Fått adhd diagnose i voksen alder. Har blant annet høyt blodtrykk og jeg bør derfor ikke bruke medisiner mot adhd.

Hverdagen er kaos på mange områder. En evig kamp mot tidsfrister, holde avtaler, klare enkle ting som å vaske klær, holde det rent og ryddig. Blir så lett distrahert. Kan starte oppgaver som ikke blir gjennomført. Så kommer en ny tanke og da blir jeg dypt oppslukt at den tanken og glemmer alt annet. Alt som er kjedelig, rutiner eller bærer preg av at det må gjøres får meg til å stritte imot.

Samtidig er det en indre kamp. For jeg vil ikke ha det slik. Jeg vil være minst såpass organisert og strukturert at jeg ikke trenger brenne av all energi på en indre kamp med meg selv på om jeg skal vaske huset. Selv om jeg velger å ikke gjøre det så kan disse kampene tømme meg for krefter og da kan det gå flere dager å få ladet batteriene såpass at jeg orker noenting annet.

Uten jobb for tiden fordi jeg sliter både med dette men også andre ting jeg ikke orker å utlevere. Føler at når jeg mistet strukturen jobben ga så har det indre kaoset økt og det blir ennå vanskeligere å få gjennomført oppgaver, for nå har jeg hele dagen jeg kan disponere fritt og det tankler jeg ikke.

Hvordan har andre med store adhd problemer klart å få sin hverdag til å gå rundt uten at det blir en kamp og indre kaos av alt? Er det noe jeg kan øve meg på?

Det har vært ganske mye det siste året. Blitt eneboer da samboer stakk. Mistet jobb og leger og nav mener jeg blir ufør. Klarer ikke holde på jobber, reagerer ikke som andre og gjør mye feil. Kan blir kranglete om jeg blir tilsnakket for å gjøre feil og jeg vet ikke hvordan jeg kan endre det. For jeg klarer ikke reflektere før etterpå. Men det er jo for sent.

Er det noen gode bøker dere har fått hjelp av? Er villig til å prøve alt. Legen og psykologene sier at adhd kan være positivt. For virker det bare negativt. I det minste skjønner jeg jo mer av hvorfor ting ofte blir feil og hvorfor jeg gjør feil, eller reagerer feil. Men at jeg skjønner årsaken hjelper jo ikke med de praktiske tingene. Jeg er jo som før selv om jeg nå skjønner årsaken til at jeg reagerer som gjør og hvorfor jeg gjør feil og blir lett sint og kranglete. Selv om jeg vet alt dette så klarer jeg ikke å stoppe å være meg.

Har endret kosten. Kuttet ut alt av søtsaker, spiser mye fisk, fugl og rene produkter. Samt tilskudd av fiskeoljer og mye grønnsaker. Føler ikke at ting er blitt bedre, kanskje er perioden der jeg blir fast i tankemønstre litt kortere. Kommer til å fortsette å spise slik, for det er jo i det minste sunt. Kanskje gir det ingen effekt på adhd men det skader meg jo ikke. Trener annenhver dag og går turer og sykler. Men det er liksom det eneste jeg klarer å holde fast ved.

Er for impulsiv og det er slitsomt.

Hva hjalp deg? Hvordan fikk du mer kontroll?

Det som hjelper meg er:
- Regelmessig trening, være i aktivitet hver dag.
- Bedre kosthold, omega 3, mer grønnsaker, mindre søtsaker.
- Bruke mobilen med huskelapper for å greie å huske avtaler/tidsfrister. Det viktige her er at jeg må legge inn huskelapp tvert jeg får beskjed, aldri utsette.
- Medisiner hjelper til en viss grad, men på dosen som har mest effekt blir enkelte bivirkninger i største laget så bruker de ved behov på arbeidsdager og tar fri i helgene.
- Er nøye med faste leggetider/stå opp tider.

Fungerer stort sett greit, men fremdeles over snittet glemsk, sliter med å fullføre lite motiverende oppgaver etc.

Hei , du er ikke alene. Dette er som om jeg skulle skrevet innlegget selv. Jeg går heller ikke på medisiner men det er fordi de ikke fungerer på meg. Det er visst større sjanser for det om man får diagnose i voksen alder.

