Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  24 2825
Anonym bruker
"Plaprende Harpy"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Jeg overanalyserer veldig og jeg tror det er der feilen ligger. Jeg blir anstrengt og sliten i hodet av det.
Av en merkelig grunn så blir jeg verre om kveldene. Jeg har ene øyeblikket et håp og evner å føle meg bra, men så faller jeg tilbake til den der jeg bare tenker at siden dette har vært med meg fra jeg var barn så vil det nok aldri forsvinne. Jeg er forsiktig, tenkende, stille og har egenskaper jeg ikke vil ha. Det verste jeg visste på skolen var når vi skulle sjekke personligheten vår og folk skulle fortelle hva slags inntrykk de hadde av en. Jeg fikk jo høre bare ting jeg ikke ville høre. Og jeg prøver fremdeles å bli den jeg vil være, men det kjennes litt vanskelig siden det kjennes som å følge et manus. Jeg har også ekstremt mange såkalte uakseptable sider som samfunnet kunne kaldt det.
Jeg har en liten trang til å gjøre det motsatte av det folk forteller at jeg bør. Disse trekkene så jeg allerede da jeg var 14. Mamma klarte nemlig kunstverket å ba meg holde meg unna en fyr som var 11 år eldre pga måten han var på, men det tok ikke lange tiden før jeg forelsket meg i han. Dette har skjedd også i voksen alder. Folk som jeg blir bedt om å ligge unna blir alltid mer spennende.
Er noen veldig positive til at jeg bør date noen fordi vi hadde passet så bra sammen så vil interessen min for fyren aldri komme.
Narkotika har blitt spesielt interessant fordi det var noe liksom ingen fra mitt miljø holdt på med. Det bunner nok i at jeg aldri har følt at jeg har vært mest erfaren med noe, har alltid vært den som gikk sist og da bir man også gjerne kjedelig for folk. Har ikke prøvd annet enn hasj men det virket ikke. ADHD medisiner men det er ikke hardcore og det er ikke vanskelig å slutte. Angrer ikke for da har jeg en erfaring mer. Heroin kommer jeg aldri til å prøve. Kommer heller ikke til å oppsøke miljøene.
Jeg skulle ønske jeg hadde bedre konsentrasjon også, men grunner mye angst og depresjon så er alt vanskelig. Hvor ble det av motivasjonen for livet?

Er det noen som vet hva jeg kan gjøre? Noen som har klart å forandre seg?
Snakke med fagfolk? Få hjelp til å skjønne hvorfor du reagerer som du gjør og hva du kan finne på for å unngå å falle tilbake i gamle mønstre?

Du kan helt sikkert bestemme deg for å endre deg helt selv. Men hvor effektivt den endringen blir aner jeg ikke. Blir vel fort som et nyttårforsett? En klarer å gjennomføre i 3 maks 4 uker også er man ferdig liksom. Og det helper liksom ikke hvor bestemt man er.

Få samtale med fagfolk og fortell dem det du forteller her. De har sett og hørt alt slikt før og det er sikkert mye lettere for dem å veilede og gi gode råd, for de kan forankre rådene i kjente metoder som de vet virker og kan analysere mønstre du har og forstå hva som er de bakenforliggende årsakene til at du handler som du gjør. Når du blir bevist på det, da tror jeg det også blir enklere å gjøre varige endringer.

Lykke til. Bare de sterkeste ber om hjelp.
Anonym bruker
"Plaprende Harpy"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av _abc_ Vis innlegg
Snakke med fagfolk? Få hjelp til å skjønne hvorfor du reagerer som du gjør og hva du kan finne på for å unngå å falle tilbake i gamle mønstre?

Du kan helt sikkert bestemme deg for å endre deg helt selv. Men hvor effektivt den endringen blir aner jeg ikke. Blir vel fort som et nyttårforsett? En klarer å gjennomføre i 3 maks 4 uker også er man ferdig liksom. Og det helper liksom ikke hvor bestemt man er.

Få samtale med fagfolk og fortell dem det du forteller her. De har sett og hørt alt slikt før og det er sikkert mye lettere for dem å veilede og gi gode råd, for de kan forankre rådene i kjente metoder som de vet virker og kan analysere mønstre du har og forstå hva som er de bakenforliggende årsakene til at du handler som du gjør. Når du blir bevist på det, da tror jeg det også blir enklere å gjøre varige endringer.

Lykke til. Bare de sterkeste ber om hjelp.
Vis hele sitatet...
Takk. Ja jeg er på venteliste. Jeg har en hjerne som trekker for teppet det første sekundet den har sjanse. Jeg synes det er veldig flaut å være slik. Jeg klarer liksom ikke å følge med i lengden og det er så kjipt.
Anonym bruker
"Tropisk Kyklop"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Det finnes masse gode selvhjelpsbøker du burde lese og følge! Du finner sikkert mange om du søker på how to become more out going Books, love yourself Books, be a better you Books osvosvosv! Men du må gjøre en innsats og ikke bare tenke at det ikke går og at alt er kjedelig.
Anonym bruker
"Plaprende Harpy"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Det finnes masse gode selvhjelpsbøker du burde lese og følge! Du finner sikkert mange om du søker på how to become more out going Books, love yourself Books, be a better you Books osvosvosv! Men du må gjøre en innsats og ikke bare tenke at det ikke går og at alt er kjedelig.
Vis hele sitatet...
Jeg synes det er ekstremt vanskelig å bli glad i meg selv. Jeg tenker også at andre ikke liker meg siden jeg har endt opp ganske ensom. Jeg har endt opp ensom fordi jeg har hatt få interesser, lett for å kjede meg, fått sosial angst. Jeg tenker at når man har kommet til alderen jeg er nå er det kanskje på tide å innse at man ikke finner det man lette etter. Jeg føler jeg er et ensomt individ mens de andre tilhører hverandre.
Tror det er ganske normalt å være sliten av og til, og at det er normalt å overanalysere når en opplever ting. Er på en måte en naturlig mekanisme for å "komme over" eller letter sagt sortere informasjon en ikke helt klare å forholde seg til. Hos enkelte kan det ta flere måneder å få sortert all informasjonen som en enda ikke har fått sortert, og da trenger en et sted som er rolig til en har tenkt ut alt en har behov for å tenke igjennom.

I det vanlige liv, så må en undertrykke og ikke tenke på det, selvsagt. Uansett, så tror ikke jeg det er en negativ ting at det oppleves som slitsomt. Hvis en sliter med å sortere tankene, bør en gå til psykolog.

Tenke også at en bør få sortert tankene ut før en møter sosiale situasjoner - slik at det ikke skapes onde sirkler som gjør at en alltid må sortere ut informasjonen. Hvis en i tillegg skal undertrykke slik informasjon, kan jo det bli litt kaotisk. Hvis det er tilfellet, så er psykolog absolutt noe å vurdere.
Sist endret av itori123; 4 uker siden kl. 23:27.
Anonym bruker
"Parallell Kentaur"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Hei. Høres ut som du har en aktiv hjerne som ikke lar deg slippe lett unna. Kanskje du kunne fått hjelp ved å besøke en psykolog å snakket ut om disse tingene? Det negative med dette er medisinene de evt kommer til å tilby og diagnoser som gjerne ikke er nødvendig. Jeg har mange venner som bruker rus for å takle følelser og hverdagen, men de har bare fått ett ekstra problem. Virker som du snakker deg selv ned hele tiden. Da er det ikke rart ting bare blir verre, og ikke bedre. Du er reflektert over situasjonen og at disse negative tankene kommer, men du ønsker å endre dette. Prøv å stopp deg selv 1 gang om dagen når den kritiske stemmen kommer i hodet og heller si noe positivt. Virker helt klart umulig, men 1 gang om dagen klarer vi alle. Høres flåsete ut, men tenk hvor langt du hadde kommet med en positiv stemme i bakhodet hele dagen.

