https://www.youtube.com/watch?v=W8gQV7Q4y2c
https://open.spotify.com/album/39cok...TfGGatGYxlN1Vg
https://soundcloud.com/baggyman/elef...social_sharing
En gang da jeg var 10 år, tilbrakte Thomas og jeg vinterferien på Tingvoll med pappa. Én av dagene dro vi ut på en liten kjøretur, og ramla helt tilfeldig over et møkkete og lugubert sirkus.
Utenfor det falleferdige teltet, som virka oppsiktsvekkende utrygt oppsatt, så jeg min første og foreløpig eneste elefant.
Et mektig og klokt dyr, redusert til en sirkusattraksjon. Han var åpenbart iskald, for det var midt på vinteren, og blikket røpte en melankoli som satte meg helt ut. Han så bare så ufattelig jævla lei seg ut der’n sto og skalv. Og det festa seg i meg. Som en rødvins-flekk på duken, som tatoverings-blekk på huden, som grønske på olabuksa, som mygg-blod, mitt blod, på veggen. Helt umulig å vaske vekk..
Vet ikke helt hvorfor eller hvordan, men jeg kjente igjen min egen tristhet i de dype, mørke dyre-øynene. Jeg var også kald. Jeg følte meg også bortkommen. Jeg følte meg også usikker. Usikker på fremtiden min, på plassen min i verden, på ferdighetene mine, på venna mine, på de voksne, på… alt.. egentlig..
Nå som jeg er voksen, er dette minnet fremdeles med meg. Elefanten lusker fremdeles kald og underernært rundt i underbevisstheten min.. Jeg har derfor gjort noe jeg lovte meg selv aldri å gjøre. Jeg har laga en låt om det, og klippa sammen en musikkvideo bestående kun av gamle video-opptak fra da jeg var liten. Min mest personlige og sårbare tekst noen sinne. Skumle greier.
Men han guttungen der fortjener en låt, og han fortjener en video. Han hadde aldri noe å skamme seg over. Det var aldri no galt med han. Han var glup, omtenksom, kunstnerisk, dyp og reflektert. Uansett hva en innrøyka kaffeånde-heks av en barneskolelærer måtte mene, og uansett hva barnepsykologer, pedagoger, leger og fagfolk måtte mene. Han var kanskje ikke helt normal, men hvem faen ser på normalitet som et mål i livet? Ikke jeg! Ikke nå lenger. Lenge leve det sære og rare!
Så denne er dedikert til deg, kompis! Du var, og er fremdeles, en jævla ålreit liten raring. Fuck et ferdighetsnivå, du har ferdigheter nå❤️
Jeg vet ikke hva som skjedde med elefanten, men jeg håper det gikk bra til slutt, slik det gikk med meg.
Låta er produsert, miksa og mastra av lillebroren min, og min beste venn, Thomas, som naturligvis også dukker opp i videoen (se slutten, gutten har alltid vært musikalsk)
https://open.spotify.com/album/39cok...TfGGatGYxlN1Vg
https://soundcloud.com/baggyman/elef...social_sharing
En gang da jeg var 10 år, tilbrakte Thomas og jeg vinterferien på Tingvoll med pappa. Én av dagene dro vi ut på en liten kjøretur, og ramla helt tilfeldig over et møkkete og lugubert sirkus.
Utenfor det falleferdige teltet, som virka oppsiktsvekkende utrygt oppsatt, så jeg min første og foreløpig eneste elefant.
Et mektig og klokt dyr, redusert til en sirkusattraksjon. Han var åpenbart iskald, for det var midt på vinteren, og blikket røpte en melankoli som satte meg helt ut. Han så bare så ufattelig jævla lei seg ut der’n sto og skalv. Og det festa seg i meg. Som en rødvins-flekk på duken, som tatoverings-blekk på huden, som grønske på olabuksa, som mygg-blod, mitt blod, på veggen. Helt umulig å vaske vekk..
Vet ikke helt hvorfor eller hvordan, men jeg kjente igjen min egen tristhet i de dype, mørke dyre-øynene. Jeg var også kald. Jeg følte meg også bortkommen. Jeg følte meg også usikker. Usikker på fremtiden min, på plassen min i verden, på ferdighetene mine, på venna mine, på de voksne, på… alt.. egentlig..
Nå som jeg er voksen, er dette minnet fremdeles med meg. Elefanten lusker fremdeles kald og underernært rundt i underbevisstheten min.. Jeg har derfor gjort noe jeg lovte meg selv aldri å gjøre. Jeg har laga en låt om det, og klippa sammen en musikkvideo bestående kun av gamle video-opptak fra da jeg var liten. Min mest personlige og sårbare tekst noen sinne. Skumle greier.
Men han guttungen der fortjener en låt, og han fortjener en video. Han hadde aldri noe å skamme seg over. Det var aldri no galt med han. Han var glup, omtenksom, kunstnerisk, dyp og reflektert. Uansett hva en innrøyka kaffeånde-heks av en barneskolelærer måtte mene, og uansett hva barnepsykologer, pedagoger, leger og fagfolk måtte mene. Han var kanskje ikke helt normal, men hvem faen ser på normalitet som et mål i livet? Ikke jeg! Ikke nå lenger. Lenge leve det sære og rare!
Så denne er dedikert til deg, kompis! Du var, og er fremdeles, en jævla ålreit liten raring. Fuck et ferdighetsnivå, du har ferdigheter nå❤️
Jeg vet ikke hva som skjedde med elefanten, men jeg håper det gikk bra til slutt, slik det gikk med meg.
Låta er produsert, miksa og mastra av lillebroren min, og min beste venn, Thomas, som naturligvis også dukker opp i videoen (se slutten, gutten har alltid vært musikalsk)
Sist endret av Kreger; 15. desember 2023 kl. 00:29.
Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
