Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  2 1656
Hei alle sammen

Først vil jeg gjerne påpeke at jeg ikke er ute etter en moralsk pekefinger, men ønsker å dele min erfaring, og gjerne høre andres erfaringer om temaet.

Og dette ble et litt langt innlegg.

Jeg har brukt mdma flere ganger, og vil si jeg er godt kjent med stoffet. Har også prøvd knips et par ganger, men mdma er det jeg føler meg mest komfortabel og trygg med. Det har alltid gått minst 6 mnd mellom hver gang, gjerne et år.
På turen jeg ønsker å snakke om, er det ca 4,5 år (muligens 5) siden sist.
Underveis kommer jeg til å sammenligne litt med tidligere turer.


Ved de tidligere turene har jeg vert singel og sorgløs, i en helt annen state of mind enn nå. Jeg har blitt mamma siden sist, med alle de gleder og bekymringer som følger med.
Under graviditeten utviklet jeg svangerskapsdepresjon, og fikk påfølgende fødselsdepresjon. Ikke noe voldsomme greier, var bare generelt deprimert. Dette løste seg gradvis opp, og etter 1.5 år etter fødsel følte jeg at jeg hadde kommet over det.
Jeg begynte så smått å tenke på mdma, og snakket med min beste venn og partner in crime (vi kaller hen NN) om dette. Det skulle ta bortimot 1.5 år til før vi følte at nå, nå er tiden inne. Vi er klar. Jeg trenger dette.


Jeg har tenkt en god del på det at jeg nå er mor, og fundert over om det vil kjennes annerledes, vil jeg ha angst under turen (noe jeg har følt som komplett umulig ved tidligere turer), vil jeg få en dårlig nedtur? Vil den morskjærligheten som bobler over sine bredder til daglig, være for mye å takle på mdma?
Og vil underbevisstheten min kverne på dette selv om turen går fint?

Det viste seg at jeg overhodet ikke tenkte noe særlig over hele mammagreiene under turen, jeg bare var i nuet. Som man alltid pleier. Følelsene som boblet over konsentrerte seg helst om et gulv som var så fint at alvene måtte ha laget det, og den slags enkle ting. Heldigvis.



Så, til turen. Og trippen.

Vi har en episk, naturskjønn og skjermet location, mdma er handlet, supplement fra Ravebox er anskaffet, og litt cannabis til landingen. Og ikke minst fri fra hjemmet en hel helg. Alt ligger til rette for en fantastisk og etterlengtet tur, og vi gleder oss.


Vi ankommer location en fredag, og spiser en grønn salat med kylling til lunch/middag, og inntar pre-party dosen samtidig.

Tid for å veie opp dosene.
Vi hadde kjøpt ny vekt for anledningen, i Norge, en som skulle være nøyaktig helt ned til 0.1g. Det viste seg at den ikke reagerte på noe som helst under 0.4g. Totalt veide mdma'en 0.7g. Det var mest krystaller i forskjellige størrelser, men også litt knust pulver. Vi tok ut noen klumper og veide resten og kom frem til at vi i allefall ikke hadde tatt av mer enn 0.250 til sammen. Delte dette i to, og tok av en liten bit av dette igjen til redrop. (ja jeg vet at øyemål er helt uholdbar sammenligning)

NN følte på seg at dette var mer enn vi har tatt før, mens min magefølelse sa det motsatte.

Vi droppet første rizlaklump kl 18, ca 2.5 timer etter maten.
Som alltid tidligere kjente vi litt på "hva har vi gjort-angsten", den var kanskje litt mer fremtredende denne gang. Men vi visste at den kom til å forsvinne snart.

Vi sitter på litt happy musikk, og går ut på terrassen for å mase og røyke litt men vi ventet på funken. Sigaretter vel og merke. Utsikten er upåklagelig, og vi er sammen igjen som i gamle dager. Livet smiler.

