Ble nesten målløs nå - ikke bare er jeg i likhet med deg en vaffel, men du beskriver meg og mitt forhold til benzo på en prikk.

Sitter for øyeblikket på telefon så skal fatte meg i korthet..

Har lenge, nærmest så langt jeg kan huske slitt med angst og tidvis depresjoner (som jeg har funnet ut av at i hovedsak grunner i angsten). Har en lang historie med rus, som antakeligvis har utviklet seg ekstra sterkt på grunn av friheten jeg følte av å kjenne noe av angsten slippe nærmest samme hva slags substans jeg har inntatt, også benzo. Tidligere brukte jeg det som rus i kombinasjon med alkohol, røykings, amfetamin eller kokain.

I nyere tid derimot bestemte jeg meg for å prøve det ut som det er ment for å brukes, nemlig mot angst (diazepam i dette tilfellet). Jeg vil ikke glorifisere det, men jeg kan ikke legge skjul på at det nærmest har snudd livet mitt på hodet - i positiv forstand. Presterer bedre enn noengang på jobb, endelig kommet meg tilbake til treningsrutiner og fungerer generelt bedre på alle plan. At det var angsten som holdt meg så mye tilbake hadde jeg aldri forestilt meg, selvom jeg visste at det var i veien for at jeg skulle fungere optimalt. Skal også sies at jeg har ikke hatt noe spesielt kraftig angst til vanlig, men den har nok blitt nokså forsterket av hyppig rusbruk over lengre periode.

Blitt anskaffet ulovlig, da jeg har prøvd med angstdempende gitt av lege, som kun førte til «zombiemodus» og selvmordstanker.

Beklager om dette ble et rotete innlegg, men jeg kommer gjerne tilbake med mer om ønskelig.

Edit: er forøvrig nå i en nedtrappingsfase med kun noen dager igjen før jeg skal prøve meg på livet uten hjelp fra substanser.. gruer meg, men samtidig aldri sett mer positivt på fremtiden

At benzodiazepiner kan forbedre livskvaliteten til en person en god stund er jeg helt sikker på, men problemet er at benzoer ikke kurerer psykiske lidelser, dem bare dekker over symptomene. Om du velger å bruke benzo som en fast greie mot f.eks angst så kommer du til å bygge en toleranse som ikke ligner grisen til slutt, samt en enorm avhengighet. På ett tidspunkt så vil ikke medisinene fungere som dem en gang gjorde og om du prøver å trappe ned eller slutte så kommer angsten tilbake mye større å sterkere enn før. Du risikerer med andre ord å sitte igjen med mye større og flere problemer enn du startet med. Og jeg ser også for meg at om du ikke får medisinene fra legen så kan dette bli veldig dyrt også, særlig når toleransen har fått bygd seg litt opp.

Det er nok en god grunn for at det ikke er flere glans historier ute å går om langvarig bruk av disse stoffene. Det kan sikkert fungere fint i noen år også går det bare nedover. Stoffene kan dog være ett fint verktøy til å komme seg forbi de verste periodene og det at du vet du har dem tilgjengelig kan fungere som en psykisk sikkerhet, om brukt riktig og muligens sammen med terapi så er disse stoffene veldig fine. Med det er nok en god grunn for at de sjeldent blir skrevet ut til langvarig bruk.

Takk for mange fine og forskjellige svar!

Jeg får sobril ved behov, og det gjør at jeg klarer å jobbe 100%. Har hatt slitt med til tider alvorlig angst halve livet mitt, og ser snart ikke en annen utvei enn benzo. Gått i terapi årevis og går også på høy dose SSRI og betablokker mot angst. Ingenting hjelper bortsett fra sobril. Ssrien får meg til å føle meg som et vandrende skjellett som aldri er glad og aldri er lei meg. Er vanligvis en følsom type, men nå vet jeg ikke hva å være rørt er lengre..

Har prøvd alt av behandling, eneste som mangler er vel å teste antipsyk, men da blir man som en dopet apekatt i syden på skuldra til en brent turist.

