For å illustrere forskjellen i praksis, fra min synsvinkel:
Du og jeg reiser på ferie til en sydhavsøy. Midt under flyturen får flyet problemer og må nødlande midt i stillehavet. Vi klarer å svømme i land til nærmeste øy, bare for å oppdage at den er totalt ubebodd av mennesker. Øyen forøvrig er et paradis, det er fisk i vannet, bær i skogen og drikkevann på toppen av fjellet. Dagene går med til å sanke bær, fange fisk med spyd i vannkanten, hente vann, og bygge tak over hodet. Vi fanger fisk med noen enkle spyd og plukker bær i skogen. For å overleve jobber alle 14-16 timer hver dag, og når du kommer hjem om kvelden er du så utslitt at du sovner med en gang.
Dagene går med til å overleve. Hver dag er alle nødt til å gå opp på toppen av fjellet for å hente vann. Det tar deg 2 timer hver vei for å hente vann for én dag. Men en dag du trasker oppover stien får du en lys ide. Du ser for det at hvis du tvinner hundrevis av de hule bambus trærene sammen vil du kunne lage en vannledning fra fjellet og ned til landsbyen. Du blir entusiastisk over ideén som kan spare deg for 4 timer daglig. Det eneste som hindrer deg er at du allerede jobber 14-16 timer hver dag. Hvordan skal du få tid til å bygge en vannledning ved siden av alt det arbeidet som trengs for å overleve? Du bestemmer deg likevel for å investere ytterligere 4 timer i en liten periode mens du bygger røret.
Hver dag etter de andre går og legger seg så drar du ut igjen og jobber på prosjektet ditt. Etter uker med steinhard jobbing går du til landsbybeboerne og annonserer verket ditt. "I de siste ukene har jeg bygget en vannledning fra fjellet og ned til landsbyen. I bytte mot alt det vannet dere ønsker er alt jeg krever 5 minutter ekstra bær sanking og fisking fra hver av dere.." Landsbybeboerne blir henrykte. De har nå flere timer ledig hver dag. Livet er bedre på paradisøyen.
Ettersom landsbybeboerne plutselig har flere timer til overs går det plutselig opp for de hvilken paradisøy de lever på. Endelig kan du tilbringe litt kvalitetstid med familien din, og begynner å spille trommer igjen - din yndlingshobby. Kultur begynner å blomstre. Dette er starten på sivilisasjon.
Du får etter hvert alt det du trenger for å overleve. Du får mye ekstra ressurser og starter derfor en liten butikk for folk kan bytte varene sine i det de trenger. Du blir faktisk så suksessfull at du bestemmer deg for å bli en motivasjonstaler, hvor du forteller om din historie fra filler til silke.
Jeg er din beste venn, og jeg blir svært motivert av historiene du forteller. En dag jeg fisker med spyd ser jeg en trestokk drive forbi. Jeg bestemmer meg for å hule den ut, tvinne et garn og fiske lenger ute hvor det er dypere vann og større fisk. Jeg innser at prosjektet har stor risiko og krever mye arbeid. Jeg ser likevel hvordan det gikk med deg og gjennomfører derfor ideén. Jeg starter etterhvert en fiskerestaurant på land. Fiskerestauranten blir en suksess, hver fredag er det spis-så-mye-du-vil. Restauranten blir en møteplass for alle i landsbyen, fylt med musikk, sang og dans. Landsbybeboerne lever nå et godt liv på øyen, de har 8 timer fritid hver dag ettersom de får den fisken de trenger fra Ola og det vannet de trenger fra deg.
Du og meg kan nå slappe av. Vi ansetter noen til å drive restauranten og vannledningen, mens vi selv dyrker våre interesser. Hver dag ligger du i en divan bak landsbyen og trommer, men jeg maler veggmalerier på landsbyen.
Men etter en stund begynner landsbybeboerne å glemme at vi har spart dem for flere timer hver dag. De ser at du og Ola sitter og slapper av bak landsbyen mens de må slite i timevis hver dag, dag ut og dag inn for å overleve. Dette kan ikke fortsette, tenker de, dette er urettferdig! Det kan ikke være rett at noen sitter på toppen og skummer fløten og tjener på oss, mens vi sliter og jobber. Landsbybeboerne setter seg sammen en sen kveld for å finne ut hva de skal gjøre. De kommer til at det eneste rette må være å danne en regjering som skal fordele godene mellom befolkningen. Som den demokratiske tankegangen de kommer fra, har de en avstemning. Forslaget blir godkjent - 98 mot 2.
