Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  29 5533
Anonym bruker
"Parallell Hund"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
(Begynner med å si at jeg har legetime på mandag, poster på freak fordi folk her generelt har mye fornuftig å si)

Okei, da var det på tide å innrømme det. Livet mitt er elendig, men ikke av de grunnene man skulle tro. Rent praktisk har jeg det meste på stell. Hus, bil, kids, samboer, utdannelse, hele A4 pakka.

Hva er egentlig problemet da? Selv tror jeg problemet er todelt, både arv og miljø er viktig her. Moren min slet med alvorlige psykiske problemer hele livet. Noe som igjen førte en dårlig barndom. Når jeg tenker tilbake begynner jeg å lure på hvor barnevernet var.

Krabbet meg akkurat opp fra badet. Spydde full hele dassen, igjen. Når jeg våkner på morgenen har jeg så mye angst i kroppen at jeg rett og slett kaster opp. Det er mental tortur. kan ligge på badegulvet i fosterstilling åxtrygle om å få dø. Men dette er normalt sant? Det har jeg fortalt meg selv hele livet. "Pfffft, dette er ikke noe problem. trodde alle hadde det sånn"

Etter enda en morgen med angst, oppkast og terror karret jeg meg opp på sofaen. Ligger der å prøver mitt beste på å være der for barna. På utsiden smiler jeg og ordner mat til barna osv, men inni meg tenker jeg; DU ER VERST, JEG HATER MEG SELV, DU ER FORTAPT, DU FORTJENER INGENTING. Inni alt dette slo det meg plutselig "dude, du er fucked"

Det siste året har jeg vært mye borte fra familien av naturlige årsaker. Mye av denne tiden har blitt brukt til rusmidler. Tør nesten ikke skrive dette her engang, fordi folk skriker opp i trynet ditt at du er den verste forelderen noensinne med engang rusmidler kommer inn i bildet. Har aldri brukt rusmidler i samme hus som barna, så det er sagt.

Jeg er den type person som havner på kjøret og ødelegger livet. Helt siden jeg var barn har jeg vært veldig interessert i ting som modifiserer eller endrer måten man ser verden på. Sikkert fordi min egen virkelighet var så elendig. Det siste året har det vært mange turer på syre, mdma og diverse andre substanser. Cannabis har jeg brukt sporadisk i mange år. Rusmidlene har definitivt ikke hjulpet meg på noen måte annet enn avledning. Men symptomene var der fra før, så det er ikke rusmidlene som er det egentlig problemet. Er så desperat etter åxføle en indre ro at jeg kunne tatt hva som helst bare jeg kan ha det godt. Vurderer å dra til psykolog igjen, men det er vanskelig å ekskludere rusmidler. Har en ekstrem dragning mot rusmidler som er veldig slitsom. Føler alltid at jeg måxendre sinnstilstand. Jeg trives ikke i mitt naturlig sinn, det er altfor kantete og slitsomt.

Vet ikke helt hvorfor jeg lager denne tråden, tenker kanskje det er noen der ute som har noe fornuftig å bidra med.

- Har prøvd trening uten hell
- Har vært til psykolog flere ganger
- SSRI er uaktuelt på grunn bivirkninger. Sex er viktig.

OG et spørsmål til slutt: er det normalt å ha så mye angst at man kaster opp. Hvorfor skjer dette hver morgen? Det er den verste starten på dagen noensinne.
Du har det ikke godt, og det er aldeles ikke normalt å våkne med så mye angst at du spyr, bare så det er avklart.
Rusmiddler er ikke en varig løsning, men jeg kjenner meg godt igjen i mye av det du skriver. En vil bare ha det rolig i sinnet sitt en liten stund. Jeg hadde en periode i livet som jeg nesten ikke husker noe fra, har ellers en meget god hukommelse. Hver dag puttet jeg i meg alt jeg kunne finne av sløvende piller og supplerte med alkohol på kveldstid.
At du har klart å ta en utdannelse, fått barn og hele pakka vise på alle måter at du kan få en god fremtid. Det gjelder å få hjelp med din psykiske sykdom fra gode behandlere. Hjelpen kan være innleggelse, medikamenter, samtaleterapi, gruppeterapi eller annen oppfølging. Jeg synes ikke du skal være så negativ til antidepressiva, det er nødvendigvis ikke slik at kuken din henger som en slapp pølse om du tar de Nå finnes det mange medikamenter p velge mellom, og legene må ofte prøve seg fram for å se hva som fungerer for deg.
De tankene du har om å være verdiløs peker i retning av en alvorlig depresjon. Føler jeg kan skrive dette fordi jeg har vært der selv flere ganger.
Hold ut til legetimen din, ikke gjør noe dumt og hold deg unna rusmidler. Alkohol er noe av det værste for en som er deprimert. Det gjør deg litt glad og avslappet en stund, men når rusen er over blir alt bare mye mye verre.
Det finnes håp og det finnes hjelp.
Klem fra Betty
Anonym bruker
"Parallell Hund"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Nurse Betty Vis innlegg
Du har det ikke godt, og det er aldeles ikke normalt å våkne med så mye angst at du spyr, bare så det er avklart.
Rusmiddler er ikke en varig løsning, men jeg kjenner meg godt igjen i mye av det du skriver. En vil bare ha det rolig i sinnet sitt en liten stund. Jeg hadde en periode i livet som jeg nesten ikke husker noe fra, har ellers en meget god hukommelse. Hver dag puttet jeg i meg alt jeg kunne finne av sløvende piller og supplerte med alkohol på kveldstid.
At du har klart å ta en utdannelse, fått barn og hele pakka vise på alle måter at du kan få en god fremtid. Det gjelder å få hjelp med din psykiske sykdom fra gode behandlere. Hjelpen kan være innleggelse, medikamenter, samtaleterapi, gruppeterapi eller annen oppfølging. Jeg synes ikke du skal være så negativ til antidepressiva, det er nødvendigvis ikke slik at kuken din henger som en slapp pølse om du tar de Nå finnes det mange medikamenter p velge mellom, og legene må ofte prøve seg fram for å se hva som fungerer for deg.
De tankene du har om å være verdiløs peker i retning av en alvorlig depresjon. Føler jeg kan skrive dette fordi jeg har vært der selv flere ganger.
Hold ut til legetimen din, ikke gjør noe dumt og hold deg unna rusmidler. Alkohol er noe av det værste for en som er deprimert. Det gjør deg litt glad og avslappet en stund, men når rusen er over blir alt bare mye mye verre.
Det finnes håp og det finnes hjelp.
Klem fra Betty
Vis hele sitatet...
Det er utrolig hva man kan venne seg til. Har vært deprimert siden jeg var rundt 10 år gammel. Det ble liksom en del av livet. Ting var bare sånn. Etter jeg ble eldre innså jeg hvor ødeleggende det har vært.

Ja, jeg har fått til noe. Mye på grunn av samboeren min. Vi ble et par i veldig ung alder, og har vært sammen i mange år. Noen ganger føler jeg at hun har mer innsikt i meg som person enn jeg har selv. Men hun har en grense for hva hun kan takle. Hadde jeg ikke hatt denne solstrålen hadde jeg garantert sittet å råtnet i en leilighet med nåla i arma.

Jeg hadde en god periode når vi fikk vårt første barn. Tok også utdannelse på denne tiden. Dette var før jeg begynte å tulle med rusmidler. Jeg har alltid hatt det tungt, men det var levelig.

Det er spesielt det siste året hvor "shit hit the fan" og jeg føler kun håpløshet. Jeg tror du har rett i alvorlig depresjon. har vært på mørke stedet tidligere. Har vært inne på tanken av å "sjekke ut" mange ganger gjennom livet. Selvmord var alltid en trøst for meg. Tenkte at hvis ting virkelig går i vranglås kan jeg jo bare si "see ya in another life, brotha" og forlate planeten. Husker jeg prøvde å kvele meg selv med en pose som 13 åring. 13-åringer skal ikke gjøre sånn, de skal være ute med venner, spille fotball, hva som helst. Faen, barndommen min var tragisk... innser det nå.

Hadde jeg bare sluppet angsten såxhadde ting vært enklere. Men det er så vanskelig å fungere normalt når man går rundt med en konstant følelse av dommedag og innsiden skriker FUUUUUCK YOOOU.

Skal tenke over det du sier om medisiner. Er i utgangspunktet veldig kritisk til ssri. Kjenner flere som går på dem, og ser hvilke bivirkninger det kan ha. Men for all del, alt er jo bedre enn dette. Vil bare ikke at kuken skal henge å dingle som du sier. Da har jeg i alle fall ikke noe åxleve for, hehe.