Jeg har alltid slitt med å sette i gang med ting generelt og spesielt husarbeide, oppgaver man må gjøre , lekser etc. Stritter i mot da jeg ser på det som utrolig kjedelig og jeg makter ikke å sette meg selv i gang. Jeg skjønner hva jeg skal men det utsettes og utsettes og hodet distraherer meg.
Mye tankekjør som tar vekk fokus fra ting jeg skal gjøre og jeg glemmer ofte eller ser rett og slett ikke alltid at ting skal gjøres for hodet er for opptatt med å leve på egenhånd.
Jeg endte opp med å bli ufør da jeg rett og slett ikke fungerte i jobb da rutinepreget arbeide tok vekk all motivasjon og jeg vurderte i perioder å skade meg selv for å slippe å jobbe.
Det var vel da jeg innså jeg ikke var som alle andre og ble utredet og fikk diagnosen ADHD og er nå ufør pga den. Jeg sleit også med sjefer da jeg har en sterk rettferdighetssans og ikke var redd for å si i fra, noe som ikke er så populært.

Jeg har dessverre ikke noe hjelp , gode råd eller tips da jeg ikke får noe hjelp selv og ikke vet jeg selv hvordan jeg skal hjelpe meg. Jeg sliter også med mye irritasjon , utålmodighet og er utslitt da all energi går med på å komme meg gjennom hverdagen .

Håper du finner en vei som fungerer for deg , hvis ikke er du ikke alene om å ha det sånn. Vet ikke om det hjelper så mye men av og til kan kun det å høre andre ha det på samme måte hjelpe litt.

Vurderer å leie noen til å vaske å rydde hos meg så er den biten i det minste avklart. Kanskje blir det lettere å få til riktig fokus på andre ting og det er på plass? Gjør det samme som deg oneofamind bortsett fra leggetider. Om det blir for mye uro i kroppen takler jeg ikke å legge meg så helt faste rutiner på det er vanskelig. Må nesten vente til kropp og sinn er i rett modus for lakenet. Det er jo ikke en trøst å vite at andre også sliter, det er jo mest bare trist. For oss alle. Men det er en form for kollektivt håp i det minste. Når andre takler å ha det slik så får jeg også greie det på et vis. Var hos legen idag igjen, i et samarbeidsmøte. Atter en gang kom forslaget om medisinering opp. Jeg sa mitt og viste til sist fram det jeg skrev igår her. I den tro at legen lettere skulle se hva jeg mente. Men det gjorde bare at han mente at når omfanget av adhd problemer er så stort burde jeg i allefall prøve medisiner. Sa nei igjen.

Er jeg for prinsippfast? Medisiner mot adhd er vel i prinsippet nesten som å bruke amfetamin daglig, det kan ikke være bra for kropp og kretsløp? Ser for meg at hjertet vil få masse ekstra jobb, og tenker blodårer vil trekke seg sammen så blodtrykket blir ennå høyere og kanskje blir medisiner mot adhd min død? Har jo så høyt blodtrykk at jeg må ta medisiner for å få normalt blodtrykk. Da tror jeg ikke sentralstimulerende medisin er en heldig kombinasjon med et kretsløp som alt er under press?

Start å meditere. Er nok, for deg, veldig vanskelig i starten, men så lenge du gidder å gjøre det hver dag vil du til slutt se det hjelpe. Litt hver dag. Start med 5 min og gå videre oppover ettersom du føler for det. Tingen er å bare gjøre det. Hver dag. Lag rutine av det. Helst 15-20 min hver morgen etterhvert. Men ikke stress med det. Bare gjør det så lenge du klarer, men som sagt, gjør det hver dag!

Gjør via en app. Den kalles mindfullness. Det er forskjellige øvelser, inkl meditasjon. Brukt den slavisk i ca et år, og før det litt nå og da. Om jeg er bare litt urolig så virker det med meditasjon. Men om jeg er veldig urolig så får jeg ikke engang fokus nok til å gjennomføre veiledet meditasjon med noe utbytte. Tror at man kanskje kan øve opp konsentrasjonskondisjonen med meditasjon. I det minste når en mediterer så er hjernen i arbeid med noe og det tror jeg at jeg trenger mer av. Varierer mellom 5 min og opp til 30 minutter meditasjon. Alt avhengig av humør, dagsform og hvor lenge jeg klarer å strekke fokuset. Men jeg gjør det hver dag. Også kjører jeg noe de kaller body scan når jeg går til sengs. Det er litt derfor jeg må ha ro i hodet og kropp før jeg kan legge meg, for er jeg urolig så virker ikke body scan i det hele tatt. Lugn og fin derimot så kan jeg bli så avslappet av jeg faller i søvn underveis.

