror jeg.
Skjønner godt at du er forvirret og trenger du noen og snakke med og sortere litt tanker og følelser er det bare og sende en pm om du ikke vil brette ut på forumet

Som flere andre har påpekt kan det være veldig fordelaktig å få luftet ting med en tredjepart. Det trenger ikke å være en helsesøster eller psykolog, men kan være en god kompis eller gjerne en freak som har vært borti lignende.

Jeg har selv både opplevd lignende og vært både støtte og mekler for kompiser som har vært i slike problemer. Erfaring fra sanitetstjenesten i forsvaret har vært god å ha i slike saker.

Ser at flere andre har stilt seg disponibel til å hjelpe deg. Befinner du deg i mitt fylke kan jeg gledelig bistå, bor du en annen plass i landet er det bare å ta kontakt på pm om du ønsker råd eller annet.

Erfaringsmessig kan det hjelpe å spille på morsinnstinktet hennes. Hun er nok selv klar over hva hun gjør og hvordan det påvirker dere. Kansje har hun opplevd det samme selv? Om hun i tillegg er manisk deppresiv hjelper det ikke akkuratt på situasjonen. Hun må kansje bare få høre fra en voksen tredjepart hvordan situasjonen er og få hjelp til å innse at det er hun som kan fikse alle problemene. Hun må også få hjelp til å takle sine egne traumer. Først da vil hun være i stand til å støtte dere slik hun skal, og mest sannsynlig ønsker.

I frykt for å virke veldig barnslig, vil jeg egentlig ikke skrive dette, men hør;
Hva om neste gang hun blir sint på deg, bli skikkelig forbanna, riv bordet over ende eller lignende for å skremme henne? Vise henne at du også kan bli sint?
Eventuelt er jeg enig i de fleste her, snakk med noen. Helsesøster, rådgiver, whatever.

Støtter denne.
Besteforeldre, tanter og onkler anbefales også.

Kjenner meg veldig godt igjen i måten du blir behandlet på og jeg vet med sikkerhet at dersom det virkelig er så ille som du sier så kommer du til å få nok en dag.
På en eller annen måte, være seg raserianfall, flytte ut eller muligens et slags sammenbrudd.

Kan du gi oss noen annen informasjon som kan være interessant?

Bruker moren din piller?
Har hun hatt noen traumatiske opplevelser? Tenker da på vold osv.
Deres økonomiske situasjon? Sliter hun kanskje med å få hjulene til å gå rundt?
Kort og godt, kan du komme på noe som gjør at hun har en grunn til å være så stresset hele tiden?

Har selv vokst opp med et svin av en far. Det begynte smått, med litt bjeffing og skriking. Deretter eskalerte det temmelig fort. Truslene ble til handling, og min mor sto på sidelinjen å så på.

Dette holdt på en periode, men sluttet fort da jeg slo tilbake.

Fant fort ut at dette ikke er en optimal løsning på lang sikt, så jeg søkte hjelp hos familiemedlemmer, som igjen hjalp meg videre gjennom det offentlige. Verdt å nevne så har jeg i dag ingen kontakt med foreldrene mine.

Det er viktig å huske på at din mor kan ha reaksjoner på noe som er ikke nødvendigvis angår deg. Som tidligere nevnt så kan hun f.eks. slite økonomisk, være deprimert, ha et skjult rusmisbruk, ha opplevd traume, osv.

Det finnes heldigvis hjelp å. Jeg ville begynt hos sosiallæreren på skolen, alternativt ta opp dette med fastlegen din. Begge har taushetsplikt og kan sette deg i kontakt med de rette instansene.