Takk for at du tok deg tid til meg. Klem tilbake til deg, Betty
Anonym bruker
"Full Gaupe"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Hvis du fantaserer om å ta livet ditt kan du kanskje fantasere om å ta ssri og. Prøv johannesurt, det mistet iallfall ikke jeg sexlysten av. Bare prøv det og se om drt hjelper, jeg ble veldig overrasket over effekten av det.
Anonym bruker
"Parallell Hund"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Hvis du fantaserer om å ta livet ditt kan du kanskje fantasere om å ta ssri
Vis hele sitatet...
Beklager, skjønte ikke hva du mente. Kan du forklare?

Har hørt om Johannesurt. Virker interessant nok. Selges dette reseptfritt i Norge (the real deal)?
Johannesurt selges helt reseptfritt på helsekost butikker. Noen har god effekt, men min personlige mening er at det ikke har god nok effekt mot en alvorlig depresjon. Uansett trenger en noen å prate med når livet blir helt svart.
En god venn tok sitt eget liv for noen måneder siden. Han ville klare alt selv og ba ikke om hjelp fra noen. Problemene hans kunne vært løst, men når han ikke ville involvere noen ble det uløselig.
Etter et forholdsvis langt liv har jeg lært at alle trenger noen, ingen kan klare seg alene med sine problemer. Vi mennesker er jo faktisk flokkdyr, selv om vi kanskje føler noe annet. Våg å be om hjelp, det er ingen skam.
Klem fra Betty
Anonym bruker
"Parallell Hund"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Nurse Betty Vis innlegg
Johannesurt selges helt reseptfritt på helsekost butikker. Noen har god effekt, men min personlige mening er at det ikke har god nok effekt mot en alvorlig depresjon. Uansett trenger en noen å prate med når livet blir helt svart.
En god venn tok sitt eget liv for noen måneder siden. Han ville klare alt selv og ba ikke om hjelp fra noen. Problemene hans kunne vært løst, men når han ikke ville involvere noen ble det uløselig.
Etter et forholdsvis langt liv har jeg lært at alle trenger noen, ingen kan klare seg alene med sine problemer. Vi mennesker er jo faktisk flokkdyr, selv om vi kanskje føler noe annet. Våg å be om hjelp, det er ingen skam.
Klem fra Betty
Vis hele sitatet...
Tenker du har rett om Johannesurt. Det er verdt et forsøk, men det er ikke nok i lengden tror jeg. Jeg har altså ikke tenkt å sjekke ut enda. Jeg forlater ikke familien min i denne galskapen av en verden. I hvert fall ikke før jeg vet at de har forutsetningene for å klare seg selv, noe som er mange år til.

Som en vis mann sa på youtuben en gang "Det er ikke noe vits i å drepe seg selv engang, da blir man sikkert født på ny, også må man gå gjennom samme dritten enda en gang" Your Mate Tom Synes det var litt morsomt. Det er humor i fortvilelse også noen ganger.

jeg skal be om hjelp. Men etter mange mislykkede terapitimer har jeg mistet litt troen. Jeg har veldig god kontakt med fastlegen min, skulle gjerne pratet med henne, men hun sender meg nok videre til noen med mer kompetanse på området.

Angsten begynner å roe seg bittelitt. Morgenen er alltid verst. Gjør meg klar til kamp igjen. Jeg vet det kommer tilbake.

Veldig trist å høre om vennen din. Beste ønsker til deg og alle pårørende. Klem
Du får bare klamre deg fast og ikke slippe taket.
Livet er faktisk ikke en dans på roser for noen, selv om det kan se slik ut for oss som ser på. For meg hjalp det faktisk da jeg skjønte at alle sliter, everybody hurts.
Klem fra Betty
Har du sjekket opp Tankefelterapi eller EFT? Jeg er ganske sikker på du kan få hjelp til dine utfordringer med denne enkle men effektive metoden.
Det beste for din del ville nok være å oppsøke en EFT terapeut i ditt område.

https://www.youtube.com/watch?v=VFKVVP8KXd4
Anonym bruker
"Redd Esel"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Jeg kjenner meg igjen i ALT du skriver. Det kunne faktisk vært meg jeg leste om. Jeg er også født med en hjerne som ligger langt under den vanlige "tilfreds/har det greit"-streken. Du vet, når folk verken er glad eller down, bare helt OK. Min ligger laaangt under den, så når jeg kjente lykke, kom jeg meg opp dit andre kommer når de har det helt greit.

Jeg har vært deprimert siden så lenge jeg kan huske. Da jeg var rundt 10 år dyttet jeg en pinne inn mot brystet, fordi noen hadde fortalt meg at hjertet ville stoppe om noe kom borti det. Klarte ikke skjønne hvordan alle rundt meg var så glade hele tiden. For å kjenne et snev av glede, var jeg avhengig av å glede meg til noe spesifikt. Så jeg kunne tenke på påskeaften, og fikk en "lykke" reaksjon som varte i 30 sekunder. Så var det over. Min normaltilstand var alltid dyster. Jeg fantaserte mye om noe bedre, men visste ikke hva det kunne være. Helt tragisk å tenke tilbake på hvor deprimert jeg var som et lite barn...
Tenårene ble ille, virkelig ille. Jeg begynte på SSRI da jeg var 21. Var så redd for å bli følelsesløs, alt det du leser av skrekkhistorier. Til slutt gav jeg etter. Hvorfor ikke, liksom? Depresjon dreper jo sexlyst i seg selv, så hvor mye verre kunne det bli av å evt bare PRØVE ssri en stund?

Jeg husker enda de første dagene etter jeg begynte. Jeg fikk en ferie fra hjernen min. Det er i denne perioden folk sier de ikke føler noenting, og at det er ille (dette før hjernen blir vant til SSRI-en). Jeg nøt det. Jeg var rett og slett ikke i stand til å dykke dypt ned i mørke tanker, jeg fløt rundt i nuet, følte ingenting dypt eller høyt, jeg bare var, og det var helt fantastisk befriende i begynnelsen. Dette var en slags lykke for meg, men for andre vil det kanskje oppleves som likegyldighet. Kommer aldri til å glemme de dagene. Jeg trengte de dagene.

Etter noen uker tok jeg meg selv i å nynne. Jeg kunne gjøre husarbeid uten at innsiden skrek "NEI", uten at alle celler jobbet imot meg. Det var liksom helt "greit" å gjøre husarbeid, og jeg nynnet faktisk. Kan ikke huske å ha nynnet noen gang i livet. Etter enda noen uker ble hele skalaen av følelser tilgjengelig for meg. Jeg kunne nå føle lykke, glede, 'grei-het', likegyldighet, tristhet, irritasjon, sinne, sorg. Latter ble noe nytt for meg. Jeg kjente det å le i hele kroppen!
Og depresjonen var ikke der lengre, iallefall ikke i den formen jeg alltid har opplevd. Den dype, mørke, vonde, skarpe normaltilstanden var ikke der lengre. Selvmorstankene forsvant, angsten i magen ble lettere. Jeg kommer aldri til å slutte. De reddet livet mitt.

Jeg får fremdeles dystre perioder, og er nok litt mer dyster enn gjennomsnittet(baksiden av medaljen av å være grublende, filosofisk og kreativ kanskje? ), det er slik jeg er skrudd sammen. Men intensiteten og varigheten er så ekstremt mye mindre, at det er sykt å tenke på at jeg levde i det helvete i så mange år. Livet mitt er tusen ganger bedre nå, dette er meg, sånn var det ment jeg alltid skulle være.

Men det er viktig å huske på at dette kun er min erfaring. Ingen hjerner er like, ingen lidelser er like. Jeg var heldig som klaffet så bra med min medisin første gang jeg prøvde den. Var innstilt på å prøve og feile flere typer, men det slapp jeg. Min mor som alltid har slitt med det samme, begynte også på antidepressiva (før meg, men hun var i 40 årene før hun 'turte') - og jeg ser det på hele henne. Det er som om personligheten vi er skapt med endelig kan få komme frem. For det er jo DETTE som er meg? Og det er det som er mamma. Som hun også sa til meg "noen trenger smertedempende, noen trenger antidep, noen trenger fysioterapi, noen trenger psykolog - hva er forskjellen, så lenge det gjør livet bedre? Vi har kun ett liv."

Snakk med legen din, få hjelp Terapi var poengløst for meg før jeg fikk begynt på SSRI. Og jeg prøvde terapi i maaaange år.

K27
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Tenker du har rett om Johannesurt. Det er verdt et forsøk, men det er ikke nok i lengden tror jeg. Jeg har altså ikke tenkt å sjekke ut enda.
Vis hele sitatet...
Her er et klassisk eksempel på en deprimert persons tankemønster.

Når man er så langt nede som du er, så er en rekke negative tankermønstre så innstudert at det blir en ond sirkel rundt alt man tenker.

