Sitat av
Anonym bruker
Jøss! Takk for innspill. Det var mange gode svar her. Helt klart over det jeg forventet. Har lyst til å svare alle, men har vært en travel kveld. Ligger i senga å angster nå (begrep jeg lærte over her.
Skjønner hva du mener. Synes det er vanskelig å se meg selv. Det er mye enklere å sette seg inn i andre problemer. Helt ærlig vet jeg ikke hva som feiler meg. Som jeg skrev i første posten tror jeg det er både arv og miljø. Moren min hadde bipolar lidelse, og hele hennes familie er plaget med psykiske problemer. Jeg har ikke maniske perioder, så bipolar er vel utelukket med engang.
Som person er jeg helt klart mest lik min mor, kjenner meg igjen i mye av det hun fortalte mens hun levde. Hun døde når jeg var i tenårene. Dette var også tungt for meg. Brukte ett helt år i ettertid på å røyke meg fjern hver eneste dag. Mye på grunn av flukt og kontrollere følelsene.
Mye av problematikken kommer nok fra barndommen. Den var veldig ustabil. Ingen trygghet, konstant konflikt, trusler, nesten på grensen til psykisk terror av og til.
Tror ikke jeg fikk de grunnleggende bohovene man har som barn, spesielt det med trygghet. Visste aldri når mor tok oss med til en eller annen sketchy mann som var det utvalgte for øyeblikket. Dette likte selvfølgelig ikke far, som ofte kom å lagde drama og skriking. Vi var aldri skjermet for noe, så min måte å takle det på var å koble helt ut. Noe jeg fortsatt gjør den dag i dag. Hvis jeg kommer borti en konflikt går jeg automatisk inn i beskyttelsesmodus.
All uroen hjemme påvirket meg på alle områder. Gjorde det elendig på skolen og utviklet en ekstrem sosial angst i ung alder. Grudde meg til skolen hver enest dag, det var ganske slitsomt i lengden. Dette varte helt til slutten av videregående.
Det er selvfølgelig mye jeg ikke forteller her. Har snart levd i 30 år, så det er mye som har skjedd.
Jeg var ikke bevisst på hvor ødeleggende barndommen var før jeg studerte på universitetet og lærte litt mer om det. Begynte å tenke tilbake og tenkte «Hva fan? Det der var jo helt sjukt.» Det forklarte veldig mye for meg. Men det løser fortsatt ikke problemet.
Akkurat hvordan alt dette henger sammen vet jeg ikke. Det er derfor jeg vil prate med noen som virkelig har peiling og kan finne ut noe konkret (profesjonelle altså, dere har mye fornuftig å komme med)
Alltid vært redd for ssri. Husker moren min fikk det utskrevet. Hun kastet hele pakka i søpla med engang og sa dette er farlig. Husker akkurat dette så godt. Skjønner at det er ironisk at jeg ukritisk har stappet i meg kjemikalier, men vil ikke ta antidep. Du har et poeng der. Samtidig tror jeg rusmidlene var den destruktive siden av meg, som ikke brydde seg om ting gikk galt. Knasket f.eks. store mengder MDMA tre dager på rad. Noe som er helt vak mål. Merkelig nok hadde jeg null nedtur. Kanskje seratoninlagrene mine var så tømte fra før at jeg ikke engang merket nedturen.. ikke vet jeg. Tok ikke rusmidler for å bli frisk, bare for å beskytte meg selv.
Hvorfor jeg ikke vil ta antidep er så enkelt som jeg ikke orker noe mer negativt. Vil ikke miste den intime siden av meg selv. Føler at hvis jeg mister den også så har jeg mistet enda mer, hvis det er mulig å forstå. Samtidig er det en medisin som kan fungere. Forstå det den som kan.
Selvfølgelig vil jeg ha det bedre. Men har du opplevd å være så langt nede at du ikke engang ønsker hjelp. Eneste du vil er å forsvinne og slippe å tenke.
Akkurat det der med DMT har jeg gjort mye research om. Det er et godt forslag, og helt klart noe jeg ønsker å oppleve, men ikke i denne sammenhengen. Har trippet ganske mye, så jeg er veldig kjent med konseptet. For meg personlig har det aldri gitt meg så mye i livet. Har opplevd komplett egodød og det er veldig spesielt, helt klart. Det jeg har opplevd på psykedelika er ekstremt interessant og kult, men ikke noe mer enn det liksom. Får bare «woo, det kiler i kroppen, alt føles annerledes, shiit, lyd er vakkert og vondt, wow, mønstre overalt, whaaaat, plutselig er jeg hele universet. Det er gøy men aldri fått noen åpenbaring som mange snakker om. Skulle ønske det var så enkelt.