Stötter faktisk denne. Tror hun blir lettere å snakke med om hun innser at hun faktisk ikke kan kontrollere deg lenger, fysisk i hvert fall.
Hadde selv et veldig anspent forhold til moren min för (ikke like galt som TS). Etterhvert som ting ble mer fysiske, og jeg var i stand til å gjöre noe med det bestemte jeg meg for å ta en risk. En gang hun ville "straffe" meg og begynte å ta hardt i, sa jeg til henne at nå teller jeg til tre, så skal du se at du angrer. Hun stoppet ikke, så når jeg kom til tre snudde jeg situasjonen og la henne i bakken så hun ikke lenger hadde makt over meg. Da bröt hun sammen i gråt og vi kunne snakke om det för förste gang.
Husk at den som gjör andre vondt, oftest har det verst selv. Har den dag idag et ganske bra forhold til moren min.

enkelt og greit. Hadde min mor gjort dette med meg. så hadde jeg tatt en alvorsprat med henne. Om hun hadde fortsatt, så ville jeg gitt henne juling om det fortsatt ikke blir noe forbedring så ville jeg flyttet ut.

Ja, juling er alltid den beste løsningen på et problem.

Ikke hør på tullingene som sier at du skal ta igjen med samme mynt eller bruke vold. Ta heller kontakt med alarmtelefonen, som jeg nevnte tidligere, eller snakk med en voksen du kjenner godt og stoler på.

Det vil helt fint kunne fungere som bevis for å overbevise for eksempel barnevernet. Det kan også godt tenkes at det vil kunne fungere som bevis i en eventuell rettsak. Dette er ikke USA, bevis som er ulovlig anskaffet blir ikke automatisk avskjært.

Ikke dra til barnevernet alene, det kan være ubehagelig. Ta med en venn eller snakk med helsesøster på skolen, hun har taushetsplikt. Du kan komme til barnevernet helt anonymt og de vil ikke ta noen handlinger før du sier klart ifra at du vil gjøre noe.

Nå begynner jeg å bli lei. Jeg har prøvd så godt jeg kan å holde meg selv i skinnet, og sier fra til min mor med rolig stemme at hun bør roe seg ned. Nesten hver gang hun prater til meg er det med hevet stemme og ikke særlig vennlig. Spør jeg henne pent om å snakke til meg i vanlig toneleie blir hu sur og kjefter bare mer. Trives ikke godt hjemme for å si det slikt, og hjelper ikke at jeg ikke trives når jeg bor borte mens jeg jobber heller. Vurderer sterkt og enten droppe ut fra vgs/bytte linje eller få ordnet meg en lælingeplass hjemme. Det som er at da gidder jeg slettes ikke bo hjemme, men lærlinelønna mi er ikke noe å skryte av.. Om jeg velger å kontakte barnevernet for å ødelegge det siste av forhold jeg å min mor har, kan de på noen måte hjelpe meg økonomisk med hybel o.l? Takker for alle svar.

Har leilighet i langtvekk istan nå, men trives ikke. Bytter jeg lærlingeplass mister jeg såklart denne. Har desverre ikke muligheten for særlige mye støtte fra lånekassen heller. Fyller 17 om få mnd, og synes egentlig det er litt tidlig å flytte ut. Det beste er jo å vente, men vet ikke hvor lenge jeg klarer det lengre. Jeg begynner å bli utbrent og deprimert. Føler virkelig trenger en ferie, men det er så dumt at den er hele 7mnd unna. Jeg har ikke pusterom og føler at jeg må få meg ut og bort. Flytter jeg ut blir jeg sikkert ikke særlig ønsket tilbake i huset, og det er jo ikke noe jeg ønsker. Vil jo aller helst forbedre mitt forhold til mor, men det viser seg ikke å være så lett. Hadde arbeidsstedet mitt vært nærmere skolen hadde jeg nok flyttet inn dit. Desverre er det langt unna med få busstilbud. Plassen er øde og jeg har ingen venner der. I tillegg må jeg bo sammen med en annen lærling som ikke er helt min type, og det er jo bare herlig.

Jeg flyttet hjemmefra 1 mnd etter at jeg fyllte 17 år. Og det var ikke bare lett..

Skulle ønske jeg kunne hjelpe mer.. Du får ha lykke til, og si hvordan ting går

Takker for den Og nav hjelper meg nok ikke særlig mye siden jeg er under 18? Leilighet ved lærlingstedet har jeg, skal jeg flytte ut så skal jeg flytte i samme by som jeg bor nå, slik at jeg får meg på skolen. Er en 3 timers busstur mellom der jeg jobber og skolen, så er litt trasig der.