Det er røft må jeg si. Folk har veldig lite forståelse for hvordan det er å leve slik, jeg kan aldri være meg selv, er jeg meg selv vil alle tenkte rart om meg siden visst du ikke følger sosiale normer som å se folk i øynene, smile på riktig tidspunkt etc etc. Jeg jobber og det er slitsomt fordi alle de sosiale normene som går automatisk på vanlige folk må jeg konsentrere meg om å utføre. Jeg føler meg som en robot 24/7. Jeg har også ekstrem OCD og jeg sliter også med dissosiasjon. På jobben så får jeg mye skryt, inne i meg så tenker jeg at de skjønner jeg er ''funksjonhemmet'' så de bare sier det for å være snill. jeg vil så tenke i flere timer om det var sant eller at de bare fakka med meg. Jeg trodde i flere år at min mor ikke elska meg men bare aksepterte meg siden jeg var ''retarded''. Jeg sliter også mye med paranoia. Når jeg var yngre og kom jeg i noen personlige konflikter med noen tidligere kompiser og det første de sier er autist. Når søsteren min kalte meg det et par dager senere var min første tanke at de har laget en facebook gruppe hvor det planlegger hvordan de skal plage meg. Nå høres det heilt galskap ut, men i øyeblikket var det min mest logiske tanke. Jeg føler også at alt rundt meg er en illusjon liksom at jeg er med på en truman show. Siden aspergers min gjør meg dårlig på å lese sosiale antenner tenker jeg at alle tenker negativt om meg. En gammel dame smiler når hun går forbi meg ok ho synes jeg ser rar ut.
Vis hele sitatet...
Huff ja det høres ikke enkelt ut å leve med aspergers. Men det går jo likevel. Er nok ikke enkelt å leve med sinnsykdom, medfødt hjertefeil, kols, eller heftig ettervekst og slitte tupper. Men folk får det til. Hver eneste dag. År etter år.
Du skriver at du ikke kan være deg selv. Er du helt sikker på det? Har de sagt det til deg på asperger-skolen? At du må være en annen? Hva skjer om du gir blaffen og faktisk ER deg selv en gang når du går på butikken. Eller vær deg selv en hel time, kanskje en hel dag? Vær skikkelig gær'n. Vær deg selv en hel uke i strekk. Eller hvorfor ikke ta den helt ut siden vi lever i spesielle tider, forsøk å være deg selv hele tiden - eller så langt som det er praktisk mulig - i en hel måned. Hva vil skje da? Og hvordan vil andre mennesker reagere? Vil du få færre venner? Eller flere kanskje? Vil folk kaste stein på deg eller tror det at det kan være slik at de aller fleste faktisk klarer å takle den du er uten å lage sirkus, flire av deg eller gjøre ting ubehagelig for deg? Og om en måned, spiller det egentlig noen rolle hva folk tenkte om deg når du var deg selv?
Jeg var i postkassen på lørdag, men jeg husker ikke hvilke klær naboene jeg møtte hadde på. Faktisk husker jeg ikke om jeg møtte noen av naboene. Før jeg startet i terapi så hadde jeg masse tanker om hva og hvordan verden reagerte på meg og mitt i gitte situasjoner. Sammen med terapeuten testet vi alt dette jeg fryktet så veldig, i ulike situasjoner og vi testet det i praksis. Utrolig nok så har de aller fleste andre også slike tanker i større eller mindre grad.... At de er utilstrekkelige. Men ennå rarere er at når øyeblikket har passert - det øyeblikket for sosial interaksjon som jeg kanskje fryktet og brukte mye tid og krefter på grue meg for - så husket ikke de andre øyeblikket. Øyeblikket var over rett og slett. OG ingen brukte tid på hva jeg sa eller om jeg svettet eller pustet fort eller om hendene skalv. Verden som voksen er helt annerledes enn verden vi kjente på barneskolen -på barneskolen så kunne et skjevt ord kunne henge ved deg i årevis og mange andre barn ville bruke en enhver sjanse til å mobbe eller trakassere. Men de fleste voksne har ikke tid eller ork til å le av andre, plage dem eller mobbe.
Det fine med å vokse opp er at alle rundt deg er travle. Hele tiden. Det er aldri tid nok. Og de skynder seg rundt. Haster rundt. Fra en oppgave til neste. Det er henging og bringing. Kjøring til trening, foreldremøter, lotterier, dugnad, ost&vin eller øl og pølse, det er hyttetur og topptur. Stige i gradene. Hvordan får mer fritid eller gå ned 12 kilo? Hverdagen er tung for så mange, selv om ikke alle blir bekymret eller får magesår så har de fleste mer enn nok med seg selv og sine. Om du ikke smilte til naboen i trappen, eller ikke hadde øyekontakt med den i kassa på kiwi hva betyr deg for deg etterpå? Eller for de? De skal jo bare videre i sin hektiske hverdag. Og du har jo uansett ikke tenkt å legge kassadamen på kiwi til å vennelister, eller be de hjem på middag. De du har møtt som deg selv, i all din asperger de får jo ikke sin dag ødelagt av at du er deg selv. De har akkurat like mye de må forholde seg. Deres hverdag er like travel og de har akkurat like dårlig råd som igår. Og ferien er over like raskt som den startet. Hvordan du er påvirker voksne folk langt mindre enn du kanskje tror.
Du sier også at du ikke skal ha nye venner. Vel. Vær fri min gode mann. Hvorfor skal du gå rundt å være slave av det som faktisk bare er dine egne tanker og oppfatninger av hva andre forventer av deg og hvordan du skal være? La magan henge og gå med rørlegger'n uten å føle skam eller stress.
Sist endret av _abc_; 20. april 2020 kl. 10:42.