Bruker du mye tid på mobil eller data? Går du turer eller trener? Jeg er av den tro at om man bruker mer enn 2-4 timer på mobil eller data og gjør meningsløse ting som sosiale medier, så vil den sterkeste psyke bli redusert. Her er det viktig å være ærlig med seg selv. Turer ute i skog og mark er gjerne kjedelig, men det gir en unik mulighet for hjernen til å roe ned tankene og gi litt frihet + frigjøring av lykke hormon. Det er viktig for oss mennesker å kjede oss i perioder. Hjernen trenger kjedsomhet for å finne nye muligheter og motivasjon til mål her i livet.

Skjønner at dette har fulgt deg hele livet. Derfor jeg nevner psykolog, men jeg tror du MÅ slutte å sammenligne deg med andre. Vi er alle unik på vår måte. Beklager om jeg tar feil i min vurdering, vil bare hjelpe. Du er voksen nå. Rus er aldri løsningen på psykiske plager. Det kan redusere lidelsen kortsiktig, men over tid tar det overhånd. Det holder å teste litt tjall. Piller fra legen er rus så det går under det samme.

Hardt arbeid lønner seg alltid. Hardt arbeid er faktisk å stoppe negative tanker feks. Gå den turen som frister så jævla lite. Ha en podcast eller musikk på i starten for å gjøre det litt lettere. Den digitale verden er egentlig noe å ønske seg vekk fra, uansett hvor mye det frister. Jeg tenker da på hjerneløs søken etter underholdning eller en form for stimuli på nett. I jobb osv er det klart at den digitale verden er en sinnsyk resurs.

Det finnes desverre ikke så mange valg her i verden. Vi er født som vi er, vi har det utseende vi har. De fleste mennesker har hjerner og kropper som fungerer likt. Vitenskapen har som regel allerede et fasit svar på hva som skal til for at vi kan føles oss bedre. Bitterhet gjør livet forferdelig for de fleste. Nå har jeg spydd ut mye som har endret min verden. Jeg kunne ikke kjede meg mer enn noen sekunder før de negative tankene spiste meg opp. De tankene kommer fortsatt hele tiden, men jeg klarer å si stopp. Det kan godt være jeg må ta den gå turen for at det skal skje, men faen så deilig det er å ha en utvei som ikke innebærer en joint, benzo eller noe annet for å takle de ubehagelige følelsene som angst eller kjedsomhet fører med seg.

Lykke til.
Anonym bruker
"Tropisk Kyklop"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Jeg synes det er ekstremt vanskelig å bli glad i meg selv. Jeg tenker også at andre ikke liker meg siden jeg har endt opp ganske ensom. Jeg har endt opp ensom fordi jeg har hatt få interesser, lett for å kjede meg, fått sosial angst. Jeg tenker at når man har kommet til alderen jeg er nå er det kanskje på tide å innse at man ikke finner det man lette etter. Jeg føler jeg er et ensomt individ mens de andre tilhører hverandre.
Vis hele sitatet...
Nei det er aldri for seint men det er en ond sirkel med sjeldent sosial og sosial angst av å prøve å være mer sosial. Dette blir bedre med trening som med all annen trening og det samme gjelder oppbygging av selvbilde.
Anonym bruker
"Halvfylt Rødrev"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Selv har jeg mine egne problemer, så har eg blitt anbefalt å lese "atomic habits" av james clear. Har lest så langt 1/3 del og vil anbefale det. Det har basic knowledge, men boken leverer informasjonen veldig bra.
Mange, inkludert meg selv, har lignende egenskaper uten å skjemmes over det; så problemet ligger et annet sted.

Personligheten er variabel, et resultat av miljø og gener. Men "meg selv", din identitet og personlighet (siden du har definert den), eksisterer kun som din(affekterte) forestilling. Ditt sanneste jeg vil alltid være skjult for deg, med mindre du vet hvordan genene dine påvirker reaksjonen din på alle gitte omstendigheter.

Uten å være autorisert psykopat så har du kanskje underliggende psykiske problemer som fører til overtenking; eller er du deprimert og har et pessimistisk syn på alt, herunder deg selv. Det mest konstruktive jeg kan skrive er at du har større sjanse for å finne svar hos en psykolog enn her.
Sist endret av Mekkern; 4 uker siden kl. 23:44.
Anonym bruker
"Plaprende Harpy"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Hei. Høres ut som du har en aktiv hjerne som ikke lar deg slippe lett unna. Kanskje du kunne fått hjelp ved å besøke en psykolog å snakket ut om disse tingene? Det negative med dette er medisinene de evt kommer til å tilby og diagnoser som gjerne ikke er nødvendig. Jeg har mange venner som bruker rus for å takle følelser og hverdagen, men de har bare fått ett ekstra problem. Virker som du snakker deg selv ned hele tiden. Da er det ikke rart ting bare blir verre, og ikke bedre. Du er reflektert over situasjonen og at disse negative tankene kommer, men du ønsker å endre dette. Prøv å stopp deg selv 1 gang om dagen når den kritiske stemmen kommer i hodet og heller si noe positivt. Virker helt klart umulig, men 1 gang om dagen klarer vi alle. Høres flåsete ut, men tenk hvor langt du hadde kommet med en positiv stemme i bakhodet hele dagen.

Bruker du mye tid på mobil eller data? Går du turer eller trener? Jeg er av den tro at om man bruker mer enn 2-4 timer på mobil eller data og gjør meningsløse ting som sosiale medier, så vil den sterkeste psyke bli redusert. Her er det viktig å være ærlig med seg selv. Turer ute i skog og mark er gjerne kjedelig, men det gir en unik mulighet for hjernen til å roe ned tankene og gi litt frihet + frigjøring av lykke hormon. Det er viktig for oss mennesker å kjede oss i perioder. Hjernen trenger kjedsomhet for å finne nye muligheter og motivasjon til mål her i livet.

Skjønner at dette har fulgt deg hele livet. Derfor jeg nevner psykolog, men jeg tror du MÅ slutte å sammenligne deg med andre. Vi er alle unik på vår måte. Beklager om jeg tar feil i min vurdering, vil bare hjelpe. Du er voksen nå. Rus er aldri løsningen på psykiske plager. Det kan redusere lidelsen kortsiktig, men over tid tar det overhånd. Det holder å teste litt tjall. Piller fra legen er rus så det går under det samme.

Hardt arbeid lønner seg alltid. Hardt arbeid er faktisk å stoppe negative tanker feks. Gå den turen som frister så jævla lite. Ha en podcast eller musikk på i starten for å gjøre det litt lettere. Den digitale verden er egentlig noe å ønske seg vekk fra, uansett hvor mye det frister. Jeg tenker da på hjerneløs søken etter underholdning eller en form for stimuli på nett. I jobb osv er det klart at den digitale verden er en sinnsyk resurs.

Det finnes desverre ikke så mange valg her i verden. Vi er født som vi er, vi har det utseende vi har. De fleste mennesker har hjerner og kropper som fungerer likt. Vitenskapen har som regel allerede et fasit svar på hva som skal til for at vi kan føles oss bedre. Bitterhet gjør livet forferdelig for de fleste. Nå har jeg spydd ut mye som har endret min verden. Jeg kunne ikke kjede meg mer enn noen sekunder før de negative tankene spiste meg opp. De tankene kommer fortsatt hele tiden, men jeg klarer å si stopp. Det kan godt være jeg må ta den gå turen for at det skal skje, men faen så deilig det er å ha en utvei som ikke innebærer en joint, benzo eller noe annet for å takle de ubehagelige følelsene som angst eller kjedsomhet fører med seg.

