Kan jo fortelle historien min.
Mobbingen av meg startet allerede på barneskolen, men det var ikke bare nok, det var problemer og alkohol innblandet hjemme også, det var aldri så kjekt med en far som drakk seg full nesten hver dag (han bodde for seg selv) pga. forholdet mellom han og mor mi var ikke så bra. Og moren min hadde besøk av, eller rettere sagt, pulte nye gubber ofte nok som det var, ikke rart faren min ikke klarte forholdet og drakk så mye...
Men detta har jo mor mi funne ut av idag da, at hun faktisk har problemer og at hun ikke passer med de fleste mannfolk, rett og slett får det ikke til, så hun har slutta og holde på med så mange nå. Jeg tror nok hun må finne seg selv og fikse sine psykiske problemer, som sikkert stammer fra hennes egen oppvekst.
Faren min idag er enda alkoholiker (han hadde også hard oppvekst og har det hardt idag) og det virker som han skal drikke seg ihjel en dag snart nå, men med alle de problemene hans og uflaksen hans, så forstår jeg ham nesten. Selvfølgelig fikk han også 2stk nye unger for noen år tilbake, og det trengte han virkelig ikke, men det har gått bra så langt tror jeg, jeg bare irriterer meg over at de ble kjent med meg som deres halvbror, for jeg kan dessverre ikke være der for dem, vertfall ikke nå, jeg har nok med meg selv.
Men uansett, på barnekskolen så startet noen i klassen å mobbe meg, grunnen vet jeg ikke, jeg var verken feit eller tynn, var helt normal, og jeg var smart også, tegnet mye bra også. Men det var vell gjerne det at jeg var spesiell og likte å holde på med ting som andre så på som barnslig eller teit, alle skulle alltid dømme de og det som var "ut" eller "teit/barnslig", mange ganger hev de ord etter meg, som feks; du er så teit, barnslig, osv.
Ellers kom de å ringte på av og til (jeg var mest for meg selv i den tiden, holdt meg hjemme med broren min og spilte tv spill) og jeg trodde de ville faktisk være med meg! (det var jo de som var de kule i klassen), men etter korte minutter i skogen, så var det jo morsomt å springe fra meg, og der stod jeg alene som vanlig..
Heldigvis ble jeg ikke fyskisk mobbet så mye, siden jeg alltid var litt sterk og kraftig bygd, men psykisk helt fra 5års alderen var det tungt.
Så jeg holdt meg mest for meg selv hjemme, unngikk sosiale ting og var mest med broren min og hans venner. (2år ynge enn meg).
Idag er jeg også asosial, men har funnet ut at det er den jeg er, jeg er rett og slett en "introvert" - søk på google.
På ungdomsskulen ble det litt bedre, siden jeg fikk nye klassekammerater og venner, men det var antydninger til både psykisk og fysisk mobbing mot meg der og (men jeg svarte fyskisk og det reagerte de sterkeste på hehe), helt frem til jeg traff en person som spurte om jeg kunne skaffe sigaretter.
Så jeg stjal fra min mor, som aldri merket noe, og ga til ham som var en av de "kule" i alc/røyk/stoff gjengen, som ingen køddet med på skolen. Han spurte om jeg ville vere med, jeg sa ja og følte meg "kul" og glad, det var da jeg startet å røyke. Ble kjent med mange røykere og festfolk i den unge alderen, mange tok også narkotiske stoff. Det som var synd var at etter jeg joinet denne gjengen, så mistet jeg kontakten med min "ekte" venn for en stund. Jeg startet også å teste ut alkohol med mitt søskenbarn og prøvte i noen tilfeller stoff (som jeg hater idag).
Vell resten av ungdomsskolen var jo kul, for nå var jeg en av gjengen, så jeg ble ikke så mye mer mobbet utenom læreren min som sa at jeg sikkert kom til å bli narkoman (pga jeg ble tatt for røyking på skolen), men dette stemmer ikke den dag i dag
Men så kom det verste marerittet mitt på VGS.... 2-3 år med veldig psykisk rettet mobbing mot meg, en gutt som var tynn og litt høgere enn meg, han var også en litt mer populær person på skolen, så selv om jeg kunne ha banket han, så klarte jeg ikke dette pga jeg ble dratt så mye ned psykisk, både hjemme (pga hjemmeproblemer med familie) og på skolen. Han "rettet" på meg forann alle hver gang jeg skulle spør/svare noe muntlig i klassen, han kalte meg dum or rar, han pirket noe helt sinnsykt på meg, og jeg har idag funnet ut at han hadde selv problemer, men alikevel det hadde vertfall jeg, og jeg mobbet aldri noen på den måten, jeg tror aldri jeg mobbet noen, men kan ha sagt/glemt meg noen få ganger i ung alder hvor jeg ikke forstod helt hva jeg sa eller var med på.
