Hei.
Kjøpte for en del uker siden noen LSD-lapper, og hadde to igjen nå sist helg, hadde hatt de liggende egentlig litt for klar. Skulle ut denne kvelden, på en fest. Startet først å vorse hos en kompis. Jeg drakk ikke, men fant så ut at jeg ville hive i meg LSD'en. Tok først den ene, og jeg svelget den med en gang, noe en kompis av meg sa fucket det opp. Så tok en til som jeg hadde i munnen i sånn 20 minutter. Viser seg nå i ettertid, etter litt research på nettet, at det ikke har noe å si at man svelger lappen med engang (kun litt lengre tid før det slår inn). Så jeg fikk en veldig stor dose.
Vi dro på festen før det kicket inn, var sånn sett en rolig fest, og det var for det meste kjentfolk der.
Etter en halvtimes tid på festen (ca 1 time før jeg tok det). Slo det til, ganske kraftig også. Det er litt artig å vente på at et rusmiddel skal slå til, for det er alltids så forskjellig fra man forestiller seg (i hvert fall slik som LSD).
Visualsmessig hadde jeg veldig "rare" bilder, men jeg så ikke noe som ikke hørte tilstede der. Med "rare bilder", så forvrengte alt seg veldig mye, føltes det ut som i hvert fall, men samtidig så var jeg veldig fungerende.
Føltes ut som om jeg fungerte veldig bra sosialt sett, som om jeg "skjønte" hvordan alle følte seg. Og jeg gikk så sykt på automatikk, for jeg var ikke redd for hva andre tenkte i det hele tatt. Hele idé'en føltes veldig dum, og jeg greide faktisk ikke engang å se for meg selv. Høres jævlig rart ut, og jeg greier ikke å forklare det, men jeg var så i et med alt, "jeg" var aldri lenger en bekymring.
Stemningene jeg hadde var ofte veldig syke, og jeg følte virkelig energien rundt meg. Den kunne skifte veldig i blant, et par ganger litt ubehageligheter, men ikke noe å bekymre seg. Min største frykt her var at jeg skulle gjøre noen noe vondt, for jeg fungerte så på automatikk at tanken slo meg at kanskje jeg kom til å starte en slosskamp automatisk. Ikke at det ble noe problem
.
Tidsperspektivet var helt helt latterlig forvrengt. Jeg greier ikke å forklare det, eller forsåvidt se det for meg nå heller. Men hele tanken på fortid og fremtid var borte. Det var ikke noe som eksisterte.
Vil si jeg ble veldig lite fokusert på meg selv, med det mener jeg at jeg la lite merke til meg selv og mine handlinger når jeg gjorde dem. Jeg var bare veldig fokusert utover, og når jeg for eksempel satt på en stol, kunne hele følelsen og tanken på meg selv være helt borte. Så når jeg da så rundt i rommet, føltes det ut som om jeg bare hadde et slags midtpunkt i rommet rundt meg (dimensjonene var også forvrengt).
Når jeg gikk bortover gulvet, så føltes alt rart. Som om dimensjonene var forandret på, det føltes fortsatt naturlig å gå, og jeg hadde egentlig ingen problemer med det, men noen ganger så alt så forvridd ut.
På et punkt så jeg meg i speilet, og det slo meg hvor latterlig det var. At jeg hadde fått denne kroppen til å leve med. Men jeg følte ikke et behov for kroppen. Det føltes mer ut som om jeg var en del av noe mye større uansett. Kroppen min var ikke veldig viktig.
Det som også slo meg var hvor paradoksalt dette med hva man får her i livet. For det er nesten som om man ikke får det man virkelig vil ha. Den som får mye, tar det (nesten) forgitt, men det at man tar noe (nærmest) forgitt fører til at man får mer, for det er som om universet gir deg mer. Noe á la "De rik blir rikere"-effekt, som kan ses på som litt paradoksal. Og egentlig ganske trist, for jeg skjønte hvor mye det faktisk skulle til for å rive seg ut fra en sirkel, greit om man er i en god en, men er den forjævlig er det ikke akkurat lett å bryte ut. Det er nesten som om folk spiller forskjellige roller, og man blir så utrolig opphengt i dem.
Dette kan jo være total bullshit, er jo sånn sett bare opplevelser og tanker.
Etter festen, så hadde jeg egentlig mest lyst til å bare ta mitt eget liv :P . Eller, ikke helt der, men jeg likte tanken, for jeg ble litt oppgitt.
I ettertid har jeg hatt det greit, selv om det nok ikke var helt slik at jeg ble "velsignet".
