Alder: 22
Tidligere erfaringer: Cannabis ganske ofte, Kokain noen få ganger, fleinsopp en gang, Salvia Divinorum en gang, MDMA 7-8 ganger.

Min første trip-rapport Beklager eventuelle stavefeil, eller om skrivemåten min ikke faller i smak. Da det er en stund siden denne kvelden fant sted, og at stoffene som ble inntatt fucket opp tidsperspektivet ganske kraftig til tider, vil ikke historien nødvendigvis fortelles helt lineært.

Dette er mine erindringer fra et eventyr som fant sted tidligere denne sommeren. Kvelden begynte fint. Planen var å dra til skogs på fest. Vi samlet oss hjemme hos Per-Christian og begynte så smått å drikke. Jens var også med, også hadde vi med to venninner. Hadde ordnet litt MDMA for anledningen, og begynte å glede meg jo mer klokka begynte å nærme seg å ta turen til skogs. Bussen tar vi til endestasjonen. På bussen sitter det flere mennesker som jeg med en gang ser at har tenkt seg til samme sted som oss. Vi er en ganske stor gjeng som går samme stien innover i skogen. Allerede etter noen hundre meter kan vi høre musikken dure svakt imellom trærne, et sted der ute i den fortryllende mørke skogen. Jeg kjenner at det kribler i hele meg, og at det jeg aller mest vil i hele verden er å være akkurat der musikken kommer fra. Vi fortsetter innover langs stien, og etterhvert møter vi på en annen gruppe mennesker som kommer i motgående retning. Vi må snu, sier de, det er feil vei. Javel, så får vi snu da. Vi snur, og når vi kommer til et kryss, så tolker vi veibeskrivelsene vi hadde fått på forhånd til at nå skal vi til venstre. Stien blir smalere og smalere, og etter å ha kjempet oss langt innover, i retning musikken, så bestemmer vi oss for å prøve å finne tilbake til en sti. Det ble jævlig mye lok frem og tilbake i mørket, og vi ble færre og færre i gruppen som vi gikk med, men vi møtte også på nye folk her og der. Etter å ha kavet oss opp en lang og bratt bakke (for vi mente at musikken måtte komme fra bak den, siden musikken hørtes veldig svakt fra der vi sto) så måtte vi ta en liten drikkepause, og jeg og Per-Christian tar våres første drops med MDMA, siden vi regner med at vi ikke er langt unna nå. Etter kanskje 20 minutters vandring og loking kommer vi omsider fram til ett flatt platå, der vi kan se lys ett stykke borte, og musikken dundret høyere enn det hadde gjort tidligere. ENDELIG! Selv etter å ha nesten slitt oss ut med å finne frem, får jeg ett ekstra energi-kick, og vi øker farten mot musikken.
Vi kommer fram, og det er masse mennesker rundt scenen, og deilig musikk hjaller imellom grantrærne. Klokken må ha passert midnatt ved dette tidspunktet. Mørket gjør at jeg ikke ser så godt, men akkurat nok til å ikke snuble over folk som sitter i busker og nedi groper. Jens har tatt med et liggeunderlag som vi legger ned bak ett stort grantre. Vi setter oss og ruller en joint, og venter på at MDMA'en skal funke.

Når den har begynt å funke er det på tide å gå frem til scenen. Jeg står der og koser meg og svaier til musikken. Etter en stund legger jeg merke til at en kar står og snurrer på noe greier med levende flammer (aner ikke hva denslags leke heter). Jeg blir veldig fascinert av dette, og steller meg mot denne og fortsetter dansingen min, mens jeg stirrer inn i flammene.
I 5-6 timer står jeg foran scenen, vi røyker noen jointer innimellom, og jeg har spist de resterende to bombene med MDMA, og i tillegg delte jeg og Per-Christian opp en bombe, og tok min halvpart på tungen og skylte ned med vann.

Klokken er nå rundt halv seks på morgenen, og det begynner å bli litt lyst ute. Jeg begynner å bli sliten, og MDMA'en begynner for alvor å forlate kroppen. Jeg ser Jens og Per-Christian sitte litt bortenfor scenen, og jeg går bort til dem. De har fått i seg syre, og de har en halv lapp til meg hvis jeg vil ha. (OBS: Er selvsagt ikke 100% sikker på at det var LSD vi fikk, men jeg velger å tro det) Jeg har aldri prøvd syre før, og hadde ingen umiddelbare planer om å ta det, selv om det er noe jeg har tenkt at jeg har hatt lyst til en eller annen gang. Fuck it, hvorfor ikke sier jeg, og tar imot. Jeg fortsetter å danse, og røyker noen jointer, før jeg merker at.. NÅ.. er det noe som skjer her. Husker ikke helt hvor lang tid det tok fra jeg tok lappen, til jeg merka noe. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva det er som er annerledes, men det er definitivt noe..

