Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  9 3723
Jeg liker å se på dokumentarer om universet o.l. men har i lengere tid lurt på hvorfor solsystemer og galaxer er flate? Eller er det bare en måte å fremstille det på? Se på følgende eksempel:



Hvorfor står platene på rekke som om universet var i 2D og ikke i 3D?
http://curious.astro.cornell.edu/abo...e-intermediate

Ikke alle solsystemer og galakser er like flate som våre egne. Du kan sikkert fordype deg i emnet hele neste år om du vil
Ellers måtte man vel sett på det gjennom 3D briller?
Planetene har jo forskjellige størrelser, å ligger på forskjellige plasser, noen langt å dypt i rommet, andre nærmere å mindre?
Jeg er foresten helt enig med deg, jeg får hærlig hjernekløe av hele greia! <3

Jeg digger foresten Romfølelsen jeg får, av å finne tre eller fire stjerner å fokusere på, på himmelen, for så å se for meg de forskjellige dybdene(avstander). Kan ikke forklare , men snakker 3D følelsen av å observere 3 eller fire stjerner , compared to eatchother.
(nyttårsaftenform, beklager ikke)
Sist endret av Eyeamare; 31. desember 2018 kl. 20:10. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Alt startet fra en gassky og spinn planet er resultatet av det totale spinnet til skyen. Det meste som har gått med kryssende baner har blitt spist opp av planetene over milliarder av år og resultatet av momentet fra alle kollisjonene er at planetene går med de vinklene de har i dag. Det er ikke helt flatt, men nesten, Pluto har en bane med vinkel på ca 17 grader.

Litt interessant er at Oort cloud, som er en sky med stein som ligger rundt solsystemet vårt lengre ute ikke er flatt men sfærisk. Tipper det skyldes at avstandene er så enorme der ute at kollisjoner er mer sjeldent og det ikke har rukket å skje nok kollisjoner til å samle alt til sirkulære baner.
Limited edition
Moff's Avatar
Veldig, veldig enkelt forklart:

Det starter med partikler som fyker rundt i verdensrommet. Disse har masse, og har derfor tyngdekraft. De tiltrekkes av hverandre. Det skal utrolig mye til for at to partikler klarer å treffe hverandre i en perfekt frontkollisjon midt på imot. Det som gjerne skjer er at de treffer hverandre litt på skrå, og dermed begynner de å gå i bane rundt hverandre, slik:



Over milliarder av år så begynner dette å balle på seg. Jo større en slik klump med partikler blir, jo sterkere tyngdekraft har den og jo flere nye partikler blir dratt med inn. Ettersom det ikke er noen reell motstand i verdensrommet så er det heller fint lite som hindrer dem i å fortsette å spinne rundt hverandre til evig tid.

Etter hvert så vil dette bli til en gigantisk sky av partikler (og da snakker vi om en ufattelig stor sky). Når de blir store nok så kan trykket av tyngdekraften i midten av skyen bli så enormt at det blir til en stjerne. Når stjernen er "født" så vil det som regel være igjen en god del materiale i skyen som fremdeles snurrer rundt seg selv. Disse restene fortsetter å klumpe seg sammen og blir til slutt planeter.

Planeter, solsystemer og galakser starter mer eller mindre på samme måte; og det er dette som er grunnen til at de (som regel) snurrer samme vei, på samme plan i verdensrommet. Du kjenner sikkert til sentrifugalkraft, som vil dra kantene av et snurrende objekt utover, vekk fra midten. Hvis du ser på galaksen vår fra siden, så vil den ha en linse-lignende profil, som dette:



Som jeg nevnte, så ser du den samme effekten på galakser, solsystemer og planeter. Dette er grunnen til at alt sammen pleier å ligge i samme plan i stedet for å være "i 3D", som du skriver; alt kommer fra den samme skyen, som snurrer én bestemt vei.

Med det sagt, så finnes det selvsagt mange unntak, og veldig mange teorier om hvorfor det er unntak.
  • Dvergplaneten Pluto i vårt eget solsystem spinner rundt sola på en helt annen måte enn de andre 8 planetene. En teori er at Pluto har blitt "fanget opp" av tyngdekraften til vår sol etter at solsystemet vårt ble skapt, og den er derfor ikke laget av den samme materien som de øvrige planetene. Det finnes mange "løse" objekter ute i verdensrommet ("exo-planeter"); gjerne rester fra solsystemer og galakser som på ett eller annet vis har feilet eller blitt ødelagte.
  • Uranus spinner som et hjul; Fra vårt perspektiv så ligger "nord- og sør-polen" på Uranus der vi forventer å finne ekvator.
  • Astroider og meteorer har gjerne litt irregulære baner. På samme måte som med Pluto, så er det en god sjanse for at solsystemet vårt rett og slett har fanget opp disse objektene ute i verdensrommet et sted, og derfor har de en annerledes bane.
  • Oort-skyen, som ligger utenfor planetene våre, ligner mer på en ball enn en flat disk. Dette feltet (tror man) består av restene av skyen som skapte solsystemet vårt, samt mye annet ræl vi har fanget opp på veien gjennom verdensrommet:


Igjen, dette er veldig enkelt forklart, og det finnes mange teorier og mange ulike objekter i verdensrommet som ikke nødvendigvis følger disse spillereglene. Men typisk så er det sånn at ting ligger flatt fordi det er skapt av den samme skyen som spinner i én og samme retning. Sentrifugalkraften sørger for å flate ut området en god del mens ting blir satt sammen til stjerner og planeter.
Cluster galaxies er gamle/første generasjons systemer, og de er som en sfære, ikke flate. det er kun de "nyere" som har kollidert med andre galakser som utvikler seg til å bli flate, da man får felles senter for tyngdekraft.
Sist endret av Mokkasinen; 1. januar 2019 kl. 18:19.
Sitat av Eyeamare Vis innlegg
Ellers måtte man vel sett på det gjennom 3D briller?
Vis hele sitatet...
Hvorfor måtte man sett på de igjennom 3d briller?
ओम नमो नारायण
Dodecha's Avatar
DonorCrew
Sitat av anon7618 Vis innlegg
Hvorfor måtte man sett på de igjennom 3d briller?
Vis hele sitatet...
Enten prøver han å være morsom, eller så har han totalt missforstått konseptet av 3d briller.
De nye varianetene i kinosaler bruker polaritet. Det ene glasset er polarisert f.eks mot venstre og det andre er polarisert mot høyre.
Projektoren sender et bilde som er polarisert på samme måte som venstre glass i brillen og så et bilde polarisert som det andre glasset. Øyet vil bare plukke opp det rette bildet og bildet som er polarisert andre veien kan ikke sees, det blir et mørkt bilde.

Polarisert 3d system.

Grunnen til at planeter, stjerner o.l. ser flate ut med dine egne øyne er distansen. Mennesker kan se dybde pga stereopsis, øynene våre er plassert med en distanse i mellom og den forskjellige informasjonen kan tolkes av hjernen vår som dybde.
Siden øynene våre bare er noen cm fra hverandre så er det en begrensning på hvor langt unna noe kan være og at vi fremdeles skjønner dybden.

F.eks Under inspilling av et BBC program om madagascar så brukte ene fotograden to stk speilrefleks kamera linket sammen, med en distanse på 2-3 km i mellom for å skape 3d bilde av tåken som kommer over et gammelt vulkankrater. Resultatet er at man får en dybdefølelse langt forbi det som er naturlig for øynene våre.
Sitat av Dodecha Vis innlegg

F.eks Under inspilling av et BBC program om madagascar så brukte ene fotograden to stk speilrefleks kamera linket sammen, med en distanse på 2-3 km i mellom for å skape 3d bilde av tåken som kommer over et gammelt vulkankrater. Resultatet er at man får en dybdefølelse langt forbi det som er naturlig for øynene våre.
Vis hele sitatet...
Om man skal ha et tredimensjonalt bilde, må kameraene stå helt inntil hverandre, så tett som overhodet mulig. Et kamera og et annet som du påstår å ha stått 2-3 km unna vil ALDRI kunne lage et 3D bilde. Det er teoretisk og ikke minst praktisk UMULIG!
Limited edition
Moff's Avatar
Sitat av Jan Ingar Vis innlegg
Om man skal ha et tredimensjonalt bilde, må kameraene stå helt inntil hverandre, så tett som overhodet mulig. Et kamera og et annet som du påstår å ha stått 2-3 km unna vil ALDRI kunne lage et 3D bilde. Det er teoretisk og ikke minst praktisk UMULIG!
Vis hele sitatet...
Dette er jo bare fjas. Hva baserer du denne påstanden på? Jeg er ikke kjent med de norske begrepene for dette, men i 3D kaller man avstanden mellom øynene eller kameraene for interocular distance (eller interaxial distance).

Hvis du skal lage noe i 3D, så skal du absolutt ikke plassere kameraene så "tett som overhodet mulig", fordi jo tettere de er, jo mindre 3D-effekt får du. 3D-effekten oppstår først når du flytter kameraene lengre fra hverandre, og effekten vil naturlig nok bli sterkere jo lengre avstanden er.

Praktisk eksempel:
Plasser en finger så nært nesen din som mulig, men sørg for at du klarer å se og fokusere på den. Bildet du ser vil være i 3D, uten noen problemer. Tenk nå over den relative avstanden mellom øynene dine (63mm) og fingeren. Hvorfor tror du at det skal være noen vesentlig forskjell mellom det du ser her, og et bilde av en sky som er tatt med to kameraer som har en avstand på 2-3 kilometer? Hvis tåken er 2-3 kilometer unna kameraene (eller mer) så vil jo den relative avstanden være helt lik det du har når du ser på din egen finger, og hjernen din vil ikke ha noe som helst problem med å se en korrekt 3D-effekt.

Ta gjerne en kikk på behind-the-scenes fra filmer som Hobbiten, hvor du kan få et raskt overblikk over hvordan 3D-film og -bilder blir tatt. Moderne 3D-kameraer justerer interocular distance on the fly, og det er ikke noe mål at kameraene skal stå så tett som overhodet mulig. Tvert imot; du ønsker heller å ha dem så langt fra hverandre som mulig.

Det er selvsagt ikke sånn at du bare kan ta et bilde med valgri interocular distance; det må være gjort på en balansert måte som hjernen vår klarer å tolke. Hvis du gjør det feil så vil seerne oppleve problemer med å tolke bildet, og det kan medføre hodepine og svimmelhet. Det gjelder også hvis interocular distance er for liten, noe som også ikke stemmer overrens med det du skriver.