Av personlig erfaring så vil jeg si at det første steget mot å bli frisk er å innse at det meste av alt du tenker rett og slett er feil.
Det er et sentralt tema innen kogntiv tanketerapi. Hvis du ikke har forsøkt det, så er det noe jeg og mange andre vil sterkt anbefale.

Istedet for å se på SSRI som å ha tapt og noe man må gå på resten av livet, så se på det som en måte man kan føle seg bedre og lære nye sunne og mer riktige tanker.
Deretter kan du trappe ned og til slutt leve uten medisiner.
Jeg tror det er derfor de ofte anbefaler en kombinasjon av medisiner og terapi for å få den beste effekten.

Det finnes også andre anti depressive som ikke dreper sexlysten som feks Wellbutrin.

Anbefaler å lese "Feeling good" av David Burns.
Det er en bok basert på vitenskap.
Lykke til, jeg håper virkelig du finner ut av det for det suger så jævlig å ha det sånn.
Når du har slitt såpass med depresjon/angst store deler av livet, kan det kanskje våre en ide søke utredning hos en spesialist?

Har selv slitt med angst i sosiale settinger hele livet. Gått hos psykolog over 5 år for behandling, diagnose sosial angst. Ble så sendt videre til spesialist som hadde litt mer innsikt i angsten enn en psykolog. Fikk en helt annen diagnose enn sosial angst, men angst er en stor del av diagnosen. Helt annen behandling etter det relatert til diagnosen.

Rus er behagelig det. Sliter til tider med det selv, men vil man beholde samboer/familie er det en dårlig løsning over tid
The Lone Deranger
bipbapbop's Avatar
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Jeg kjenner meg igjen i ALT du skriver. Det kunne faktisk vært meg jeg leste om. Jeg er også født med en hjerne som ligger langt under den vanlige "tilfreds/har det greit"-streken. Du vet, når folk verken er glad eller down, bare helt OK. Min ligger laaangt under den, så når jeg kjente lykke, kom jeg meg opp dit andre kommer når de har det helt greit.

Jeg har vært deprimert siden så lenge jeg kan huske. Da jeg var rundt 10 år dyttet jeg en pinne inn mot brystet, fordi noen hadde fortalt meg at hjertet ville stoppe om noe kom borti det. Klarte ikke skjønne hvordan alle rundt meg var så glade hele tiden. For å kjenne et snev av glede, var jeg avhengig av å glede meg til noe spesifikt. Så jeg kunne tenke på påskeaften, og fikk en "lykke" reaksjon som varte i 30 sekunder. Så var det over. Min normaltilstand var alltid dyster. Jeg fantaserte mye om noe bedre, men visste ikke hva det kunne være. Helt tragisk å tenke tilbake på hvor deprimert jeg var som et lite barn...
Tenårene ble ille, virkelig ille. Jeg begynte på SSRI da jeg var 21. Var så redd for å bli følelsesløs, alt det du leser av skrekkhistorier. Til slutt gav jeg etter. Hvorfor ikke, liksom? Depresjon dreper jo sexlyst i seg selv, så hvor mye verre kunne det bli av å evt bare PRØVE ssri en stund?

Jeg husker enda de første dagene etter jeg begynte. Jeg fikk en ferie fra hjernen min. Det er i denne perioden folk sier de ikke føler noenting, og at det er ille (dette før hjernen blir vant til SSRI-en). Jeg nøt det. Jeg var rett og slett ikke i stand til å dykke dypt ned i mørke tanker, jeg fløt rundt i nuet, følte ingenting dypt eller høyt, jeg bare var, og det var helt fantastisk befriende i begynnelsen. Dette var en slags lykke for meg, men for andre vil det kanskje oppleves som likegyldighet. Kommer aldri til å glemme de dagene. Jeg trengte de dagene.

Etter noen uker tok jeg meg selv i å nynne. Jeg kunne gjøre husarbeid uten at innsiden skrek "NEI", uten at alle celler jobbet imot meg. Det var liksom helt "greit" å gjøre husarbeid, og jeg nynnet faktisk. Kan ikke huske å ha nynnet noen gang i livet. Etter enda noen uker ble hele skalaen av følelser tilgjengelig for meg. Jeg kunne nå føle lykke, glede, 'grei-het', likegyldighet, tristhet, irritasjon, sinne, sorg. Latter ble noe nytt for meg. Jeg kjente det å le i hele kroppen!
Og depresjonen var ikke der lengre, iallefall ikke i den formen jeg alltid har opplevd. Den dype, mørke, vonde, skarpe normaltilstanden var ikke der lengre. Selvmorstankene forsvant, angsten i magen ble lettere. Jeg kommer aldri til å slutte. De reddet livet mitt.

Jeg får fremdeles dystre perioder, og er nok litt mer dyster enn gjennomsnittet(baksiden av medaljen av å være grublende, filosofisk og kreativ kanskje? ), det er slik jeg er skrudd sammen. Men intensiteten og varigheten er så ekstremt mye mindre, at det er sykt å tenke på at jeg levde i det helvete i så mange år. Livet mitt er tusen ganger bedre nå, dette er meg, sånn var det ment jeg alltid skulle være.

Men det er viktig å huske på at dette kun er min erfaring. Ingen hjerner er like, ingen lidelser er like. Jeg var heldig som klaffet så bra med min medisin første gang jeg prøvde den. Var innstilt på å prøve og feile flere typer, men det slapp jeg. Min mor som alltid har slitt med det samme, begynte også på antidepressiva (før meg, men hun var i 40 årene før hun 'turte') - og jeg ser det på hele henne. Det er som om personligheten vi er skapt med endelig kan få komme frem. For det er jo DETTE som er meg? Og det er det som er mamma. Som hun også sa til meg "noen trenger smertedempende, noen trenger antidep, noen trenger fysioterapi, noen trenger psykolog - hva er forskjellen, så lenge det gjør livet bedre? Vi har kun ett liv."

Snakk med legen din, få hjelp Terapi var poengløst for meg før jeg fikk begynt på SSRI. Og jeg prøvde terapi i maaaange år.

K27
Vis hele sitatet...
Hvilken medisin er det som fungerer så godt på deg?
Det lurer jeg også på, går på remeron selv. 0 sexlyst, og særdeles lite hjelp i d. Får vel prøve noe nytt hm
Anonym bruker
"Parallell Hund"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av camaroz2886 Vis innlegg
Det lurer jeg også på, går på remeron selv. 0 sexlyst, og særdeles lite hjelp i d. Får vel prøve noe nytt hm
Vis hele sitatet...
Dette er det jeg frykter kommer til å skje. Hører dette skje veldig ofte. Sex/intimitet er veldig viktig for meg. Det er en form terapi i seg selv.

Ser det har kommet mange fornuftige svar. Har ikke tid til å skrive så mye for øyeblikket. Smågangsterene skal legge seg
Jeg får en følelse av at du maler deg selv opp i et hjørne. Ut fra det du skriver er du «fucked» - akkurat som forteller deg selv. Du har prøvd «alt» og det du ikke har prøvd ønsker du ikke å prøve. Det er selvsagt, og heldigvis, en illusjon at du er «fucked».

En ting er å gå til psykolog, en annen ting er å motta behandling fra en psykolog. En psykolog kan ikke gjøre deg frisk. En psykolog kan hjelpe deg å hjelpe deg selv. Så det er mye man kan prøve uten å egentlig prøve det. Man må satse, følge opp over tid og ha et aktivt forhold til slik behandling. Jeg sier ikke at du ikke har hatt det, men det er verdt å tenke gjennom.

En liten observasjon, ta det for det det er: Jeg kjenner deg nesten ikke etter å ha lest det du skriver. Jeg skjønner at du har det veldig fælt, at du sannsynligvis er genetisk disponert for «noe» og at du ruser deg, men det blir veldig overfladisk. Jeg får overhodet ikke tak på hva som plager deg, hva som skaper angst eller hvorfor du er deprimert. Hva tankene surrer rundt bortsett fra det depresjonen hvisker deg om at du er lite verdt. Du trenger overhodet ikke fortelle om det her altså, jeg synes bare det er så mye mer vanlig at folk starter i andre enden. Forteller om hvor det startet, hva de tenker på, hva de er redde for, hva de ikke mestrer, hva de har mistet osv og ikke bare hopper rett på «jeg har så mye angst at jeg spyr». Så derfor lurer jeg på om du har kontakt med disse følelsene eller om det er noe du ikke tar tak i selv. Noe du fornekter eller fortrenger. Eller i beste fall nødig snakker om. Om svaret er ja, så mener jeg det er en viktig observasjon. Nå er det ikke slik lenger at man tenker at å snakke om gamle traumer eller følelser generelt er sett på som den beste behandlingen, men står man fast så må de jo identifiseres slik at man vet hva man skal forsøke å endre på.

