Tosomheten er et begrep jeg desverre kjenner meg mer og mer igjen i. Jeg har vært i et forhold i omtrent 10 år, som er omtrent 1/3 av livet mitt - stort sett hele mitt voksne liv.
Det burde også nevnes at min kjære har diagnoser og trekantmedisiner, og et forhold til rus. (Jeg kan også ta en fest en gang i blant. Men jeg kan også stoppe..)
Jeg har gått mer og mer fra og være kjæreste til å bli en slags forelder/foresatt.
Det skal også sies at jeg på ingen måte legger all skyld over på henne. Her er det også snakk om en dynamikk som har oppstått over tid. Jeg har også min bagasje.

Vi er på to forskjellige steder i livet: Prøver å hekte meg på livet, som den mest konstruktive hekten man kan ha? Jeg har definitivt en avhengighetsskapende personlighet. (Noe vi antakeligvis begge har)
Jeg bygger opp to bedrifter samtidig som jeg pusser opp et hus. Jobber 12-18t i døgnet helt til jeg kræsjer i en uke også på'n igjen.
Hun gjør stort sett lite annet enn å ligge på sofaen under et pledd og være rusa og "runda" nettfilx" som hun sier.
Vil gjerne snakke med henne men hun har helt tydelig en hekt på teknologi/tlf/spill som alltid er viktigere etter 5 min.

Beklager hvis dette ble usammenhengende, men det var det som som kom i første omgang. Noen som har råd? Vært i lignende situasjoner? Jeg utdyper gjerne mer senere eller om noen skulle ha spørsmål.

VI-appen har hjulpet oss. Gratis app utviklet av norske parterapeuter/psykologer.
Det gir en litt mer forpliktende arena å prate på, samt at i forkant av hver samtale blir du tvunget til å reflektere over et par ting.

Ikke sikkert det funker for dere, men kanskje gi den ett forsøk?

Takk, jeg titter på det med en gang.

Sitter faktisk i nøyaktig samme båt som deg, bortsett fra at jeg er veldig tidlig i forholdet foreløpig. Har tenkt på nøyaktig det du beskriver, nettopp det å føles seg mer som en støttekontakt / foresatt enn en kjæreste. I ettertid, tror du at du kanskje har litt skyld også? Kanskje har du vært for pleiende? For forståelig og grei?

Skjønner om du ikke ønsker å sitte å forklare hele greia, men var litt interessant for min del å finne noen i lik situasjon, bare lenger frem i tid!

Hva er det du egentlig vil? Å endre henne eller bytte henne ut? Er det du vil ønsketenkning?

Man kan ikke endre andre, bare seg selv, så hvis du har et ønske om å endre henne så tror jeg den veien blir feil vei å gå.

Hva er det hun vil med livet? Ruse seg på sofaen og se på tv resten av livet? Hvis ja, klarer du kanskje bedre da?

Har dere noe framtidsplaner? Typ barn, oppgradering av bolig, noe form for reise eller noe annet? Ser du for deg at du vil tilbringe resten av livet ditt med henne?


Jeg og kona har fallt litt fra hverandre, men vi blir sammen fordi vi har barn sammen. Også er vi litt eldre enn dere. Nå som jeg er pappa har jeg viktigere prioriteringer enn å ha den beste dama. Forsørge familien og barna kommer først.

Lykke til uansett hva du gjør, men hvis du vil satse på forholdet, så bør hun gjøre det også

Jeg kan relatere i forhold til at jeg har hatt en lignende kjæreste på et punkt der jeg hadde lyst til å komme meg videre og 'utrette' noe, samtidig som jeg ved et senere tidspunkt var den kjæresten når jeg var i et forhold med noen som hadde utrettet ganske mye. Da var jeg på et ganske lavt punkt i livet, men heldigvis klarte hun å dra meg litt opp fra å være en totalt ubrukelig piece of shit, selv om det dessverre gikk på påkostningen av forholdet og livskvaliteten hennes.

Jeg tror du allerede har fått ganske gode tips her, men det ligger jo som regel en underliggende grunn til at noen vegeterer totalt. Har hun hatt noen tidligere prosjekt eller sysler? Det kan jo være at hun rett og slett ikke har fått noen form for mestringsfølelse og derfor ikke føler at det er vits i å prøve. Har hun noen form for diagnose som ADHD som gjør at det er enklere for henne å trykke på mobilen enn å få ut fingeren? Det fikk ganske mange brikker til å falle på plass hos meg ihvertfall. Det høres jo også litt ut som at hun bruker mobilspill litt som et skjold for å unngå samtalen (åpenbart), spesielt om hun ikke føler at hun KLARER å bidra, ikke klarer å vokse nok ansvarsfølelse og ikke vil miste deg heller, da ville jo man gjort hva som helst for å unngå en alvorlig samtale.

Kort og konsist, så er det relativt sjeldent at folk bare ER jævlig lat, alle sammen har et inneboende behov for å bidra på et eller annet vis (kanskje minus noen få med alvorlige personlighetsforstyrrelser).

Etter ti år blir jo man fryktelig glad i noen, med alt det vonde og gode det innebærer, så dere finner ut av det! Skjønner veldig godt frustrasjonen.

Da må jeg bare være han som sier at hadde rollene vært omvendt så hadde samtlige med et unntak her og der bedt «henne» om å komme seg bort, kast fyren osv.

Rart det der….når det er sagt så er jeg absolutt tilhenger av å slåss litt for forholdet. Noen ganger må man være mer direkte og mer streng enn man kanskje er komfortabel med.

Er i ganske samme situasjon, akkuratt 10år nå. Godt sagt. Føler den. Tror eg elsker deg litt NodSquad, vill du bli min neste? Altfor mange gode synspunkter. Brolove.

Har vært der selv. Belastningen ble til slutt for stor. Det var trist men livet er mye bedre nå.