Regjeringen blir opprettet. Det blir bygd et rådhus hvor byråkratiet skal holde til. Man ansetter noen til å feie jordgulvet og pusse trestolene i det nye huset. For å finansiere dette pålegger regjeringen skatter og avgifter. Landsbybeboerne blir litt gremme igjen med tanken av å betale skatt. Men de får tross alt mye mer tilbake enn de betaler ut - så de er fornøyd. Regjeringens første vedtak blir å nasjonalisere vannindustrien og fiskeriindustrien. Du og meg må tilbake i jobb, vi får det vi trenger, men må jobbe like mye som alle andre. Yt etter evne, få etter behov.
Tiden går i landsbyen. Lillesøsteren din, som nå er blitt 16 år, er en svært intelligent jente. En dag hun trasker rundt i skogen får hun en lys idé. Hun tenker at hun kan bruke grenene på papaya treet til en spenstig bue som vil gjøre jakten mer effektiv. Hun blir satt i fyr og flamme av denne gode ideen som kan hjelpe seg selv å starte en kjøtt restaurant som landsbyen sårt lengter etter. Så tenker hun på hvordan det gikk med deg. Hun vet at for at hun skal utvikle denne ideen må hun jobbe ekstra over lang tid, at det er risiko involvert og det krever mye planlegging. Hun vet også at hvis hun gjør det vil regjeringen nasjonalisere likevel bedriften hennes og fordele den til de i landsbyen som aldri gidder å gjøre noe.
Hun bestemmer seg derfor for å ikke gjøre det.
Dette er slutten på oppfinnsomhet, initiativ og fremgang.
Edit: Vil derfor påstå at sosialisme er kommunisme med lebestift på. Ettersom sosialisme har tilnærmet lik effekt, men i begrenset grad.
Du og jeg reiser på ferie til en sydhavsøy. Midt under flyturen får flyet problemer og må nødlande midt i stillehavet. Vi klarer å svømme i land til nærmeste øy, bare for å oppdage at den er totalt ubebodd av mennesker. Øyen forøvrig er et paradis, det er fisk i vannet, bær i skogen og drikkevann på toppen av fjellet. Dagene går med til å sanke bær, fange fisk med spyd i vannkanten, hente vann, og bygge tak over hodet. Vi fanger fisk med noen enkle spyd og plukker bær i skogen. For å overleve jobber alle 14-16 timer hver dag, og når du kommer hjem om kvelden er du så utslitt at du sovner med en gang.
Dagene går med til å overleve. Hver dag er alle nødt til å gå opp på toppen av fjellet for å hente vann. Det tar deg 2 timer hver vei for å hente vann for én dag. Men en dag du trasker oppover stien får du en lys ide. Du ser for det at hvis du tvinner hundrevis av de hule bambus trærene sammen vil du kunne lage en vannledning fra fjellet og ned til landsbyen. Du blir entusiastisk over ideén som kan spare deg for 4 timer daglig. Det eneste som hindrer deg er at du allerede jobber 14-16 timer hver dag. Hvordan skal du få tid til å bygge en vannledning ved siden av alt det arbeidet som trengs for å overleve? Du bestemmer deg likevel for å investere ytterligere 4 timer i en liten periode mens du bygger røret.
Hver dag etter de andre går og legger seg så drar du ut igjen og jobber på prosjektet ditt. Etter uker med steinhard jobbing går du til landsbybeboerne og annonserer verket ditt. "I de siste ukene har jeg bygget en vannledning fra fjellet og ned til landsbyen. I bytte mot alt det vannet dere ønsker er alt jeg krever 5 minutter ekstra bær sanking og fisking fra hver av dere.." Landsbybeboerne blir henrykte. De har nå flere timer ledig hver dag. Livet er bedre på paradisøyen.