Lykke til.
Vis hele sitatet...
Takk for fint svar. Ja den digitale verden har stjålet ekstremt med tid. Men jeg tenker på at vi alle er der nå, så det mulig jeg kanskje hadde vært deprimert likevel? jeg vet ikke? jeg husker allerede som barn var jeg plaget av disse egenskapene mine. ble alltid utenfor osv. og jeg har vært sint på meg selv og er sint på meg selv mye enda pga dette.
Men jeg vil ikke være stille og tilbaketrukket. Jeg vil ha mer kjemi med folk. Nå føler jeg også veldig ekstra på ting når jeg får følelser for noen. jeg blir himla betatt de sjeldne gangene jeg blir det.
Og alt blir så forsterket da. jeg vil være der personen er og jeg får bilder i hodet som ikke stemmer med virkeligheten. men hvordan klarer folk å klaffe med noen om man bare skal gå for de man ikke tiltrekkes av? Dette her blir veldig vanskelig å forklare. men hele tiden jeg ser bakover i tid hadde jeg veldig stor grunn til å være lykkelig, så hvofor følte jeg det ikke? livet ble tatt fra meg og det blir sikkert nå også. jeg forandrer meg også så ekstremt ettersom hvilke planer jeg får i livet. jeg har lenge ønsket meg vekk fra her jeg bor nå, men nå er jeg plutselig trist for at jeg drar. grunnen til at jeg drar er at her er det så få folk at livet ditt blir gjennomsiktig og jeg skjemmes over at jeg jobber 1 dag i uken og ikke kjenner noen særlig her. bor hos familie men nå flytter jeg for meg selv. jeg har bodd for meg selv før også. men jeg så skjer ting, man kan plutselig møte noen som man får litt eksra følelser for og det er da jeg fulgte logikken at man ikke bør gå for den man virkelig liker fordi dette er ei felle. en slags rus. så jeg lot være hele tiden, og resultatet er at jeg har endt opp bitter.
Det er irriterende at vi skal ta livet så alvorlig mens vi har en fremtid, men så skal vi sitte på dødsleiet og angre på alt vi ikke gjorde.
Jeg tror psykolog er the way to go ja. De har erfaring og virkelig hjelpe deg på vei med å håndtere, behandle, og jobbe med tankene dine. Jeg kjenner meg igjen i noe av det du skriver og punktene som kommer opp er ting både jeg og vennene mine tenker, enten det er kjærlighet, usikkerhet, utilpasshet eller sterke følelser som river i begge ender. Du er ikke alene om dette og der ute så finnes det minst en dyktig psykolog som vil kunne hjelpe deg - om du finner dem.

Det som skremmer meg mest med det du skriver er tankene dine om rusmidler. Du forteller at du ikke har tatt noe særlig, men samtidig så snakker du mye om det - det vil ikke løse problemene dine. I beste fall vil det utsette problemene dine og forverre dem. Hold deg unna er min anbefaling som en stoner. Cannabis f.ex. har en evne til å la deg ignorere problemer og ikke tenke på ting du burde tenke på. Mennesker må behandle ting - spesielt ting som ikke er noe behagelig å tenke på. Rus er ikke løsningen. Andre rusmidler er langt verre og. For guds skyld ikke prøv piller (tenker mest på benzoer og opiater). Det kan virke mer normalisert siden det er tross alt noe leger forskriver, men abstinensene og nedsidene er blant de mest brutale av alle rusmidler og vil knekke enhver person.


Du stiller spørsmålet; "Hva kan man gjøre når man ikke liker måten man er?". Jeg er ikke deg, men jeg kan dele litt min prosess med å gå gjennom dette - siden jeg har vært gjennom noe lignende. Slik jeg ser på det er det tre utfall i dette spørsmålet:
  1. Du gjør ingenting og misliker deg selv.
  2. Du gjør noe for å like deg selv - til tross for hvordan du er.
  3. Du endrer på deg selv til å bli den du vil bli.

De to siste er kritiske. Nå er det lett å si dette og vanskelig å gjøre noe om det, men det er mulig. Som nevnt over så har er det typisk nyttårsforsett å være kjempemotivert for å gjøre noe, og så dabber det av i løpet av noen uker og så er du tilbake til den du var. Det er ikke lett å endre på vanene sine (og det er vanene dine som gjør at du overtenker, misliker deg selv, føler deg dårlig, spiser dårlig, trener ikke, sover for lite, unngår å møte folk, blir for interessert i folk etc.)

Boken atomic habits som nevnt over er veldig nyttig for dette og har vært til stor hjelp for meg for å legge til grunn mer produktive vaner. https://www.samuelthomasdavies.com/b...atomic-habits/

Dette fungerer ikke for alle heller, men å skrive (på papir) har vært ekstremt nyttig for meg. Det er meditativt og introspektivt. Samtidig så kan jeg gå tilbake og lese det jeg skrev når jeg var mest motivert (eller mest lei meg) og føle de samme følelsene som drev meg da. Jeg har noen ting jeg har skrevet som jeg drar opp når vanene går i dass og de pleier som regel å dra meg tilbake til et bedre nivå. Anbefales på det sterkeste.

For meg så er vanene mine steg 1. Uten gode vaner så faller grunnmuren sammen under resten av det jeg prøver å utrette. Det jeg har oppdaget som kritiske vaner som jeg ikke kan slippe opp på er:
  • Ikke røyke weed i hverdagene
  • Legge meg 11-12, stå opp 8-9. Samme tid hver dag.
  • Ikke snuse (det tapper energinivåene mine ekstremt)
  • Ikke bruk skjerm eller digitale medier for mye.

Om en av disse vanene/rutinene faller sammen, så pleier de andre å falle sammen innen noen dager eller uker. Røyker jeg weed i hverdagene så ender jeg opp med legge meg senere og være mer på PCen/telefonen. Om jeg kaster bort alt for mye tid på lett underholdning på PCen så får jeg litt angst over det jeg ikke får gjort og dermed selvmedisinerer med cannabis. Disse 4 tingene skaper onde sirkler i livet mitt og jeg gjør alt jeg kan for å holde det i sjakk.

Fordi når grunnmuren er på plass så er det lettere for meg å få på plass de andre kritiske rutinene. Da klarer jeg å holde en treningsrutine. Da gidder jeg å lage ordentlige middager og spise god mat (ikke junk og grandis). Da har jeg energien til å møte venner og familie. (som er det som virkelig gir meg glede). Da presterer jeg i det jeg skal gjøre på jobb og skole og unngår stresset fra prokrastinering. Og da har jeg tid til å angripe problemene mine. Da har jeg tid til å se på hvorfor jeg er som jeg er, og hva jeg kan gjøre om det for å enten endre meg selv for det bedre - eller akseptere hvem jeg er.

Ja den digitale verden har stjålet ekstremt med tid.
Vis hele sitatet...
Grunnmuren er viktig og er det aller første du må jobbe på. Fordi når grunnmuren er på plass og du har gjort det du skal få gjort i løpet av en dag, og du ikke kaster bort tiden din på endeløs scrolling av YouTube/Facebook/Reddit så får du virkelig tid til å gjøre det som gjør deg til en bedre person. Det er her du blir deg.

Når jeg kuttet ut digitale medier så har jeg fått andre hobbyer. Musikk, trening, skriving, turer og skating er noe av det jeg driver med - og sånne aktiviteter er noe som faktisk gir meg ekte glede (eller i det minste gjør at jeg føler meg bedre). Samtidig så gjør det meg til en mer balansert og interessant type som har mer til felles med andre. Det er litt teit å si meg det gir meg en viss identitet - ikke tolk meg feil, det er mye annet enn det jeg gjør som går inn i hvem jeg er. Du sliter kanskje med noe lignende selvbildeproblemer?

Dette er i sterk motsetning til enkel dopamin fra digitale medier som dreper motivasjonen min, fjerner gleden jeg får ut av ting, og forminsker oppmerksomhetsspennet mitt til de grader. Det er så tydelig for meg når jeg overforbruker digitale medier at jeg tror det er et samfunnsproblem folk ikke helt har våknet opp til. Hadde jeg vært deg så hadde jeg eksperimentert med å kutte drastisk ned på mediebruken din - det endret livet mitt betraktlig.

Mitt største tips er: Ikke bruk telefonen din på morgenen. Fordi når du først begynner å scrolle så blir det mye vanskeligere å rive seg vekk og gjøre det du må etterpå.