Ellers så forteller du om en psykisk syk mor. Det vet jeg veldig mye om, og det har hatt enorme konsekvenser i mitt liv. Selvsagt kan genetikk spille en rolle, men det å ha en psykisk syk forelder når man vokser opp kan ha konsekvenser langt utenfor det. Her er ordet tilknytning nøkkelen. Omsorgspersoner som ikke er tilgjengelig kan skade den følelsesmessige utviklingen hos et barn, noe som kan ha store følger. Også et mulig spor å følge. Denne artikkelen synes jeg oppsummerer det hele ganske bra: https://psykologisk.no/2015/12/den-u...elige-smerten/

Jeg må si at jeg ikke skjønner hvordan du uten videre avfeier SSRI og med det tilsynelatende all medikamentell behandling. Spesielt samtidig som du kjører i deg stoffer som man vet har potensial til å forverre både angst og depresjon. Jeg skjønner at sex er viktig, men noen måneder eller et år for å kanskje få den krykka du trenger for å få et godt liv? Sorry, den holder ikke! Dessuten er det ikke alle som opplever slike bivirkninger, det finnes flere typer SSRI/SNRI som kan gi forskjellige bivirkninger hos deg og det finnes andre typer antidepressiva (MAO-hemmere, trisykliske- og tetrasykliske antidepressiva og stemningsstabiliserende medisiner slik som Litarex/litium) som evt kan forsøkes. Det finnes også ikke-medikamentelle behandlinger så som ECT («elektrosjokk») som muligens kan forsøkes, selv om det oftest anbefales kombinert med medikamentell behandling. Og så er det jo mulig å behandle angsten medikamentelt med noe helt annet, noe som vel kunne gitt et løft i seg selv. Poenget er at du tar sorgene på forskudd, og den sorgen du er redd for er det vanskelig å sympatisere veldig sterkt med når det er snakk om å berge er liv.

Uansett, flott at du kommer deg til lege. Jeg ville, basert på det du skriver, insistert på henvisning til psykolog - kanskje aller helst ved en poliklinikk. Hvorfor poliklinikk? Fordi selv om du kommer til en samtaleterapeut, så er det kort vei til å få en skikkelig medikamentell vurdering hos psykiater. Å overlate medikamentell behandling til fastleger i slike tilfeller er etter min erfaring ikke spesielt gunstig. De har ofte rett og slett ikke peiling. De har gjerne ett enkelt preparat de forholder seg til, skriver ut til alt som lukter «psykisk» og gir opp til anbefalt maksdose. En psykiater vil ha en helt annen oversikt over aktuelle medikamenter for akkurat din tilstand, kanskje også med innspill fra deg angående frykt for bivirkninger, og de har ofte en annen tilnærming til dosering (titrerer opp til effekt, evt avbryter hvis bivirkninger blir for ille - uansett anbefalt dosering). Selvsagt kan du henvises direkte til privat psykiater med avtale, men man snakker ofte enormt lange ventetider.

Lykke til!
Sist endret av lidran; 7. april 2018 kl. 23:23.
Tatt en titt på Ayahuasca retreat? Jeg og 3 kompisser skal selv på en slik seremoni ila året
Anbefaler deg og lese litt om det, virker som en fantastisk medisin ��
Har tidligere gått på SSRI. Min erfaring:

Sex lysten ble ikke borte. Vanskelig å sette ord på det. Hadde lyst som bare det jeg, men min samboer måtte behandle meg litt ekstra enn tidligere i og med at den ikke holdt seg i giv akt hele tiden. Hverken jeg eller min samboer tok oss nære av dette. I alle fall ikke jeg Kan jo ikke si at jeg hadde det annet enn fantastisk. Hun var også klar over at det var tablettene som var årsaken, og ikke henne, det er også viktig å få frem. Tenker det kan være utrolig kjedelig hvis en ikke sier noe og bare begynner å knaske tablettene mens hukjønnet står og ser at den "detter ned" under akten....

Nei, jeg så ikke på sex'en som noe problem. Føler jeg gir mye til min partner for at hun skal ha det godt, og at jeg generelt nyter det selv. Jeg rett og slett elsker å se at hun har det godt. Nå skal sant sies at jeg rett og slett elsker sex, når og hvor som helst. Nesten umettelig der, så for den som er i en annen situasjon så ser jeg ikke bort i fra at det kan være annerledes. jo, det var litt kjedelig men det går fint an å prøve å løse det.

Hvorfor sluttet jeg? Magen, rett og slett. Når lukkemuskelen ikke trengs å brukes fordi "vannet" glir ut av seg selv i løpet av natten.... Ei heller merket jeg ingen hjelp i tablettene til slutt

Sier ikke at en skal prøve eller ikke prøve SSRI, men jeg sier at hvis det er kun pga sexen sin del en ikke forsøker engang så mener jeg det kan være litt dumt?

At enkelte draes mot rusmidler synes jeg ikke er det spor merkelig. Etter å ha testet amfetamin (hvor jeg mistet alle mine bekymringer og kunne være 100% meg og angstfri) fant jeg ut at dette var egentlig noe for meg. Det var helt perfekt. Dette er ca 20 år siden og den dag i dag vet jeg at det der er den rette medisinen for meg. Det var så godt at det var farlig, så dette tør jeg ikke teste flere ganger.

At du sliter med angst i seg selv forstår jeg er ganske tungt og vanskelig. Har både dette og 3 små barn. Tror ikke jeg hadde taklet rus perioder oppå dette igjen. Skjønner at det er vanskelig og det er vanskelig å komme med noen tips her, bortsett fra å si at hvis du ikke har det bra med deg selv så kjemp på for å få noen til å høre på deg. Vet du har nevnt at du har vært hos psykolog flere ganger. Dessverre må jeg skuffe deg å si det at dette kan være en kamp uten like. Å finne en som du klaffer med og forstår deg, og i tillegg som kan gi deg svar på mange ting du har lurt på, hvor du virkelig sitter der og tenker: Rart at denne personen kunne fortelle meg akkurat slik jeg har det. Faktisk hjelpe deg også. Disse psykologene vokser ikke på en snor for å si det slik. Men som sagt kan det koste mye av deg selv før du kommer dit.

Skal ikke si at en blir frisk av en psykolog heller, men at det kan hjelpe en er jeg helt overbevist om, og ett levende bevis på. Du jo i alle fall fått til noe her i livet, som skolegang å greier. Det er mer enn hva jeg har maktet, så ser helt klart håp her

Jeg trives heller ikke med meg selv og hvordan jeg har det, men jeg ble nødt til å leve livet på best mulig måte, som jeg selv makter.
Sitat av jaffarbigbag Vis innlegg
Tatt en titt på Ayahuasca retreat? Jeg og 3 kompisser skal selv på en slik seremoni ila året
Anbefaler deg og lese litt om det, virker som en fantastisk medisin ��
Vis hele sitatet...
Sikker velment, men nei. Bare nei. Man anbefaler rett og slett ikke alternativ behandling til flere 10 000-kroner (når flybilletter legges til) til en person med alvorlig angst- og depresjonsproblematikk og tanker om suicid. Når jeg tenker meg om så anbefaler man det ikke til noen.

Greit nok om dere er en guttegjeng hvor dere i en eller annen grad ønsker en «åndelig opplevelse» eller å «finne seg selv», for all del ... kjør på, men da er man ikke alvorlig syk i utgangspunktet.
Pulchra Ebrietatem
Amabilia's Avatar
25 5
Takk for at du delte dette. Jeg har ikke så mange tips og råd, men om d er noen trøst, så føler jeg d akkurat slik som du gjør d, bare at jeg ikke har barn i bildet. Jeg hater den personen jeg er når jeg ikke er rusa. Jeg vet ikke hvorfor d er slik, men d kommer nok fra barndommen... Vokst opp med mye psykisk sykdom rundt meg jeg også. Gikk til psykolog i 4 år uten at d ga noe særlig til resultater. Føler meg som et null og at jeg ikke har noe å bidra med til samfunnet. Har Jobbet mye, og har utdanning, men synes d er vanskelig å gå på en jobb og forholde meg til kollegaer, har liksom ikke noe å prate med de om... noen synes jeg er sær, andre synes jeg er rar...

Når jeg har en jobb, begynner jeg å grue meg til å gå på jobben neste dag med en gang jeg er ferdig for dagen.. Kjenner angsten kommer krypene... Når jeg kommer meg hjem ligger jeg bare der helt stiv av angst. Lite som hjelper. Det eneste som dessverre hjelper er opiater og benzo piller, da får jeg på en måte fylt d tomrommet jeg kjenner inni meg, samt den tunge klumpen i brystet...