Jeg gikk opp ca 10 på under og overtrykk med medisiner. Alle går vell opp litt, noen går opp mye. Det finnes en medisin som heter Intuniv, den kan ha god effekt hos endel med ADHD, men er egentlig bare godkjent for barn. Den senker blodtrykket i motsetning til ritalin/aduvanz/strattera. Du kan jo spørre legen om den kan prøves først?

ADHD-foreningen har kurs og samlinger, du kan lære veldig mye der og møte andre som sliter med det samme som deg

Bare en liten kommentar her. Vil du få medisiner mot ADHD derfor du fikser blodtrykket ditt?

Cardio og kosthold vil fikse dette, dersom du ikke har andre underliggende sykdommer.

Hei,

Ble selv diagnostisert med ADHD i voksen alder (26 år)

Dette har jeg lært:

Aksept:
Du må først og fremst akseptere diagnosen din.
Med eller uten medz, du vil alltid måtte forholde deg til ADHD.


System!
Ikke la avtaler, og ting du må huske på være avhengig av hukommelsen din. Det vil aldri gå..

Jeg støtter meg 100% på systemer i livet mitt.
For organisering av tanker, avtaler, to-do`s bruker jeg appen:

https://todoist.com/

Og GTD metoden til David Allen:

https://www.youtube.com/watch?v=gCswMsONkwY
https://todoist.com/productivity-met...ng-things-done

Gode vaner, skapes av systemer

Les boken Atomic Habits av James Clear:
https://jamesclear.com/atomic-habits

Litt mer:
https://durmonski.com/book-summaries/atomic-habits/
https://jamesclear.com/habit-stacking
https://www.developgoodhabits.com/bu...cking-routine/


Den har betydd utrolig mye for meg, og min levestandard.

Her støtter du deg kun på motivasjon. Jeg kan kun snakke for meg selv, men for meg er det helt umulig.
ADHD stammer kort forklart fra en mangel i hjernens "reward" system. Noe som medfører at vi må finne en
reward i selve reisen mot målet.

For å sitere James Clear fra Atomic Habits boka:
“You do not rise to the level of your goals. You fall to the level of your systems.”

Det er også viktig å akseptere seg selv, og diagnosen sin.
Ikke døm deg selv når du blir distrahert eller har et rotete kjøkken.
Flytt heller den negative energien mot en handling som vil gi noe positivt senere.
(f.eks rydde kjøkken, gå deg en tur, ring en venn og hør hvordan det står til)

Jeg har et system på dette:
F.eks: Leiligheten ser bomba ut, ting har sklidd ut, en deadline er misset og jeg er forbannet på meg selv.

1. Aksepterer at slik er situasjonen.

2. Jeg ringer en person jeg ikke har snakket med på lenge, og hører hvordan det går med dem (tante, bestemor, kompis etc..)
Dette vil(uten feil for min del) skifte energien i kroppen min fra de negative følelsene jeg har, til noe positivt slik som -
Jeg betyr noe for noen, de setter pris på meg, jeg setter pris på dem.

3. Rett etter samtalen bruk 2 minutter på å fikse situasjonen du var i. 2 min klarer alle! Det som nesten alltid skjer er at man
gjør hele dritten når man først er i gang. Og hvis ikke.. aksepter at det bare ble 2 min, det er tross alt bedre enn det var tidligere.



Du er ikke alene

Problemer i arbeidslivet er et kjent problem for oss med ADHD som voksen.

Aksepter også dette, og aksepter at du har gått på noen smeller.

Spør deg selv, hvordan kan jeg på sikt bli en ressurs for samfunnet og meg selv igjen?
Ofte kan det være å ta et par skritt tilbake.