Et annet tips: Når du bruker mobilen eller PCen din, spør deg selv om det er en grunn til at du gjør det? Skal du kjøpe en billet i ruter appen? Skal du gjøre lekser? Skal du svare en venn? Eller gjør du det bare ut av en vane og leter etter enkel underholdning? Fordi sistnevnte er ikke en god grunn. Gjør det til en vane å spørre deg selv om "Hva er det jeg egentlig gjør på telefonen akkurat nå, og gir det meg verdi?"

Om du klarer å gjøre de to tipsene over til vaner så har du en god start.

Jeg har en venninne som sliter med mye negative tanker og selvbildeproblemer, men siden jeg ble kjent med henne for 4-5 år siden så har hun ikke klart å behandle noe av det fordi hun ikke reflekterer. Hun er redd for å reflektere og være alene med tankene sine. I stedet distraherer hun seg selv med å se på uendelige sesonger med serier, ekstremt mye instagram og annet som jeg garantert ikke vet om. Da blir det aldri bedre - du må behandle deg selv og tankene dine.

Sjekk ut https://www.reddit.com/r/nosurf/top/?t=all for andres erfaringer med å kutte ned på digitale medier. "Digital detox" er også noe du google etter og se om du får noe ideer fra.

Jeg brukte årevis med å prøve å bygge produktive vaner som å trene regelmessig, spise godt, legge meg til riktig tid. Men det fungerte aldri. Det var først når jeg identifiserte det som ødela rutinene mine at jeg klarte å etablere de gode rutinene - og som nevnt for meg så var det de 4 tingene nevnt over.

Lykke til med grunnmuren. Når den er på plass så er de andre problemene du nevner mye mer overkommelige. Da kan du begynne å behandle deg selv uten å være fortåket av en negativ sinnstemning som kommer av eksterne ting.

Håper jeg treffer noe som du kan relaterere deg til. Dette var i hvert fal (deler av) løsningen for meg.
Sist endret av Vekst; 4 uker siden kl. 11:10.
Anonym bruker
"Parallell Kentaur"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Takk for fint svar. Ja den digitale verden har stjålet ekstremt med tid. Men jeg tenker på at vi alle er der nå, så det mulig jeg kanskje hadde vært deprimert likevel? jeg vet ikke? jeg husker allerede som barn var jeg plaget av disse egenskapene mine. ble alltid utenfor osv. og jeg har vært sint på meg selv og er sint på meg selv mye enda pga dette.
Men jeg vil ikke være stille og tilbaketrukket. Jeg vil ha mer kjemi med folk. Nå føler jeg også veldig ekstra på ting når jeg får følelser for noen. jeg blir himla betatt de sjeldne gangene jeg blir det.
Og alt blir så forsterket da. jeg vil være der personen er og jeg får bilder i hodet som ikke stemmer med virkeligheten. men hvordan klarer folk å klaffe med noen om man bare skal gå for de man ikke tiltrekkes av? Dette her blir veldig vanskelig å forklare. men hele tiden jeg ser bakover i tid hadde jeg veldig stor grunn til å være lykkelig, så hvofor følte jeg det ikke? livet ble tatt fra meg og det blir sikkert nå også. jeg forandrer meg også så ekstremt ettersom hvilke planer jeg får i livet. jeg har lenge ønsket meg vekk fra her jeg bor nå, men nå er jeg plutselig trist for at jeg drar. grunnen til at jeg drar er at her er det så få folk at livet ditt blir gjennomsiktig og jeg skjemmes over at jeg jobber 1 dag i uken og ikke kjenner noen særlig her. bor hos familie men nå flytter jeg for meg selv. jeg har bodd for meg selv før også. men jeg så skjer ting, man kan plutselig møte noen som man får litt eksra følelser for og det er da jeg fulgte logikken at man ikke bør gå for den man virkelig liker fordi dette er ei felle. en slags rus. så jeg lot være hele tiden, og resultatet er at jeg har endt opp bitter.
Det er irriterende at vi skal ta livet så alvorlig mens vi har en fremtid, men så skal vi sitte på dødsleiet og angre på alt vi ikke gjorde.
Vis hele sitatet...
Jeg påpeker bare det digitale som noe som forsterker disse negative følelsene. Det blir liksom som en kniv som kutter begge veier. Det er godt å kunne flykte litt til den digitale verden, men den kan også forsterke negative tanker om seg selv eller andre.

Jeg mener du så absolutt skal gå for den du tiltrekkes av, men kanskje det ligger noen relasjonsproblematikk her som kan jobbes med? Følelser er noen sinnsyke greier og er ofte veldig vanskelig å takle eller forstå. Håper virkelig du kan finne noen som passer for deg <3

Jeg mener også at du burde følge den drømmen om å flytte vekk om det ligger mye skam der du bor nå, men dette betyr at du må takle en ny plass med de utfordringene det medfører. Det er helt naturlig at det vil også føles vondt å flytte fra familie osv, men kanskje det veier opp med et nytt sted å bo?

Det er ingen skam i og være "syk". Du trenger tid til å jobbe med deg selv. Bare det at du jobber 1 gang i uken er bra. Skulle ønske jeg kunne rive skammen ut av deg :P Norge er så jævla A4.

Håper du får en time hos psykolog og at denne behandleren kan hjelpe deg. Det finnes ulike behandlingstilbud som feks MBT. Dette kan være en flott arena med trygge rammer hvor du kan få utforske problemene dine i en gruppe med likesinnede.

Masse synsing igjen fra min side.

Vær snill med deg selv og ha en fin helg.
Anonym bruker
"Plaprende Harpy"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Vekst Vis innlegg
Jeg tror psykolog er the way to go ja. De har erfaring og virkelig hjelpe deg på vei med å håndtere, behandle, og jobbe med tankene dine. Jeg kjenner meg igjen i noe av det du skriver og punktene som kommer opp er ting både jeg og vennene mine tenker, enten det er kjærlighet, usikkerhet, utilpasshet eller sterke følelser som river i begge ender. Du er ikke alene om dette og der ute så finnes det minst en dyktig psykolog som vil kunne hjelpe deg - om du finner dem.

Ja jeg er på venteliste. Problemet er at en time går så fort og jeg vet ikke hvor jeg skal starte. Har gått hos dps før men har nå flyttet så saken blir overført. Jeg vet ikke om jeg skal starte med ferskeste eller starte med barndommen. Ender ofte opp med å bare gå i detaljer og glemmer å komme til poenget. Noen ganger kjennes det som jeg tar opp bortkastet plass i tillegg. Fordi jeg bare har i-landsproblemer. Fordi jeg føler mye av meg er overfladiske problemer.

Det som skremmer meg mest med det du skriver er tankene dine om rusmidler. Du forteller at du ikke har tatt noe særlig, men samtidig så snakker du mye om det - det vil ikke løse problemene dine. I beste fall vil det utsette problemene dine og forverre dem. Hold deg unna er min anbefaling som en stoner. Cannabis f.ex. har en evne til å la deg ignorere problemer og ikke tenke på ting du burde tenke på. Mennesker må behandle ting - spesielt ting som ikke er noe behagelig å tenke på. Rus er ikke løsningen. Andre rusmidler er langt verre og. For guds skyld ikke prøv piller (tenker mest på benzoer og opiater). Det kan virke mer normalisert siden det er tross alt noe leger forskriver, men abstinensene og nedsidene er blant de mest brutale av alle rusmidler og vil knekke enhver person.