Jeg skal se nærmere på tråden i morgen. Må angste meg i søvn nå. Sov nesten ingenting i går og ungene fyrer løs kl. 06, oh lord.. dette kommer til å bli tungt. Vil være opplagt for barna. Måtte forklare litt til eldstemann i dag at pappa var litt sliten og syk. Virker som de fatter det. Er bare livredd for at det skal påvirke dem på noen måte. Jeg gjør mitt best, det lover jeg.
(Er sikkert hundre skrivefeil her, skriver på mobilen med mannefingre)
Det er ikke vanskelig å tenke seg at mye ligger i oppveksten her. Det du beskriver er nærmest oppskriften på en barndom som kan skape problemer senere i livet. Barnet lærer seg selv å kjenne ved at omsorgspersoner «speiler» barnet. Dette går helt ned på nevronnivå i hjernen, men enkelt kan man si at når barnet er glad, så blir mor glad. Stolt barn, stolt mor. Men hva hvis speilet er ødelagt? Mor blir sint når barnet blir redd? Mor ser ikke når barnet blir stolt eller sint? Da får ikke barnet denne ekstremt viktige feedbacken fra mor som er så viktig for at barnet skal lære seg selv og sine følelser å kjenne, samt opplevelsen av knytte bånd til andre mennesker gjennom delte opplevelser. En vanlig årsak til at speilet er ødelagt er mors psykiske helse eller feks rus. Jeg vet ikke hvorfor jeg legger ut om dette nå, du kan lese mer om det i den artikkelen jeg henviste til feks, men jeg synes bare det er så interessant. Og mulig aktuelt i ditt tilfelle. I den andre enden av skalaen så kan man jo også, om situasjonen er ille nok, snakke om traumer og PTSD.
Min barndom har jeg alltid tenkt på som rosenrød, selv med en alvorlig personlighetsforstyrret mor. Det tok meg minst 35 år før jeg virkelig innså at uansett hvor glad hun var i meg, uansett hvor mye støtte jeg fikk, så manglet det noe. Noe hun, grunnet sine opplevelser i sin barndom, ikke kunne gi. Hun trodde kanskje hun kunne gi det fordi hun er en usedvanlig intelligent dame slik at hun visste, i teorien hva som skulle til. Men det er noe helt annet enn ektefølte reaksjoner på rett tid og rett sted. Legg til usannsynlige sinneutbrudd for tilfeldige småting (men helt etter boka på mer alvorlige ting), ytre ønske om å drepe meg, gjerne med kvlertak og litt slikt så er det også en god oppskrift på å ødelegge et barn. Det skal av og til ikke så mye til.
Uansett, det jeg ville si var at det er ingen som helst automatikk i at du, selv om du også sliter psykisk, gjentar din mors feil. I den grad man kan beskylde mor for å ha gjort feil all den tid hun jo var alvorlig syk, da. Jeg brukte vel den generelle termen «psykisk syk forelder» og nevnte at det kan skape store problemer for barn. Og det blir veldig upresist - psykisk syk er så mangt, hvert barn er forskjellig og hver familie er forskjellige. Det er ingen som er perfekte foreldre, og det finnes garantert foreldre som overhodet ikke er psykisk syke som har klart å ødelegge barna sine. Psykologenes siste varsko nå er jo bekymringen rundt bruk av mobiltelefoner til enhver tid. Det skrur på en måte av speilet det også. Ut fra det du forteller så er det i alle fall ingen tvil om at du føler stor omsorg for barna dine, og at du gjør det du kan.
Så vil jeg bare kommentere dette med SSRI/SNRI igjen. Personlig har jeg aldri hatt hjelp av dem, men har forsøkt flere ganger. Jeg fikk mindre problemer med forsinket utløsning, noe som ikke nødvendigvis er problematisk (SSRI gis til menn som sliter med for tidlig utløsning nettopp av den grunnen). Ellers ingen bivirkninger, men måtte trappe veldig langsomt ned ved seponering for å slippe 14 dager med «blitz» i hodet flere ganger i minuttet. Mange opplever en følelsesmessig avflatning som ikke er god å leve med over tid. Men poenget mitt er at for det første så er det ikke gitt at du får negative bivirkninger, for det andre kan du slutte med det når som helst og for det tredje så er ikke dette medisiner du skal stå på i lang tid, normalt sett. Der er ikke sånn at når du først tar det så er det ingen vei tilbake, at du blir hekta og går rundt som en viljeløs zombie uten potens. Funker det ikke for deg, så dropp det. Det kan ta et par måneder før full effekt inntrer, så er et bare å kjenne etter. Det kan fungere som en krykke for å komme seg ut av det verste mørket, slik at man er i stand til å hjelpe seg selv på annet vis etterpå.