Ta imot hjelp fra NAV eller andre. De er der for å hjelpe folk som oss.
Du er ikke lat, og det er ikke manglende selvdisiplin som er problemet. (fordi om verden ofte sier det)


Dette har jeg slitt mye med selv. Jeg hadde titalls jobber frem til jeg fylte 26 år.
Jeg solgte til og med leiligheten og flyttet ut i en seilbåt for å slippe unna styret i en periode.
Jeg har hatt stillinger som rørlegger, taxisjåfør, markedsfører, drevet filmselskap, bildemix for store produksjoner,
forsikringsrådgiver etc... Alt dette gikk på en måte i dass.

Det var alltid moro i starten, jeg lærte fort og flyttet meg kjapt oppover, men så før du vet ordet av det så kommer hverdagen.
Det er da det begynner å rakne.

Det første steget mitt ut av dette var aksept det også.

1. Jeg mangler dopamin (hjernens reward drug)

2. Livet som fast ansatt vil kreve mer.

3. Jeg vil garantert bytte mye jobber her i livet.

Og da kommer vi litt til gullhøna for min del profesjonelt.

Nå som vi vet hva vi har å forholde oss til. Then what?

1.
Finn noe som stimulerer dopaminmangelen, ikke kjemp mot deg selv. (dette brukte jeg lang tid på)
Jeg får mye tilbake av å lære nye ting, fra hobbier, filosofier, dataspill, emner, og prosjekter.
Det er fort gjort at alt man har lært i disse tidlige fasene med hyperfokus(en knall ressurs vi er så heldige å ha) forsvinner.

Hvordan transformere all den kunnskapen til en ressurs?

For meg har det å bygge en "andre hjerne" vært essensielt.

- Jeg samler alt jeg konsumerer som resonerer med meg på telefon og internett, i Evernote
(kan søke etter tekst i bilder og pdf, pga kickass OCR, ellers suger Evernote. Bruker null tid på å skrive eller jobbe i programmet)

- Emner som interesserer meg, raffinerer og skriver jeg med egne ord inn i Roam Research. En fantastisk webapp som skaper
sammenhenger mellom det du skriver om (Bi-Directional linking)
https://roamresearch.com/

Tiago Forte fikk meg i gang med "External Brain"
https://fortelabs.co/blog/basboverview/

https://fortelabs.co/blog/para/

2.
Dette var det ikke mulig for meg å løse “eksternt”. For meg var den store kampen hvordan jeg taklet motgang,
ikke så mye hvordan forhindre motgang. Denne kan jeg ikke gi så mye tips på da jeg ikke er helt i mål enda.

3.
Jeg har alltid fått hørt og tenkt, at jeg er den “kreative kunstnersjelen” som må ha et svevende og rutineløst liv.
Ja det kan kanskje være sant, men jeg har lært at det må isåfall komme på toppen av et trygt grunnlag.
Mye av det som har skapt uroen ved bytte av jobb, venner, livssituasjoner har ikke vært den faktiske endringen,
men det har vært usikkerheten rundt det.
Eksempelvis - Får jeg meg en ny jobb? Jeg er jo blakk om 3 dager... Vil jeg noen ganger komme meg inn på boligmarkedet igjen?

Løsningen for min del var faktisk å studere for å få papirer i bunn som gir meg litt ekstra trygghet ved disse jobb endringene.
Det er en stor prøvelse med studier hvis man har ADHD, men fordelene er store.

Mine forutsetninger for studier er enormt dårlige, men med gode vaner, systemer og aksept har det latt seg gjøre.


Studier behøver ikke være din vei, det kan ofte bygge mer trygghet å inneha en verdifull kompetanse.
"Deep Work" av Cal Newport har uten tvil endret livet mitt og jeg nyter fortsatt godt av lærdommene i denne.
Den har gitt meg innsikt i hva jeg bør gjøre og hvordan det bør gjøres med best mulig effekt.

https://www.calnewport.com/books/deep-work/


Du er ikke alene, dette er også veldig vanlig hos voksne med ADHD
Jeg har hatt det slikt i perioder gjennom hele livet, alt kulminerte i en smell jeg ikke trodde jeg skulle komme meg ut av.
Jeg forsto ikke hvordan jeg skulle klare enkle hverdagslige oppgaver, hadde gitt opp å jobbe,
men nektet å motta hjelp fra nav eller noen andre. Forholdene mine sosialt, raknet.
Jeg var et spøkelse av meg selv, og bitter på folk og verden rundt meg.