Det var veldig artig å oppleve universet på LSD, og det var mange moments hvor jeg bare så "noe" for meg så sykt bra. Men jeg var også fascinert over mye jeg tidligere har trodd. Og jeg kommer nok sikkert til å gjøre det i fremtiden om det jeg tenker i dag.
Skriver litt mer:
Musikk var veldig befriende. Og jeg tror LSD må være bra for å lage musikk (jeg er på ingen måte flink til det).
Slikt som skygger og lys var veldig levende. Og det var stadig vekk endringer i min opplevelse.
Tid var som sagt veldig rar, og jeg irriterte meg så sykt over at noen har lagt tiden i "system", gjort så jeg ikke bare kan ha evig med moro.
Man glemmer hvordan det er å være på bunn, når man er på topp, det slo meg virkelig. Og det føltes ut som om jeg spilte på lag med universet, så jeg ser for meg jeg kunne hatt potensiale til å gjøre en stor avgjørelse, som i ettertid kunne fucket opp. Det var som det var akkurat nå, det var det her som var, og fremtiden betydde ingenting for min opplevelse akkurat nå.
Det er en slik state of mind jeg på en måte er litt avhengig av. For å ikke bekymre seg for verken seg selv eller fremtiden og fortiden, gir meg full adgang til å (ikke) være.
En ting som også slo meg var hvor basic vi er. Ingen vits i å se opp til noen som helst, for vi er alle bare enkle dyr uansett.
Det slo meg litt at det ikke var rett å "hjelpe noen", for folk er på en måte litt der de vil være. Hjelping blir nesten som å si: "Jeg har det bedre enn deg.", noe som ikke alltids er så bra.
Men dette med hvor forskjellige liv vi har, det var fascinerende, for det var så interessant at alle bare driver å gjøre masse rare greier som de finner interessant. Det slo meg hvor mye jobb noen kunne legge i noe, også var det så lett å ødelegge den prestasjonen. At jeg burde være takknemlig, men samtidig ikke for takknemlig (må ta det litt forgitt).
"Alt er på en måte sant".
Det er som om vi alle er deltakere i et kontrollert miljø, med kontrollert miljø, så tenker jeg i forhold til blant annet tid og rom.
Føltes også ut som om man følte folks vibrering.
Kjøpte for en del uker siden noen LSD-lapper, og hadde to igjen nå sist helg, hadde hatt de liggende egentlig litt for klar. Skulle ut denne kvelden, på en fest. Startet først å vorse hos en kompis. Jeg drakk ikke, men fant så ut at jeg ville hive i meg LSD'en. Tok først den ene, og jeg svelget den med en gang, noe en kompis av meg sa fucket det opp. Så tok en til som jeg hadde i munnen i sånn 20 minutter. Viser seg nå i ettertid, etter litt research på nettet, at det ikke har noe å si at man svelger lappen med engang (kun litt lengre tid før det slår inn). Så jeg fikk en veldig stor dose.
Vi dro på festen før det kicket inn, var sånn sett en rolig fest, og det var for det meste kjentfolk der.
Etter en halvtimes tid på festen (ca 1 time før jeg tok det). Slo det til, ganske kraftig også. Det er litt artig å vente på at et rusmiddel skal slå til, for det er alltids så forskjellig fra man forestiller seg (i hvert fall slik som LSD).
Visualsmessig hadde jeg veldig "rare" bilder, men jeg så ikke noe som ikke hørte tilstede der. Med "rare bilder", så forvrengte alt seg veldig mye, føltes det ut som i hvert fall, men samtidig så var jeg veldig fungerende.
Føltes ut som om jeg fungerte veldig bra sosialt sett, som om jeg "skjønte" hvordan alle følte seg. Og jeg gikk så sykt på automatikk, for jeg var ikke redd for hva andre tenkte i det hele tatt. Hele idé'en føltes veldig dum, og jeg greide faktisk ikke engang å se for meg selv. Høres jævlig rart ut, og jeg greier ikke å forklare det, men jeg var så i et med alt, "jeg" var aldri lenger en bekymring.
Stemningene jeg hadde var ofte veldig syke, og jeg følte virkelig energien rundt meg. Den kunne skifte veldig i blant, et par ganger litt ubehageligheter, men ikke noe å bekymre seg. Min største frykt her var at jeg skulle gjøre noen noe vondt, for jeg fungerte så på automatikk at tanken slo meg at kanskje jeg kom til å starte en slosskamp automatisk. Ikke at det ble noe problem
.Tidsperspektivet var helt helt latterlig forvrengt. Jeg greier ikke å forklare det, eller forsåvidt se det for meg nå heller. Men hele tanken på fortid og fremtid var borte. Det var ikke noe som eksisterte.