Jeg mente ikke at jeg skulle bruke rusmidler. Jeg mente nysgjerrigheten. Jeg har siden tenårene vært nysgjerrig og enda ikke klart å legge den fra meg. Alkohol er såklart prøvd. Hasj er prøvd og jeg fikk ingen virkning noen av gangene. Adhd med er prøvd. Alkohol ble nesten et misbruk en gang. Men det var når jeg kjedet meg. Jeg så det ikke engang komme. Bare plutselig hadde jeg ferie og kjedet meg. Alkoholen stod i skapet da han jeg delte leilighet med hadde flyttet og ikke skulle ha det. Og da var det i gang. Satt og hadde det fint i eget selskap jeg. Helt fri fra vonde tanker og angst. Bare i egen verden. Våknet jo veldig redusert dagen etter, men om kvelden fant jeg nok en unnskyldning for å drikke. Når det i skapet var tomt kjøpte jeg ikke igjen. Tendensene har vært der før og når jeg har hatt det tilgjengelig. Likevel så sluttet jeg helt med drikkinga. Blir så fryktelig dårlig etterpå. Jeg fatter ikke mange av bekjentene mine som kan feste hver helg. Hvordan klarer de å holde seg så oppegående? Høyere energinivå eller er det det at de ikke har så sosial angst at får denne nedturen etterpå?Adhd med har hjulpet meg en del(jeg har det på resept så får ikke hos venner). Det er ikke noe heavy rus men noe forandrer seg. Det kan vi diskutere mer om du vil det. Ellers var det skummelt å røyke hasj for jeg ante ikke hvilken følelse det ville gi og jeg kjente ingenting komme heller. Følte meg ikke kul når jeg røyket heller, var bare nysgjerrig.


Du stiller spørsmålet; "Hva kan man gjøre når man ikke liker måten man er?". Jeg er ikke deg, men jeg kan dele litt min prosess med å gå gjennom dette - siden jeg har vært gjennom noe lignende. Slik jeg ser på det er det tre utfall i dette spørsmålet:
  1. Du gjør ingenting og misliker deg selv.
  2. Du gjør noe for å like deg selv - til tross for hvordan du er.
  3. Du endrer på deg selv til å bli den du vil bli.

Det er her det er vanskelig. Jeg får alltid denne stemmen i hodet som sier at det ikke vil funke å spille skuespill og at jeg like gjerne kn gå tilbake til å være denne introverte og litt fjerne. Jeg synes bare det er ekstremt vanskelig å få med meg alt folk snakker om. Folk trenger å føle seg sett og hørt om de skal like deg. Der har jeg hatt en utfordring hele livet. Jeg har hverken sett eller hørt folk særlig, men det var aldri vondt ment.

De to siste er kritiske. Nå er det lett å si dette og vanskelig å gjøre noe om det, men det er mulig. Som nevnt over så har er det typisk nyttårsforsett å være kjempemotivert for å gjøre noe, og så dabber det av i løpet av noen uker og så er du tilbake til den du var. Det er ikke lett å endre på vanene sine (og det er vanene dine som gjør at du overtenker, misliker deg selv, føler deg dårlig, spiser dårlig, trener ikke, sover for lite, unngår å møte folk, blir for interessert i folk etc.)

Boken atomic habits som nevnt over er veldig nyttig for dette og har vært til stor hjelp for meg for å legge til grunn mer produktive vaner. https://www.samuelthomasdavies.com/b...atomic-habits/

Har tenkt over dette med vaner. Men motivasjonen forsvinner når du leser slik som at vaner blir vanskeligere å endre med alderen. Så hvis jeg har brukt flere år på å faktisk endre noe må det jo gå enda lenger tid til neste gang. Evig kamp altså.

Dette fungerer ikke for alle heller, men å skrive (på papir) har vært ekstremt nyttig for meg. Det er meditativt og introspektivt. Samtidig så kan jeg gå tilbake og lese det jeg skrev når jeg var mest motivert (eller mest lei meg) og føle de samme følelsene som drev meg da. Jeg har noen ting jeg har skrevet som jeg drar opp når vanene går i dass og de pleier som regel å dra meg tilbake til et bedre nivå. Anbefales på det sterkeste.

Wow dette har jeg prøvd og det er veldig undervurdert. Men det hjalp meg å slutte med en uvane som har terrorisert meg i mange år. En tvangshandling rett og slett. Bare skrev en lapp som påminnelse at det er gjort og at jeg ikke trenger å gjøre det mer nå.Det kommer tilbake når jeg er sulten eller stresset men jeg klarer lettere å slutte og særlig når jeg leser eller tenker på lappen.

For meg så er vanene mine steg 1. Uten gode vaner så faller grunnmuren sammen under resten av det jeg prøver å utrette. Det jeg har oppdaget som kritiske vaner som jeg ikke kan slippe opp på er:
  • Ikke røyke weed i hverdagene
  • Legge meg 11-12, stå opp 8-9. Samme tid hver dag.
  • Ikke snuse (det tapper energinivåene mine ekstremt)
    Jeg ble også veldig tappet av snus, men hvorfor blir noen av oss det? Noen har jo samme energi tross snus.selv lurte jeg bare på hvorfor jeg brukte penger på dette og valgte å bruke det for det reduserte kun energien min. Det var en slags flukt fra vonde følelser, men til slutt ble det bare en påminnelse om flukten fra det vonde og at jeg reduserte energien med det i stedet for å ta problemet.
  • Ikke bruk skjerm eller digitale medier for mye.

Om en av disse vanene/rutinene faller sammen, så pleier de andre å falle sammen innen noen dager eller uker. Røyker jeg weed i hverdagene så ender jeg opp med legge meg senere og være mer på PCen/telefonen. Om jeg kaster bort alt for mye tid på lett underholdning på PCen så får jeg litt angst over det jeg ikke får gjort og dermed selvmedisinerer med cannabis. Disse 4 tingene skaper onde sirkler i livet mitt og jeg gjør alt jeg kan for å holde det i sjakk.

Fordi når grunnmuren er på plass så er det lettere for meg å få på plass de andre kritiske rutinene. Da klarer jeg å holde en treningsrutine. Da gidder jeg å lage ordentlige middager og spise god mat (ikke junk og grandis). Da har jeg energien til å møte venner og familie. (som er det som virkelig gir meg glede). Da presterer jeg i det jeg skal gjøre på jobb og skole og unngår stresset fra prokrastinering. Og da har jeg tid til å angripe problemene mine. Da har jeg tid til å se på hvorfor jeg er som jeg er, og hva jeg kan gjøre om det for å enten endre meg selv for det bedre - eller akseptere hvem jeg er.



Grunnmuren er viktig og er det aller første du må jobbe på. Fordi når grunnmuren er på plass og du har gjort det du skal få gjort i løpet av en dag, og du ikke kaster bort tiden din på endeløs scrolling av YouTube/Facebook/Reddit så får du virkelig tid til å gjøre det som gjør deg til en bedre person. Det er her du blir deg.

Når jeg kuttet ut digitale medier så har jeg fått andre hobbyer. Musikk, trening, skriving, turer og skating er noe av det jeg driver med - og sånne aktiviteter er noe som faktisk gir meg ekte glede (eller i det minste gjør at jeg føler meg bedre). Samtidig så gjør det meg til en mer balansert og interessant type som har mer til felles med andre. Det er litt teit å si meg det gir meg en viss identitet - ikke tolk meg feil, det er mye annet enn det jeg gjør som går inn i hvem jeg er. Du sliter kanskje med noe lignende selvbildeproblemer?

Dette er i sterk motsetning til enkel dopamin fra digitale medier som dreper motivasjonen min, fjerner gleden jeg får ut av ting, og forminsker oppmerksomhetsspennet mitt til de grader. Det er så tydelig for meg når jeg overforbruker digitale medier at jeg tror det er et samfunnsproblem folk ikke helt har våknet opp til. Hadde jeg vært deg så hadde jeg eksperimentert med å kutte drastisk ned på mediebruken din - det endret livet mitt betraktlig.

Mitt største tips er: Ikke bruk telefonen din på morgenen. Fordi når du først begynner å scrolle så blir det mye vanskeligere å rive seg vekk og gjøre det du må etterpå.

Et annet tips: Når du bruker mobilen eller PCen din, spør deg selv om det er en grunn til at du gjør det? Skal du kjøpe en billet i ruter appen? Skal du gjøre lekser? Skal du svare en venn? Eller gjør du det bare ut av en vane og leter etter enkel underholdning? Fordi sistnevnte er ikke en god grunn. Gjør det til en vane å spørre deg selv om "Hva er det jeg egentlig gjør på telefonen akkurat nå, og gir det meg verdi?"

Om du klarer å gjøre de to tipsene over til vaner så har du en god start.

