Hei, jeg skjønner ikke hvordan jeg kan ha så manger venner men samtidig så få. Jeg er en helt vanelig dude, ikke spesielt pen å se på for å være helt strek, har derfor tiligere slitt med å sosialisere meg men med mye lesing å øvelse har eg lært hvordan man leser/bruker kropspråk å hvordan man spiller til folk istedet til seg selv. Er i et rusmiljø uten jobb, som andre på forumet her sikkert kan bekrefte er livstilen veldig soial, tett gjeng.
Det jeg ikke forstår er hvordan jeg har isolert meg selv fra alle samtidig som jeg er den personen alle sitter vent imot, vitser å skøyer til og retter samtalen mot, så arrogant som det høres ut så leiter de på en måte etter min respons, noe som selfølgeli er fett men kan bli veldig iriterende i lengden. Mye av væremåten min å språket mitt blir kopiert i gjengen, alt tyder jo på at folk liker meg, men jeg har aldri vært mer ensom. Jeg er sikker på at vis jeg ikke texter noen på en et par uker så er jeg ghost.
Jeg har ingen føler folk seg truet?
Det jeg ikke forstår er hvordan jeg har isolert meg selv fra alle samtidig som jeg er den personen alle sitter vent imot, vitser å skøyer til og retter samtalen mot, så arrogant som det høres ut så leiter de på en måte etter min respons, noe som selfølgeli er fett men kan bli veldig iriterende i lengden. Mye av væremåten min å språket mitt blir kopiert i gjengen, alt tyder jo på at folk liker meg, men jeg har aldri vært mer ensom. Jeg er sikker på at vis jeg ikke texter noen på en et par uker så er jeg ghost.
Jeg har ingen føler folk seg truet?