(Har i ettertid også forstått at jeg hadde gått store deler av livet deprimert. Noe som ikke er uvanlig for de med ADHD)
Jeg så ingen løsning i sikte.

I dag har jeg det helt fantastisk. Selv om det virker umulig og mørkt, så vet jeg at du har makten til å ha et fantastisk liv du også.

Noen enkle leveregler jeg har her også:

Ikke skjul den du er, vær ærlig.
Folk sliter ofte med å sette seg inn i andres sko, og vil derfor ofte reagere negativt på ting de ikke forstår.
Hjelp de å forstå deg. De som aksepterer dine “svakheter/quirks” vil du fort se, faktisk ikke ville kalt det svakheter.
Det kan fort være akkurat derfor de digger deg.

Lær å si nei
Denne høres enkel ut, men er et av mine livs største kvaler.
Ikke lag avtaler du ikke vet 100% at du kan holde.

Dette kan være en typisk dialog:

“Joiner du kino i morgen?” Kompis

“Hvilken film?, kan jeg svare deg på det i morgen, hater avtaler vetdu” Sier jeg med litt glimt i øyet

“Vi kan stikke nå, hvis du er ledig da” følger jeg gjerne opp med hvis jeg faktisk har mulighet, og ønsker å henge.
(folk kan ofte føle seg oversett av oss med ADHD)
Vi må få de rundt oss til å forstå at det ikke handler om at du ikke ønsker å være med dem.

Om du ikke ønsker å å være med personen gjør både de og dem en tjeneste ved å være kort og konsis,
Det gjør det enkelt å forholde seg til og du slipper å brenne broer med de.

“Joiner du kino i morgen?” Kompis

“Er opptatt for tiden, men takk for invitasjon” Meg

“Kom igjen da kis vil du ikke henge med meg?” Kompis (Slikt kan forekomme. Vil du faktisk henge er svaret enkelt. Bare vær ærlig)

“Igjen, veldig opptatt i kveld, men kos deg masse, Kompis ” Meg



Spør hvis det er noe

hei, jeg føler meg deg - er litt i samme båt. fikk diagnose som 30 åring her i... februar/mars. prøvde noen måneder på medisin og det funka overhodet ikke for meg - og så kom corona og ja. kaos. men jeg vet det finnes mange typer medisin, ikke bare ritalin, og det handler mye om å teste og finne ut hva som funker for deg. jeg har bare droppa å fortsette å teste medisiner fordi jeg ikke er motivert da den første med det som funker for folk flest (ritalin) var så sykt ekkelt for meg. jeg veit det er dumt, men sånn er det nå ihvertfall.

har blitt god til å bruke en kalender hvor jeg skriver ting ned. den er ganske liten, men av god kvalitet og så skriver jeg bare bittelitt hver dag. praktiske ting. avtaler og evt om jeg har noe ekstra problemer (ofte søvn, tankemylder, angst eller hva det er jeg sliter med - men også positive ting så det ikke bare er negativt).

Tusen takk alle sammen. Kanskje en klisjè men dere aner ikke hvor godt det gjorde å lese alle svarene. Jeg har tenk og overtenkt så mye rundt adhd og hatt så mange spørsmål men så klarer jeg ikke formidle akkurat hva jeg tenker og hva jeg føler i samtaler med lege eller behandler. Ikke rundt dette med adhd, for jeg skjønner det jo ikke helt selv ennå. Det er bare masse greier inne i hodet, masse rare ting jeg ikke fikser eller må gjøre på min måte, frustrasjon og skam over å stadig gjøre feil eller ikke greie å lære seg å kun gjøre de rette tingene på jobben. Og når jeg skal forklare alt dette som er inne i hodet så bare stokker ting seg helt, får ikke forklart alt og de skjønner ikke hva jeg egentlig mener. Nå har legen sett tråden og da fikk han en bedre forståelse av hva jeg sliter med. Igår maste han igjen på at jeg bør forsøke medisiner, og idag ringte legen meg og snakket adhd og vi bestemte oss for en dobbel time om et par uker så skulle legen samle diverse informasjon til meg slik at jeg fikk litt bedre beslutningsgrunnlag i forhold til medisiner. Men han ville ikke presse på for at jeg skulle gi det et forsøk, han ville bare fortelle meg hvordan det kan hjelpe meg. Ble faktisk litt rørt av den samtalen. Jeg er ikke vant med at fremmede viser omsorg og omtanke, og selv om det er min fastlege er det jo en fremmed som jeg kun ser i korte øyeblikk ved behov. Samme med alle svarene her, jeg blir helt hjertevarm. At folk deler gode tips, gir råd og tar seg tid til å hjelpe en fremmed. Takk alle sammen. Jeg skal prøve alt dere har foreslått. Håper også andre med adhd som finner tråden kan få litt påfyll av gode tanker og tro på fremtiden av å lese dette.

