Jeg vet ikke akkurat om dette passer inn her. Men jeg poster fordi om og spør om hjelp. Mods får slette, hvis dere synes det er upassende.

Uansett, for noen år tilbake siden så tok jeg på noe oljete i en garasje, det var ganske klissete. Og etter dette har andre ting føltes klissete også. Jeg vasker hendene ofte nå, har små kutt som blør.
Kjøper også en del plasthansker slik at jeg skal slippe å ta på det som er klissete direkte, for og slippe å vaske hendene.

Føler jeg vasker ting hele tiden, uten at det forsvinner.
Noen som har noen råd til meg?
Har vurdert å ta det opp med fastlegen og muligens få en henvisning til psykolog, men tenker å prøve å løse problemet selv først.

Det virker jo ganske lite sannsynlig at det er noen fysisk grunn til dette. Hvis du er der at du vasker deg til blods synes jeg du bør søke hjelp så fort som mulig.

Det kan hende at det du tok på aldri har blitt vasket helt bort. Psykolog høres ut som en god idé.

Det er over et år siden så om det ikke ble vasket vekk så er det nok slitt vekk. For meg så virker det mer som det som skjer nå er noe ts opplever. Altså fingrene er rene, men tanken på hvordan fingrene føltes i den garasjen får fingrene til å fortsatt føles klissete, selv om de er nyvaskede.

Støtter forslaget om psykolog.

Ts om du vasker deg så ofte og så hardt at du får sår på fingrene så har vel dette gått langt nok nå? Det har gått ett år siden dette skjedde og du har ikke løst det ennå. Hvorfor skal du fortsette å bale med dette på egenhånd? Dette er jo noe fagfolk kjenner veldig godt til, og som det er gode øvelser på å legge bak seg. Det å be om hjelp er styrke, det er ikke tegn på svakhet som mange later til å tro. Altfor ofte kjører folk seg helt ned i grusen fordi de skal løse alt selv uten å be om hjelp. Hvorfor er vi slik?

Om noen ba deg om hjelp med noe og du så de virkelig trengte hjelp så ville du sikkert strukket deg svært langt for å hjelpe, og du ville følt at det var kjekt å bidra. Men når det kommer til å ta imot hjelp selv, eller be om hjelp da klarer mange av oss ikke gjennomføre. Da går vi fella og tror at dette må vi løse selv. Nei vi trenger ikke slite med slikt selv. Det finnes folk med lang utdanning som er eksperter på å hjelpe med slike ting.

Lykke til, dette ordner seg. På mandag tar du kontakt med fastlage og ber om henvisning og forklarer problemet. Da har du du virkelig gjort noe for å løse dette, du har vært modig nok og voksen nok til å be om hjelp.

Tvangstanker er det første som slo meg. For som random67489 også sier, ville det på ett år være slitt vekk, i tillegg vil du ha skiftet ut all huden på hendene flere ganger, så det er ikke fysisk mulig at du har igjen noen rester av det du tok på som føltes klissete.
Snakk med fastlegen å få henvisning til psykolog, det er lang ventetid på å komme til psykolog, så jo før du snakker med fastlegen din, jo bedre.

Det er ganske textbook tvangstanker. Overdreven håndvask er en av de vanligste tvangstankene man kan ha, og det at du vasker deg til du får sår er et av de tydeligste tegnene på at det er overdrevent. Dette burde du søke hjelp for, og det er som random sier helt på sin plass å gjøre.

Du kan google OCD + håndvask, excessive washing of hands, OCD etc. så finner du nok mye god info du kan bruke til å veilede deg og evt. sette ting litt i sammenheng i mellomtiden. Lykke til!

Da jeg for mange år siden hadde batikk som valgfag på skolen, og ikke brydde meg særlig med å bruke beskyttelsesutstyr på hendene før jeg dyppa de ned i noe sterke kjemikalier, så blei fingeravtrykkene mine ofte mer eller mindre etsa bort. Når dette skjedde føltes alt litt klissete ut å ta på i noen dager. Om du vasker hendene dine så grundig at du sliter bort fingeravtrykkene så antar jeg at dette kan ha samme effekt. Jeg synes den forklaringa kan være greit å vurdere før du blir overtalt til å tro at dette kun er noe du innbiller deg og ikke noe du faktisk føler.

Du sier noen dager, TS snakker om ett år.
Som jeg sa i min forrige post, har man i løpet av ett år rukket å skifte huden på hendene flere ganger. Så om TS fortsatt føler at alt er klissete å ta på, så kan det være en av to ting som har skjedd. TS har fått kjemikalier på huden som har ødelagt huden fullstendig og ute av stand til å reparere seg selv (noe som burde være enkelt for en lege å se), eller at TS vasker hendene overdrevent mye, så mye at det skader huden på hendene (som også burde være enkelt for en lege å se).
Så hvorfor vente med å ta kontakt med helsepersonell, når dette tydelig vis har gått langt nok som det har?