Ca 1830 reiser NN seg, kjenner at noe er på gang. Vi går inn og danser litt, kjenner behovet for å bevege oss. Det tar ikke lang tid før NN utbryter at "jeg er der! Dette er fantastisk! Kom du også!"
Jeg er ikke der ennå, men kjenner at det kribler i bein og armer. NN får mer og mer form, men detter litt inn og ut. Jeg er fremdeles ikke der, og ser at klokken nærmer seg 19.
Jeg kjenner definitivt at noe er på gang, det er som om jeg har det i hele kroppen, men det kommer ikke inn i hodet og hjertet.
NN er litt stressa for at jeg ikke kommer på samme nivå, men jeg prøver så godt jeg kan å være med i stemningen. Litt stressa over det jeg også. Jeg er ikke vandt med at Emma lusker rundt som dette, vanligvis kommer hun på en bølge gjennom rommet og rett inn i kroppen.

Kl 19.15 dropper jeg nr 2, og sliter litt med følelsen av at Emma banker på hjertedøren min, men at jeg har rotet vekk nøkkelen og vi står på hver vår side og hamrer.
NN dropper samtidig sin nr 2, da hen føler at toppen er nådd.

Kl 1945 dropper jeg et pittelite korn til, og bestemmer meg for at skjer det ikke noe nå så får det bare være.
NN går ut på terrassen, og bøyer seg ned mens hen stryker seg over håret.
Jeg tenker at noe må være på gang i meg, for hvis ikke hadde jeg begynt å le av det hele, for det så utrolig komisk ut.
NN retter seg opp, og sier at det holdt på å skje noe galt. Det var som om hårfestet tok fyr langs hele kanten, en skikkelig intens brennende smerte. Det hjalp å bøye seg ned og stryke på hodet, og det gikk vekk etter et minutt eller to. Selv om smerten forsvant, var det en bekymring som dukket opp hos begge i blandt ila turen.

Vi går inn igjen, og i det jeg snur meg rundt, er hun der. Emma.
Jeg omfavner henne, kjenner at hun koser seg fast i hver celle i kroppen. All angst er borte, det finnes bare glede og kjærlighet. Og en fysisk musikk, som bare glir rundt i rommet.
Jeg klemmer NN, forteller at jeg er ganske sikker på at jeg elsker hen. NN smiler og elsker meg tilbake. Vi er der, vi er overlykkelige begge to for at vi er på samme nivå, sammen.
Vi blir liggende anføttes på det deilige gulvet lenge, og bare kjenner på hverandres bein. Stryker og klemmer, og kniper til når overveldelsen blir for stor.
Jeg er utrolig forbauset over at det er bein på innsiden av nattbuksen, og synes at den som kom på å putte bein inni der burde fått en klem.
Vi er enig om at det burde være straffbart å nekte noen å ha det så fint.

Vi turer videre, og det velkjente steinansiktet mitt trer frem. Det ser ut som om jeg er laget i trolldeig. NN sliter veldig med kjeven sin, noe hen ikke har pleid å gjøre.
Det er alltid meg som får øyerykning og steinkjeve, og alltid NN som kaster opp men ser like fin og avslappet ut.
Tyggis har alltid hjulpet, men denne gang var det verre enn noen sinne. Synes det er rart mtp magnesiumen vi inntok.
Dette blir noe vi henger oss litt opp i, og sitter en stund og bare lager lyder og håper på at det skal løsne. Bryter ut i latter når vi tenker hvor åndsvvake vi hadde sett ut på skjult camera.

Det går ikke så lang tid før vi blir skikkelig stein, og ca kl 22 er NN på landing. Når jeg oppdager dette, bare bestemmer jeg meg for å snappe ut av det jeg også. Jeg kjente et øyeblikk på en liten skuffelse, følte meg snytt for et par timer med tur siden jeg peaket så sent. Men det var egentlig helt greit, det var nok.
Vi gikk ut på terrassen med tepper og hver sin jonny, og bare nøt tilværelsen og det vi nettopp hadde delt.
Landingen var kanskje den mykeste jeg noen gang har hatt.

Kl ‪23-2330‬ inntar vi sovedosen fra Ravebox og går til sengs. Ingen av oss sover egentlig særlig bra, en lett søvn med mange oppvåkninger.