Jeg har en venninne som sliter med mye negative tanker og selvbildeproblemer, men siden jeg ble kjent med henne for 4-5 år siden så har hun ikke klart å behandle noe av det fordi hun ikke reflekterer. Hun er redd for å reflektere og være alene med tankene sine. I stedet distraherer hun seg selv med å se på uendelige sesonger med serier, ekstremt mye instagram og annet som jeg garantert ikke vet om. Da blir det aldri bedre - du må behandle deg selv og tankene dine.

Sjekk ut https://www.reddit.com/r/nosurf/top/?t=all for andres erfaringer med å kutte ned på digitale medier. "Digital detox" er også noe du google etter og se om du får noe ideer fra.

Jeg brukte årevis med å prøve å bygge produktive vaner som å trene regelmessig, spise godt, legge meg til riktig tid. Men det fungerte aldri. Det var først når jeg identifiserte det som ødela rutinene mine at jeg klarte å etablere de gode rutinene - og som nevnt for meg så var det de 4 tingene nevnt over.

Lykke til med grunnmuren. Når den er på plass så er de andre problemene du nevner mye mer overkommelige. Da kan du begynne å behandle deg selv uten å være fortåket av en negativ sinnstemning som kommer av eksterne ting.

Håper jeg treffer noe som du kan relaterere deg til. Dette var i hvert fal (deler av) løsningen for meg.
Vis hele sitatet...
Jeg har merket at er jeg i seng før 23 på kvelden så blir psyken mye bedre. Men det er å holde det over tid da. Noen ganger er det for deilig å sitte oppe og nyte deilig vær, uten særlig folk.
Anonym bruker
"Plaprende Harpy"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Hei. Høres ut som du har en aktiv hjerne som ikke lar deg slippe lett unna. Kanskje du kunne fått hjelp ved å besøke en psykolog å snakket ut om disse tingene? Det negative med dette er medisinene de evt kommer til å tilby og diagnoser som gjerne ikke er nødvendig. Jeg har mange venner som bruker rus for å takle følelser og hverdagen, men de har bare fått ett ekstra problem. Virker som du snakker deg selv ned hele tiden. Da er det ikke rart ting bare blir verre, og ikke bedre. Du er reflektert over situasjonen og at disse negative tankene kommer, men du ønsker å endre dette. Prøv å stopp deg selv 1 gang om dagen når den kritiske stemmen kommer i hodet og heller si noe positivt. Virker helt klart umulig, men 1 gang om dagen klarer vi alle. Høres flåsete ut, men tenk hvor langt du hadde kommet med en positiv stemme i bakhodet hele dagen.

Bruker du mye tid på mobil eller data? Går du turer eller trener? Jeg er av den tro at om man bruker mer enn 2-4 timer på mobil eller data og gjør meningsløse ting som sosiale medier, så vil den sterkeste psyke bli redusert. Her er det viktig å være ærlig med seg selv. Turer ute i skog og mark er gjerne kjedelig, men det gir en unik mulighet for hjernen til å roe ned tankene og gi litt frihet + frigjøring av lykke hormon. Det er viktig for oss mennesker å kjede oss i perioder. Hjernen trenger kjedsomhet for å finne nye muligheter og motivasjon til mål her i livet.

Skjønner at dette har fulgt deg hele livet. Derfor jeg nevner psykolog, men jeg tror du MÅ slutte å sammenligne deg med andre. Vi er alle unik på vår måte. Beklager om jeg tar feil i min vurdering, vil bare hjelpe. Du er voksen nå. Rus er aldri løsningen på psykiske plager. Det kan redusere lidelsen kortsiktig, men over tid tar det overhånd. Det holder å teste litt tjall. Piller fra legen er rus så det går under det samme.

Hardt arbeid lønner seg alltid. Hardt arbeid er faktisk å stoppe negative tanker feks. Gå den turen som frister så jævla lite. Ha en podcast eller musikk på i starten for å gjøre det litt lettere. Den digitale verden er egentlig noe å ønske seg vekk fra, uansett hvor mye det frister. Jeg tenker da på hjerneløs søken etter underholdning eller en form for stimuli på nett. I jobb osv er det klart at den digitale verden er en sinnsyk resurs.

Det finnes desverre ikke så mange valg her i verden. Vi er født som vi er, vi har det utseende vi har. De fleste mennesker har hjerner og kropper som fungerer likt. Vitenskapen har som regel allerede et fasit svar på hva som skal til for at vi kan føles oss bedre. Bitterhet gjør livet forferdelig for de fleste. Nå har jeg spydd ut mye som har endret min verden. Jeg kunne ikke kjede meg mer enn noen sekunder før de negative tankene spiste meg opp. De tankene kommer fortsatt hele tiden, men jeg klarer å si stopp. Det kan godt være jeg må ta den gå turen for at det skal skje, men faen så deilig det er å ha en utvei som ikke innebærer en joint, benzo eller noe annet for å takle de ubehagelige følelsene som angst eller kjedsomhet fører med seg.

Lykke til.
Vis hele sitatet...
Så diagnoser er negativt. Jeg føler jo på en måte det jeg og, for man føler man får en merkelapp, men det har også hjulpet meg å få hjelpen. Noen skriver at medisiner hjelper dem.
Jeg prøver liksom bare å skjønne hva det livet her er. Det virker som vi ikke skal nyte det, men bare ha ubehag?
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Jeg overanalyserer veldig og jeg tror det er der feilen ligger. Jeg blir anstrengt og sliten i hodet av det.
Av en merkelig grunn så blir jeg verre om kveldene. Jeg har ene øyeblikket et håp og evner å føle meg bra, men så faller jeg tilbake til den der jeg bare tenker at siden dette har vært med meg fra jeg var barn så vil det nok aldri forsvinne. Jeg er forsiktig, tenkende, stille og har egenskaper jeg ikke vil ha. Det verste jeg visste på skolen var når vi skulle sjekke personligheten vår og folk skulle fortelle hva slags inntrykk de hadde av en. Jeg fikk jo høre bare ting jeg ikke ville høre. Og jeg prøver fremdeles å bli den jeg vil være, men det kjennes litt vanskelig siden det kjennes som å følge et manus. Jeg har også ekstremt mange såkalte uakseptable sider som samfunnet kunne kaldt det.
Jeg har en liten trang til å gjøre det motsatte av det folk forteller at jeg bør. Disse trekkene så jeg allerede da jeg var 14. Mamma klarte nemlig kunstverket å ba meg holde meg unna en fyr som var 11 år eldre pga måten han var på, men det tok ikke lange tiden før jeg forelsket meg i han. Dette har skjedd også i voksen alder. Folk som jeg blir bedt om å ligge unna blir alltid mer spennende.
Er noen veldig positive til at jeg bør date noen fordi vi hadde passet så bra sammen så vil interessen min for fyren aldri komme.
Narkotika har blitt spesielt interessant fordi det var noe liksom ingen fra mitt miljø holdt på med. Det bunner nok i at jeg aldri har følt at jeg har vært mest erfaren med noe, har alltid vært den som gikk sist og da bir man også gjerne kjedelig for folk. Har ikke prøvd annet enn hasj men det virket ikke. ADHD medisiner men det er ikke hardcore og det er ikke vanskelig å slutte. Angrer ikke for da har jeg en erfaring mer. Heroin kommer jeg aldri til å prøve. Kommer heller ikke til å oppsøke miljøene.
Jeg skulle ønske jeg hadde bedre konsentrasjon også, men grunner mye angst og depresjon så er alt vanskelig. Hvor ble det av motivasjonen for livet?

Er det noen som vet hva jeg kan gjøre? Noen som har klart å forandre seg?
Vis hele sitatet...
Hei, høres ut som du "har" samme personlighetsforstyrrelse som meg. Unnvikende personlighetsforstyrrelse.

Denne har jeg nesten, noter "NESTEN" trent bort etter jeg begynte fast i jobb der jeg må dele pauserom med alt mellom 5-20 ansatte hver dag. 5 når det er Korona, og 20 ellers.