Etter en stund merker jeg at jeg har sluttet å danse sånn som jeg gjorde for litt siden. Nå går jeg rundt og kikker i bakken. Hele tiden følger jeg takten til musikken. Jeg får en følelse av at jeg leter etter ett eller annet, men jeg vet ikke hva. Det er her jeg skjønner at nå har det begynt å funke. Jeg ser på Jens som står foran scenen og danser, og går bort til han og spør om han kjenner noe. Litt sier, han, og jeg svarer at jeg også kjenner litt. Jeg forsvinner videre bortover, og ser litt på alle folkene. Man kan se de mye tydligere nå som det begynner å bli ganske lyst. Så rare de er. Så fine. Jeg begynner å gå imellom folkene som står og danser. Jeg vet ikke hvorfor, jeg får bare en formening om at, ja selvsagt skal jeg gå akkurat imellom den veien der, mellom akkurat de menneskene der. Som om to mennesker var slalomporter, som jeg skulle gjennom. Jeg holder på sånn en liten stund. På et tidspunkt går jeg rundt i ring mens jeg begynner å flire av meg selv.
Etter en stund treffer jeg på en kompis, og forteller han at jeg har fått i meg syre. Han spør om jeg ser noe. Og nei, riktignok kjenner jeg virkelig at det er noe veldig rart som skjer, og at jeg ikke er ved mine fulle fem. Men skal man ikke se litt ting på syre da? Har prøvd fleinsopp en gang, og da "pustet" veggene, og jeg så mønstre der det ikke egentlig var mønstre. Jeg forteller han at jeg ikke ser så mye. Han peker på jakka til en kar som står ved siden av oss, som har et slags psykedelisk mønster på seg. Jeg lener meg inntil, og ser at mønstrene begynner å "snurre litt rundt". Jeg blir ikke veldig imponert, men jeg ler og synes det er artig. Jeg bestemmer meg for å gå videre bortover. Nå legger jeg merke til at det skjer noe med fargene. Eller er det sola som kommer frem? Nei jeg mener da bestemt at buskene i skogen ikke skal ha et slikt lilla fargeskjær over seg? Eller er det lilla? Er det ikke litt rosa da? Nei jeg vet sannelig ikke. Jeg går bort til en busk og tar på den. Lar bladene stryke mellom fingrene. Fargene blir mer og mer intense, og jeg begynner å kjenne meg lett som en fjær. Jeg synes folk ser mer og mer rare ut, og de danser så rart. Nå merker jeg at solen stiger frem på ordentlig. Solstrålene kommer gjennom mellomrommene mellom trærne. Herregud for noen vakre solstråler! De stryker meg ømt om kroppen, og jeg kjenner meg utrolig heldig som får lov til å være her akkurat her og nå. Jeg begynner å vandre vekk fra scenen, igjen med følelsen av at det er ett eller annet jeg leter etter her ute, noe som driver meg fremover. Følelsen av å gå er merkelig, men veldig deilig. Det føles som jeg opplever skogen på en helt ny måte. Jeg kikker meg rundt, og jeg får øye på andre folk som sitter spredt rundt omkring i skogen. Jeg glemmer helt hvor jeg er hen, og lurer på hva alle disse rare menneskene gjør her i denne rare skogen. Det er den merkeligste skogen jeg har vært i.

Plutselig treffer jeg på Per-Christian ett sted, og gliset han møter meg med forteller meg at han er nogenlunde på samme bølgelengde som meg. "Hva er det som skjer?" spør han. "Jeg aner ikke, men det er helt sykt" svarer jeg. Og den følelsen ble forsåvidt igjen hos meg gjennom hele turen. Jeg aner ikke hva som skjer, men det er veldig gøy. Jeg oppdager plutselig at folk har slått opp telt. Masse telt. Skogen er jo fylt opp av telt, som jeg ikke har lagt merke til før nå. Jeg og Per-Christian kommer oss opp til ett platå der vi treffer på kompisen som jeg møtte tidligere. Jeg forteller han at nå funker det ordentlig. Han viser meg og Per-Christian en slags tavle eller lerret av noe slag, med et psykedelisk mønster på. Han ber oss om å se på den litt, og nå snurrer alle mønstrene rundt mye mer intenst enn istad. De smelter liksom litt inn i hverandre.

