Lurt litt på en ting i det siste, og lurer egentlig på hva den perfekte personlighet er. Noen ganger får jeg høre at jeg er for negativ, for kritisk osv., så jeg lurer på hvordan folk egentlig vil jeg skal være.

Skal man være fordomsfri, akseptere alle og være ålreit mot alle? Ikke bry deg om hva folk synes, ikke la eget dårlig humør eller vanskelige opplevelser gå utover andre? Eller være kritisk, ikke stole på noen og gjøre alt for ikke å bli misbrukt fordi man er for naiv eller snill?

Så lurer jeg litt på hva ulike personlighetstrekk kommer fra. Jeg tar ofte meg selv i å bli sur/misunnelig på andre som har det bedre enn meg selv. Hvis en venn hadde vunnet mye penger eller har fått en ny bil etc., tenker jeg noen ganger at: "faen, det skulle vært meg!". Mens andre jeg kjenner er alltid sånn: "wow, så bra for deg!".

Er det slik at hvis man er fornøyd med seg selv og hatt det bra hele livet, er det enklere å være positiv mot alle, fordi man har et overskudd av positivitet? Kanskje folk, inkludert meg, som har hatt det tøft i livet har vanskeligere for å glede seg over andre som har det mye bedre enn en selv? Blir og fortere irritert på personer som er "kjekke" og har draget på damer, men samtidig oppfører seg som drittsekker, enn "stygge" mennesker som oppfører seg dårlig? Hva kommer det av?

Hovedspørsmålet er da, hvordan, i teorien, er en tilnærmet perfekt personlighet?

Det er ikke noe som heter den "perfekte" personligheten. Definisjonen av ordet varierer fra person til person og kan dermed ikke fastslås. Det jeg anser som en tiltrekkende jente vil alltid bli mislikt av en annen person. Men igjen kan man jo finne grunnleggende egenskaper som den "typiske" person vil finne attraktivt.

Ta deg en tur på byen og observer alle de ulike vennegjengene du finner. Sannsynligheten for at de deler mange av de samme synspunktene er store, og da misliker de nok det samme. Veldig generalisering, men jeg tenker ofte på dette da jeg har røyka. Og da er konklusjonen hver gang at hvert menneske er unikt, så noe som dette er umulig å fastslå.

Bra ordtak.

TS: Hvis andre gir deg inntrykk av at du er vanskelig å ha med å gjøre, så er det faktisk de som har problemer og ikke du. Så lenge du ikke går rundt og er frekk mot andre, men er løsningsorientert og trivelig, så er det ingenting å la seg tråkke ned på for.

Du ser ihvertfall fort hvem som er full av dritt og ikke, når du er av den typen du beskriver.

Den perfekte personlighet finnes nok ikke. Det nærmeste perfekt er å ikke være jævlig mot andre, men heller ikke kreve mye av andre. Være passiv, holde seg litt for seg selv, og bry seg når man må.

Hm vanskelig spørsmål du stiller der. Til det første spørsmåle om hvordan folk vil du skal være så vil jeg si at vær mer opptatt av hvem DU vil være og hvem du er i steden for hvem alle andre vil du skal være.

Jeg prøver hvertfall å være fordomsfri aksemptere andre og være allright mot folk generelt. Prøver å ikke la dårlig humør og vanskelig opplevelser gå utover andre som ikke har skyld i dette selv om det kan til tide være vanskelig.Når det gjelder det med å stole på folk eller være kristisk å gjøre alt for ikke bli misbrukt fordi man er for naiv snill så tror jeg man bare må kjenne litt på magefølelsen samt finne en middel vei ved å stole litt på folk , gi de en sjanse men ikke være for naiv og godtroende heller.

Jeg tenker også litt som deg noen ganger at å det skulle vært meg i steden for å tenke å så bra for deg-missunelse er en rar greie...

Jeg tror , snakker av egen erfaring, at vi som har det litt vanskelig her i livet kan ha litt vanskeligre for å være positve. Er lett å bli litt irritert på positive folk som tilsynelatne ikke har noe problemer hvis livet ditt er dritt. Og er det sikkert ikke no problem å være positiv hvis live ditt er perfekt lissom..
Så ja hvis man er fornøyd med seg selv, og hatt det bra hele livet er det nok lettere å være positiv.

Jeg veit ikke om den perfekte personlighet finnes og jeg tror at mennensker uansett vill ha ulik oppfattning av hva den perfekte personlighet er..

Kan man ha en perfekt personlighet? Hele denne tråden blir en definisjonssak.
Et par som har vært gift i 40 år vil kanskje si at partneren er perfekt, og små "feil" kan være fantastisk i noens øyne eller grusomt irriterende i andres. Jeg mener at en hypotetisk "100% perfekt" personlighet vil bli hatt av mange personer uansett (f.eks. sjalusi), så det er sannsynlig den ikke er så perfekt likevel.
Er det ideelle å bli likt av så mange som mulig? Blir litt filosofisk dette her.

Jeg tror ikke noen kan bli likt av alle, og jeg synes ikke det skal være målet heller. Da er man uten integritet og er bare kjedelig. Jeg synes ikke man skal undertrykke meninger, ønsker, drømmer osv. for å "passe inn".

Men å ha fokus på hvordan andre føler seg sammen med deg, fremfor å alltid ha fokus på deg selv er generelt en god plan hvis du ønsker å bli likt. Man kan f.eks. være dønn uenig om saker men la folk føle seg respektert likevel. Og man behøver ikke alltid gi uttrykk for alle negative og kritiske tanker man har, særlig ikke der noen vil ta det personlig.

Det finnes grenser for hvor hyggelig og sosial man kan være før det går over til overbærenhet. Folk har liv og ting å gjøre, noen trenger tid for seg selv og er slitne etter jobb. Ikke alle har lyst til å prate om eller ikke mindre dele alt mulig med naboene. Jeg snakker av erfaring.

Så jeg vil ikke si at man er så "dum" fordi man kanskje velger å være litt kort, eller si at man ikke har tid til å prate hver eneste gang naboen vil det, fordi man selv er utslitt eller rett og slett ikke har lyst til å prate akkurat der og da .. Hvorfor skal det bare gå etter den sosiales pipe hele tiden?

Dessuten - folk som er glade i å prate om alt mulig, hele tiden, prater gjerne med andre -om deg- og det du fortalte dem før du vet ordet om det.