Har alltid vært stille av meg, "en mann med få, men gode ord" om du vil. Grunnet dette, fikk jeg et problem med amfetamin. Da ble jeg supermann, og sa alltid akkurat det jeg tenkte, og følte meg helt perfekt. Nesten som den personen jeg følte jeg EGENTLIG var.

Hadde også en slepphendt lege som jeg visste å utnytte. Han var 70 år, så jeg skjønte at han bare ønsket å hente ut siste rest av pasientliste-pengene sine, og min egenandel. Vi hadde kun kontakt via SMS, så om jeg spurte om Zolpidem/Stilnoct, "familiepakning" på Paralgin Forte grunnet "omgangssyken i heimen", eller Valium for angst, så fikk jeg det. Det var bare å sende en SMS.

Det gikk over stokk og stein, og jeg ble innlagt på rehab i 6 måneder. Der hadde jeg bl.a en særdeles flink psykolog som faktisk ga en faen i jobben sin, og fikk utredet meg ordentlig. Vi hadde samtaler hver andre uke.
Scoret skyhøyt på det å være konfliktsky, og det at jeg "kan være utsatt for overgrep" eller lignende... Har aldri blitt utsatt for noe annet enn kanskje "vanlig" omsorgsvikt av en far som aldri var til stede, men psykologen insisterte på at noe skjedde da jeg var barn.
Uansett, det siste her ble aldri funnet ut av. Han lurte på om hvorfor i alle dager jeg drev med narkotika, når jeg kunne studere stjerner og planeter For det hadde jeg hjerne til. Grublet jo på alt.

Jeg tror jeg alltid kommer til å huske denne personen. Han var nok i 60-årene, en afrikansk mann som i ung alder var misjonær i Ghana, mener jeg det var. Men det kom Amerikanske misjonærer og besøkte kirken hans i hjemlandet, og sa at han var en alt for stor person til å være en misjonær, og oppfordret han til å sikte høyere.
Anonym bruker
"Plaprende Harpy"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av instinktinnsikt Vis innlegg
Hei, høres ut som du "har" samme personlighetsforstyrrelse som meg. Unnvikende personlighetsforstyrrelse.

Denne har jeg nesten, noter "NESTEN" trent bort etter jeg begynte fast i jobb der jeg må dele pauserom med alt mellom 5-20 ansatte hver dag. 5 når det er Korona, og 20 ellers.

Har alltid vært stille av meg, "en mann med få, men gode ord" om du vil. Grunnet dette, fikk jeg et problem med amfetamin. Da ble jeg supermann, og sa alltid akkurat det jeg tenkte, og følte meg helt perfekt. Nesten som den personen jeg følte jeg EGENTLIG var.

Hadde også en slepphendt lege som jeg visste å utnytte. Han var 70 år, så jeg skjønte at han bare ønsket å hente ut siste rest av pasientliste-pengene sine, og min egenandel. Vi hadde kun kontakt via SMS, så om jeg spurte om Zolpidem/Stilnoct, "familiepakning" på Paralgin Forte grunnet "omgangssyken i heimen", eller Valium for angst, så fikk jeg det. Det var bare å sende en SMS.

Det gikk over stokk og stein, og jeg ble innlagt på rehab i 6 måneder. Der hadde jeg bl.a en særdeles flink psykolog som faktisk ga en faen i jobben sin, og fikk utredet meg ordentlig. Vi hadde samtaler hver andre uke.
Scoret skyhøyt på det å være konfliktsky, og det at jeg "kan være utsatt for overgrep" eller lignende... Har aldri blitt utsatt for noe annet enn kanskje "vanlig" omsorgsvikt av en far som aldri var til stede, men psykologen insisterte på at noe skjedde da jeg var barn.
Uansett, det siste her ble aldri funnet ut av. Han lurte på om hvorfor i alle dager jeg drev med narkotika, når jeg kunne studere stjerner og planeter For det hadde jeg hjerne til. Grublet jo på alt.

Jeg tror jeg alltid kommer til å huske denne personen. Han var nok i 60-årene, en afrikansk mann som i ung alder var misjonær i Ghana, mener jeg det var. Men det kom Amerikanske misjonærer og besøkte kirken hans i hjemlandet, og sa at han var en alt for stor person til å være en misjonær, og oppfordret han til å sikte høyere.
Vis hele sitatet...
Hehe, var du påvirket av noe da du skrev dette? Det var bare litt usammenhengende.
du burde ligge unna meg. Finne på noe?
kjenner meg veldig igjen i det du skriver. For det første, hvor gammel er du?

Jeg har i stor grad vokst det av meg (uten bruk av psykolog). Fast jobb nevnes over - det er jeg helt enig i. Generelt rutiner er viktig.

Prøv å gi litt mer faen. Ta dag for dag og ikke tenk så mye på hva andre tenker om deg. Det med å ville gjøre andre ting enn alle andre er sunt, ikke gjem unna det, men prøv heller å tenk over om det alltid er verdt å ta disse kampene. Viss du alltid går mot strømmen vil folk etterhvert synes det er vanskelig å forholde seg til deg og vil da følgelig holde seg unna deg. Inngå kompromisser både med deg selv og andre er ofte viktig. Ting som strider mot personligheten din vil føles unaturlig for deg og det styrer du unna. siden du sier at det er som å følge ett manus beviser bare at du heller ikke er komfortabel med den du prøver å være. Prøv å vær en "normalisert versjon" av deg selv. Se for deg personligheten som en ujevn bølgete linje. La oss si de høye bølgetoppene og dalene er de personlighetsmessige ytterpunktene dine prøv å kartlegg hva disse er og forsøk å jevn ut disse. Du trenger ikke være A4 eller som alle andre, du må forsøke å være den normale versjonen av deg selv, fordi det er du som er kulest, sånn egentlig. Det veit du innerst inne også

Det er vel ingen fasit, men det har fungert for meg.
Sist endret av dödskadaver; 3 uker siden kl. 11:28.
Anonym bruker
"Plaprende Harpy"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Buzzin Vis innlegg
du burde ligge unna meg. Finne på noe?
Vis hele sitatet...
Med deg?
Anonym bruker
"Plaprende Harpy"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av dödskadaver Vis innlegg
kjenner meg veldig igjen i det du skriver. For det første, hvor gammel er du?

Jeg har i stor grad vokst det av meg (uten bruk av psykolog). Fast jobb nevnes over - det er jeg helt enig i. Generelt rutiner er viktig.

Prøv å gi litt mer faen. Ta dag for dag og ikke tenk så mye på hva andre tenker om deg. Det med å ville gjøre andre ting enn alle andre er sunt, ikke gjem unna det, men prøv heller å tenk over om det alltid er verdt å ta disse kampene. Viss du alltid går mot strømmen vil folk etterhvert synes det er vanskelig å forholde seg til deg og vil da følgelig holde seg unna deg. Inngå kompromisser både med deg selv og andre er ofte viktig. Ting som strider mot personligheten din vil føles unaturlig for deg og det styrer du unna. siden du sier at det er som å følge ett manus beviser bare at du heller ikke er komfortabel med den du prøver å være. Prøv å vær en "normalisert versjon" av deg selv. Se for deg personligheten som en ujevn bølgete linje. La oss si de høye bølgetoppene og dalene er de personlighetsmessige ytterpunktene dine prøv å kartlegg hva disse er og forsøk å jevn ut disse. Du trenger ikke være A4 eller som alle andre, du må forsøke å være den normale versjonen av deg selv, fordi det er du som er kulest, sånn egentlig. Det veit du innerst inne også