NN sliter med skallebank lørdag morgen, som slipper etter en dusj og et par paracet. Skallebanken kommer og går forøvrig i flere dager etterpå.
Følelsesmessig føler vi oss begge bra gjennom lørdagen, helt nøytral egentlig. Hverken eller. Vi slapper av hele dagen, spiser god mat. Sitter ute i solen, kjenner at solen gjør godt. Sover mye bedre denne natten.

Så, søndagen. Tid for å reise hjem. Det føles bra, vi har hatt det kjempefint, og ser frem til å komme hjem. Våre veier skilles.
Vi føler begge antydningen til en liten afterglow på veien, men den snur til angst i det jeg kommer hjem. Blir urolig, går ut i solen med en kopp kaffe. Det er bedre, roer meg ned. Kommer inn igjen, og angsten er på plass. Jeg må ut. Tilbringer hele dagen ute i hagen og jobber. Føler at kroppen min arbeider intenst med noe og at fysisk arbeid i frisk luft er det den trenger for å komme seg gjennom det. Kvelden er bedre, og etter en lett fordøyelig film var det godt å lande i sin egen seng, og kjenne nærheten til mann og barn.

NN har på sin side hatt det på samme måte, men sliter med tungt hode i tillegg. Frykten for hva som holdt på å skje når hodet "tok fyr" ligger i bakhodet, og har mandagen etter slitt med både angst og hetetokter. Etter denne nedturen er gjentagelse ute av bildet.

Litt avsluttende spørsmål:

Vi har lurt litt på hva som kan være årsaken til at hodet til NN "tok fyr", er det noen som har opplevd lignende? Kan det være at peaken ikke var nådd likvel, og at dette kolliderte med redrop?

Og hvorfor slet vi ekstra mye med kjeven, nå som vi tok magnesium?

Vi har aldri tidligere tatt noe supplement ved rulling. Derimot har vi alltid røyket cannabis på nedturen (som nå), og i tillegg tatt en Rivotril før leggetid. Kan Rivotril være årsaken til at vi ikke har opplevd dårlig nedtur tidligere?

Hvorfor varte turen så kort? På ca samme dose har vi rullet i 5-7 timer. Det gjorde ingenting, det var som sagt nok. Men uvant.

Til dere mammaer: har du opplevd at turen og nedturen har blitt annerledes etter å ha fått barn?

Tusen takk for din tid
▼ ... over en uke senere ... ▼
Mener ikke å være kjip, men kjenner en som fikk hjerteinfarkt av MDMA og døde i søvne nylig. Dette var en ganske nybakt mamma med datter på 1 år og flere års festerfaring før det. Ikke verdt det.
Anonym bruker
"Grønn Bakkhest"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Ut fra det du skriver er jeg 100% sikker på at det blir for nært og følsomt for deg, i negativ forstand. Kan være du går i panikk fordi du føler så intens kjærlighet for barnet ditt og får dårlig samvittighet for å ikke ha vist den det når du var deprimert. Svangerskaps og fødselsdepresjon er seriøse greier man skal ha profesjonell hjelp for, det er ikke som en vanlig depresjon men påvirker så mange ting i hjernen at noen blir psykotiske av det og jeg håper du har fått god oppfølging etterpå. Videre er sjansen mye større for å få en mer alvorlig nedtur av trippen også. Uten at du skal tolke dette som noe moralpreken må jeg bare få komme med mitt ærlige råd og det er å holde deg unna. Vil du utsette barnet for sjansen for å få en deprimert mor igjen? En psykotisk mor? En psykisk ustabil mor? Hvis du fortsatt ammer så skader du barnet direkte gjennom melken også. Jeg kjenner forøvrig to mødre som ble fratatt barnet pga bruk av mdma og ghb. Dette utløste naturligvis destruktiv livsstil for begge, og selv 6 og 10 år senere har de fortsatt ikke omsorgsretten, tar mer dop enn noen gang, og ene selger seg for et skudd amfetamin. Jævlig trist.