Misforstå meg riktig. Jeg går ikke rundt å synes synd på meg selv, men den angsten er noe helt forjævlig om man ikke har slitt med det selv.. Enkelte ganger får jeg noe anfall lignende greier. Da kaster jeg opp og mister totalt kontroll over kroppen og følelsene mine. Skjelver, er redd, men vet ikke hva jeg er redd for, kaster opp og gråter i fosterstilling. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre når jeg får d slik...

Du er iallfall ikke alene...
Anonym bruker
"Lettet Kynokefal"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Jeg er i litt samme situasjon. Er høyt utdannet, eier leilighet i storby, har en anstendig jobb, men har vært mye deprimert og angstete i en årrekke. Er ikke direkte suicidal, men har ikke har noe spesielt ønske om å leve heller. Noe av årsaken er en trøblete oppvekst og start på voksenlivet med noen særdeles traumatiserende opplevelser. Har vært hos både psykiater og psykolog, i forbindelse med psykiateren prøvde jeg SSRI uten å bli bedre. Trening gjør jeg regelmessig, og selv om det er en veldig bra ting jeg ikke ville vært foruten og som definitivt får meg til å føle meg bedre, er det ikke nok til å dra meg ut av de tyngste gropene.

Men nok om meg, poenget var mest at jeg har en sammenliknbar situasjon og har prøvd mye av det samme uten særlig fremgang, men i slutten av i fjor og i år har jeg hatt mye mer fremgang enn noen gang tidligere. Det er to ting jeg har prøvd som jeg vil trekke frem:
  • Yoga
  • Mikrodosering av LSD
Yoga er noe jeg har fått anbefalt lenge, men de første gangene sank det ikke helt inn fordi anbefalingene kom fra personer jeg ikke helt følte at skjønte min situasjon. Etter hvert som anbefalingene begynte å komme fra nære venner og kollegaer ble jeg nysgjerrig, men så var det den forbanna dørstokkmila da. Jeg vurderte å gå på noe yoga for stive mannfolk. Ikke at jeg er ekstremt stiv, men tenkte kanskje det var et greit sted å møte andre nybegynnere. Dette ble lagt på is fordi en god kompis anbefalte appen Down Dog, som er gratis og har alt fra nybegynnerleksjoner til sesjoner for viderekomne i ulike lengder. Det gjorde det vesentlig enklere å komme i gang!

Tar nå en sesjon i uka med kjæresten, og det har hjulpet meg til å fokusere mer på pust i hverdagen, som igjen gjør det lettere å slappe av og holde kjipe følelser i sjakk. Om ikke du har prøvd yoga før kan jeg anbefale å ta en kikk, introleksjonene er bare på 12, 13 og 20 minutter og gir deg fort en følelse for om det er noe for deg videre.

Mikrodosering har vært en annen sak som har hjulpet meg mye. Tar en ørliten dose mandag og torsdag i noen perioder her og der. En av de største gevinstene jeg har merket er at jeg ofte får åpenbaringer som får psyken til å «klikke på plass» rundt ting jeg angster over eller blir deprimert av. Da finner jeg en ektefølt løsning jeg genuint tror på selv og som forandrer tankegangen min rundt temaet til det bedre. Har vært flink til å skrive opp disse åpenbaringene og det har bidratt til å gjøre at gevisten forblir selv om jeg ikke fortsetter å mikrodosere.

Å prate med kjæresten mens jeg er på en mikrodose er det som oftest har fått ting til å falle på plass for meg. At det integrerer bra med jobben min og gjør at jeg presterer bedre der er bare ren bonus. Nå skal jeg ikke uhemmet anbefale mikrodoser i øst og vest, men det kan være noe å sjekke ut. Jeg var faktisk ikke klar over at det å bruke det mot depresjon var en greie før ei venninne nevnte det.
Sitat av lidran Vis innlegg
Sikker velment, men nei. Bare nei. Man anbefaler rett og slett ikke alternativ behandling til flere 10 000-kroner (når flybilletter legges til) til en person med alvorlig angst- og depresjonsproblematikk og tanker om suicid. Når jeg tenker meg om så anbefaler man det ikke til noen.

Greit nok om dere er en guttegjeng hvor dere i en eller annen grad ønsker en «åndelig opplevelse» eller å «finne seg selv», for all del ... kjør på, men da er man ikke alvorlig syk i utgangspunktet.
Vis hele sitatet...

Flere 10.000? Finnes seremonier i Norge som også tilbyr dette.
Du vet at folk har fått kurert flere år med angst og depresjoner ved bruk av ayahuasca? Nettopp fordi det gir deg en åndelig innsikt om hva nettopp akkurat DU må gjøre for og face og behandle dine problemer.
Jeg tvinger ingen til noe som helst her, jeg spurte bare om TS hadde tatt det til vurdering.
Anbefaler deg og lese og se litt mer om dette, da angst, depresjon & stress er en av hovedgrunnene til at mennesker tar dette for og heale seg selv.
Sitat av jaffarbigbag Vis innlegg
Flere 10.000? Finnes seremonier i Norge som også tilbyr dette
Vis hele sitatet...
Så ikke bare anbefaler du kvakksalveri til en alvorlig syk person, men du anbefaler at han skal begå lovbrudd også? Hint: stoffene i brygget er ulovlige i Norge, i alle fall DMT.

Du vet at folk har fått kurert flere år med angst og depresjoner ved bruk av ayahuasca?
Vis hele sitatet...
Nei. Det vet jeg ikke. Det er det ingen som vet. Det er en del som påstår det, men det er noe helt annet. Det er ikke gjort noen randomiserte kontrollerte studier av en slik størrelse og lengde at man på noen som helst måte trygt kan anbefale det til alvorlig syke folk. Enda mindre alvorlig syke folk man ikke har møtt selv og undersøkt grundig på bakgrunn av formell helsefaglig kompetanse. Jada, det er gjort noen pilotstudier og noen case-studier, men det er totalt irrelevant i denne sammenhengen. Selv om en del resultater kan beskrives som lovende.

At stoffet er potent og kan, i likhet med flere andre psykedeliske stoffer, ha terapeutisk potensial, er en annen sak, men pr nå vet vi ikke mer enn det. Ikke om virkninger, evt for hva det virker mot, i hvilke doser, kontraindikasjoner eller bivirkninger. Da er der pr definisjon alternativ medisin og det er uetisk å anbefale slikt til syke mennesker.

Nettopp fordi det gir deg en åndelig innsikt om hva nettopp akkurat DU må gjøre for og face og behandle dine problemer.
Jeg tvinger ingen til noe som helst her, jeg spurte bare om TS hadde tatt det til vurdering.
Vis hele sitatet...
Ja, her forklarer du hvordan du tenker at det virker. Uten noen som helst vitenskaplig grunnlag. Det er kvasivitenskaplig tant og fjas.

Nei, du tvinger ingen, men det betyr ikke at å anbefale det for en alvorlig syk person er en god ide.

Anbefaler deg og lese og se litt mer om dette, da angst, depresjon & stress er en av hovedgrunnene til at mennesker tar dette for og heale seg selv.
Vis hele sitatet...
Jeg kan garantere deg at jeg har lest mer, og mer relevant litteratur om emnet enn det du har. Gjennom adskillige studiepoeng/vekttall, inkludert på doktorgradsnivå. Det er derfor jeg blir så engasjert og frustrert når noen drar fram slikt tøv.
Sist endret av lidran; 8. april 2018 kl. 03:02.
Anonym bruker
"Parallell Hund"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av lidran Vis innlegg
Jeg får en følelse av at du maler deg selv opp i et hjørne. Ut fra det du skriver er du «fucked» - akkurat som forteller deg selv. Du har prøvd «alt» og det du ikke har prøvd ønsker du ikke å prøve. Det er selvsagt, og heldigvis, en illusjon at du er «fucked».

En ting er å gå til psykolog, en annen ting er å motta behandling fra en psykolog. En psykolog kan ikke gjøre deg frisk. En psykolog kan hjelpe deg å hjelpe deg selv. Så det er mye man kan prøve uten å egentlig prøve det. Man må satse, følge opp over tid og ha et aktivt forhold til slik behandling. Jeg sier ikke at du ikke har hatt det, men det er verdt å tenke gjennom.