Ettersom landsbybeboerne plutselig har flere timer til overs går det plutselig opp for de hvilken paradisøy de lever på. Endelig kan du tilbringe litt kvalitetstid med familien din, og begynner å spille trommer igjen - din yndlingshobby. Kultur begynner å blomstre. Dette er starten på sivilisasjon.
Du får etter hvert alt det du trenger for å overleve. Du får mye ekstra ressurser og starter derfor en liten butikk for folk kan bytte varene sine i det de trenger. Du blir faktisk så suksessfull at du bestemmer deg for å bli en motivasjonstaler, hvor du forteller om din historie fra filler til silke.
Jeg er din beste venn, og jeg blir svært motivert av historiene du forteller. En dag jeg fisker med spyd ser jeg en trestokk drive forbi. Jeg bestemmer meg for å hule den ut, tvinne et garn og fiske lenger ute hvor det er dypere vann og større fisk. Jeg innser at prosjektet har stor risiko og krever mye arbeid. Jeg ser likevel hvordan det gikk med deg og gjennomfører derfor ideén. Jeg starter etterhvert en fiskerestaurant på land. Fiskerestauranten blir en suksess, hver fredag er det spis-så-mye-du-vil. Restauranten blir en møteplass for alle i landsbyen, fylt med musikk, sang og dans. Landsbybeboerne lever nå et godt liv på øyen, de har 8 timer fritid hver dag ettersom de får den fisken de trenger fra Ola og det vannet de trenger fra deg.
Du og meg kan nå slappe av. Vi ansetter noen til å drive restauranten og vannledningen, mens vi selv dyrker våre interesser. Hver dag ligger du i en divan bak landsbyen og trommer, men jeg maler veggmalerier på landsbyen.
Men etter en stund begynner landsbybeboerne å glemme at vi har spart dem for flere timer hver dag. De ser at du og Ola sitter og slapper av bak landsbyen mens de må slite i timevis hver dag, dag ut og dag inn for å overleve. Dette kan ikke fortsette, tenker de, dette er urettferdig! Det kan ikke være rett at noen sitter på toppen og skummer fløten og tjener på oss, mens vi sliter og jobber. Landsbybeboerne setter seg sammen en sen kveld for å finne ut hva de skal gjøre. De kommer til at det eneste rette må være å danne en regjering som skal fordele godene mellom befolkningen. Som den demokratiske tankegangen de kommer fra, har de en avstemning. Forslaget blir godkjent - 98 mot 2.
Regjeringen blir opprettet. Det blir bygd et rådhus hvor byråkratiet skal holde til. Man ansetter noen til å feie jordgulvet og pusse trestolene i det nye huset. For å finansiere dette pålegger regjeringen skatter og avgifter. Landsbybeboerne blir litt gremme igjen med tanken av å betale skatt. Men de får tross alt mye mer tilbake enn de betaler ut - så de er fornøyd. Regjeringens første vedtak blir å nasjonalisere vannindustrien og fiskeriindustrien. Du og meg må tilbake i jobb, vi får det vi trenger, men må jobbe like mye som alle andre. Yt etter evne, få etter behov.
Tiden går i landsbyen. Lillesøsteren din, som nå er blitt 16 år, er en svært intelligent jente. En dag hun trasker rundt i skogen får hun en lys idé. Hun tenker at hun kan bruke grenene på papaya treet til en spenstig bue som vil gjøre jakten mer effektiv. Hun blir satt i fyr og flamme av denne gode ideen som kan hjelpe seg selv å starte en kjøtt restaurant som landsbyen sårt lengter etter. Så tenker hun på hvordan det gikk med deg. Hun vet at for at hun skal utvikle denne ideen må hun jobbe ekstra over lang tid, at det er risiko involvert og det krever mye planlegging. Hun vet også at hvis hun gjør det vil regjeringen nasjonalisere likevel bedriften hennes og fordele den til de i landsbyen som aldri gidder å gjøre noe.
Hun bestemmer seg derfor for å ikke gjøre det.
Dette er slutten på oppfinnsomhet, initiativ og fremgang.
Edit: Vil derfor påstå at sosialisme er kommunisme med lebestift på. Ettersom sosialisme har tilnærmet lik effekt, men i begrenset grad.
Sist endret av Santiago; 9. april 2005 kl. 00:18.