Vil gjerne høre litt mer om din historie, @flyvendevaffel , rart at oss vafler skulle ha det så likt.

Om det skulle være tvil: mener selvsagt ikke å konstant gå rundt ruset, på langt nær. Mener akkurat der hvor man holder angsten på avstand. Og selvsagt bare ved behov, man kan klare litt bekymring hjemme foran tvn, men panikkangst på jobb er noe helt annet.. For å komme ut i jobb, trening osv.

Tror dere leger e snillere med sobril enn feks lyrica i disse dager? Noen med erfaring av xanor depot? Brukes de korrekt er de så å si uten misbrukspotensiale

Nå har jeg flere slektninger fra gamle tanter til avdøde bestemødre som fikk enten vival, eller sobril på resept. "De ser da ut til og klare seg". Uansett er problemet med benzo at det som nevnt over bare dekker over problemene. Det er helt nydelig i begynnelsen, men man blir svært fort imun hvor pillene ikke virker i det hele tatt og må høye doseringene. Min erfaring er at benzo fremkaller angst som ikke er der av det som normalt skal være. Det fucker fullstendig med hjernens naturlige kjemi. "Skal det brukes fornuftig", må man vite at halveringstiden ofte går over flere dager på samtlige benzo preparater. Når kroppen ikke er vant med benzo kan man f.eks føle seg skikkeliig utvhilt og avslappet de 2 første dagene etter en valium. Den 3 dagen våger man ikke gå ut av huset. Dette intensiveres jo mer man blir imun, og man ender opp med at man ikke våger og gå på butikken før 10 valium er innabords. Så blir man notprisk helt idiot, uten og merke det selv. Derfor burde leger som vet hva de driver med veksle mellom benzo preparater når de gir det til en passient som absolutt trenger det, og det burde bare være under svært traumatiske omstendigheter. Det er nok og et bedre missbruker valg en alkoholavhengighet så sant man ikke blander, og for de som må avende seg. Det beste alternativet ville nok vært om preparater som kratom ble legalisert. Det tar både smerter og angst uten samme alvorlithetsgrad når det kommer til avhengighet.

får xanor av legen. Det har gjort meg mer tålmodig og komfortabel rundt folk. Roet ned nazi-tendenser jeg fikk av SSRIene.
Jeg HATET å gå på butikken\senteret eller noe sted egentlig. Nå ser jeg frem til det, og kan tusle rolig rundt fordi jeg holder de irrasjonelle fobiene unna. Tror ikke eller driter i at alle følger med på hva jeg driver med, som var noe av problemet før.
Jeg er fortsatt ganske usosial, surrer rundt i min egen verden og går med musikk i ørene, men jeg føler meg ikke som et mislykka utskudd som er til bry og ikke hører til blandt "vanlige folk" når jeg er ute.

Har ikke merka så mye negative effekter bortsett fra at jeg prøver å uttrykke meg ved å bruke en større del av ordforrådet, som gjør at jeg somler litt fordi jeg ofte tenker på engelsk. Og litt "oversharing" og munndiare til tider. Ingen blackouts, kleptomani eller voldelige tendenser, selv om jeg blander det med alkohol.

Tror mange av skrekkhistoriene kommer fra folk som har misbrukt det lenge eller gått på enorme doser, for så å gå cold turkey. Har prøvd å trappe litt ned innimellom og følt på det. Det er definitivt en seriøs greie, men sålenge man har et godt program for å trappe ned sakte så burde det gå bra. Syntes det burde skilles mellom godkjent medisinsk bruk og de som bruker mest mulig for å ruse seg. Syntes ikke rusen er så jævlig spennende egentlig, selv om jeg eksperimenterer nå og da. Er mye annet som er bedre og mindre vanedannende å ruse seg på hvis det er målet.
Så foreløbig har det vært bare positivt for min del, men kan ikke utelukke jeg må spise hatten min når jeg eventuellt må slutte