Jeg har fått time hos dps i midten av juni og det skal bli deilig. Jeg har ADD og moderat tilbakevennende depresjon. Jeg ble sendt til psykosetest og skåret veldig høyt på tvangstanker.
Jeg har dem nå, og det er slik at jeg ikke har lov til å ha det behagelig.
Jeg har noen vonde sår under føttene, på siden og på hælene så det er begrenset hvor godt det er å gå for tiden. Har også gått/løpt på meg lettere smerter i hofte og knær. Nå er tiden kommet for mer egenpleie. Men jeg har ikke trent på 2 uker nå. Jeg har gått tur og tatt lette styrkeøvelser hjemme. Men ellers har jeg bare villet nyte freden og det nye hjemmet mitt. Nå sitter jeg her med en kaffekopp og ser på sko på nett.
Jeg har en kjeftende masete stemme i hodet som sier at jeg bør komme meg ut. Ut og løpe. Ut bare for å gå ut. Jeg er alltid ute ila dagen, men venter gjerne til kvelden, og grunnet smerter så nøyer jeg meg med å gå for tiden. Jeg synes det er noe tvangspreget over alle disse jeg ser jogge på asfalten med smertegrimaser i ansiktet.
Men ser jeg dem føler jeg at jeg går subbesakte.
Jeg føler meg lat som bare sitter inne, men jeg vil ikke ut, jeg vil ikke ut og løpe. Hvorfor er det så galt å bare ville sitte litt inne av og til? Jeg har denne konstante stemmen som sier at jeg skal finne på noe annet, helst noe ubehagelig. «Kom det ut og løp». Så klarer jeg ikke nyte at jeg sitter her. Det er ikke lov å ha det behagelig. Hvorfor må vi ha så masete fornuft? Jeg er lei av å være menneske. Jeg er lei alt maset om selvdisiplin og imponere andre. Er jeg ikke sosial er det gjerne noe slik også; «gå ut og sosialiser», selv om det ikke nødvendigvis gir meg noe..
Må man bare gjøre disse tingene? Er dette noe jeg bør sette pris på at jeg har egentlig? Eller er det tvangstanker?
Jeg har dem nå, og det er slik at jeg ikke har lov til å ha det behagelig.
Jeg har noen vonde sår under føttene, på siden og på hælene så det er begrenset hvor godt det er å gå for tiden. Har også gått/løpt på meg lettere smerter i hofte og knær. Nå er tiden kommet for mer egenpleie. Men jeg har ikke trent på 2 uker nå. Jeg har gått tur og tatt lette styrkeøvelser hjemme. Men ellers har jeg bare villet nyte freden og det nye hjemmet mitt. Nå sitter jeg her med en kaffekopp og ser på sko på nett.
Jeg har en kjeftende masete stemme i hodet som sier at jeg bør komme meg ut. Ut og løpe. Ut bare for å gå ut. Jeg er alltid ute ila dagen, men venter gjerne til kvelden, og grunnet smerter så nøyer jeg meg med å gå for tiden. Jeg synes det er noe tvangspreget over alle disse jeg ser jogge på asfalten med smertegrimaser i ansiktet.
Men ser jeg dem føler jeg at jeg går subbesakte.
Jeg føler meg lat som bare sitter inne, men jeg vil ikke ut, jeg vil ikke ut og løpe. Hvorfor er det så galt å bare ville sitte litt inne av og til? Jeg har denne konstante stemmen som sier at jeg skal finne på noe annet, helst noe ubehagelig. «Kom det ut og løp». Så klarer jeg ikke nyte at jeg sitter her. Det er ikke lov å ha det behagelig. Hvorfor må vi ha så masete fornuft? Jeg er lei av å være menneske. Jeg er lei alt maset om selvdisiplin og imponere andre. Er jeg ikke sosial er det gjerne noe slik også; «gå ut og sosialiser», selv om det ikke nødvendigvis gir meg noe..
Må man bare gjøre disse tingene? Er dette noe jeg bør sette pris på at jeg har egentlig? Eller er det tvangstanker?