Det er vel ingen fasit, men det har fungert for meg.
Vis hele sitatet...
Og her overanalyserer jeg hvorfor ting strider mot personligheten min. Å kjøpe nytt kan feks stride mot min personlighet så lenge det jeg har funker selv om det har blitt stygt.
Jeg er forresten 29.
Jeg lurer liksom bare på hvem den normale meg er siden jeg føler jeg har blitt formet av oppvekst. Hva foreldre sier og gjør veier ekstremt tungt ser jeg. Jeg har ikke lyst til å være som moren min, faren min vokste jeg ikke opp med men har likevel fått mye fra han dessverre. Vokste opp med en stefar som jeg heldigvis har lært en del av, men han har også ødelagt mye av meg som jeg sliter med i dag. Han er narsissist på riktig og jeg ser at han ikke har lyst til at jeg skal lykkes i livet. Jeg kjenner han godt og ser i blikket om han mener det han sier eller ikke. Han tråkket ned selvtilliten min til de grader hele barndommen, han løftet meg langt opp igjen i sine gode tider, men ofte var det nedtråkking. Jeg har blitt vant med at jeg ikke kan ta egne valg og må hele tiden ha en slags godkjennelse på alt jeg skal. Og jeg vil ikke bli oppfattet som ei som er forsiktig, for det er usexy.
Jeg er også redd menn. Føler det er onde vesener.
Jeg føler samfunnet er ondt faktisk og at jeg er en av de som blir lett bytte og slave. Jeg har ikke de egenskapene samfunnet ser etter som altså er utadvendt, selger, stort nettverk, høy utdannelse, kjæreste, venter barn, kjøpt leilighet i en alder av 30. Jeg er som en tenåring i hodet enda og nysgjerrig på livet. Men så lenge jeg ikke lett får jobb eller får mange venner så vil økonomien nok begrense hva jeg kan. Jeg har hatt jobb før så det er ikke det at det første jeg gjorde var å falle ut, men særlig nå under pandemien har det vært vanskelig å utvikle seg. Jeg søker jobber for å føle at jeg gjør noe fornuftig men føler meg på samme tid som en idiot som ikke har klart å finne en annen måte å overleve på. Jobber jeg har erfaring innen og som jeg vet jeg kan mestre. Men her er jeg også redd jeg skal bli plassert i noe dritt til slutt fordi de som faktisk er skapt mer etter oppskriften i samfunnet ikke vil ha de, da tar de oss som ikke er det. Så derfor liker jeg ikke helt den jeg er. Jeg fatter ikke at det er mulig å bli så feil. Folk må også misslike meg sterkt i og med at jeg ikke får venner så lett. Ser jeg meg i speilet så ser jeg ei pen, snill nok og sunn kvinne, men når jeg sitter for meg selv kommer disse negative tankene tilbake. Og jeg skulle likt å visst hvorfor. Blir ikke lettere av å lese ting som at det blir vanskeligere å forandre seg med alderen og at det vi lærer mens vi vokser opp sitter dypest, for da vil jo alltid jeg være grunnleggende negativ. Det er jo egentlig så mye man kan gjøre, men du må være sikker på at du kan gjennomføre det uten tap da ting i dag koster så ekstremt med penger. Det er også noe jeg synes er ondt med samfunnet. Det at ting koster så ekstremt er en form for utnyttelse av folk, men pga etterspørsel så blir det jo slik.
Du er ihvertfall ikke alene om å sitte med det der, har mye av det samme samme tankene/følelsene selv.
Fort gjort å danne seg et feil bilde av hvordan man er også når man sitter for lenge med sånne tanker. Prøve å finne noe annet å sette fokuset på så du kan komme inn i et annet tankemønster.

Forresten, forsiktig trenger ikke være usexy, det spørs helt hvilke øyne som ser!
Sist endret av hahehe; 2 uker siden kl. 16:12.
Anonym bruker
"Plaprende Harpy"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av hahehe Vis innlegg
Du er ihvertfall ikke alene om å sitte med det der, har mye av det samme samme tankene/følelsene selv.
Fort gjort å danne seg et feil bilde av hvordan man er også når man sitter for lenge med sånne tanker. Prøve å finne noe annet å sette fokuset på så du kan komme inn i et annet tankemønster.

Forresten, forsiktig trenger ikke være usexy, det spørs helt hvilke øyne som ser!
Vis hele sitatet...
Det er bare så utrolig vanskelig å finne på noe helt utenom.. særlig i de tidene her. Jeg har nok funnet grunnen til min depresjon, og det er enkelt og greit følelsen av å være ensom, forlatt, ubetydelig. Jeg har en mor og noen søsken som bryr seg+slektninger men jeg finner ikke mine egne som jeg føler tilhørighet med. Kanskje andre heller ikke er så sammensveiset som de gir uttrykk for og jeg legger mye i vennskapene jeg ser, eller jeg er kanskje mer ensom enn jeg liker å tro selv.
Jeg hadde jo ikke hatt denne konstante vonde følelsen om jeg hadde hørt oftere fra folk, følt meg trygg på og ikke alltid følt meg dårligere. Og så går jo ting på valgene vi tar da. Hadde jeg ikke tatt sjansen på en ting hadde jeg kanskje eid min egen leilighet nå og vært bedre stilt på mange måter, derimot hadde jeg hatt mye mindre livserfaring. Så jeg angrer ikke.
Erfaringsmessig har jeg også mer å glede meg til enn jeg tror, men man ser ikke fremtiden så det sitter kronisk i meg at alt fremover er håpløst og blir verre ettersom forventningene forandrer seg med alderen og samfunnet forandrer sitt syn på ting.
Men jeg er også den av de jeg har sett som mine beste venner den som har oppnådd minst og følelsen forplanter seg desto mer. De andre har enten kjøpt hus og fått kjæreste og hund. Noen er straks ferdig med profesjon og er klare for å starte voksenlivet. Jeg er på tenåringsstadiet og er milevis unna å kunne kjøpe leilighet, ikke har jeg kjæreste eller virkelig nære faste venner heller. Ikke at det er en menneskerett, men jeg har liksom bare ikke noe som gir meg selvtillit.
Kjenner meg veldig igjen. Har lenge hatt "problemer" med rus. Røyket hasj daglig i tillegg til mye festing gjerne i kombo med kokain og amfetamin.
Har nå mer eller mindre sluttet, men de tingene jeg trenger her i livet for å føle meg lykkelig føles så sykt uoppnåelige. Har en bra betalt jobb og en fin leilighet jeg eier, men det er jo ikke ting som gir livet mitt noen mening på en måte. Jobb er jo noe jeg gjør for å tjene penger og ikke noe jeg synes er noe spes gøy.

Har så jævli lyst til å bare gi opp
Anonym bruker
"Plaprende Harpy"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Lykkeleeten Vis innlegg
Kjenner meg veldig igjen. Har lenge hatt "problemer" med rus. Røyket hasj daglig i tillegg til mye festing gjerne i kombo med kokain og amfetamin.
Har nå mer eller mindre sluttet, men de tingene jeg trenger her i livet for å føle meg lykkelig føles så sykt uoppnåelige. Har en bra betalt jobb og en fin leilighet jeg eier, men det er jo ikke ting som gir livet mitt noen mening på en måte. Jobb er jo noe jeg gjør for å tjene penger og ikke noe jeg synes er noe spes gøy.

Har så jævli lyst til å bare gi opp
Vis hele sitatet...
Det er vel derfor vi får penger, fordi det er motivasjonen til å gjøre det kjedelige. De færreste synes sikkert at jobben er spesielt gøy.
Men jeg ser liksom ikke helt hva som er meningen med å jobbe og slite, jeg tenker: For å kjøpe seg leilighet/hus. Ok, men hva da? Noe av mine verste følelser er når noe er oppnådd, for da er det et tomrom og jeg blir bare litt "hva nå?".
Materialisme er jo en lykke, men den er kortvarig.
Men det er for materialismen vi jobber alle sammen. Enten det er for en ny mobil, nye klær, ny bil, hus eller hva pokker det er.
Så er dette like verdiløst om en stund, vi skal ha mer eller nyere.
Men hva er alternativet? Spise? Mat er også noe du er lei når du har spist deg mett. Da er det lett å tenke "heretter skal jeg ikke bruke så masse penger på mat, men på ting".
Opplevelser likeså. De er et minne etter at du er ferdig med det. Jeg setter pris på minnene, men det er lett å tenke at man kunne brukt tiden sin på andre ting også. Så det finnes liksom ingen mening i noe, og jeg skulle ønske jeg bare kunne nyte.