En liten observasjon, ta det for det det er: Jeg kjenner deg nesten ikke etter å ha lest det du skriver. Jeg skjønner at du har det veldig fælt, at du sannsynligvis er genetisk disponert for «noe» og at du ruser deg, men det blir veldig overfladisk. Jeg får overhodet ikke tak på hva som plager deg, hva som skaper angst eller hvorfor du er deprimert. Hva tankene surrer rundt bortsett fra det depresjonen hvisker deg om at du er lite verdt. Du trenger overhodet ikke fortelle om det her altså, jeg synes bare det er så mye mer vanlig at folk starter i andre enden. Forteller om hvor det startet, hva de tenker på, hva de er redde for, hva de ikke mestrer, hva de har mistet osv og ikke bare hopper rett på «jeg har så mye angst at jeg spyr». Så derfor lurer jeg på om du har kontakt med disse følelsene eller om det er noe du ikke tar tak i selv. Noe du fornekter eller fortrenger. Eller i beste fall nødig snakker om. Om svaret er ja, så mener jeg det er en viktig observasjon. Nå er det ikke slik lenger at man tenker at å snakke om gamle traumer eller følelser generelt er sett på som den beste behandlingen, men står man fast så må de jo identifiseres slik at man vet hva man skal forsøke å endre på.

Ellers så forteller du om en psykisk syk mor. Det vet jeg veldig mye om, og det har hatt enorme konsekvenser i mitt liv. Selvsagt kan genetikk spille en rolle, men det å ha en psykisk syk forelder når man vokser opp kan ha konsekvenser langt utenfor det. Her er ordet tilknytning nøkkelen. Omsorgspersoner som ikke er tilgjengelig kan skade den følelsesmessige utviklingen hos et barn, noe som kan ha store følger. Også et mulig spor å følge. Denne artikkelen synes jeg oppsummerer det hele ganske bra: https://psykologisk.no/2015/12/den-u...elige-smerten/

Jeg må si at jeg ikke skjønner hvordan du uten videre avfeier SSRI og med det tilsynelatende all medikamentell behandling. Spesielt samtidig som du kjører i deg stoffer som man vet har potensial til å forverre både angst og depresjon. Jeg skjønner at sex er viktig, men noen måneder eller et år for å kanskje få den krykka du trenger for å få et godt liv? Sorry, den holder ikke! Dessuten er det ikke alle som opplever slike bivirkninger, det finnes flere typer SSRI/SNRI som kan gi forskjellige bivirkninger hos deg og det finnes andre typer antidepressiva (MAO-hemmere, trisykliske- og tetrasykliske antidepressiva og stemningsstabiliserende medisiner slik som Litarex/litium) som evt kan forsøkes. Det finnes også ikke-medikamentelle behandlinger så som ECT («elektrosjokk») som muligens kan forsøkes, selv om det oftest anbefales kombinert med medikamentell behandling. Og så er det jo mulig å behandle angsten medikamentelt med noe helt annet, noe som vel kunne gitt et løft i seg selv. Poenget er at du tar sorgene på forskudd, og den sorgen du er redd for er det vanskelig å sympatisere veldig sterkt med når det er snakk om å berge er liv.

Uansett, flott at du kommer deg til lege. Jeg ville, basert på det du skriver, insistert på henvisning til psykolog - kanskje aller helst ved en poliklinikk. Hvorfor poliklinikk? Fordi selv om du kommer til en samtaleterapeut, så er det kort vei til å få en skikkelig medikamentell vurdering hos psykiater. Å overlate medikamentell behandling til fastleger i slike tilfeller er etter min erfaring ikke spesielt gunstig. De har ofte rett og slett ikke peiling. De har gjerne ett enkelt preparat de forholder seg til, skriver ut til alt som lukter «psykisk» og gir opp til anbefalt maksdose. En psykiater vil ha en helt annen oversikt over aktuelle medikamenter for akkurat din tilstand, kanskje også med innspill fra deg angående frykt for bivirkninger, og de har ofte en annen tilnærming til dosering (titrerer opp til effekt, evt avbryter hvis bivirkninger blir for ille - uansett anbefalt dosering). Selvsagt kan du henvises direkte til privat psykiater med avtale, men man snakker ofte enormt lange ventetider.

Lykke til!
Vis hele sitatet...
Jøss! Takk for innspill. Det var mange gode svar her. Helt klart over det jeg forventet. Har lyst til å svare alle, men har vært en travel kveld. Ligger i senga å angster nå (begrep jeg lærte over her.

Skjønner hva du mener. Synes det er vanskelig å se meg selv. Det er mye enklere å sette seg inn i andre problemer. Helt ærlig vet jeg ikke hva som feiler meg. Som jeg skrev i første posten tror jeg det er både arv og miljø. Moren min hadde bipolar lidelse, og hele hennes familie er plaget med psykiske problemer. Jeg har ikke maniske perioder, så bipolar er vel utelukket med engang.

Som person er jeg helt klart mest lik min mor, kjenner meg igjen i mye av det hun fortalte mens hun levde. Hun døde når jeg var i tenårene. Dette var også tungt for meg. Brukte ett helt år i ettertid på å røyke meg fjern hver eneste dag. Mye på grunn av flukt og kontrollere følelsene.

Mye av problematikken kommer nok fra barndommen. Den var veldig ustabil. Ingen trygghet, konstant konflikt, trusler, nesten på grensen til psykisk terror av og til.
Tror ikke jeg fikk de grunnleggende bohovene man har som barn, spesielt det med trygghet. Visste aldri når mor tok oss med til en eller annen sketchy mann som var det utvalgte for øyeblikket. Dette likte selvfølgelig ikke far, som ofte kom å lagde drama og skriking. Vi var aldri skjermet for noe, så min måte å takle det på var å koble helt ut. Noe jeg fortsatt gjør den dag i dag. Hvis jeg kommer borti en konflikt går jeg automatisk inn i beskyttelsesmodus.

All uroen hjemme påvirket meg på alle områder. Gjorde det elendig på skolen og utviklet en ekstrem sosial angst i ung alder. Grudde meg til skolen hver enest dag, det var ganske slitsomt i lengden. Dette varte helt til slutten av videregående.

Det er selvfølgelig mye jeg ikke forteller her. Har snart levd i 30 år, så det er mye som har skjedd.

Jeg var ikke bevisst på hvor ødeleggende barndommen var før jeg studerte på universitetet og lærte litt mer om det. Begynte å tenke tilbake og tenkte «Hva fan? Det der var jo helt sjukt.» Det forklarte veldig mye for meg. Men det løser fortsatt ikke problemet.

Akkurat hvordan alt dette henger sammen vet jeg ikke. Det er derfor jeg vil prate med noen som virkelig har peiling og kan finne ut noe konkret (profesjonelle altså, dere har mye fornuftig å komme med)

Alltid vært redd for ssri. Husker moren min fikk det utskrevet. Hun kastet hele pakka i søpla med engang og sa dette er farlig. Husker akkurat dette så godt. Skjønner at det er ironisk at jeg ukritisk har stappet i meg kjemikalier, men vil ikke ta antidep. Du har et poeng der. Samtidig tror jeg rusmidlene var den destruktive siden av meg, som ikke brydde seg om ting gikk galt. Knasket f.eks. store mengder MDMA tre dager på rad. Noe som er helt vak mål. Merkelig nok hadde jeg null nedtur. Kanskje seratoninlagrene mine var så tømte fra før at jeg ikke engang merket nedturen.. ikke vet jeg. Tok ikke rusmidler for å bli frisk, bare for å beskytte meg selv.

Hvorfor jeg ikke vil ta antidep er så enkelt som jeg ikke orker noe mer negativt. Vil ikke miste den intime siden av meg selv. Føler at hvis jeg mister den også så har jeg mistet enda mer, hvis det er mulig å forstå. Samtidig er det en medisin som kan fungere. Forstå det den som kan.

Selvfølgelig vil jeg ha det bedre. Men har du opplevd å være så langt nede at du ikke engang ønsker hjelp. Eneste du vil er å forsvinne og slippe å tenke.

Akkurat det der med DMT har jeg gjort mye research om. Det er et godt forslag, og helt klart noe jeg ønsker å oppleve, men ikke i denne sammenhengen. Har trippet ganske mye, så jeg er veldig kjent med konseptet. For meg personlig har det aldri gitt meg så mye i livet. Har opplevd komplett egodød og det er veldig spesielt, helt klart. Det jeg har opplevd på psykedelika er ekstremt interessant og kult, men ikke noe mer enn det liksom. Får bare «woo, det kiler i kroppen, alt føles annerledes, shiit, lyd er vakkert og vondt, wow, mønstre overalt, whaaaat, plutselig er jeg hele universet. Det er gøy men aldri fått noen åpenbaring som mange snakker om. Skulle ønske det var så enkelt.

Jeg skal se nærmere på tråden i morgen. Må angste meg i søvn nå. Sov nesten ingenting i går og ungene fyrer løs kl. 06, oh lord.. dette kommer til å bli tungt. Vil være opplagt for barna. Måtte forklare litt til eldstemann i dag at pappa var litt sliten og syk. Virker som de fatter det. Er bare livredd for at det skal påvirke dem på noen måte. Jeg gjør mitt best, det lover jeg.