Men det hjelper ikke at han hadde problemer, for det hadde også jeg nok av, så en kveld det var fest på "stranda" som vi kalte det, så var jeg med mine venner og drakk sprit og røykte. Senere på kvelden kom han og noen andre jenter osv, de holdt seg litt rolige i starten av kvelden, men senere så ble det action. Jeg husker vi satt i ring og hadde en lek med snakking og spørsmål, og hver gang det var min tur hev han øl på meg, men jeg holdt meg igjen. Derettet konfronterte jeg ham, hvorfor han hev øl på meg, da slo han med på øret (slik at jeg fikk sånn pipelyd og øret føltes tett etterpå:S), men jeg var ikke tøff nok enda til å gjøre noe. Men når jeg gikk bort til ei jente for å si hade godt, så kom han bakfra og hoppet på meg, da klikket det for meg, med sprit og blodet og en veldig agressive meg, så la jeg ham i bakken etter vi delte et par slag, jeg husker at jeg ikke kjente noe smerte. Så var jeg så sint at jeg tok en øl flaske, knuste denne i et tre og var klar til å "drepe" han, jeg var så klar.... rett før jeg smadret flaska i fjeset på han (jeg var aldri en som slosst generelt), så tok min beste venn som jeg nevtne tidligere som jeg mistet litt kontakten med, han tok tak i hånda mi og sa; Stopp, dette vil du angre skikkelig på. Etter det ble det stille og han dusten som mobbet med stakk fortere enn svinet, etter vi hev han ut i noen stener. Deretter kom jeg og min beste venn mer i kontakt med hverandre igjen, og det viste seg at han også var blitt mobbet av samme person tildligere.
Men jeg kom meg igjennom VGS med gode karakterer, og fikk jobb. Men hvem tror dere kom inn i samme bedrift som meg.... Han som mobbet meg... Og da hadde jeg endelig komt litt på bena igjen, men jeg tenkte at jeg ikke orker å gå igjennom alt dette igjen, for i min nye bedrift så var jo han her den "kule" her også, og jeg den litt annerledes personen. Heldigvis behandlet de fleste meg der med respekt, og jeg jobbet aldri med han dusten, frem til en dag der sjefene hadde satt oss to i sammen på et stort prosjekt, da såg jeg sort.......
Jeg jobbet en dag med han og han mobbet som det sang, og jeg klarte ikke å forsvare meg med ord, ellers var jeg ikke tøff nok i edru tilstand til å svare tilbake med vold, så dette såg jeg veldig sort på.
Det var da jeg bestemte meg for å ta selvmord, jeg orket ikke jobben med han, heller orket jeg ikke familien min som hadde nok problemer der vi hadde flyttet opp til en mor mi gifta seg med (det varte ikke mange år), og der var det nok krangel og problemer mellom de voksne og oss unge. Så jeg prøvte å kjøre utfor en klippe (vi bodde også i en mindre by/kommune), det var jo en del fjell og veier i det området jeg bodde, men jeg klarte jo ikke dette, heldigvis. Deretter ble det kjent for familien min at jeg hadde disse problemene, og jeg ble sendt akutt til psykolog, etter dette (og det hjelp, litt) så bestemte jeg meg for å være sterk og komme meg vekk fra alt! Det var nesten som om et selvmordsforsøk og snakking skulle til for å endre på livet sitt, høres ganske sykt ut, men det var sånn jeg ble sterkere og klarte å endre meg selv.
Flyttet dermed vekk fra staden, kom meg vekk fra folk og familie (men har jo kontakt med beste venner og familie jeg bryr meg om den dagen i dag) og fikk meg ny jobb, til og med leilighet fikk jeg råd til, bil, nye venner, og ny stor by.
Jeg har det mye bedre idag og er den jeg er og ikke redd for å vise det, driter i alle andre som dømmer folk for det de er, og jeg kommer alltid til å hate mobbere, for de burde vite at det er andre måter å gjøre ting på om man har problemer, uansett hvor dum man er. Jeg har det bra økonomisk i dag, har ekte venner og bedre forhold med familie, men jeg holder enda på med å "fikse" meg selv, for jeg har jo utviklet en del psykisk etter barndommen/oppveskten min. Jeg har til og med fått tinnitus
Det er noe skumle greier, mange tar selvmord for slike ting, men jeg takler dette. Det jeg mangler å fikse er mitt forhold til alc, litt psykisk tvangs greier og sunnere livsstil :P Men det går rette veien!
Jeg vil bare anbefale alle å være den de er, gjøre det de vil, drite i andre og hva de sier, sette seg mål og utfordre seg selv. Ikke minst så hjelper trening i liten grad noe helt vanvittig! Ha dine egen meninger og vær deg selv, utfordre frykten din (ikke med stoff da) og kjør på med det som gjør deg lykkelig!
Håper dette ikke ble for mye tekst, men historien min er så lang og det er mye jeg ikke har tatt med/skippa, men håper mine ord gir et inntrykk og hjelper de som måtte trenge det! Over n out ^^
En video jeg fant på youtube ang. det verste som kan skje med mobbing i bildet; (advarsel; kan være sterke bilder for noen)
http://www.youtube.com/watch?v=-CmX-5JfC-c
Sist endret av AnonXz; 11. februar 2014 kl. 17:02.
Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
