Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  19 5521
Bakgrunnsinfo:
Jeg er en kvinne på 34 år.
Jeg er 100% uføretrygdet pga paranoid schizofreni. Dette betyr (i mitt tilfelle) essensielt sett at jeg takler stress svært dårlig og kan i verste fall bli psykotisk av store (eller til tider svært små) påkjenninger.
Jeg var i mange år stabil nok til å ha en fast jobb. Periodevis hadde jeg 80% stilling, periodevis bare 40%. Periodevis var jeg 100% sykemeldt pga schizofrenien.
Nå er jeg altså så dårlig igjen at jeg har blitt uføretrygdet.

Min sønn på 14 (som jeg har hatt aleneomsorg for, fra han ble født frem til nå) har måttet flytte til sin far fordi jeg ikke lenger klarer å følge opp skolearbeid og dagligdagse gjøremål siden all energi går med til å holde sykdommen i sjakk. Han er hos meg stort sett hver helg hvor vi bare koser oss.

Jeg er i terapi hver uke og følges godt opp av helsevesenet.

Så til problemstillingen:
Jeg opplever at «alle» rundt meg forventer at mitt mål skal være å komme meg ut i jobb igjen. Det at jeg er uføretrygdet pga en svært alvorlig diagnose har liksom ingen ting å si. Målet mitt «MÅ» være å bli så frisk igjen at jeg kan jobbe. Punktum.
Mulig det er noe jeg bare føler på. Mulig det er en reel forventning. Ærlig talt er målet mitt (hvis jeg får velge selv) å bli stabil nok over lang tid til å kunne være ordentlig tilstede for sønnen min fremfor bare «kul tante» som jeg opplever at jeg egentlig er nå.

Derfor er mitt spørsmål til dere: Må mitt ultimate mål være å komme ut i lønnet arbeid? Er min prioritering feil? Kom gjerne med begrunnelse for synspunktet. 😊
Det ultimate målet må vel være å bli såpass frisk at du kan ha det godt med deg selv og familien din.
Sist endret av YankeenAtion; 9. november 2020 kl. 17:01.
Det er sikkert mange som er uenige i dette, de faller gjerne inn i den kategorien som hadde sett langt med et nærsyn, men det korte enkle svaret er nei det må du ikke.
Du har jo en fulltidsjobb med deg selv og din hverdag allerede, du kan ikke jobbe 100% for noen andre i tillegg. Etterhvert som du opplever at du f.eks bare bruker 50% av energien din på å jobbe med deg selv så kan du jo vurdere om det er hensiktsmessig for deg å ta en stillingsprosent du trives med, men man kan da vitterlig ikke forvente at du i praksis skal jobbe 200%..

Det er nok bare en følelse at "alle" forventer dette av deg, samtidig er det ikke til å stikke under en stol at det er alltid er noen som synes at selv om man ikke har hverken armer eller ben så kunne man jo jobbet som sanger.. Det er bare en forventning man må lære seg å leve med, folk har sine meninger

Edit: Jeg synes du har satt deg et helt fantastisk mål med at du ønsker å være en tilstedeværende mor for sønnen din. Jeg heier veldig på deg!
Sist endret av Katt; 9. november 2020 kl. 17:23.
Mange som er uføretrygdet ønsker å komme i jobb, og mange har nok vært arbeidsledige i perioder og kjent på at det kan være en påkjenning. Jeg tror egentlig at folk tror at du selv helst ønsker dette, og ikke vet at du faktisk synes det er helt greit å være uføretrygdet i perioder.

Målet ditt bør jo være å ha er så givende, friskt og funksjonelt liv som mulig!
Nei vi er såpass mange på kloden at DU MÅ ikke i jobb. Men jeg også føler på den der at «alle skal jobbe». Men jeg tror det er noe de sier fordi det er politisk korrekt og det er trygt å si det for da får de medhold.
Jævla pjatt på folk!! Ikke ALLE mennesker sier slik, men er mye slik «du skal jobbe som oss andre må» «så du skal bare leve på våres skattepenger?»
Neida, ikke stress med jobb. Du har vært i jobb. Idiotene som prøver å få deg til å føle deg lat kan kanskje også en dag bli uføre.. lurer på hva de føler da.
Jeg har selv paranoid schizofreni og er på vei til å bli uføretrygdet. Denne diagnosen er svært hemmende og det kan være vanskelig for personer å forstå hvordan det er å ha den. Det er virkelig ikke bare å komme seg i arbeid om man har denne diagnosen og man har nok med seg selv. Problemet er at folk ikke kan se det på deg at du er syk som man kan med en fysisk lidelse. Jeg har selv gjort alt jeg kan for å komme meg i arbeid, men ingen av gangene har jeg lyktes. Dette er en diagnose som krever langvarig og tett oppfølging. Det å ha schizofreni ubehandlet er et rent helvete og det er umulig for friske personer å forestille seg hvordan det er, det er så fjernt fra deres virkelighet og ting blir 100 ganger mer vanskelig. Så til slutt vil jeg si at du ikke må stresse for å komme deg i arbeid selv om friske personer fra utsiden maser siden de ikke vet en dritt om hvordan det er å ha det slik.
Jeg har selv gått på AAP i noen år pga psykisk sykdom. Merker press fra de rundt meg som ikke forstår situasjonen at jeg må komme meg ut i jobb igjen. Det verste er ikke venner, men familiemedlemmer. Jeg tror det handler mer om at de egentlig innerst inne ikke tror jeg er syk, og at jeg bare surfer på NAV. At alt er chill liksom. Men det er jo ikke det. Jeg skulle ønske jeg var i stand til å jobbe og ha et normalt liv.