(Er sikkert hundre skrivefeil her, skriver på mobilen med mannefingre)
Anonym bruker
"Parallell Hund"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Parallell hund er tilbake. Blir visst ikke noe søvn på meg i natt. Nå er det bare noen timer til ungene våkner. Hvis jeg sovner nå er jeg helt ødelagt kl. 06.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Jøss! Takk for innspill. Det var mange gode svar her. Helt klart over det jeg forventet. Har lyst til å svare alle, men har vært en travel kveld. Ligger i senga å angster nå (begrep jeg lærte over her.

Skjønner hva du mener. Synes det er vanskelig å se meg selv. Det er mye enklere å sette seg inn i andre problemer. Helt ærlig vet jeg ikke hva som feiler meg. Som jeg skrev i første posten tror jeg det er både arv og miljø. Moren min hadde bipolar lidelse, og hele hennes familie er plaget med psykiske problemer. Jeg har ikke maniske perioder, så bipolar er vel utelukket med engang.

Som person er jeg helt klart mest lik min mor, kjenner meg igjen i mye av det hun fortalte mens hun levde. Hun døde når jeg var i tenårene. Dette var også tungt for meg. Brukte ett helt år i ettertid på å røyke meg fjern hver eneste dag. Mye på grunn av flukt og kontrollere følelsene.

Mye av problematikken kommer nok fra barndommen. Den var veldig ustabil. Ingen trygghet, konstant konflikt, trusler, nesten på grensen til psykisk terror av og til.
Tror ikke jeg fikk de grunnleggende bohovene man har som barn, spesielt det med trygghet. Visste aldri når mor tok oss med til en eller annen sketchy mann som var det utvalgte for øyeblikket. Dette likte selvfølgelig ikke far, som ofte kom å lagde drama og skriking. Vi var aldri skjermet for noe, så min måte å takle det på var å koble helt ut. Noe jeg fortsatt gjør den dag i dag. Hvis jeg kommer borti en konflikt går jeg automatisk inn i beskyttelsesmodus.

All uroen hjemme påvirket meg på alle områder. Gjorde det elendig på skolen og utviklet en ekstrem sosial angst i ung alder. Grudde meg til skolen hver enest dag, det var ganske slitsomt i lengden. Dette varte helt til slutten av videregående.

Det er selvfølgelig mye jeg ikke forteller her. Har snart levd i 30 år, så det er mye som har skjedd.

Jeg var ikke bevisst på hvor ødeleggende barndommen var før jeg studerte på universitetet og lærte litt mer om det. Begynte å tenke tilbake og tenkte «Hva fan? Det der var jo helt sjukt.» Det forklarte veldig mye for meg. Men det løser fortsatt ikke problemet.

Akkurat hvordan alt dette henger sammen vet jeg ikke. Det er derfor jeg vil prate med noen som virkelig har peiling og kan finne ut noe konkret (profesjonelle altså, dere har mye fornuftig å komme med)

Alltid vært redd for ssri. Husker moren min fikk det utskrevet. Hun kastet hele pakka i søpla med engang og sa dette er farlig. Husker akkurat dette så godt. Skjønner at det er ironisk at jeg ukritisk har stappet i meg kjemikalier, men vil ikke ta antidep. Du har et poeng der. Samtidig tror jeg rusmidlene var den destruktive siden av meg, som ikke brydde seg om ting gikk galt. Knasket f.eks. store mengder MDMA tre dager på rad. Noe som er helt vak mål. Merkelig nok hadde jeg null nedtur. Kanskje seratoninlagrene mine var så tømte fra før at jeg ikke engang merket nedturen.. ikke vet jeg. Tok ikke rusmidler for å bli frisk, bare for å beskytte meg selv.

Hvorfor jeg ikke vil ta antidep er så enkelt som jeg ikke orker noe mer negativt. Vil ikke miste den intime siden av meg selv. Føler at hvis jeg mister den også så har jeg mistet enda mer, hvis det er mulig å forstå. Samtidig er det en medisin som kan fungere. Forstå det den som kan.

Selvfølgelig vil jeg ha det bedre. Men har du opplevd å være så langt nede at du ikke engang ønsker hjelp. Eneste du vil er å forsvinne og slippe å tenke.

Akkurat det der med DMT har jeg gjort mye research om. Det er et godt forslag, og helt klart noe jeg ønsker å oppleve, men ikke i denne sammenhengen. Har trippet ganske mye, så jeg er veldig kjent med konseptet. For meg personlig har det aldri gitt meg så mye i livet. Har opplevd komplett egodød og det er veldig spesielt, helt klart. Det jeg har opplevd på psykedelika er ekstremt interessant og kult, men ikke noe mer enn det liksom. Får bare «woo, det kiler i kroppen, alt føles annerledes, shiit, lyd er vakkert og vondt, wow, mønstre overalt, whaaaat, plutselig er jeg hele universet. Det er gøy men aldri fått noen åpenbaring som mange snakker om. Skulle ønske det var så enkelt.

Jeg skal se nærmere på tråden i morgen. Må angste meg i søvn nå. Sov nesten ingenting i går og ungene fyrer løs kl. 06, oh lord.. dette kommer til å bli tungt. Vil være opplagt for barna. Måtte forklare litt til eldstemann i dag at pappa var litt sliten og syk. Virker som de fatter det. Er bare livredd for at det skal påvirke dem på noen måte. Jeg gjør mitt best, det lover jeg.

(Er sikkert hundre skrivefeil her, skriver på mobilen med mannefingre)
Vis hele sitatet...
Det er ikke vanskelig å tenke seg at mye ligger i oppveksten her. Det du beskriver er nærmest oppskriften på en barndom som kan skape problemer senere i livet. Barnet lærer seg selv å kjenne ved at omsorgspersoner «speiler» barnet. Dette går helt ned på nevronnivå i hjernen, men enkelt kan man si at når barnet er glad, så blir mor glad. Stolt barn, stolt mor. Men hva hvis speilet er ødelagt? Mor blir sint når barnet blir redd? Mor ser ikke når barnet blir stolt eller sint? Da får ikke barnet denne ekstremt viktige feedbacken fra mor som er så viktig for at barnet skal lære seg selv og sine følelser å kjenne, samt opplevelsen av knytte bånd til andre mennesker gjennom delte opplevelser. En vanlig årsak til at speilet er ødelagt er mors psykiske helse eller feks rus. Jeg vet ikke hvorfor jeg legger ut om dette nå, du kan lese mer om det i den artikkelen jeg henviste til feks, men jeg synes bare det er så interessant. Og mulig aktuelt i ditt tilfelle. I den andre enden av skalaen så kan man jo også, om situasjonen er ille nok, snakke om traumer og PTSD.

Min barndom har jeg alltid tenkt på som rosenrød, selv med en alvorlig personlighetsforstyrret mor. Det tok meg minst 35 år før jeg virkelig innså at uansett hvor glad hun var i meg, uansett hvor mye støtte jeg fikk, så manglet det noe. Noe hun, grunnet sine opplevelser i sin barndom, ikke kunne gi. Hun trodde kanskje hun kunne gi det fordi hun er en usedvanlig intelligent dame slik at hun visste, i teorien hva som skulle til. Men det er noe helt annet enn ektefølte reaksjoner på rett tid og rett sted. Legg til usannsynlige sinneutbrudd for tilfeldige småting (men helt etter boka på mer alvorlige ting), ytre ønske om å drepe meg, gjerne med kvlertak og litt slikt så er det også en god oppskrift på å ødelegge et barn. Det skal av og til ikke så mye til.

Uansett, det jeg ville si var at det er ingen som helst automatikk i at du, selv om du også sliter psykisk, gjentar din mors feil. I den grad man kan beskylde mor for å ha gjort feil all den tid hun jo var alvorlig syk, da. Jeg brukte vel den generelle termen «psykisk syk forelder» og nevnte at det kan skape store problemer for barn. Og det blir veldig upresist - psykisk syk er så mangt, hvert barn er forskjellig og hver familie er forskjellige. Det er ingen som er perfekte foreldre, og det finnes garantert foreldre som overhodet ikke er psykisk syke som har klart å ødelegge barna sine. Psykologenes siste varsko nå er jo bekymringen rundt bruk av mobiltelefoner til enhver tid. Det skrur på en måte av speilet det også. Ut fra det du forteller så er det i alle fall ingen tvil om at du føler stor omsorg for barna dine, og at du gjør det du kan.