Redusere plikter og avtaler? Ha en kalender du skriver på for hånd som du har liggende der du ser den. Synes ikke mobilen funker like bra for alt ligger på egen mappe og man bruker tid på å inn og sjekke.

Synes også arbeidslivet kunne vært mer tilrettelagt «slike som oss». Det er så mange som sliter med å stå opp om morgenen, holde seg våken om kvelden, liker ikke dagen osv. At man finner folk som vil jobbe det og det tidspunktet i stedet for at en person skal jobbe natt, så tidlig, så dagen OG så kvelden igjen. Ødelagt døgnrytme fremmer psykisk lidelse og dårlig helse

Gjør egentlig ikke noe for blodtrykket for sålenge jeg husker å ta medisinen hver morgen så er blodtrykket normalt med de tablettene. Jeg spiser sunt og trener for å holde meg i form, føle meg bra pluss at jeg ble fortalt at sukker er dårlige for de med adhd så det har jeg kuttet ut. Treningen hjelper også med å redusere uroen i kroppen så det blir dobbel gevinst. Vet ikke hvorfor blodtrykket er for høyt, kanskje fordi det blir masse ekstra stress for hjertet med all den uroen, endel angst og mye stress rundt det å ikke strekke til og ikke være bra nok?

Jeg forsøker å klare meg uten adhd medisiner, men lovte legen å ta en titt på informasjonen han samler sammen til meg, for legen mener jeg bør starte på medisiner mot adhd. Selv har jeg sagt nei hele veien. Kanskje er jeg bare engstelig uten grunn, men har alltid hørt folk snakke så mye dritt om adhd medisiner, avisene skriver om at stadig flere barn får sentralstimulerende og de hauser det til at det nærmest er som å speede barna. Er kanskje alt dette som har gjort meg skeptisk, samt at jeg jo har noe feil en eller annen plass siden blodtrykket er for høyt. Hjertet trenger sikkert ikke mer stress, noe jeg antar skjer på adhd medisin. Men dette skal jeg snakke med legen om.

Bruker kalender app på mobil, da får jeg påminnelser så mange jeg trenger, samt alarmer. Veldig kjekt. Legger inn nye avtaler, møter og ting jeg må huske straks noe kommer opp. Om jeg ikke umiddelbart legger nye avtaler og huskelapper inn i kalender med påminnelse så bare glemmer jeg det. Hatt mange jobber, fått sparken fra nesten like mange selvtillit og selvbilde blir mer og mer knust for hver gang en blir kalt inn til sjefen og får beskjed om å gå. Jeg gjør jo ikke feil med vilje, men det skjer. Og det er helt sikkert at om arbeidsgiver hadde ville satse på sånne som meg så kunne de som har et hode som virker helt sikkert kommet opp med noen smarte apper, eller korte og konsise kontrollskjema eller noe som kunne gjort arbeidsdagen enklere. Men hvorfor satse på en med adhd når andre gjør jobben mye bedre? På en måte tror jeg det blir ok om jeg blir ufør. Slipper å få sparken i det minste. Vi får se hva nav sier.

'Hvorfor satse på en med adhd når andre gjør jobben mye bedre?'