Det verste av alt er ignorante folk som tror de vet hva som er best for deg, fordi deres hode fungerer normalt, og de tror at ditt hode er det samme som deres hode.
Sitat av Munin369 Vis innlegg
Jeg har selv gått på AAP i noen år pga psykisk sykdom. Merker press fra de rundt meg som ikke forstår situasjonen at jeg må komme meg ut i jobb igjen. Det verste er ikke venner, men familiemedlemmer. Jeg tror det handler mer om at de egentlig innerst inne ikke tror jeg er syk, og at jeg bare surfer på NAV. At alt er chill liksom. Men det er jo ikke det. Jeg skulle ønske jeg var i stand til å jobbe og ha et normalt liv.

Det verste av alt er ignorante folk som tror de vet hva som er best for deg, fordi deres hode fungerer normalt, og de tror at ditt hode er det samme som deres hode.
Vis hele sitatet...
Kunne ikke sagt det bedre selv. Normies tror alle sitt liv er like enkelt som deres eget.
Nei, du prioriterer helt rett. Også hvis jeg skulle svart helt kynisk så er det mest samfunnsøkonomiske du kan gjøre å holde sykdommen din i sjakk og klare å være en stabil og god forelder. Det finnes ikke noe mer lønnsomt å investere i enn en trygg oppvekst.

Å jobbe kan ha gode helseeffekter, men det kan komme i andre omgang.
Grunnen til at folk rundt deg "pusher" deg selv om du vil forbli uføretrygdet - er fordi de bryr seg om deg.

Det hadde vært helt stille fra dem ang slikt (alt mas) hvis dem bare håpte om at du holdt deg hjemme.

Den viktigste grunnen til at de som sagt pusher, er fordi de vil ha deg med
- de vil inkludere deg - de vil ha deg med, her, i dette samfunnet - med dem..

Ikke ta det dårlig til deg selv om de kan bli ekle på masinga. Husk at det er fordi de bryr seg - Du er uansett kapteinen på din egen båt, så lenge du tørr å holde i roret selv. Tørr du?
Å ha folk rundt seg som ikke forstår er og noe av det kjipeste som fins.

Men du er fremdeles ung og da vil det naturlige målet være og få deg i arbeid igjen.

Men noen ganger går det ikke, men i rehab en lærte jeg at det finnes mål og ønsker. Ønsker er mål som kanskje ikke er realiserbare, men fremdeles ett mål, slik at man har noe å strekke seg etter.

Mål er det som er realistisk å nå. Små steg har jeg fått beskjed om, så behandle det som ett ønske og finn deg mer realistiske mål.

Lykke til
Jeg tror du kanskje bare må blåse i hva alle andre tenker du skal gjøre eller må gjøre eller bør gjøre. Ditt mål bør være å ha en best mulig hverdag, der du klarer å gjennomføre det som er viktig for deg og som gir det en bra og harmonisk hverdag. Idag er ting som de er. Du har inntekt og du har tak over hodet. Om 2 år så er kanskje situasjonen annerledes. Eller om 7 år. Om fokuset er på at du skal ha et best mulig liv så vil du lettere kunne akseptere tingenes tilstand, uten å bli negativt påvirket av hva andre mener og tenker. Også er det jo ofte slik, at når vi får det litt bedre i hverdagen, feks mindre symptomtrykk, og blir mer stabile så vil kanske også våre ønsker og tanker om hva vi vil fylle dagene med endre seg. Kanskje vil det holde for deg å feks delta på dagsenter, eller kanskje du starter din egen bedrift eller blir kunstner?

Ingen vet sikkert hva som skjer når solen står opp. Fokuser på det du føler er viktigst for deg, og tenk at målet er at du skal ha det så bra som overhodet mulig. Og overse alle som skal mene så mye om ditt liv. De går ikke i dine sko, men du gjør. Og du vet hva som er best for deg.
Sist endret av _abc_; 10. november 2020 kl. 01:45.
Jeg tror nok kanskje ikke direkte forventer slik av deg.
Heller det at de ønsker deg alt godt og at jobbe kan hjelpe deg psykisk også.

Noe som ikke nødvendigvis stemmer, det er du som vet best hva som passer deg. Føler du det er rett å prioritere helse og familie gjør du dette!

Har du ren schizofreni eller en spesiell type? Det kan jo tenkes at dine tanker rundt forventninger hos familie blir forsterket pga. sykdommen også. Greit å ha i bakhodet om du syntes jeg er inne på noe.


Jeg gjør iallfall ofte sånn. Over tenker tingene og begynner lage meg litt feil inntrykk av det som egentlig er realiteten.