Og som sagt, så er der ikke sikkert at SSRI er det du skal ha. Kanskje skal du ikke ha antidepressiva i det hele tatt. Det er helt legitimt å ønske å jobbe med seg selv uten antidepressiva. Kanskje noe å sove på er alt som trengs, gjerne noe med angstdempende effekt så du slipper å våkne opp på det viset du gjør nå. Det er mange veier til rom, og om du absolutt ikke ønsker SSRI så snakk med legen/psykiateren om det. Det er viktig at du tror litt på det du pakker i deg også. Personlig har jeg medikamentelt kun hatt hjelp av en gammel, avregistrert ikke-selektiv irreversibel MAO-hemmer som heter Nardil. Men runde to med den så fikk jeg fryktelige bivirkninger med postural hypotensjon, forstoppelse og ... jepp, en pikk som overhodet ikke funket. Gikk med konstant makkapikk i et halvt år jeg
Det som virkelig virket var ECT, men effekten var forbigående for min del, og jeg orket ikke et regime der jeg måtte inn til «lading» hvert halvår eller så.
Jeg skjønner forøvrig veldig godt den tanken om at du ikke orker mer negativt nå, og derfor ikke ønsker SSRI. Jeg gjør mye rart når jeg er nede jeg også, feks slutter jeg å åpne postkassa i fall det er et eller annet der som kan ødelegge dagen min enda mer. Eller ødelegge den dagen som føltes som et lite lyspunkt. Fullstendig irrasjonelt, spesielt siden jeg har penger til å betale, for resultatet er jo til slutt titusener i inkasso og tvangstrekk i lønn. Nå sist endte det med at en regning på 1100 til RiksTV endte hos namsmannen og tvangstrekk på over 5000,- og at rundt 3000,- i egenandeler for nødvendig, offentlig psykologhjelp vokste til over 17 000,- på et halvårs tid (lett absurd når ett av hovedtemaene i samtalene var at jeg ikke klarte å betale regningene mine). Uansett, jeg forstår tanken, men all den tid meningen er at det skal gi deg et bedre liv, så blir det smått irrasjonelt å la være å ta medisinen i frykt for at du skal få det verre. Det blir litt som å være sulten, men nekte å spise brødskiva som ligger foran deg i frykt for at du skal bli mer sulten - mens du langsomt dør av sult. Så kan det jo hende det var noe i den brødskiva som ikke var helt godt for magen din, men energien er tilbake i kroppen, sulten er borte og du står ikke i umiddelbar fare for å dø. Og som sagt, du slutter jo bare med medisinen om der ikke smaker mer enn det evt koster.
Personlig vet jeg ikke om jeg har vært så langt nede at jeg ikke ønsker hjelp. Jeg har imidlertid ofte vært så langt nede at jeg ikke orker å oppsøke hjelp. Det blir noe litt annet. I den grad jeg ikke har ønsket hjelp, så har det vært fordi den hjelpen som blir tilbudt ikke gir meg noe. Gjerne personavhegig. Som da jeg ble henvist til en psykolog som sovnet av i hver eneste time.
Høres virkelig ut som du har litt å jobbe med. Men det er veldig mange som får det bedre, uansett hva som ligger bak. Til og med om man ser at det har skjedd skader som ikke kan rettes opp, så kan man lære seg å leve godt med det. Lære å kjenne sine styrker og svakheter, jobbe på lag med personligheten sin og ikke mot den ... noe man gjerne gjør på bakgrunn av de forventninger man (ofte feilaktig) tror omverdenen har. Når det kommer til stykket så er vel de fleste litt «skadet», men noen av oss må jobbe hardere og kanskje gå flere omveier før vi finner ut av det.
Og til sist. Vær så snill og ikke begynn med selvmedisinering med LSD eller hva det nå enn skal være. Dette er ikke en moralsk pekefinger, det er rett og slett ment som et godt helseråd. Det er kanskje ikke rart at du får slike tips her inne, men det er å spille russisk rulett med helsa. Jeg tviler ikke på at noen føler de har funnet en løsning på sitt problem på den måten, men historiene sier aldri noe sikkert om hvor bra disse menneskene egentlig fungerer, og i alle fall ingenting om hvor mange det går galt for for hver det går bra med. Generelt har jeg et relativt liberalt syn på rus, og har tatt mitt der også, men trygg rus er først og fremst forbeholdt folk fungerer relativt greit i utgangspunktet. Alt til sin tid - noe bør overlates til eksperter. Psykofarmaka for syke mennesker er en slik ting.
Sist endret av lidran; 8. april 2018 kl. 05:55.