Da tenker jeg at det er feil type jobb. Mange ser utelukkende det negative med adhd og glemmer at det finnes positive sider.
- Folk med adhd kan gjøre en veldig god jobb når de er veldig interessert i noe. Å fullføre jobben kan være tøft, men en med adhd den som sparker igang prosjekter etc.
- Vi er ofte mer kreative og tenker mer utenfor boksen, kan løse utfordringer på andre måter, impulsivitet og kreativitet henger delvis sammen. Kanaliser det til noe positivt.
- Mye handler om motivasjon. Er vi motiverte kan vi flytte fjell. Er jobben kjedelig må man kanskje finne noe annet. Jeg har mista og bytta jobber flere ganger da det ikke passa pga ulike ting, men fant til slutt noe som passa perfekt hvor jeg kan styre mye selv, bruke kreativitet etc, det går greit at jeg er litt for seint ute, har fleksitid etc.

Har kanskje til en viss grad gitt opp. Diagnosen kom for sent, og et liv fylt av nederlag setter spor. Nå som jeg vet årsaken kan jeg forstå hvorfor jeg slet på skolen. Men ingen rundt meg skjønte at jeg slet eller hvorfor jeg slet. Så da ble man dust alt i ung alder. En som ikke får til ting, som ikke klarer lære, som stadig må til rektor og som alltid bare får kjeft og negative tilbakemeldinger. Slet meg gjennom skole og noe utdannelse men arbeidslivet ble om mulig vanskeligere enn skolen. På skolen måtte jeg være. I jobb trenger ikke sjefen slite med meg og kan bare sparke meg. Og det er jo ikke bare på skole og jobb at livet er tøft. Jeg er jo meg hele tiden. Også sosialt, rundt familie og venner og jeg er jo ikke som de andre. Jeg blir sint, glemmer avtaler, sier ja til for mange og skuffer alle for det er plutselig 5 avtaler på samme dag og til samme tid også klarer jeg ikke holde en av dem. Nevro psykologen ramset opp jobber jeg brude forsøke. Husker ikke alt, men det var mange kreative yrker, markedsføring ble nevnt. Nei jeg har ikke selvtillit og nok tro på egne ferdigheter til at jeg tar sjansen på et nytt studieløp, masse studielån også blir det kanskje bare mer av det samme? Sparken gang etter gang og null resultater? Det aller verste tror jeg er at jeg står igjen helt uten tro på egne ferdigheter. Disse tankene er blitt en sannhet for meg, og noe jeg jobber hardt med i terapien, men det virker ikke akkurat som det er mulig å endre på det. Siden jeg har kommet dit jeg er så sliter jeg med å stole på folk, og det påvirker sikkert også hvordan jeg møter nye mennesker og hvordan jeg oppfører meg. Men jeg klarer virkelig ikke å tro at andre ikke vil meg vondt. For det å bli hengt ut, latterliggjort, kjeftet på, eller skreket til har vært en så stor del av livet at jeg inne i hodet er det slik verden er. Jeg ser jo at andre ikke har det slik, men det hjelper jo ikke meg. Kanskje gjør det faktisk min indre smerte større. For det bekrefter jo at det er meg det er noe feil med. At jeg er for lat, for ukonsentrert, ikke prøver hardt nok eller slurver. Føler livet er som en endeløs motbakke, med motvind og regn og det kjennes som bena snart ikke klarer å bære meg. Og tross i at jeg er i behandling, har en bra lege og går i terapi for å aktivt forsøke å få det bedre så får jeg ikke endret på mitt bilde av hvem jeg er. Alt jeg lærer der blir på en måte små verktøy som gjør at jeg klarer å stå i situasjonen og ikke gir opp. Men det endrer oppfattelsen av at jeg er en skikkelig taper. Og hvordan bli en suksess om jeg helt oppriktig tror jeg er en taper? Her bruker jeg ordet suksess i den videste forstand. Jeg trenger virkelig ikke bli oppfinner, eller gjøre kometkarriere. Hadde jeg bare klart å holde på en jobb så ville det vært suksess for meg. Om jeg bare hadde klart å ta vare på mennesker rundt meg heller enn å støte de vekk. Suksess. Om jeg bare hadde klart å styre meg selv slik at jeg klarte de enkleste ting uten å måtte kjempe som om det gjaldt livet, som det alltid føles når jeg skal igang med rengjøring, støvsuging osv. Om jeg bare hadde funnet en måte å klare disse små tingene så ville jeg følt det som suksess. Tror min tidligere samboer ble en slags katalysator som gjorde at jeg fikk start på mange små ting. Nå som eneboer så virker jeg ikke lenger. Jeg klarer ikke lede meg selv.