Jeg har også uføre og bestemt meg for at jeg må bare gjøre ting i mitt tempo og jeg er ikke er klar for jobb sånn som det er nå.
Jeg har det veldig stabilt og trygt nå. Og vil ikke utsette meg for unødvendig stress som er typiske triggere for tilbakefall.

Lykke til, og gjør det DU vil, ikke det du tror andre vil du skal gjøre
Det varmer hjertet mitt å se sympatien til brukerne i denne tråden. Forståelsen rundt det å være 100% ufør med en alvorlig diagnose er viktig for at den syke skal føle seg inkludert i samfunnet.

Ønsker deg masse lykke til trådstarter. Jeg kan ikke undervurdere det å tenke helse regelmessig; trene, spise sunt, normal søvn syklus, sosialisering et.al. Plutselig en vakker dag har mye løst seg og du får til akkurat det du ønsker.

Hilsen en som også er diagnostisert paranoid schizofren og 100% ufør.
Trådstarter
2 3
Tusen takk for alle svar <3 Jeg er overveldet av den positive tilbakemeldingen. Jeg fortsetter å prioritere stabilitet, så får vi se hva jobb angår. Er jo absolutt mulig at situasjonen er en annen om 10 år
La oss si det sånn: Det er statistisk sett ikke rart hvis du ikke forblir i arbeid

https://academic.oup.com/schizophren.../2/476/2518959
https://www.nami.org/Press-Media/Pre...-80-Percent-Un
https://www.researchgate.net/publica...ent_-_A_review

sitat fra siste kilde (16 år gammel studie, men allikevel):
There are wide variations in reported employment rates in schizophrenia. Most recent European studies report rates between 10 % and 20%
Vis hele sitatet...
Så det er 80/90% som ender utenfor arbeidslivet. Altså ikke unormalt

Men det antas og har vært studie(r) som indikerer at folk med psykiske lidelser i arbeid generelt sett lever lengere, er sunnere, og har det bedre.

Jeg er personlig er litt skeptisk til om det en konsekvens av å være i arbeid og tror det heller henger sammen med å være i "meningsfylt" (sosial)aktivitet.

Min oppfattning/synsing er at det heller er litt sånn "Jo, men arbeid er så bra fordi det er jo bra"-tankegang/protestantisk arbeidsmoral som ligger bak det evig maset om det.
Sist endret av Pruttnisse; 10. november 2020 kl. 08:24.
Sitat av Pruttnisse Vis innlegg
Jeg er personlig er litt skeptisk til om det en konsekvens av å være i arbeid og tror det heller henger sammen med å være i "meningsfylt" (sosial)aktivitet.
Vis hele sitatet...
Det er vel også sannsynlig at de som klarer å være i arbeid er de som i utgangspunktet sliter minst.
Det ultimate målet bør jo selvsagt være å bli såpass god i formen at du kan leve et vanlig liv, som da også inkluderer arbeid.

Men det er jo ingenting i veien å ha delmål som du nevner og dersom det ikke går å komme seg i arbeid så går det ikke. Og det er helt greit, så du skal ikke føle deg noe dårligere av den grunn.
Sitat av *pi Vis innlegg
Det er vel også sannsynlig at de som klarer å være i arbeid er de som i utgangspunktet sliter minst.
Vis hele sitatet...
Yes. This.

Sitat av Rosander Vis innlegg
...og dersom det ikke går å komme seg i arbeid så går det ikke. Og det er helt greit, så du skal ikke føle deg noe dårligere av den grunn.
Vis hele sitatet...
og dette.

Vil også legge til at noen (sannsynligvis) blir dårligere av å være i arbeid/fast aktivitet - av ymse grunner som også ts nevner (f.eks. overstimuli eller også mobbing/stigma)
Sist endret av Pruttnisse; 10. november 2020 kl. 10:06. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Det blir forklart nogenlunde godt i Harald Eias «Sånn er Norge», (gjengitt og radbrekt etter hukommelsen) velferdsstaten fungerer på den måten at hvis du sliter så blir du tatt vare på, men NAV og samfunnet rundt vil egentlig at du skal komme deg tilbake til jobb. Det er det mest lønnsomme for samfunnet som helhet, og derfor er ingen konklusjon vedrørende sykdommer og uførhet faktisk endelige, de maser og maser og maser om ny dokumentasjon osv. Det skal ikke være «behagelig» å være utenfor arbeidslivet, det skal alltid være best om man kan jobbe.

Jeg ser jo den tankegangen, men jeg ser også at det er vanskelig å definere klare grenser for hva som er mest riktig å gjøre. Dog er det liten tvil om at hvordan dagens regjering gjør det vanskeligere og vanskeligere for de som allerede sliter mest helt klart er langt over grensa.

Derfor er det ikke unaturlig at mange anser at det beste for deg er at du blir frisk nok til å jobbe, det er sånn samfunnet er bygd opp.

Jeg mener selvsagt at det viktigste er at du blir stabil nok til å ta deg av sønnen din, men syns heller ikke det er feil å hvert fall håpe på at du en dag klarer å bidra til samfunnet i en eller annen form utover hva du får til på hjemmebane.