Vil si jeg ble veldig lite fokusert på meg selv, med det mener jeg at jeg la lite merke til meg selv og mine handlinger når jeg gjorde dem. Jeg var bare veldig fokusert utover, og når jeg for eksempel satt på en stol, kunne hele følelsen og tanken på meg selv være helt borte. Så når jeg da så rundt i rommet, føltes det ut som om jeg bare hadde et slags midtpunkt i rommet rundt meg (dimensjonene var også forvrengt).
Når jeg gikk bortover gulvet, så føltes alt rart. Som om dimensjonene var forandret på, det føltes fortsatt naturlig å gå, og jeg hadde egentlig ingen problemer med det, men noen ganger så alt så forvridd ut.
På et punkt så jeg meg i speilet, og det slo meg hvor latterlig det var. At jeg hadde fått denne kroppen til å leve med. Men jeg følte ikke et behov for kroppen. Det føltes mer ut som om jeg var en del av noe mye større uansett. Kroppen min var ikke veldig viktig.
Det som også slo meg var hvor paradoksalt dette med hva man får her i livet. For det er nesten som om man ikke får det man virkelig vil ha. Den som får mye, tar det (nesten) forgitt, men det at man tar noe (nærmest) forgitt fører til at man får mer, for det er som om universet gir deg mer. Noe á la "De rik blir rikere"-effekt, som kan ses på som litt paradoksal. Og egentlig ganske trist, for jeg skjønte hvor mye det faktisk skulle til for å rive seg ut fra en sirkel, greit om man er i en god en, men er den forjævlig er det ikke akkurat lett å bryte ut. Det er nesten som om folk spiller forskjellige roller, og man blir så utrolig opphengt i dem.
Dette kan jo være total bullshit, er jo sånn sett bare opplevelser og tanker.
Etter festen, så hadde jeg egentlig mest lyst til å bare ta mitt eget liv :P . Eller, ikke helt der, men jeg likte tanken, for jeg ble litt oppgitt.
I ettertid har jeg hatt det greit, selv om det nok ikke var helt slik at jeg ble "velsignet".
Det var veldig artig å oppleve universet på LSD, og det var mange moments hvor jeg bare så "noe" for meg så sykt bra. Men jeg var også fascinert over mye jeg tidligere har trodd. Og jeg kommer nok sikkert til å gjøre det i fremtiden om det jeg tenker i dag.
Skriver litt mer:
Musikk var veldig befriende. Og jeg tror LSD må være bra for å lage musikk (jeg er på ingen måte flink til det).
Slikt som skygger og lys var veldig levende. Og det var stadig vekk endringer i min opplevelse.
Tid var som sagt veldig rar, og jeg irriterte meg så sykt over at noen har lagt tiden i "system", gjort så jeg ikke bare kan ha evig med moro.
Man glemmer hvordan det er å være på bunn, når man er på topp, det slo meg virkelig. Og det føltes ut som om jeg spilte på lag med universet, så jeg ser for meg jeg kunne hatt potensiale til å gjøre en stor avgjørelse, som i ettertid kunne fucket opp. Det var som det var akkurat nå, det var det her som var, og fremtiden betydde ingenting for min opplevelse akkurat nå.
Det er en slik state of mind jeg på en måte er litt avhengig av. For å ikke bekymre seg for verken seg selv eller fremtiden og fortiden, gir meg full adgang til å (ikke) være.
En ting som også slo meg var hvor basic vi er. Ingen vits i å se opp til noen som helst, for vi er alle bare enkle dyr uansett.
Det slo meg litt at det ikke var rett å "hjelpe noen", for folk er på en måte litt der de vil være. Hjelping blir nesten som å si: "Jeg har det bedre enn deg.", noe som ikke alltids er så bra.
Men dette med hvor forskjellige liv vi har, det var fascinerende, for det var så interessant at alle bare driver å gjøre masse rare greier som de finner interessant. Det slo meg hvor mye jobb noen kunne legge i noe, også var det så lett å ødelegge den prestasjonen. At jeg burde være takknemlig, men samtidig ikke for takknemlig (må ta det litt forgitt).
"Alt er på en måte sant".
Det er som om vi alle er deltakere i et kontrollert miljø, med kontrollert miljø, så tenker jeg i forhold til blant annet tid og rom.
Føltes også ut som om man følte folks vibrering.
Sist endret av loophole; 5. april 2014 kl. 20:05.
Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