Etter dette er perspektivet mitt på når ting skjedde, eller hvor lang tid det varte veldig vagt, men jeg skal fortelle om noen episoder jeg husker:

Jeg setter meg ned ved Jens, som jeg ser har satt seg ned for å rulle en joint. Jeg setter meg ned ved han, og merker at jeg går litt "inn i meg selv". Det føles liksom som om jeg sitter 10 cm lengre inni meg selv, og at jeg selv opplever resten av verden rundt meg litt større enn vanlig. Jeg sitter og holder beina inntil meg og ser på folkene som sitter rett bortenfor. De bader i solstrålene som bokstavelig talt stryker på dem. De har det så bra, og jeg har det så bra. For en fantastisk skog. Mens Jens ruller sitter jeg å ser på leggene mine. Jeg har fått noen myggstikk da jeg har hatt på meg shorts. Myggstikkene flytter seg rundt på leggen. Det ser ut som jeg har uendelig mange av dem, og de bytter plass. Jeg kan se at musklene eller blodårene pulserer, og jeg blir sittende og stirre på dette lenge.

Nå befinner jeg meg på vei vekk fra scenen og ut i skogen igjen. (drar frem og tilbake fra scenen og tilbake ute skogen, mange ganger i løpet av turen). Etter at jeg har vært å pissa, og er på videre vandring, detter Per-Christian plutselig frem fra noen grantrær. Pupillene hans er som tinntallerkener. Vi går oss en liten tur sammen, og ser på den fine naturen. Jeg vandrer videre, og finner aggregatet som driver anlegget. Det ligger der så malplassert i den fine skogen, og lager en svak durelyd. Jeg husker at jeg sto lenge og tenkte på at det var en rar liten maskin.

Jeg befinner meg på en sti, og går sakte fremover, og tar meg god tid til å lytte til naturens lyder og nyter hvor vakkert alt er. Solen skinner som aldri før, og jeg kjenner meg vanvittig lykkelig. Litt lengre fremme ser jeg en gutt og en jente som sitter ved en stein og prater. Når jeg passerer de får vi øyekontakt, og det utveksles noen blikk der jeg skjønner at de skjønner at jeg er helt på bærtur. De smiler og jeg holder nesten på å le meg ihjel av hvor søte de var. Må holde meg for munnen og fniser meg vekk derfra. Etter å ha vandra en stund fremover, ser skogen litt annerledes ut, og det føles ut som jeg har gått ganske langt. Jeg lurer på om jeg kanskje har gått helt vekk fra hele festen. Så snur jeg meg, og der sitter jammen meg gutten og jenta fra istad, og kikker på meg fortsatt. Jeg har ikke beveget meg stort mer enn 5-10 meter. Jeg blir helt sjokkert over hvor fucka tidsperspektivet mitt hadde blitt, og jeg begynte å le.

Treffer Jens foran scenen, og han sier at jeg skal ta på meg hetta. Jeg skjønner ikke helt hvorfor, men jeg gjør det. Når jeg får på meg hetta føles det som om jeg går inn i meg selv igjen, og at jeg observerer verden på en ny måte igjen. Hopper litt rundt med hetta på hodet en stund.

Jeg treffer Per-Christian og den ene venninnen vi hadde med. De har funnet seg en hengekøye. Jeg må prøve å legge meg i den, tenkte jeg. Og jeg legger meg i den. Det føltes deilig å ligge der. Jeg lukker igjen hengekøya rundt meg, slik at jeg ikke ser annet enn hengekøya. Jeg husker jeg fikk følelsen av at nå eksisterer ikke annet enn meg, og denne hengekøya. Det er ingenting utenfor. Lettelsen av å åpne opp hengekøya igjen, og at jeg var tilbake i skogen var fantastisk. Per-Christian hopper oppi hengekøya, og siden jeg ligger på, blir løftet opp fra bakken. Det føltes som om det svingte mellom å være 10 cm og 10 meter ned til bakken igjen, og det blir for intenst, så jeg hopper ut. Jeg ruller heller litt i gresset istedenfor.

Det begynner å bli tid for å dra hjem igjen. Festen er ikke over, men folk er slitne, og jeg går med på det, selv om jeg fortsatt turer ganske bra. Turen hjem går jeg saktere enn alle de andre. Skjønte ikke hvorfor de ikke tok seg tid til å nyte den fine naturen mens de gikk. Bekkene som sildret, sola som reflekterte på alt, alle fargene, og bare hele skogens magi. Tok trikken hjemover, gikk overraskende fint å sitte blant massevis med edru a4-mennesker på vei mot byen. Vel hjemme i leiligheten røyket jeg to jointer, mens jeg tenkte på alt det fine jeg hadde opplevd, før jeg la meg. La meg i tre-tiden, så tura vel i 8-9 timer iallefall. Dagene etterpå var fylt med en indre ro og velbehag.