Så vil jeg bare kommentere dette med SSRI/SNRI igjen. Personlig har jeg aldri hatt hjelp av dem, men har forsøkt flere ganger. Jeg fikk mindre problemer med forsinket utløsning, noe som ikke nødvendigvis er problematisk (SSRI gis til menn som sliter med for tidlig utløsning nettopp av den grunnen). Ellers ingen bivirkninger, men måtte trappe veldig langsomt ned ved seponering for å slippe 14 dager med «blitz» i hodet flere ganger i minuttet. Mange opplever en følelsesmessig avflatning som ikke er god å leve med over tid. Men poenget mitt er at for det første så er det ikke gitt at du får negative bivirkninger, for det andre kan du slutte med det når som helst og for det tredje så er ikke dette medisiner du skal stå på i lang tid, normalt sett. Der er ikke sånn at når du først tar det så er det ingen vei tilbake, at du blir hekta og går rundt som en viljeløs zombie uten potens. Funker det ikke for deg, så dropp det. Det kan ta et par måneder før full effekt inntrer, så er et bare å kjenne etter. Det kan fungere som en krykke for å komme seg ut av det verste mørket, slik at man er i stand til å hjelpe seg selv på annet vis etterpå.

Og som sagt, så er der ikke sikkert at SSRI er det du skal ha. Kanskje skal du ikke ha antidepressiva i det hele tatt. Det er helt legitimt å ønske å jobbe med seg selv uten antidepressiva. Kanskje noe å sove på er alt som trengs, gjerne noe med angstdempende effekt så du slipper å våkne opp på det viset du gjør nå. Det er mange veier til rom, og om du absolutt ikke ønsker SSRI så snakk med legen/psykiateren om det. Det er viktig at du tror litt på det du pakker i deg også. Personlig har jeg medikamentelt kun hatt hjelp av en gammel, avregistrert ikke-selektiv irreversibel MAO-hemmer som heter Nardil. Men runde to med den så fikk jeg fryktelige bivirkninger med postural hypotensjon, forstoppelse og ... jepp, en pikk som overhodet ikke funket. Gikk med konstant makkapikk i et halvt år jeg Det som virkelig virket var ECT, men effekten var forbigående for min del, og jeg orket ikke et regime der jeg måtte inn til «lading» hvert halvår eller så.

Jeg skjønner forøvrig veldig godt den tanken om at du ikke orker mer negativt nå, og derfor ikke ønsker SSRI. Jeg gjør mye rart når jeg er nede jeg også, feks slutter jeg å åpne postkassa i fall det er et eller annet der som kan ødelegge dagen min enda mer. Eller ødelegge den dagen som føltes som et lite lyspunkt. Fullstendig irrasjonelt, spesielt siden jeg har penger til å betale, for resultatet er jo til slutt titusener i inkasso og tvangstrekk i lønn. Nå sist endte det med at en regning på 1100 til RiksTV endte hos namsmannen og tvangstrekk på over 5000,- og at rundt 3000,- i egenandeler for nødvendig, offentlig psykologhjelp vokste til over 17 000,- på et halvårs tid (lett absurd når ett av hovedtemaene i samtalene var at jeg ikke klarte å betale regningene mine). Uansett, jeg forstår tanken, men all den tid meningen er at det skal gi deg et bedre liv, så blir det smått irrasjonelt å la være å ta medisinen i frykt for at du skal få det verre. Det blir litt som å være sulten, men nekte å spise brødskiva som ligger foran deg i frykt for at du skal bli mer sulten - mens du langsomt dør av sult. Så kan det jo hende det var noe i den brødskiva som ikke var helt godt for magen din, men energien er tilbake i kroppen, sulten er borte og du står ikke i umiddelbar fare for å dø. Og som sagt, du slutter jo bare med medisinen om der ikke smaker mer enn det evt koster.

Personlig vet jeg ikke om jeg har vært så langt nede at jeg ikke ønsker hjelp. Jeg har imidlertid ofte vært så langt nede at jeg ikke orker å oppsøke hjelp. Det blir noe litt annet. I den grad jeg ikke har ønsket hjelp, så har det vært fordi den hjelpen som blir tilbudt ikke gir meg noe. Gjerne personavhegig. Som da jeg ble henvist til en psykolog som sovnet av i hver eneste time.

Høres virkelig ut som du har litt å jobbe med. Men det er veldig mange som får det bedre, uansett hva som ligger bak. Til og med om man ser at det har skjedd skader som ikke kan rettes opp, så kan man lære seg å leve godt med det. Lære å kjenne sine styrker og svakheter, jobbe på lag med personligheten sin og ikke mot den ... noe man gjerne gjør på bakgrunn av de forventninger man (ofte feilaktig) tror omverdenen har. Når det kommer til stykket så er vel de fleste litt «skadet», men noen av oss må jobbe hardere og kanskje gå flere omveier før vi finner ut av det.

Og til sist. Vær så snill og ikke begynn med selvmedisinering med LSD eller hva det nå enn skal være. Dette er ikke en moralsk pekefinger, det er rett og slett ment som et godt helseråd. Det er kanskje ikke rart at du får slike tips her inne, men det er å spille russisk rulett med helsa. Jeg tviler ikke på at noen føler de har funnet en løsning på sitt problem på den måten, men historiene sier aldri noe sikkert om hvor bra disse menneskene egentlig fungerer, og i alle fall ingenting om hvor mange det går galt for for hver det går bra med. Generelt har jeg et relativt liberalt syn på rus, og har tatt mitt der også, men trygg rus er først og fremst forbeholdt folk fungerer relativt greit i utgangspunktet. Alt til sin tid - noe bør overlates til eksperter. Psykofarmaka for syke mennesker er en slik ting.
Sist endret av lidran; 8. april 2018 kl. 05:55.
Jeg føler veldig med deg, hadde en tøff barndom selv, men mine foreldre var tipp topp. Det var meg det var noe med, som etter mye mas og trøbbel viste seg å være en form for mild autisme, asperger syndrom. Det gjør meg inteligent, men dum sosialt. Kanskje du skulle prøvet å utrede deg psykisk, du vet aldri kanskje du har en spesifikk diagnose som det er hjelp og støtte å få for. Kanskje en medisin helt annet en ssri. Kanskje noe du aldri har hørt om, kanskje bare innsikten er nok hjelp i seg selv.

Jeg følte jeg så meg i speilet når jeg leste rapporten fra utrednignen min. Asberger syndrom, 18 av 22(24?) symptomer gjenkjent. Hmm. Det var en stor hjelp å få et navn på problemene som førte til at jeg mistet alle venner i 14-16års alder, og så begynte med rus fordi da fikk jeg nye venner og status(!). Jeg fungerer ikke bra sosialt og har 2-3 venner, helt ok, de er gode venner jeg aldri vil være foruten. Jeg klarer sjelden lange besøk m vennene mine, 2 timer og jeg må legge meg nedpå.

Jeg får mye god hjelp pga diagnosen som gir staten en grunn til å hjelpe liksom, som støttekontakt med turer med min hund og slikt, kino feks. Får daglige turer m ansatte på et bofellskap rett over veien, greit å prate med noen m taushetsplikt og få litt luft under vingene. Jeg får gratias tannlege, og trygd, bostøtte osv. Jeg får også metadon, m valium og imovane som mange andre på metadon kan se langst etter. Jeg får ta urin-prøvene for metadon-opplegget alene, selv om det er mot loven, pga min angst og de stoler på meg. Jeg får også forståelse for litt hasj-bruk.

Jeg vet som forelder har du annet å tenke på som jeg ikke kan se i min posisjon, men en utredning og støttekontakt uansett er mine råd. En god støttekontakt kan være en venn til slutt, og en av de som jobber på bofelleskapet her ved siden av meg har blitt en virkelig venn jeg kan stole på m alt.

LYKKE TIL!

s
▼ ... over et år senere ... ▼
Anonym bruker
"Hoppende Enfoting"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Hei, skal ikke skrive for masse. Men du må huske at du har et veldig bra utgangspunkt med barn familie og hus. Det er en god start, jeg har hatt dårlige erfaringer med ssri, men må prøve å feile typer. Endte opp på cipralex ingen seksuelle bivirkninger. Hadde aldri trodd jeg skulle få det bra igjen. En psykolog/psykiater vil nok være den beste å henvise seg til for råd. De vet faktisk best, selvom vi freakere liker å tro det omvendte lykke til! Dette greier du
Anonym bruker
"Hoppende Enfoting"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Kan forresten ta med kopi, av det du har skrevet her med de modereringer du ønsker. Viss det er vanskelig å huske/si det selv.
Anonym bruker
"Hoppende Enfoting"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Og for å moderere meg, de vet ikke alltid best å jeg følger skjeldent deres råd. Men de har vertfall utdannelse i emnet og mulighet til å skrive ut medisiner, behandling osv