Det er ikke bare ett år det er snakk om, men noen år.

TS skriver at han vasker hendene ofte. De dagene jeg snakker om vil selvfølgelig gjelde fra hver gang han vasker hendene til de blør, ikke fra den gangen han fikk det klissete på hendene. Jeg mener ikke at TS ikke skal oppsøke hjelp om h*n har en form for vaske OCD. Jeg foreslår at den klissete følelsen kan være reell og komme av vaskinga. For hvis det stemmer, så vil det å overbevise TS om at følelsen bare er innbilling være en form for utilsiktet gas lighting.

Ja, hvis TS vasker hendene i så stor grad at det ytterste hudlaget blir slitt vekk, vil jeg tro at hendene kan føles rare, kanskje også klissete. Men, slik jeg forstår det, er denne klissete følelsen noe som oppstår når TS tar på ting.

Uansett hvordan det henger sammen, virker det for meg som at det er snakk om overdreven vasking av hendene, som på ingen måte er bra, og derfor bør tas tak i. Og med tanke på hvor lenge det har pågått, tror jeg TS med fordel kan oppsøke hjelp for å løse problemet.

Det var når jeg tok på ting at det "klissete" var merkbart, og hvor merkbart det var kom an på teksturen på tingen jeg tok på var. Siden jeg nettopp hadde dyppa hendene ned i smått etsende syre så var sammenhengen åpenbar. Om noe av den samme effekten kan oppstå ved vasking, så antar jeg at det vil oppstå mer over tid, i takt med at huden ved overdreven vasking blir slitt ned og ikke får sjans til å gro tilbake. Isåfall kan det være litt som med de som begynner å bruke hudkrem for å lindre eksem, og som over tid opplever at eksemet bare blir værre, før de til slutt oppdager at de er alergisk mot hudkremen og at den opprinnelige eksemen er borte for lenge siden.

Takk for svar. Var hos legen i dag og forklarte problemet. Han skulle henvise meg til noen som kunne hjelpe mer.

Her er et av problemene jeg ser med psykisk helse og samfunnet. Om dette var en tråd der ts kanskje hadde dårlig hjerte eller muligens kreft ville du da forsøkt å bortforklare situasjonen?

Psykiske lidelser er en sykdom på linje med somatiske plager. Ingen skal trenge å føle seg mindreverdig eller sett ned på selv om de har psykiske plager. Ingen bør heller avvente å få vurdert et problem fordi det kan skyldes noe med psyken. Tvert om, folk bør søke hjelp, råd eller snakke med fastlege eller på annet vis søke om hjelp også for psykiske plager langt tidligere enn det som er vanlig. Mange venter og venter og forsøker å finne ut av ting på egenhånd, uten at det fører noen veier. Og mens de forsøker så kan gjerne ting utvikle seg eller dra seg på. Ingen grunn til å vente med å søke hjelp til en er langt ned i dritten.

TS, bra du har gått for å få hjelp med dette. Tommel opp.

Tingen med veldig mykje av psykisk sjukdom er at det handler om grader av endra virkelighetsoppfatning. Det er to tenkelige forklaringer når ting opplevast som klissete: ei fysisk forklaring, og ei psykisk.

Det kan vere greit, om det er relativt enkelt, å utelukke den fysiske forklaringa først - utan at det kan tolkast som forsøk på bortforklaring.

@Sonnenschein Beklager det var veldig upresist av meg. Det jeg ønsket var å stille spørsmål ved årsaken til at du mente ts ikke skulle høre på rådene som ble gitt i tråden. Mtp på hvor lenge problemet vedvarte mente mange her at årsaken var psykisk og at det rette ville være å søke hjelp for utredning. Det å søke hjelp og be om utredning er jo ingen diagnose i seg selv, og noe alle bør få gjort så tidlig som mulig om de mistenker at noe er feil. Fagfolk vil jo da undersøke og dersom de finner noe vil de legge opp et løp som demper symptomer eller i beste fall fjerner symptomer og problemer. Underveis blir folk gjerne bedre kjent med seg selv og sine behov og det i seg selv er jo en reise som kan gi masse verdifull innsikt.

Mente på ingen måte at du ser ned på psykiske lidelser eller de som sliter med dem. Burde ha strukturert innlegget langt bedre.

Når det er sagt så bør terskelen for å be om hjelp bli langt lavere, det er ennå mye skam og fornektelse rundt psykiske problemer. Og jeg tror at vi alle ville vært langt mer tjent med at det ble enklere å søke hjelp. At det ikke er noe stigma eller at folk skal trenge å kjenne på skamfølelse for at de kanskje er blitt (p)syk.

Ville vi skammet oss om vi fikk somatiske lidelser? Ja kanskje om det var noe relatert til innsiden av boxer'n eller noe slikt. Men det ville kanskje vært av ren bluferdighet og ikke egentlig skam på samme måte.